HEGELS TILTREDELSESFORELESNING VED UNIVERSITETET I HEIDELBERG

Blant de tusener av sider jeg har lest på tysk, finnes det tre spesielle som er blant de mest inntrykksfulle: Hegels fortale til sin forelesningsrekke over filosofiens historie, i anledning tiltredelsen i 1816 som professor ved universitetet i Heidelberg. Fortalen er både storartet og ukorrekt. Storartet språklig, ladet med flere komprimerte og provoserende teser, drevet av stor og hørbar forventning og glede hos den nytilsatte. Men ukorrekt gjennom disse dristige påstandene, med blant annet fremhevelse av tysk tenkning fremfor de øvrige europeiske lands filosofi. Det er teser som den gangen stod og i dag – kanskje i enda større grad – står lagelig til for hugg. Et par videre spørsmål: Hvordan kan Hegel være så sikker på hvordan Verdensånden (der Weltgeist) agerer i omskiftelige og vanskelige tider? Hans tro på menneskeåndens makt, hvor langt bærer den egentlig? Jeg skal først presentere fortalen, i min oversettelse. Deretter skal jeg kommentere kritisk noen sentrale teser, etter litt biografisk og historisk bakgrunnsstoff.

Hegels fortale 28.10. 1816

«Mine høyt ærede herrer! Når jeg nå gjør filosofiens historie til gjenstand for disse forelesningene, og i dag for første gang trer frem på herværende universitet: Tillat meg bare aller først å si at det for meg er spesielt gledelig, nettopp på dette tidspunkt, å gjenoppta min filosofiske løpebane på et akademi. For det tidspunktet synes å ha inntrådt, hvor filosofien kan forvente oppmerksomhet og kjærlighet, hvor denne nærmeste forstummede vitenskap igjen kan heve sin røst og kan håpe at den verden som har vendt det døve øret til, igjen kan lytte.

Tidens nød har tilkjent hverdagslivets alle mulige interesser en så stor viktighet; virkelighetens sentrale interesser og kampene for dem har til de grader lagt beslag på åndens alle evner og fulle kraft og på ytre midler. Sansen for det indre høyere liv, for den renere åndelighet, maktet ikke å bevare sin frihet. De bedre blant menneskene har blitt holdt til fange og delvis blitt ofret. Fordi Verdensånden var så opptatt i virkeligheten, kunne den ikke vende seg innover og samle seg. Nå, når denne virkelighetsstrømmen er brutt, når den tyske nasjon har hugget seg en vei gjennom det grøvste, når den tyske nasjon har reddet sin nasjonalitet – grunnlaget for alt levende liv: Da kan vi håpe at også kirken, ved siden av staten som har dominert alle interesser, igjen gjør seg gjeldende, håpe at– ved siden av det verdslige riket, som hittil har vært gjenstand for tankene og anstrengelsene – det igjen blir tenkt på Guds rike. Med andre ord håpe at også vitenskapen, åndens frie fornuftige verden, blomstrer.

I filosofiens historie vil vi se i de andre europeiske landene, hvor vitenskapene og forstandens dannelse har blitt drevet med iver og anseelse: Filosofien, unntatt navnet, har forsvunnet og gått under; bare en erindring og anelse står igjen. Vi vil se at filosofien har blitt opprettholdt i den tyske nasjon som en eiendommelighet. Vi har fått det høyere kall fra naturen å være voktere av denne hellige ilden, slik som den eumolpidiske familie i Athen skulle bevare de eleusinske mysterier, slik som øyboerne på Samothraki fikk i oppdrag å opprettholde en høyere gudstjeneste, eller slik Verdensånden tidligere hadde tilgodesett den jødiske nasjon den høyeste bevissthet, slik at den skulle fremtre som en ny ånd ut fra den nasjonen.

Men tidens nød og interessen knyttet til de store verdensbegivenheter, som jeg allerede har nevnt, har også blant oss svekket en grundig og seriøs beskjeftigelse med filosofien og skremt bort en mer allmenn oppmerksomhet fra den. Det skjedde, idet grundige mennesker vendte seg til det praktiske, ved at åndsfattigdom og overfladiskhet bemektiget seg førerposisjon i filosofien og fikk utbredelse. Man kan vel si, etter at filosofien i Tyskland begynte å bli godt synlig, at det aldri har stått så dårlig til med denne vitenskapen som nettopp i vår nåtid. Aldri har tomhet og dunkelhet svømt slik på overflaten og med slik freidighet fremmet synspunkter og handlet innenfor vitenskapen, som om den dunkelheten hadde herredømmet i sin hule hånd! Å motarbeide denne overfladiskheten, å bli medarbeider for tysk alvor og redelighet, for å hente frem filosofien fra den ensomheten som den har søkt tilflukt i – vi må gjerne anta at vi blir oppfordret til det av tidens dypere ånd.

Jeg ber om Deres tilslutning til at vi sammen hilser velkommen en vakrere tids morgenrøde, hvor den ånden – hittil i det ytre splittet – evner å vende tilbake og komme til seg selv og sikre rom og grunn for sitt egentlige rike. Der hever sinnene seg over de daglige interesser og er mottagelige for det sanne, evige og guddommelige, mottagelige for å betrakte og gripe det høyeste. 

Vi eldre, modnet til menn i tidens stormer, kan prise Dem lykkelige, med en ungdomstid som kommer nettopp å, dager hvor De uten større hemninger kan vie ungdommen til sannhet og vitenskap. Jeg har viet mitt liv til vitenskapen, og det er en glede for meg: Fra nå av å befinne meg i en posisjon hvor jeg i en høyere grad og i et mer omfattende virkeområde kan medvirke til utbredelse og inspirasjon av den mer avanserte vitenskapelige interesse. Samtidig kan jeg bidra til å gi Dem en innføring i denne interessen. Jeg håper det vil lykkes meg å fortjene og sikre Deres tillit. 

Men i første omgang kan jeg ikke forvente annet enn at De fremfor alt bare har med Dem tillit til vitenskapen og tillit til Dem selv. Mot til sannhet, tro på åndens makt er filosofiens første betingelse. Mennesket – husk at mennesket er ånd – kan og skal akte seg selv verdig til det høyeste; det kan ikke tenke stort nok om sin ånds storhet og makt. Med den troen vil ingen ting være så hemmelig og avlåst at det ikke finnes noen åpninger. Universets vesen, i første omgang skjult og stengt, har ingen kraft som kunne yte motstand mot erkjennelsens mot. Universet må åpne seg for det motet, vise sin rikdom og sine dybder til berikelse for erkjennelsen.»

Så langt Hegels tale. Først litt bakgrunnsstoff:

Hans glede, uttrykt helt til å begynne med, over gjenopptagelse av den filosofiske løpebane, er ikke vanskelig å forstå: Endelig har han tiltrådt en fast stilling ved et universitet, etter drøye ti år med stasjoner i Jena (filosofi), Bamberg (avisredaktør) og Nürnberg (gymnasrektor); ekteskap med Marie von Tucher var inngått i 1811. Hennes foreldre ville egentlig først godta Hegel som svigersønn dersom han oppnådde et universitetsprofessorat. Men en brukbar enkepensjon innført for skolevesenet i kongeriket Bayern, som Hegel på det tidspunktet var borger av, gjorde det mulig å stifte familie. 

I starten dveler fortalen ved tidens nød i sosial og materiell forstand, før han kommer til åndslivet. Uår, sult og fattigdom var synlig nok. I sin bredt anlagte Hegels Welt fra 2020 (250-årsmarkeringen av Hegels fødselsår) nevner tyskeren Jürgen Kaube også de globale følgene av et vulkanutbrudd i april 1815 i Indonesia. Kolossale mengder av aske fra Tambora ble slynget ut i himmelen, la seg som et solfilter over den hele jord, med uår i Europa fra 1816, kalt «året uten sommer». Aldri hadde det vært registrert så kaldt vær. Vi må også ta i betraktning de fryktelige ødeleggelser og sosial forverring som konsekvens av Napoleons-krigene på det europeiske kontinent. 

Ånden, filosofien og historien 

Det er i talen gjentatt understrekning av ånd [Geist], i forskjellige sammenhenger: Verdensånden, menneskets ånd og oppfordringen til å tenke stort om dens evner, en renere åndelighet, og om vitenskap som åndens frie fornuftige verden contra åndsfattigdom og overfladiskhet. 

Åndens liv er arbeid, fremhever Hegel tidlig i den grundige innledningen. Det gjelder uansett om det dreier seg om åndsliv knyttet til individ, til menneskearten som sådan, til tidsånden eller til Verdensånden.Hegel snakker heller om Verdensånden enn om Gud, et for ham nærmest tomt ord. Men han utvikler en historietenkning med paralleller til jødisk-kristen forståelse nedfelt i Det gamle og Det nye testamente. Hegel kommer med mange sitater fra Bibelen. Eksempel: Angående Verdensåndens langsomhet, viser han til bibelstedet hvor det sies om Gud: «Tusen år er for Deg som én dag». Et annet: I troen på menneskeåndens utvikling henimot mer innsikt, henter han støtte i Johannesevangeliets kapitel 16, hvor Jesu disipler blir lovet støtte fra Den hellige ånd. – Jeg er lutheraner og akter å forbli det, forsikrer Hegel sine tilhørere og lesere om.

LES OGSÅ: UOMGJENGELEGE HEGEL

Åndsliv betyr arbeid. Men hva slags arbeid, hvilke prosesser settes i gang, hva er målet? Større frihet for stadig nye grupper står sentralt. Hegel hevder at den individuelle, personlige ånd – mennesket som sådant – får en uendelige verdi først i og med det kristne budskap. Gud har steget ned til jorden, Kristus har forløst menneskene og gjort dem frie. 

Kunst, religion, filosofi, politisk og sosial utvikling blir preget av den hendelsen. Verdensånden forfølger en plan, også når det kommer tilbakeslag. Denne utviklingen blir reflektert gjennom Hegels eget åndsarbeid, hans filosofi. I sin filosofihistorie presenterer først indisk og kinesisk filosofi før han konsentrerer seg om vestlig filosofi med starten i Grekenland. Han drøfter ulike måter å forstå den historien på. Det gjelder å se utviklingen, ikke nøye seg å fastslå ulike meninger som finnes i de ulike tidsrom. En sentral av dette åndsarbeidet er å innse hvordan en filosofisk posisjon kan bli opphevet gjennom en følgende posisjon, da opphevet i mer enn én betydning: hevet opp til noe høyere, samtidig med at noe går til grunne og noe annet består. Vi står i en prosess, hvor tilsynelatende motsetninger forutsetter hverandre: sjel og legeme, det evige og det timelige, tro og tanke. Åndsliv er arbeid, krevende arbeid.

Tysk tenkning i førersetet

Så tilbake til selve fortalen igjen. Fremhevelsen av det tyske er svært tydelig. Hegel ser for seg at den tyske filosofiske vitenskap, understøttet av det kirkelige, skal sørge for at så vel det verdslige riket som Guds rike skal nå gamle høyder. Det er hans overbevisning at tysk tenkning har et høyere kall fra naturen. Hegel viser til, nærmest som et forbilde, en gresk familie og noen greske øyboere med helt spesielle oppdrag i forbindelse med religiøse mysterier. Og Verdensånden har også beriket den utvalgte jødiske nasjon. – Det er for øvrig logisk nok at Hegel, når han kommer til Aristoteles i sine forelesninger, fullt ut slutter seg til et prosjekt som Aleksander den store tok med deg fra den undervisningen han som ung mann fikk av den store filosofen: å utbre gresk vitenskap og tenkning i Asia og Østen, i land med et mye lavere nivå.

Det er slående hvordan Hegel stiller diagnosen for de øvrige (!) europeiske land: Filosofien er på et svært lavt nivå: Bare en erindring og anelse står igjen. Dette er forbausende, mer presist vil jeg hevde: villedende – særlig når man leser nærmere hvordan øvrig europeisk filosofi blir behandlet i selve forelesningene! Jeg konsentrerer meg her om noen momenter fra fremstillingen av henholdsvis britisk og fransk filosofi:

Fra Storbritannia blir for eksempel Locke, Berkeley og Hume behørig presentert, hele tiden på en saklig måte. Hegel kommer, selvsagt, også med kritiske kommentarer. Men alltid vel begrunnet. Om Humes såkalte skeptisisme noterer Hegel at én bestemt historisk følge er det bemerkelsesverdige fremfor alt: Den ble utgangspunktet for Kants filosofi. (Kant selv takket jo denne skotten for å ha blitt vekket opp fra sin dogmatiske slummer.) Og er det ikke verdt å merke seg –Hegel nevner det ikke – at Kant som motto i B-utgaven (1787, A-utgaven kom 1781) av sitt store verk Kritikk av den rene fornuft velger mottoet fra briten Francis Bacon i verket Instauratio magna (Den store fornyelse) fra 1620? Mottoet understreker at verket skal legge grunnlaget for, et håp om å trekke de behørige grenser for menneskelig erkjennelse.

Det er også overraskende når Hegel presenterer fransk tenkning, som han betegner som mer livaktig og åndfull enn den britiske: Fransk ateisme, materialisme og naturalisme blir rost for å stille vesentlige spørsmål og for kritikk av herskende oppfatninger. Mer spesifikt: Voltaire, Rousseau og d’Alembert, for å nevne noen, får plusspoeng for påpekning av mye uvett i statlig stell og styre i det politiske, med en kirke som knuger den frie tanke. Hegel påpeker riktignok også, på minuskontoen, at de samme tenkerne ikke er like dyktige til å fremme et positivt ærend, altså en klargjøring av hva de ønsker i stedet for det utdaterte. Men det innebærer jo ikke annet enn at bildet av fransk tenkning blir balansert.

Sluttreplikk

Hegels fortale egner seg godt til drøftelse og motsigelse; den skal i alle fall ikke plasseres utilnærmelig på sokkel. – Til videre lesning om hans tenkning skal jeg her bare nevne to bidrag av alt det som finnes på norsk: Tidsskriftet AGORA med sitt dobbeltnummer 4/2021-1/2022 og Sigurd Hvervens bok fra 2024, Hegel: en ganske enkel bok om en vanskelig filosof. Vil man gå videre og lese noe av Hegel, foreligger det flere sentrale skrifter på norsk. Og for tyskkyndige kan det være en bra utfordring å lese noe av ham på originalspråket!