HVA KAN VI LÆRE AV KAPITALEN?

Kan Marx si noe om kapitalismen i dag?

Tiden opp mot årets 1. mai preges av et nyhetsbilde dominert av rentepolitikk, prisvekst, valutavolatilitet og generell usikkerhet i det globale finansmarkedet. Vi lever fortsatt med et system basert på enorm global ulikhet, og det er få utsikter til nevneverdig forbedring for oss som ønsker et annet samfunn. Kanskje kan den nye oversettelsen av siste bok i Karl Marx sitt magnum opus bidra til fornyet tankevirksomhet rundt kapitalismen som globalt fenomen?

Over rundt 1000 sider forklarer Marx i tredje bok hvordan utnyttelse av arbeid blir til profitt, hvordan en profittrate utvikles, og kredittsystemets og grunnrentas rolle i produksjonen. Gjennom boken får vi høre om profitt, om rentebærende kapital og om grunnrente. Det hele kulminerer i hva Marx kaller treenighetsformelen: kapitalens profitt og rente, landeiendommens grunnrente, og arbeidets lønn – sammen utgjør de ulike aspekter ved samfunnets produksjonsprosess, tilsynelatende frakoblet hverandre. I denne teksten vil jeg forsøke å adressere et poeng vi finner gjennom boka: nemlig at måten kapitalismen utvikler seg på i økende grad skjuler de underliggende samfunnsmessige relasjonene som den bygger på. Hva har det å si at våre samfunnsmessige relasjoner er skjult under abstrakte økonomiske lover og uforståelige prosenttall?

For å belyse denne dynamikken, vil jeg ta utgangspunkt i det som Marx kaller rentebærende kapital, som er utgangspunktet for det mange kaller «finansialisering». De moderne finansinstitusjonene, som blant annet førte til finanskrisen i 2008, fantes ikke da Marx skrev Kapitalen. Likevel kan hans analyser lære oss viktige ting om hvordan vi skal forstå disse nåtidige aspektene ved den globale kapitalismen.

Det er et poeng i seg selv at kapitalismen skaper et globalt marked, men det er først i tredje bok at Marx analyserer de fenomenene som «forutsetter kredittvesenet og konkurransen på verdensmarkedet for sin fulle utvikling».¹ Kredittvesenet og verdensmarkedet er for Marx «grunnlaget og livsbetingelsen for den kapitalistiske produksjonsmåten» (125), ettersom produksjon i utvidet skala er en nødvendighet for kapitalens overlevelse.² Som jeg skal gå inn på under, spiller kreditt og finans viktige roller i kapitalismen, men har også en ideologisk funksjon, som skjuler utnyttelsen av arbeidskraft.

I en verden som er stadig mer sammenkoblet gjennom globale logistikknettverk, kan produksjonen flyttes til lavkostnadsland, og de fleste i ‘Vesten’ ender med å jobbe i tjenestenæringene.³ For selv om det helt klart finnes industriarbeidere i Norge, har det skjedd en avindustrialisering av økonomien i mange vestlige land.⁴ Dette gjør at det blir vanskeligere å se de underliggende strukturene som driver kapitalismen framover, fordi mange tilsynelatende er frakoblet dem. I Norge jobber de færreste i næringer som produserer noe.

I tredje bok av Kapitalen forsøker Marx blant annet å forklare et system der «[akkumulasjon] av gjeld […] kan framstå som akkumulasjon av kapital» (526)⁵. Her forsøker Marx å komme nærmere kapitalens konkrete former, slik de vokser ut av kapitalens bevegelse forstått som en helhet: «Kapitalens ulike skikkelser […] nærmer seg altså skrittvis den forma de framtrer i på samfunnets overflate, i de ulike kapitalenes gjensidige påvirkning på hverandre, i konkurransen og i den vanlige bevisstheten til produksjonsaktørene sjøl» (36-37). Marx forsøker dermed i tredje bok å vise hvordan kapitalen, som en samfunnsmessig relasjon, framtrer i ulike overflatiske former. Implisitt her er det altså at overflatiske former skjuler de underliggende tendensene. Det er dette poenget jeg ønsker å få fram her, som et av aspektene ved Marx som gjør ham stadig relevant for alle som lever under kapitalismen.

Hva er profitt?

I første bok av Kapitalen argumenterer Marx for at all verdi kommer fra arbeid. Verdi måles i det samfunnsmessige nødvendige arbeidet, uttrykt i arbeidstimer. En annen ting vi har med oss fra bok 1, er at arbeiderne er proletariserte. Det vil si at de ikke eier produksjonsmidlene og at de må selge arbeidskrafta si på arbeidsmarkedet. Verdien arbeidet tilfører produksjonen er høyere enn den verdien arbeideren får betalt i lønn, og kapitalisten approprierer derfor en merverdi gjennom salget av varene.

Tredje bok begynner med å diskutere hvordan merverdien forvandles til profitt (36). Profitt er merverdien sett i forhold til det totale utlegget, eller den totale investeringen av kapital i produksjonsprosessen. Ut ifra dette kan vi regne ut en profittrate, både for den individuelle bedriften, og for den totale samfunnsmessige kapitalen. Marx viser at gjennom konkurransen utvikles en generell profittrate på all kapital. Profitten som konsept skjuler allerede arbeidets rolle i å frembringe den, ettersom lønnsutgiften her blandes sammen med andre utlegg til produksjonen. Profitt er derfor en ideologisk form for merverdien, som tar den generelle profittraten som utgangspunkt. Denne profittraten er det materielle grunnlaget for det vi kaller rente. Rente er den andelen, som oftest målt i prosent, som en lånekapitalist krever over lånebeløpet i tilbakebetalingen.⁶

Finanskapitalens tilsynelatende dominerende posisjon i vår samtid

Relasjonen mellom arbeideren og kapitalisten, som jeg beskrev ovenfor, skjules gjennom kapitalens overflateformer, slik som renter, priser og profitt. Et aspekt ved dette er at deler av kapitalen som ikke er verdiskapende blir selvstendiggjort. For å forstå dette må vi hente noen begreper fra Kapitalens andre bok, der Marx beskriver kapitalens kretsløp som penger (P), som blir investert i produksjonsmidler i form av varer og arbeidskraft (V). De blir deretter brukt i en produksjonsprosess (PR), som så blir til nye varer for salg (V’), med mål om å ende opp med mer penger (P’). Bok II handler i stor grad om hva som skjer mellom disse fasene, med søkelys på kapitalens sirkulasjonsprosess.

Når deler av kapitalen som ikke er verdiskapende blir selvstendiggjort, så er det fordi det ikke lenger er den produktive kapitalisten sjøl som selger varene. Den siste sirkulasjonsfasen i kretsløpet over, der V’ blir til P’, er gjerne overlatt til en mellomkapitalist – en kjøpmann. Kjøpmannen kjøper de nylig produserte varene for penger (P), og får varer (V), som så selges for mer penger (P’). Handel eksisterte før kapitalismen, men på grunn av fremveksten av en generell profittrate vil kapitalister som opererer i denne sfæren kunne ta ut profitt. Det foregår derfor en form for ufrivillig deling av profitten.

Utviklingen av et kredittsystem henger nøye sammen med kapitalens kretsløp, ettersom at det gir kapitalistene mulighet til å gjøre kjøp uten å vente til alle varene deres er solgt først. Altså vil noen kunne ta opp lån, og da må noen også låne ut penger. Lånekapital får sin profitt (som ikke er profitt i ordets rette betydning) i form av en rente på lånet. Vi får da innblikk i det som Marx kaller rentebærende kapital:

«I den rentebærende kapitalen når kapitalforholdet sin mest utvendige og fetisjerte form. Vi har P–P’, penger som avler mer penger, verdi som øker sin egen verdi, men her uten den prosessen som formidler mellom de to ytterpunktene. I kjøpmannskapitalen, P–V–P’, er i det minste den allmenne forma for kapitalistisk bevegelse til stede, sjøl om den bare holder seg i sirkulasjonssfæren, så profitten framstår som rein avhendingsprofitt. Likevel framstår den som et samfunnsmessig forhold, og ikke bare som produkt av en ting (429).»

Det Marx mener med en «utvendig og fetisjert form» er at den rentebærende kapitalen tilsynelatende ikke har noe med kapital som samfunnsmessig relasjon, eller med arbeidet, å gjøre. Den rentebærende kapitalen får en dominerende rolle som kapital, og skjuler at verdien kun skapes i produksjonen. Dermed «framstår kapitalens sjølreproduserende karakter, verdien som øker i verdi, produksjonen av merverdi, som en okkult egenskap» (671). I rentekapitalen blir det penger i form av rente, uten at det (tilsynelatende) er noe produksjon med i bildet. Det skjuler kapitalens materielle grunnlag i arbeidet.

Fremveksten av kredittsystemet forvandler «kapitaleieren til en rein eier, en rein pengekapitalist» (484), som tar ut sin profitt kun «som en form for rente» (485). Det å eie kapital blir da skilt fra kapitalens funksjon i produksjonen. Kredittsystemet reproduserer “et nytt finansaristokrati, et nytt slags parasitter i form av prosjektmakere, gründere og [rent nominelle direktører]⁷ – et helt system av svindel og bedrag» (487). Disse få kapitalistene får klassemonopol over de samfunnsmessige ressursene, uten at de selv produserer noe av verdi.

Utbyttet fra aksjer og verdipapirer blir mystifisert. Merverdien forsvinner fra bildet. Man tenker at alt handler om eiendom og inntektspotensial, uten at man forholder seg til at verdien må skapes gjennom produktivt arbeid. Renteinnbringende inntekt er derfor en automatisk fetisj (430). Vi begynner å tenke at profitten og rentene er automatiske aspekter ved eierskapet, og ikke resultatet av en verdiskapende prosess.

De underliggende systemiske dynamikkene blir usynlige for oss. Det betyr ikke at de er borte. All verdien kommer fortsatt fra arbeidet, men fordelingen av merverdien foregår gjennom en generell profittrate, rente på lånekapital, og også grunnrente, som er prisen på bruk av eiendom betalt til en grunneier.⁸ Denne fordelingen har dype politiske implikasjoner: hvis kapitalen kan skjule så godt hva som skjer, hvordan skal arbeiderklassen kunne frigjøre seg fra den? I den neste seksjonen tar jeg opp denne problematikken, gjennom å låne begrepet persepsjonsfysikk fra marxisten Beverley Best.

Kapitalens persepsjonsfysikk, eller, hvordan kan vi se kapitalens indre bevegelser?

Den norske oversettelsen av kapitalen er ytterligere betimelig, siden verket har fått fornyet oppmerksomhet i det siste. Et svært godt eksempel på dette er utgivelsen av Beverley Best’s The Automatic Fetish. Best’s begrep om en persepsjonsfysikk er et forsøk på å sette ord på en dynamikk hos Marx, nemlig forholdet mellom kapitalen som en samfunnsmessig relasjon og dens overflateformer.

Som beskrevet innledningsvis, forsøker Marx i tredje bok å nærme seg analysen av kapitalens overflateformer. Best skriver at Marx sin analyse blir en studie av kapitalens skjulte, indre bevegelse og den påfølgende identifiseringen av dens historiske tilblivelsesgrunnlag. Videre er det en studie av kapitalens fremvekst som begrep, der kapitalen under kapitalismen blir det sentrale tyngdepunktet for all samfunnsmessig aktivitet. Det betyr ikke at kapitalens former ikke er reelle. De blir objektive fremtredelsesformer for en immateriell bevegelse. Innholdet i denne bevegelsen er tingliggjort arbeid i sin generelle samfunnsmessige form. Det er denne mekanismen som Best kaller for en persepsjonsfysikk.⁹ Vi erfarer kun overflateformene til kapitalens indre objektive bevegelse, og dermed mister vi den underliggende samfunnsmessige relasjonen av syne.

