Nord som kulturelt avvik og essens

1800-tallets kulturelle forestillinger om nordlig geografi og nordlige folk er svært mangetydige. De spenner fra nedlatende forakt via romantisk eksotisering til sterk idealisering. I min avhandling drøfter jeg folkeminnegranskernes bidrag til konstruksjonen av bilder av nordområdene – og deres kulturelle og etniske mangfold i norsk og russisk offentlighet.

Av Kari Aga Myklebost, postdoktor ved Institutt for historie og religionsvitenskap, Universitetet i Tromsø

Kari Aga Myklebost forsvarte avhandlingen Borealisme og kulturnasjonalisme. Bilder av nord i norsk og russisk folkeminnegransking 1830–1920 ved Universitetet i Tromsø 26. november. (Foto: Torjer A. Olsen, UiT)

Folkeminnegranskinga vokste fram som fagfelt i første halvdel av 1800-tallet, og gjennom sin innsamling av eventyr, sagn, folketoner, ordtak og andre muntlige tradisjoner kom folkeminnegranskinga til å spille en sentral rolle i dannelsen av kollektiv selvforståelse i de nye nasjonalstatene i Europa. Å bidra til forståelsen av «folkesjelen» og det man forsto som nasjonale særtrekk, var da også en uttalt målsetting for det unge fagfeltet.

Det idealiserte nord

Forestillinger om nordmenn og russere som nordlige folk, særlig egnet til å kultivere og bebo karrig arktisk natur, spilte en sentral rolle i utviklingen av 1800-tallets nasjonale mytologier i Russland og Norge. De idealiserende forestillingene om nordlig geografi trakk veksler på en økende romantisering av nord fra 1700-tallet blant den europeiske intellektuelle eliten.

1615336_hd3719bf4668a7c7d8a93_v1293019551_150x450

Pomorkvinne fotografert i Vardø. (Foto: Varanger Museums samling)

De franske opplysningsfilosofene Voltaire og Montesquieu framstilte nordlige folk som høyreiste, modige og stolte krigere, og utpekte nord til frihetens vugge. I følge Montesquieu hadde de strenge naturforholdene i nord herdet befolkningens sinn og legemer, og gjort dem sterke og selvstendige. Dette tankegodset fikk gjennomslag i norsk og russisk diskurs om nasjonal identitet og folkekarakter gjennom 1800-tallet, ikke minst innenfor det framvoksende folkloristiske fagfeltet.

Borealisme: Utenfraperspektivet på nord

Begrepet borealisme er avledet av litteraturviteren Edward Saids epokeskapende orientalisme, og viser til folkeminnegranskernes medbrakte forståelsesrammer i møte med folk og kulturer i nord og deres speiling av det nasjonale i det nordlige. Borealisme kan defineres som den hegemoniske majoritetskulturens utenfraperspektiv på nordlige folk og områder, preget dels av romantisering og eksotisering, dels av manglende interesse og distanse.

I sin bok fra 1978 etablerte Edward Said begrepet orientalisme. (Kilde: Wikimedia commons)

På samme måte som Saids orientalisme var den borealistiske diskursen innenfor 1800-tallets folkeminnegransking preget av asymmetrisk maktfordeling mellom de kulturelt hegemoniske billedskaperne og deres studieobjekter.

Samtidig viser empirien i avhandlinga at den borealistiske diskursen inneholdt et bredere spekter av konstruksjoner rundt nord enn den vestlige orientalistiske diskursen om øst. Dette må forstås i lys av de svært ulike ideologiske forholdene som lå til grunn for de to -ismene: Mens orientalismen var grunnleggende formet av det imperialistiske forholdet mellom de vestlige kolonistatene og de østlige koloniserte områdene, var borealismen preget av mer sammensatte relasjoner mellom sørlig sentrum og nordlig periferi. Borealismen innenfor 1800-tallets kulturforsking utgjorde primært del av den bredere kulturnasjonalismen som preget diskursen om folkesjel og kulturelt særpreg, hvor «oppdagelsen» av nasjonal folkekultur og utbredelse av kunnskap om dette i hele befolkningen var en hovedmålsetting.

Konstruksjonen av autentisk folkekultur

Med utgangspunkt i empiri fra de etnisk komplekse norske og russiske nordområdene viser avhandlinga hvordan institusjonaliseringa og profesjonaliseringa av folkeminnegranskinga gjennom 1800-tallet var knyttet til bredere prosesser med nasjonalisering av historie og kultur. Folkeminnegranskingas forskerstillinger og institusjoner ble i all hovedsak finansiert av staten, og ble bygd opp for utforsking av den hegemoniske folkegruppas kultur. Disse prosessene må forstås i lys av det rådende homogene nasjonalstatsidealet, hvor sammenfall av politiske og kulturelle grenser utgjorde et viktig kriterium.

Skoltebørn. (Foto: Ellisiv Wessel, Sør-Varanger Museums samling)

Innenfor disse ideologiske rammene ble de kulturelt og språklig sammensatte nordlige regionene interessant nok gjort til gjenstand for svært ulike konstruksjoner i norsk og russisk offentlighet: Mens norske folklorister i hovedsak skapte et bilde av det nordlige Norge, med fiskerbønder, samer og kvener, som en eksotisk periferi uten videre betydning for det nasjonale kulturelle fellesskapet, tegnet russiske folkeminnegranskere et bilde av nord som reliktområde for en opprinnelig og velbevart russisk kulturarv.

Langs Kvitsjøens kyster og ved innsjøen Onega mente man å finne en vital russisk bondekultur av nasjonal betydning, ikke ulik det norske folklorister avdekket på det sentrale Østlandet fra 1830-tallet. I forlengelsen av dette ble det russiske nord gjennom folkeminnegranskinga innlemmet som et kulturelt kjerneområde innenfor det russiske nasjonale fellesskapet, mens det norske nord i langt større grad ble marginalisert innenfor 1800-tallets overordna diskurs om hva som utgjorde det genuint norske.

Kulturnasjonalismens bakside

Et fellestrekk ved norsk og russisk folkeminnegransking i perioden er ekskluderingen av de nordlige minoritetskulturene fra det folkloristiske fagfeltet. I det norske nord ble samiskspråklige folketradisjoner studert innenfor rammene av det lappologiske fagfeltet, mens folkloristene konsentrerte seg utelukkende om norskspråklige folkeminner. Kvenskspråklige folketradisjoner ble ikke tematisert av folkeminnesamlerne i det norske nord før 1920.

I Russland ble de nordlige minoritetskulturene, som samer, nenetserne, komier og karelere, i all hovedsak oversett av folkeminnesamlerne, som i stedet konsentrerte sin virksomhet rundt den storrussiske bondekulturen i nord. I flere tilfeller avviste samlerne a priori at de «laverestående» nordlige minoritetene kunne frambringe egne muntlige tradisjoner; til dèt var de for intellektuelt primitive. Samlerne framstilte i overveiende grad minoritetenes folketradisjoner som «språklig radbrekte» lån fra majoritetskulturen. Avhandlinga belyser slik kulturnasjonalismens doble effekt; folkeminnesamlernes bidrag til konstruksjonen av en nasjonalkulturell identitet gjennom innsamling av folkeminner fra majoritetskulturen, førte samtidig til en nedvurdering og i stor grad også neglisjering av minoritetskulturene.

Ekskluderingen av minoritetene fra 1800-tallets nasjonale prosjekter i Norge og Russland kan betegnes som kulturnasjonalismens bakside.

Lenke til elektronisk versjon av avhandlinga finner du her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *