Hvorfor har man ikke lyktes i å få opp kvinneandelen på filosofi?

GLEMTE HISTORIER OM NORSKFILOSOFISK KVINNEKAMP

Idealistiske studenter tror problemet finnes fordi ingen har gjort noe med det før, men instituttene lar dem finne opp hjulet på nytt hver gang.

Publisert Sist oppdatert

Denne teksten er republisert fra Morgenbladet

Det er ingen hemmelighet at filosofi er et mannsdominert felt. Og i motsetning til de såkalte STEM-fagene – naturvitenskap, teknologi, ingeniørfag og matematikk – har det vært få institusjonelle innsatser for å forbedre ubalansen. Også sykepleier-, psykologi- og pedagogikkstudiene, som har få mannlige studenter, har bedre tiltak på plass for å ta vare på det underrepresenterte kjønn enn det filosofi har. Men kvinners interesse for feltet er godt dokumentert, særlig ettersom kvinnelig representasjon forverres jo høyere opp den akademiske rangstigen vi ser.

Denne gangen begynte det med en modig filosofistudent ved Universitetet i Oslo som i vantro og skuffelse uttalte seg i Morgenbladet 17. januar om «ubehagelig mannsdominans» på studiet, både i studentmiljøet og på pensumlister. Hedda Hassel Mørch og Anniken Fleisje skrev i Morgenbladet 6. februar at de ikke kjente seg igjen i den kvinnelige studentens erfaringer, og ga uttrykk for at sexisme i studentmiljø ikke har noe å gjøre med kvinnemangel på pensum. Hege Finholt og Hannah Winther og Hege Dypedokk Johnsen kunne derimot bekrefte erfaringene til UiO-studenten. Debatten har også katalysert frem en lokal variant ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap ved NTNU. Studentavisen Under dusken og NTNUs Universitetsavisa har publisert artikler om ukultur og kvinnefiendtlighet i filosofifaget. Blant kvinnelige NTNU-studenter ser vi samme erfaring som ved UiO: De mener at miljø og pensum henger sammen.

Tre umiddelbare betraktninger om oppblussingen i mediene:

  1. Dette er et velkjent problem for oss som har vært med i norsk filosofimiljø eller fulgt med i mediene mer enn et par år.
  2. Selv om problemet er verdensutbredt på filosofifeltet, er det ikke sånn alle steder. Norge ligger bak, både på representasjon og med fordommer mot feministisk filosofi.
  3. Hjulet vil spinne på stedet hvil frem til endringen skjer på instituttene. Feminisme er ikke et blaff i vinden.

«Her er dere!»

Et univers innenfor kjønnsleppene?

Å forholde seg til perspektiver på rasisme, sexisme er førsteklasses eksempler på fremmedgjøring under filosofisk lupe. Men feministisk filosofi blir ofte marginalisert i norsk filosofimiljø – jeg har hørt det sagt av kolleger at feministisk filosofi ikke er filosofisk fordi den er lite objektiv, at det er en særinteresse eller ikke er ekte filosofi. Kjønn er likevel noe de aller fleste kanoniske filosofer har brydd seg om, og ja, feministisk filosofi er blant de grenene filosofi som tør utfordre objektivitet, rasjonalitet og universalisme som vår aller høyeste epistemiske verdier (stor variasjon innad i feministisk filosofi også). Ikke minst er feministisk filosofi veldig populært blant studenter. Her blir deres perspektiver og spørsmål tatt på alvor i filosofien, når de er opptatte av spørsmål som identitet, urettferdighet, sannhet og eksistensialisme. Feministisk filosofi klarer å gjøre kjønn og diskriminerende perspektiver relevante til de store filosofiske spørsmålene (og vice versa).

«De spør meg alltid hvor de kvinnelige filosofistudentene er», sa filosofiprofessor Antje Gimmler ved Aalborg Universitet i 2017. «Jeg skal vise dere dem alle – her er dere!» sa hun til et rom med 30 masterstudenter, nesten alle kvinner, som har kommet langveisfra, flere for egen regning, for å få studiepoeng i feministisk filosofi. Skal man gjøre noe med kjønnsbalansen i filosofi, bør man gjøre plass til feministisk filosofi på instituttene.

Mennene som formet filosofikanon er med andre ord ikke noen man må være spesielt lojale til.

I Klassekampen i 2019 mente NTNU-filosof Dagfinn Døhl Dybvig at det eksisterer en «nasjonal konsensus» om filosofikanon. Men professor i filosofi ved NTNU Solveig Bøe sier at en diskurs uten kvinner faktisk er kjønnet. Femina sum, ergo cogito, skrev Ingeborg W. Owesen, seniorrådgiver i Forskningsrådet, i Salongen i 2021 da hun ble med i den offentlige debatten om kvinner i norsk filosofikanon. «Selv om filosofien er gammel, er filosofihistorien relativt ung. Den amerikanske filosofien Bruce Kuklick skriver at det var først på 1800-tallet, i kjølvannet av Hegel, at man begynte å historisere filosofien og lage en filosofiens kanon. Kanon er et produkt av en bestemt historisk og geografisk tenkemåte, skriver Kuklick, eller, som vi kan legge til, av identitetspolitiske tenkemåter.»

Mennene som formet den er med andre ord ikke noen man må være spesielt lojale til. Owesen skrev også at filosofifaget «har bidratt betydelig til kvinnefrigjøring og likestilling. For et fag som sliter med kvinnerekruttering kunne det å løfte fram denne fortellingen kanskje være en god idé». Gode argumenter for inkludering en masse av kvinnelige filosofer, ikke-vestlige filosofer, feministisk filosofi og dekolonial filosofi skorter det ikke på.

Spinner på stedet hvil

Argumentene og ønsket om å øke mangfoldet blant professorer, forelesere og på pensum er langt fra nytt. Veteraner røper at det med jevne mellomrom, kanskje hvert femte år, oppstår fornyet drivkraft for å gjøre endringer langs kjønnslinjer i Norges filosofimiljø, uten at instituttene innfører vedvarende endringer. Våren 2018 arrangerte jeg og professor Tove Pettersen en lesegruppe med mange ivrige studenter ved UiO om kvinnelige filosofer i filosofihistorien. Studentene var nesten utelukkende kvinnelige filosofistudenter, med noen menn fra andre fagdisipliner.

Å ta veiledningsrollen var en del av Pettersens akademiske aktivisme, ettersom undervisningen ikke ble lønnet av instituttet. Vi gjorde innsats for å omgjøre lesegruppen til et 10- eller 5-poengs emne. Denne søknaden fikk avslag, til tross for Pettersens spisskompetanse og den sterke studentinteressen vi viste til. Lesegruppen ble imidlertid introdusert høsten 2020 som et poenggivende emne ved UiOs Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, da Pettersen takket ja til professorstilling der.

De som motsetter seg endringer, tjener på denne jevne overgangen og uvitenheten til unge, nye studenter.

Ved årsskiftet 2009–2010 arrangerte ivrige UiO-studenter en utstilling om både historiske og samtidige kvinnelige filosofer ved Universitetsbiblioteket. Utstillingen «Filosofiens annet kjønn» presenterte 120 kvinnelige filosofer, fikk mange besøkende og mye medieoppmerksomhet, både nasjonalt og internasjonalt. Flere institutter ba om å få låne utstillingen, og fra 2010 til 2014 ble utstillingen satt opp flere forskjellige steder, inkludert Nordland Akademi for Kunst, Vitenskap i Melbu, Lunds Universitet og Uppsala Universitet. Utstillingen understreket eksplisitt at kjønn lenge har vært et filosofisk tema: Kanoniske skikkelser som Aristoteles og Aquinas beskrev kvinner som ufullstendige menn – det vil si ufullstendige mennesker – og har vært sterkt innflytelsesrike for kanon som fulgte dem. Utstillingen belyste også de ulike spørsmålene kvinnelige filosofer har skrevet om.

UiOs Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk mottok i 2015 en formell søknad om å bli permanent hjem til utstillingen, men søknaden ble avslått. Utstillingen, sammen med oppmerksomheten den fikk, ble raskt glemt da de involverte studentene ble uteksaminert og nye studenter uten kjennskap til historien inntrådte instituttet. De som motsetter seg endringer, tjener på denne jevne overgangen og uvitenheten til unge, nye studenter. Noen få portretter av kvinnelige filosofer gjenstår, etter å ha blitt skrevet ut og teipet til veggene i et lite pauserom for masterstudenter, muligens av studenter som ønsket å se deres arbeid med utstillingen bevart på et vis i deres lokaler tross søknadens avslag. Nye studenter vet ikke noe om bildenes opprinnelse. Noen har til og med tenkt at det mangler bilder av mannlige filosofer som Aristoteles, og tatt initiativ til å henge opp bilder av ham og andre mannlige filosofer.

Finner opp hjulet på nytt

Feminismen kjenner ikke sin egen historie, er drivkraften bak Owesens bok The Genealogy of Modern Feminist Thinking (2021). Idealistiske studenter tror problemet finnes fordi ingen har gjort noe med det før, og vi finner opp hjulet på nytt igjen hver gang. Instituttene som ikke vil endre seg, tjener på denne uvitenheten. Det er viktig å fortelle disse historiene, slik at gjenoppblomstringen av spørsmålet om kvinnelige filosofer i pensum og kanon aldri virker ny igjen. Kvinner har vært aktive deltagere i filosofi hele tiden, og forespørselen om å inkludere dem kanonisk har kontinuerlig vært uttrykt i flere tiår – sannsynligvis århundrer. Og disse anstrengelsene blir stadig glemt.

Først etter en lang kamp ble Simone de Beauvoir en del av exphil-pensumet

Ifølge ryktene måtte den mangeårige ensomme kvinnelige filosofen på pensumet til exphil, Simone de Beauvoir, forhandles kraftig inn av en kvinnelig toppakademiker i viktig komité.1 Visstnok nektet hun å godkjenne exphil-pensum uten minst én kvinnelig filosof på listen. Stående alene risikerer en vanskelig kvinne langvarig dissens fra hennes mannlige kolleger for å få Beauvoir på pensum.

«Det er riktig at kampene og omkampene er tatt og må tas igjen!» skriver professor emerita Else Wiestad til meg i en e-post der jeg ber om å høre erfaringer fra kvinnekamp i norsk filosofimiljø. Hun var den første kvinnelige professoren i filosofi ved Universitetet i Oslo. «På 1980-tallet samarbeidet jeg med studentene som deltok på mine seminarer ved UiO. [ …] Studentene gikk fra dør til dør, snakket med de mannlige ansatte og argumenterte for å få inn kvinnerelevante temaer og perspektiver i pensum.» Wiestad og studentene fikk med seg instituttstyret og opprettet pensumkomiteer i flere omganger for å få inn kvinner på pensum. Det var hardt arbeid over lang tid. De fikk etterhvert til å etablere et nytt emne, kalt «Kjønnsrolletenkning og kjønnspolitisk tenkning», og til å integrere kvinner og kjønnsperspektiver i exphil-pensum på grunnfag, mellomfag og hovedfag. «[Beauvoirs] temaer engasjerte mange studenter på forelesningene. Temaene engasjerte også menn, samt innvandrere som identifiserte seg med problemstillingene Beauvoir tok opp, og mange studenter valgte å skrive essays om det», beretter Wiestad.

At det ikke er blitt gjort mer fra de med institusjonell makt for å fast endre den mannlige dominansen i filosofisk representasjon etter all denne tiden, er... gåtefullt.

«Det lyktes trinnvis og i noen grad over noen år på 1980-tallet. Det største problemet var å få mannlige lærere til å sette seg inn i temaene og innarbeide det i de studieemnene de underviste i.» I 1987 var perioden på Wiestads midlertidige stilling ved UiO over (hun ble først senere fast ansatt, i 1993). Da var det ingen igjen ved instituttet som ivaretok og forsvarte kvinne- og kjønnstenkningen ved nye pensumrevisjoner, og de nye studieemnene om kjønn falt ut. «Kvinnelige studenter kom til meg og klaget over det, men da var jeg ikke ansatt og kunne ikke gjøre noe med det», skriver Wiestad.