Det Marx prøver gjentatte ganger å vise i tredje bind av Kapitalen er nettopp hvordan alle disse fremvoksende formene av kapital (som kreditt, aksjer, lån, renter osv.) skjuler kapitalens grunnleggende utnyttelse. Han analyserer både hva som faktisk er den empiriske virkeligheten og hvorfor vi ikke forstår den. Det er kun i produksjonsprosessen vi kan se hvordan kapitalen fungerer på grunnleggende vis, fordi det er kun her verdi skapes (se 373). Av denne grunnen begynner Best sin bok med å sitere Marx i Zur Kritik der Politischen Ökonomie, der han skriver følgende:

«I den samfunnsmessige produksjon av sitt liv inngår menneskene bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhegige forhold, produksjonsforhold, som svarer til et bestemt utviklingstrinn av deres materielle produktivkrefter. Disse produksjonsforhold i sin helhet danner samfunnets økonomiske struktur, den reelle basis som det hever seg en juridisk og politisk overbygning på, og som motsvares av bestemte samfunnsmessige bevissthetsformer.¹⁰»

Best viser at tredje bind av Kapitalen oser av denne dynamikken. De grunnleggende sosiale relasjonene driver samfunnets produktivkrefter framover, samtidig som overbygningen skjuler at det er dette som skjer. Marx gir oss derfor i tredje bind av kapitalen en persepsjonsfysikk som hele tiden minner oss på at det er dette som skjer. Når vi skal behandle kapitalens overflatefenomener, må vi hele tiden huske på at kapitalens samfunnsmessige relasjon er det sentrale tyngdepunktet.

Disse samfunnsmessige relasjonene, utbyttinga av arbeidskrafta i produksjonen, gir opphav til en historisk unik form for verdi. Verdi under kapitalismen er basert på arbeidet som «verdiskapende substans», eller som et tingliggjort innhold som lar oss sammenligne forskjellige varer med hverandre, ettersom at de har en felles størrelse som innhold.¹¹ Marx' materialistiske dialektikk går blant annet ut på å begrepsfeste virkeligheten gjennom dens essensielle dimensjoner.¹² Som Marx skriver i første bok av Kapitalen, er ikke mikroskoper eller kjemiske reagenser til hjelp i analyse av økonomiske former, «abstraksjonsevnen må erstatte begge disse hjelpemidlene».¹³ Abstraksjon blir dermed det sentrale målet med en materialistisk eksposisjon.¹⁴ Som Richard Gunn har vist i en artikkel om det marxistiske klassebegrepet, kan ethvert begrep forstås gjennom sitt essensielle innhold. Klasse, for Marx, er ikke en sosiologisk gruppe, men en posisjon i kapital–arbeid-relasjonen.¹⁵ Marxisme er et rammeverk for å analysere samfunnets institusjoner som legemliggjørelser av de samfunnsmessige produksjonsforholdene.¹⁶

På samme måte er kreditt et uttrykk for kapitalens iboende tendenser i en av dens mange former, «de ulike formene som kapitalen ikler seg i hvert av stadiene, og som den vekselvis tar på seg og kaster av seg når kretsløpet gjentas».¹⁷ Alt innhold i økonomiske former er i siste instans verdi, og verdi må produseres ved hjelp av arbeid. At kommersiell kapital ikke skaper verdi, men likevel fremstår som kapital, er resultatet av en selvstendiggjøring av sirkulasjonsprosessen vis-a-vis den helhetlige reproduksjonsprosessen. Gjennom rentebærende kapital virker det som at all profitt er produktet av en ting. På den måten blir profitt mer generelt misforstått: «the particular capacity of living labour to produce surplus-value is mistaken for the capacity of the automatic subject of capital itself».¹⁸ Kapitalen fremstår som verdiskapningens drivkraft, selv om det i virkeligheten er arbeidet som driver produksjonen videre.

Denne dynamikken når sitt klimaks i rentebærende kapital: «forma der kilden til profitten ikke lenger er synlig, og der resultatet av den kapitalistiske produksjonsprosessen eksisterer uavhengig av seg sjøl» (431). Det er denne dynamikken som fetisjerer kaptital, gjør det til en okkult og magisk ting, som Marx kaller den «automatiske fetisjen»:

«Kapitalen framstår som den mystiske sjølskapende kilden til renta, til sin egen forøkelse. Tingen (penger, vare, verdi) er allerede kapital rett og slett ved å være en ting, og kapitalen fremstår bare som en ting. Resultatet av hele reproduksjonsprosessen framstår som en egenskap som tingen har av seg sjøl, og det avhenger av eieren av pengene, dvs. varen i den forma der den alltid kan byttes, om de legges ut som penger eller lånes ut som kapital. I den rentebærende kapitalen antar dermed denne automatiske fetisjen – verdien som øker av seg sjøl, pengene som avler penger – sin reine form, og i denne forma har den ikke lenger noe spor av sitt opphav (430).»

