HVA KANT EGENTLIG MENTE
I tradisjonelle Kant-tolkninger er Tingen i seg selv en sinnsuavhengig realitet som vi bare kjenner gjennom menneskelige former for sansning og tenkning. Jeg presenterer et alternativt syn på Kants filosofi: Vi er Ting i seg selv som fornuftsvesener, og konkrete, ytre gjenstander er måten tankens former framtrer på for mennesker.
Publisert
Nye bøker om Kant innledes gjerne med noen ord om at forfatteren bryter radikalt med tidligere tolkninger, ja at de fleste har tatt fullstendig feil av «hva Kant egentlig mente». Hver mann og kvinne sin Kant, kan man da være fristet til å si, med et oppgitt smil. Men tolkningsmangfoldet trenger ikke bety at det er meningsløst å finne ut av denne tenkerens egentlige anliggende. For selv om hele det terminologiske apparatet er aldri så komplekst, gjentar og gjentar Kant tålmodig sine poenger som om det bare gjaldt å få leseren til å forstå et egentlig ganske enkelt budskap.
Etter å ha befattet meg med Kant i mange år, har jeg dannet meg et bilde av hva dette budskapet kan være, og denne lille teksten er mitt bidrag til å bryte med tidligere tolkninger: Tingen i seg selv (Das Ding an sich) er ikke en tanke- og bevissthetsuavhengig realitet som vi bare kjenner slik den representeres eller framtrer (erscheint) i menneskelig tenkning og sansning. Det er på en måte omvend: Biler, hus og andre reelle, konkrete gjenstander i verden utenfor oss er framtredelser av abstrakt fornuftsaktivitet. For å vise det, gir jeg først et riss av Kants lære om tid og rom (I). Dernest skisserer jeg hvilken rolle rasjonelle domsformer og kategorier som substans og kausalitet spiller i denne læren (II). Endelig trekker jeg noen konklusjoner om forholdet mellom framtredelser og ting i seg selv (III).
I
For Kant er ikke tid og rom ting blant ting, men måten ting framstår på for oss mennesker. Det vil si at empiriske gjenstander ikke viser oss verden slik den er «i seg selv», men bare slik den er bestemt av tid og rom som framtredelses- eller anskuelsesformer. Umiddelbart lyder det som en form for mentalisme, altså at vi bare har direkte tilgang til våre egne subjektive forestillinger. Men Kants lære om tid og rom har faktisk et motsatt siktemål, nemlig å understøtte det han kaller empirisk realisme: Vi kjenner ikke bare våre indre, mentale forestillinger. Vi forstår også hva det vil si at det finnes en verden av ytre kunnskapsobjekter, og denne forståelsen bunner i evnen til å lokalisere ting i tid og rom utenfor kroppen, som selv befinner seg i tid og rom.
Ved en rekke anledninger understreker Kant at den romlige lokaliseringen skjer demonstrativt, altså gjennom at vi peker ut ting som så og så langt fra oss i bestemte retninger. Det er et sentralt poeng allerede i det lille, «før-kritiske» skriftet «Von dem ersten Grunde des Unterschiedes der Gegenden im Raume» fra 1768. Nettopp for å vite hva som eksisterer utenfor kroppen vår, må vi kunne relatere det til kroppen vår, skriver han:
«Ettersom vi gjennom sansene bare kjenner det som er utenfor oss for så vidt som det står i et forhold til oss selv, så er det ikke til å undres over at vårt primære grunnlag for å danne begrepet om områder av rommet består i disse snittflatenes forhold til vårt legeme.»1
«Snittflatene» («Durchschnittsflächen») betyr her de tre planene vi tenker trukket gjennom vårt eget legeme når vi orienterer oss etter retningsparene høyre/venstre, opp/ned og foran/bak. Enhver forståelig plassering av ting i rommet forutsetter det tredimensjonale, subjektsentrerte kroppsrommet, synes Kant å mene.
Dette poenget om demonstrativ lokalisering er både epistemisk og logisk. Det gjelder betingelsene for at ting i verden kan være tilgjengelige for et endelig kunnskapssubjekt. Og det gjelder forskjellen på deskriptiv eller konseptuell og partikulær kunnskap om de samme tingene: Vi vet ikke hvilke sansbare, ytre gjenstander vi har med å gjøre, hvis vi bare kan beskrive dem, for eksempel som en bil eller et hus. Vi må også kunne peke dem ut, som den bilen eller det huset, der, sett i forhold til vårt her.
I Kritikk av den rene fornuft fra 1781 legger Kant stor vekt på dette logiske skillet mellom begrepsinnhold og rommet som individueringsprinsipp for konkrete partikularia: To ting (to dråper vann) kan være kvalitativt helt like, men likevel være numerisk forskjellige bare i kraft av å befinne seg på ulike steder i rommet. Og som i 1768 framstilles rommet som menneskets spesielle måte å skille mellom seg selv og andre partikulære gjenstander på:
«Rommet er ikke et empirisk begrep som er abstrahert fra ytre erfaringer. For at visse fornemmelser skal kunne relateres til noe utenfor meg (det vil si til noe som befinner seg på et annet sted i rommet enn meg), og likeledes for at jeg skal kunne forestille meg noe som forskjellig fra og som ved siden av noe annet [...] så må forestillingen av rommet allerede ligge til grunn.»2
På den ene siden mener altså Kant at den ytre verden består av konkrete ting. På den andre siden forstår vi hvilke av dem som finnes uavhengig av oss bare gjennom den romlige relasjonen de har til oss. Slik framtrer verden som en mengde partikularia, og poenget med Kants transcendentale idealisme er at denne framtredelsesmåten er et altomfattende, subjekt- eller menneske-avhengig, kroppslig forankret retningsrom som ikke selv er en ting blant ting, men som omfatter alle empiriske gjenstander. Samtidig inngår kroppen vår som en del av rommet. Den er selv en ting blant ting, og som vi ser av sitatet forstår vi ifølge Kant at ting finnes utenfor oss akkurat slik de finnes utenfor hverandre. På den måten eksisterer de også uavhengig av menneskekroppen som empirisk objekt.
Som kroppssubjekter er vi altså rettet mot ting utenfor oss selv i sansningen av verden. Men å forstå det vi sanser krever mer enn sansning. Forståelse er en form for rasjonalitet, og Kants revolusjonerende, såkalt kopernikanske vending er for det første at like lite som tid og rom er tenkning og fornuftsbruk selvtilstrekkelige, mentale eller logiske objekter. Det finnes ingen sjelesubstans, ingen abstrakte gjenstander, og ingen intellektuell skuen av kausalitet og andre fundamentale egenskaper ved verden. Likevel vet vi, for det andre, at disse egenskapene har objektiv gyldighet, fordi også de inngår i enhver forståelig sannhet om hvordan empiriske gjenstander lokaliseres i tid og rom.
II
At ting finnes uavhengig av oss, betyr for Kant først og fremst at de befinner seg utenfor oss i rommet. Der leverer de alt «stoff» til erkjennelsen, og det er ikke noe vi slutter oss til på grunnlag av mentale forestillinger. Vi sanser direkte hvordan de er, utenfor kroppen som objekt.3 Og når vi gjør det, vet vi ikke bare at det finnes et universelt, kroppslig forankret, retningsrom. Vi lokaliserer også tingene i det, og det krever at vi kjenner noen grunnleggende, «kategorielle» egenskaper ved dem, så som kvantitet, kvalitet, substansialitet og kausalitet. Mest kjent i den forbindelse er vel Kants beskrivelse av hvordan våre begreper om ting og årsaker inngår i forståelsen av objektiv tid.
Som sansende, levende vesener beveger vi oss rundt i rommet, vi opplever alt som skjer, i tid, og noe av den opplevde tidsrekkefølgen bunner i våre bevegelser. Men denne rekkefølgen er ikke dermed noe som finnes «i objektet» utenfor oss. Kant eksemplifiserer det med hva som skjer når vi går rundt et hus. Kanskje ser vi først døren, deretter et vindu, og deretter en balkong. Det betyr ikke at den samme rekkefølgen finnes i huset. Ser vi en båt drive nedover en elv, ser vi derimot direkte et objektivt tidsforløp ute i verden, noe Kant kort sagt mener beror på at vi i dette tilfellet ikke sanser forskjellige ting til forskjellig tid. Vi forstår det vi sanser som forandringer av identiske, vedvarende ting (substanser), i henhold til kausalt virkende lover.
I seg selv medfører imidlertid ikke dette noen kopernikansk vending i filosofien, den skjer først gjennom den modne Kants brudd med rasjonalistenes forestilling om at substans, kausalitet og andre kategorier er abstrakte fornuftsobjekter. Tanken på slike objekter mener han strider mot tenkningens autonomi: For å vite hva det er rasjonelt å tenke, må vi tenke, og når vi bedømmer sannheter om verden, har vi ingen rasjonelle objekter, men bare vår egen fornuft og dømmekraft å støtte oss på. Heller ikke kategoriene er selvstendige objekter, men de fanger opp hvordan vi tenker om objekter. Når vi forstår det vi sanser i eksemplet med huset og båten, er det dermed ikke fordi vi tilpasser våre rasjonelle kunnskapsevner til abstrakte gjenstander, men fordi vi oppfatter det som skjer i overensstemmelse med måten vi tenker om den empiriske verden på.
Det abstrakte ved begreper og tankeformer finnes ikke i verden, bare «i oss», kunne man også si, og i stedet for om rasjonelle objekter snakker Kant nokså konsekvent om evnen til å følge regler. Det gjelder for det første matematikk som beskrivelse av rene tid- og romforhold, klarest kanskje i geometrien. Den omhandler allmennbegreper som «trekant», men vi kan verken tenke eller sanse noe objekt «trekant». Derimot sanser vi partikulære, anskuelige trekanter, og forstår vi geometriske bevis, forstår vi generelle regler for å konstruere bestemte, partikulære figurer i rommet (for eksempel på en tavle eller på papir).
For det andre gjelder det kategoriene som konkretiserte, anskuelige doms- eller tankeformer. Mener vi for eksempel at det finnes en kausal forbindelse mellom ting, bedømmer vi den som nødvendig i lys av regler for begreper om empiriske lover, og som konkretisert i sansningen av et bestemt, partikulært hendelsesforløp tjener slike regler til å lokalisere gjenstander i objektiv tid. Det vil si at vi på en måte leser tankens former eller regler inn i verden, noe Kant oppsummerer ved å si at forstanden som en aktiv livsevne foreskriver naturen dens lover.4
Skjematisering er Kants ord for all slik aktiv konkretisering av det allmenne i det enkelte, og la oss i lys av det vende tilbake til problemstillingen om forholdet mellom framtredelser og ting i seg selv.
III
Kants rombegrep er som vi har sett demonstrativt, med et logisk skille mellom konseptuell og partikulær kunnskap, og bare gjennom å lokalisere ting i rommet, vet jeg hvilken av alle konkrete, partikulære gjenstander jeg har kunnskap om. I lys av denne logiske distinksjonen tror jeg vi må kvitte oss med en sentral tese i tradisjonelle Kant-tolkninger – at framtredelser skulle være måten en stofflig eller materiell ting i seg selv formes på gjennom fundamentale begreper. Det må være omvendt, slik at konkrete, materielle ting i den ytre verden er framtredelser av en konseptuell verden av ting i seg selv.
Kant oppfattet rommet som en rent menneskelig framtredelse av ting i seg selv, og når han populariserer sin egen filosofi i verket Prolegomena, presenterer han vår demonstrative romforståelse som et ugjendrivelig bevis for dette synet: En hånd og dens speilbilde, kvalitativt like høyre- og venstredreide sneglehus og andre såkalte inkongruente motstykker skiller seg ikke konseptuelt fra hverandre, bare anskuelig – og det vil si demonstrativt, slik vi kan framvise ulike dreieretninger i forhold til vår egen kropp. Det finnes ingen annen måte å forstå det på, og derfor, sier Kant, gjelder kunnskapen om romlig inkongruens bare framtredelser, ikke ting i seg selv. Til forskjell fra anskuelige partikularia er altså ting i seg selv konseptuelle.5
Dette er i tråd med de rasjonalismekritiske poengene i kapitlene om såkalte «noumena» og «refleksjonsbegreper» i Kritikk av den rene fornuft. Ting i seg selv framstilles der som abstrakte til forskjell fra partikulære gjenstander, noe Kant også understreker i kapitlet om skjematiseringen av forstandsbegreper: Mens vi i kraft av generelle domsformer tenker verden slik den er i seg selv, forstår vi også det vi sanser som framtredelser av de samme tankeformene.6 Det vil si at konseptuelle former partikulariseres, som når vi i geometrien oppfatter en bestemt, konkret trekant som representant for begrepet trekant. Tilsvarende forstår vi tidsbestemte, nødvendige årsaksforbindelser i verden som konkretiseringer av nødvendige, konseptuelle sammenhenger. I begge tilfeller framstår en tenkt, abstrakt verden som konkretisert i ytre gjenstander.
Dermed slutter tingen i seg selv å spille noen rolle som kunnskapsobjekt. Empiriske gjenstander finnes i rommet utenfor og uavhengig av kroppen vår, som selv er i rommet. Det er alt vi trenger for en realistisk kunnskapsteori, vi trenger ikke i tillegg rasjonalismens abstrakte gjenstander – og dermed heller ikke ting i seg selv som abstrakte objekter. Så vi kan tilsynelatende nøye oss med hva mange oppfatter som en mer beskjeden, rent epistemisk Kant-tese: at menneskelig objekt-kunnskap er begrenset til vår konseptualisering av hendelser og ting i tid og rom, uten at disse derfor er noe rent menneskelig. Så langt kan Tingen i seg selv elimineres fra Kants filosofi.
Likevel tror jeg ikke den kan elimineres, for ifølge Kant kan ikke abstrakte størrelser elimineres fra verden: Skjematiseringen innebærer at disse størrelsene gjør den ytre verden forståelig, og tid og rom er faktisk «bare» måten de framtrer på for oss mennesker som partikulariserende anskuelsesformer.7 Men det som framtrer er ikke et tenkt eller virkelig objekt. Det er oss selv som fornuftig subjekt. Tingen i seg selv er med andre ord ingen sinnsuavhengig realitet, men tvert imot vår egen rasjonelle tenke- og handlingsevne. Det lyder nok fremmed i de fleste Kant-leseres ører, men tenk da på hva han skriver om dette i etikken, ikke minst i Grunnlegging av moralens metafysikk.