Ved UiO er feministisk filosofi et skall av hva det en gang var for få år siden. Frem til 2018 underviste Pettersen bacheloremnet «Kjønn og filosofi» og masteremnet «Feministisk omsorgsetikk» hvert år. Ikke rart at studentene opponerer, selv om få sikkert vet om hva som fantes ved instituttet før. Det har aldri skortet på studentinteresse for disse emnene. En ny stilling med kompetanse i feministisk filosofi ble aldri utlyst da Pettersen forlot instituttet. Nå finnes det et felles emne som heter «Feministisk filosofi» for både master- og bachelorstudenter, uten at noen av underviserne – som selvsagt er særdeles kompetente i sine respektive felt – har spesialkompetanse på noen av områdene innen feministisk filosofi. Når kvinnekamp i norsk filosofi får gjennomslag en gang i ny og ne, blir gjennomslaget sjeldent stående – innføringen er alltid prekær. At det ikke er blitt gjort mer fra de med institusjonell makt for å fast endre den mannlige dominansen i filosofisk representasjon etter all denne tiden, er... gåtefullt.

En historisk første storsamling i norskfilosofisk kvinnekamp

Individer, studenter og kvinnelige filosofer har allerede i flere tiår forsøkt å øke kvinners tilstedeværelse i filosofi, enten ved å undervise i filosofi som inkluderer kjønnsspørsmål eller feministiske perspektiver, eller ved å kjempe for å inkludere flere kvinner i pensum. Historien om denne innsatsen har imidlertid gått tapt, og med hver ny bølge kan de som arbeider i motbakke for endring, tro at de tar til orde for noe for første gang.

Filosofi står i fare for å bli studiet av den hvite manns tanker, snarere enn menneskelige betraktninger om væren, i all dens kompleksitet og mangfold.

I stedet bør det stilles spørsmål om hvorfor disse endringene ikke allerede har skjedd. Altså må instituttene innføre endring, og det begynner med politisk vilje, ikke evne. Det er stor folkelig etterspørsel og interesse for spørsmålet om mangfold i filosofi. Vi nærmer oss et spørsmål om epistemisk legitimitet i filosofifaget når det mangfoldet uteblir. Til tross for alt dette (og det som ikke får plass i denne kronikken) har lite endret seg på 50 år. Filosofer som ikke berøres av problemet og ikke støtter etterspurte endring, venter til atter en runde med medieoppmerksomhet går i dvale, til studentene uteksamineres, og eksamen og sommerferie gjør at presset lettes. Veteranfeministene i filosofi orker sjelden hive seg på atter en ny bølge, for det kjennes som å prøve å holde vannkanten lav ved høyvann.

Proaktivitet fra instituttenes ledere, professorer og undervisere i filosofi kan gjøre mye for å fremme kjønns- og minoritetsmangfold blant ansatte og studenter, i pensum og temaer som dekkes i undervisningen. Filosofi står i fare for å bli studiet av den hvite manns tanker, snarere enn menneskelige betraktninger om væren, i all dens kompleksitet og mangfold.

5. mai inviterer Kvinnenettverket i filosofi ved NTNU kvinnelige filosofer og studenter ved samtlige filosofiinstitutt i Norge: NTNU, UiT, UiB, UiA, og UiO til å komme til Trondheim til en historisk første samling. Noen institutt, som ved UiB, har lang tradisjon for kvinnenettverk. Ved NTNU er denne bare få år gammel. UiO har tidvis hatt kvinnenettverk, men uten institusjonell støtte dør disse ut hver gang ildsjelen bak forlater instituttet (Sophia var det en gang noe som het på 00-tallet; nå er det studentorganisasjonen Gender Expansive Philosophy som gjelder). Formålet med samlingen er solidaritet på tvers av akademisk hierarki og universiteter.

Teksten er delvis basert på forfatterens artikkel i Filosofisk supplement 4/20: “Aversion to Reason: Where are the Women of Philosophy?”

Noter

  1. Setningen er endret etter utgivelsen i morgenbladet
Powered by Labrador CMS