Rente framstår som kapitalens faktiske frukt. Vi trenger Marx’ persepsjonsfysikk for å se at denne tingliggjøringen av kapital skjuler kapitalen som prosess. Vi ser ikke lenger utbytting av arbeidskraft og arbeidet som samfunnsmessig relasjon.

På grunn av den automatiske fetisjen vil økonomiske kriser, som den vi hadde i 2008, framstå som en ren pengekrise eller gjeldskrise – vi kaller det jo finanskrisen. For «i et produksjonssystem der hele sammenhengen i reproduksjonsprosessen står og faller med kreditten, må det åpenbart inntre en krise» (540), ettersom «en stor mengde av disse vekslene [er] reine svindelforetak, som nå kommer for dagen og sprekker» (541). På denne måten kan Marx sin teoretisering av kriser brukes for å forstå våre samtidige kriser. Som Best poengterer, er krisens sanne natur skjult, ved at pengekapital og industrikapital liksom er frakoblet i kapitalistenes hoder, der overproduksjon fører til økning i lånekapital.¹⁹ Marx sin persepsjonsfysikk lar oss se de underliggende prosessene i produksjonen. Likevel får kredittsystemet, som en ideell overbygning, også en materiell effekt gjennom appropriasjonen av merverdi over varens verdi: «The price of the fridge is higher when we buy it on credit, and a university education costs more when we take out student loans to pay for it».²⁰ Marx kaller slike forhold, inkludert betaling av husleie, for en sekundær utbytting eller utnyttelse, som kommer på toppen av utbyttingen av arbeidskrafta i produksjonen (671–672).

Til syvende og sist viser Marx i tredje bok av Kapitalen at alle former for inntekt (treenighetsformelen nevnt innledningsvis) kun er ulike komponenter eller legemliggjørelser av det samfunnsmessige totalarbeidet (898). Jeg har forsøkt å vise dette her gjennom å se på rentebærende kapital, men en fullstendig forståelse av kapitalen krever at vi engasjerer Marx’ verker selv. Poenget jeg har fremmet er at vi må forstå hvordan kapitalen skjuler utnyttelsen av arbeidet for å forstå systemet vi er en del av, og hvordan vi skal kunne lage strategier for å kjempe imot det.

Konklusjon

Marx sin persepsjonsfysikk har et radikalt politisk potensial: I siste instans er det ingenting som løser problemene den globale kapitalismen har skapt, uten at dette systemet går over i noe nytt. For Marx hadde kredittsystemet en dobbeltkarakter: samtidig som det er skyld i alt jeg har beskrevet her, avskaffer det også illusjonen om at kapitalisten trengs for å styre produksjonen, og kredittsystemets iboende sosialisering av kapital kan danne grunnlaget for en produksjonsmåte drevet av samarbeid (490). Denne nye produksjonsmåten kan vi kalle hva vi vil, men mange av oss har holdt fast ved å kalle den kommunisme. Kanskje kan den nye oversettelsen av tredje bok av Kapitalen inspirere en ny generasjon av mennesker her til lands til å jobbe for et samfunn preget av samarbeid.