Har du googlet litt på «Kant» eller lært om ham til exphil, kanskje du hopper i stolen når du leser hva han i dette verket skriver om den frie viljes realitet som en ting i seg selv. For om noe ikke er en sinnsuavhengig realitet, må det jo være viljen. Men i Grunnlegging hevder Kant med overbevisning at å forstå viljen som fri, er å forstå den som en ting i seg selv, og det vil igjen si som ren fornuftsaktivitet.8
Forstår vi nå empiriske, romlige gjenstander som framtredelser av ting i seg selv, betyr dette at fram-tredelsen skjer akkurat som i den beskrevne skjematismen: Partikulære ting er framtredelser av fornuft, nærmere bestemt av vår rasjonelle evne til å felle dommer om verden. Så det er ikke slik at abstrakt tenkning ordner konkrete, tankeuavhengige ting, men tvert imot slik at tingene manifesterer tenkeevnen. Det er derfor helt konsekvent av Kant å omtale ikke bare anskuelsesformene tid og rom, men selve tingene ute i verden som framtredelser. Ja ikke nok med det, de er også forestillinger, et ord han ofte bruker synonymt med «framtredelse».9
Den som vil, kan tolke dette hypermentalistisk. Men alt i alt gir det mye bedre mening å oppfatte empirisk reelle ting som forestillinger i betydningen representasjoner – nøyaktig slik en konkret trekant på et stykke papir kan sies å representere allmennbegrepet trekant. Forstått på denne måten gir det heller ingen mening å si at ting i seg selv «formes» av anskuelses- og domsformer. Trekantens begrep har jo ikke en annen form enn den konkrete trekanten. Slik er verdens og tankens former identiske.
Tenk så igjen på Kants eksempel med båten som driver nedover elven. Det er ikke bare slik at vi forstår observasjonen i lys av generelle kriterier eller begrepskjennetegn ved kausal lovmessighet. Nei, selve det empiriske hendelsesforløpet er kausalt – ikke i tanker som ordner inntrykk, men som direkte persiperte, konkrete manifestasjoner av abstrakte tankeformer.
Akkurat som for rommets del medfører dette både empirisk realisme og transcendental idealisme: Delene av verdens hendelseskjeder omfattes av tiden, men eksisterer empirisk uavhengig av hverandre, følgelig også uavhengig av hvordan den biologiske arten homo sapiens har oppstått og utviklet seg over tid. Så de finnes uavhengig av hva vi til enhver tid vet om dem. Men både hendelser og ting må ha en logisk form som gjør dem tilgjengelige for mulige sannheter. Forstår jeg Kant rett, er denne formen bestemt av en fornuftsevne som i likhet med tiden omfatter dem, og som vi kjenner som kilden til menneskelig eller menneskeliknende, regelfølgende aktivitet. Dermed kan vi kanskje oppsummere hans antroposentriske, kopernikanske vending ved å si at tingene i tid og rom er menneskelige manifestasjoner av ting i seg selv forstått som menneskelig fornuft.
Noter:
1. Immanuel Kant, Akademie-Ausgabe (AA) II, 378.
2. Immanuel Kant, Kritikk av den rene fornuft, overs. S. Mathisen, Ø. Skar, C. Serck-Hanssen. (Oslo: Pax forlag, 2005), A23/B38.
3. Slik mener jeg det er rimelig å forstå Kant, Kritikk, B 273-279; A 370-376.
4. Immanuel Kant, Prolegomena zu einer jeden künftigen Metaphysik, AA IV, 320.
5. Kant, Prolegomena, 286.
6. Kant, Kritikk, A 147, B 186.
7. Mer om det her: Truls Wyller, «Kant on Temporal Extension: Embodied, Indexical Idealism», Kant-Studien 110 nr. 3 (2019), 498-511. https://doi.org/10.1515/kant-2019-3008
8. Se særlig Immanuel Kant, «Grunnlegging til moralens metafysikk», i E. Storheim, red.: Immanuel Kant. Morallov og frihet. (Oslo: Gyldendal 1970), 62-64 (AA 450-453). Blant filosofiens klassikere identifiserte som kjent Arthur Schopenhauer viljen med Kants Ding an sich. Men han kunne jo ikke akseptere at den samme viljen er rasjonell.
9. Se for eksempel Kant, Kritikk: B 236. Litt mer om terminologien: Mitt inntrykk er at Kant oftest bruker ordet «Vorstellung» ikke-refleksivt, altså ikke i den mentalistiske betydningen «forestille seg noe», men slik at noe forestiller noe annet (X stellt Y vor). Det kan igjen bety både å representere og å presentere, og jeg foreslår altså at Kants Vorstellungen/Erscheinungen er konkrete representasjoner av noe abstrakt.