LES OGSÅ: KOMMUNISME ER FRIDOM

Fotnoter

1. Marx, Kapitalen, Tredje bok: Den kapitalistiske produksjonens totalprosess, oversatt av Harald Minken, Mathias Bismo og Torstein Dahle, (Oslo: Forlaget Rødt, 2024). Videre henvisninger til dette verket er gjort med sidetall i parentes i teksten.
2. Som historisk har ledet til imperialisme, se V. I. Lenin, Imperialism: The Highest Stage of Capitalism, (London: Penguin, 2010).
3. Jason E. Smith, Smart Machines and Service Work: Automation in an Age of Stagnation, (Chicago, The University of Chicago Press, 2020).
4. Aaron Benanav, Automation and the Future of Work, (London: Verso, 2020).
5. Jeg har tillatt meg en liten endring av den norske oversettelsen her. Den tyske originalen har: «In diesen Tatsachen, daß sogar eine Akkumulation von Schulden als Akkumulation von Kapital erscheinen kann» (Marx-Engels Werke (MEW), volum 25, (Berlin: Dietz Verlag, 1964), 493-494). Til sammenligning engelsk: “In the way that even an accumulation of debts can appear as an accumulation of capital” (Marx, Capital Volume III, translated by David Fernbach, (London: Penguin, 1993), 607-608). Jeg har endret den norske oversettelsen av dette, “en oppsamling av gjeld […] kan framstå…», ettersom bruken av akkumulasjon i begge tilfeller får fram ordspillet i originalen og bedre representerer dobbeltheten i det som skjer.
6. Det kan være greit å ha i mente at renta alltid må være lavere enn profittraten, ettersom det er produktiv kapital som frembringer verdi, gjennom bruk eller utbytting av arbeidskraft. Om man tjente mer på å låne ut kapital for å få renter, ville systemet kollapse til slutt.
7. Jeg har igjen tillatt meg en liten endring av den norske oversettelsen, som her har «folk med direktørtittel» (487). Den tyske originalen har «Er reproduziert eine neue Finanzaristokratie, eine neue Sorte Parasiten in Gestalt von Projektenmachern, Gründern und bloß nominellen Direktoren» (MEW 25, 454, min kursiv). Den engelske har «company promoters, speculators and merely nominal directors» (Marx, Capital Volume III, 569, min kursiv). Jeg liker hvordan originalen og den engelske oversettelsen får fram tvetydigheten i arbeidet disse direktørene gjør, gjennom bruken av ordet nominell: de er kun direktører av tittel, i navnet, ikke faktiske direktører med noen form for ansvar. Man kan derimot se at for benevnelsene før denne, er den norske oversettelsen mer tro mot originalen sammenlignet med den engelske.
8. Jeg går ikke nærmere inn på grunnrente her, men det er også et godt eksempel på hvordan kapitalen skaper ideologiske overbygninger som skjuler kapital-arbeid-relasjonen, der grunnrenta, som egentlig handler om grunneiendommens produktivitet, blir sett på som inntektsinnbringende kun gjennom eierskapsforholdet (se for eksempel Beverley Best, The Automatic Fetish: The Law of Value in Marx’s Capital, (London: Verso, 2024), 250-279).
9. Best, Automatic, 9
10. Karl Marx, «Forord til Kritikk av sosialøkonomien», i Fredrik Engelstad (red.) Det Beste av Karl Marx, s. 19-22, (Oslo: Pax Forlag, 1992), 20. Se også Best, Automatic, 1.
11. Marx, Kapitalen Bok I, 47. Se også Moishe Postone, Time, Labour, and Social Domination, (Cambridge: Cambridge University Press, 1993).
12. Kosmas Psychopedis, “Dialectical Theory: Problems of Reconstruction”, in Bonefeld, Gunn, and Psychopedis (red), Open Marxism 1: Dialectics and History, 1–53, (London: Pluto Press, 1992), 34.
13. Marx, Kapitalen Bok I, 8
14. Psychopedis, «Dialectical Theory», 34
15. Richard Gunn, “Notes on Class”, Common Sense, No. 2, 1987.
16. Interesserte lesere kan sjekke ut György Lukács’ essay «What is Orthodox Marxism?» fra hans History and Class Consciousness, (London: Merlin Press, 1971, 1-24), for en kraftfull presentasjon av Marxisme som metode eller rammeverk. Videre synes jeg Louis Althusser’s On the Reproduction of Capital (London: Verso, 2014) godt beskriver dynamikken jeg sikter til her.
17. Marx, Kapitalen, Andre bok: Kapitalens sirkulasjonsprosess. Oversatt fra tysk av Harald Minken, (Larvik: Forlaget Rødt!, 2017), 40.
18. Best, Automatic, 27
19. Ibid, 219
20. Ibid, 234