SALONGEN MENER: IKKE BRUK FILOSOFI.NO

Mange som er interesserte i filosofi eller skal skrive en oppgave om temaet har vært innom filosofi.no og antatt at det som står der er solid fagkunnskap . Vi gjør oppmerksom på at nettsiden ikke holder mål for å brukes som kilde hverken for skriving av oppgaver eller for kvalitetssikret lesning forøvring.

Per Ivan Grini Per Ivan Grini Per Ivan Grini REDAKTØR for SALONGEN

Publisert 15.12.2025 - 12:35 Sist oppdatert 15.12.2025 - 13:38

Salongens lederartikkel

Det er ikke helt uvanlig at nettsiden filosofi.no blir brukt når man skal oppsøke kunnskap om filosofi. For eksempel om man er nysgjerrig på filosofiens verden eller kanskje er student på examen philosophicum og er på leting etter informasjon om filosofi og filosofene, kan det være at man ender opp på filosofi.no. Selv om dette kan se ut som en rimelig kilde å lese på, er den på langt nær et godt sted å skaffe seg kunnskap om filosofi. Dette til tross for domenenavnet filosofi.no gir inntrykk av at dette er noe sentralt.

At filosofi.no ikke er brukbart, er allerede godt kjent innenfor fagfilosofiske kretser og for mange som jobber med undervisning av filosofi i videregående og i høyere utdanning. Likevel er det ikke like åpenbart for utenforstående, og særlig nye elever og studenter. Derfor er det et poeng å understreke at filosofi.no ikke burde brukes.

For å begrunne hvorfor filosofi.no er problematisk, må vi se litt på teksten. Det utmerker seg to hovedsvakheter: For det første holder teksten en lav faglig standard, dette henger sammen med at forfatteren Vegard Martinsen er en amatør på filosofifeltet. Rent faglig holder teksten ikke mål når det kommer til å gi korrekte og rimelige redegjørelser for filosofiens historie og de sentrale tenkerne i den.

For det andre er det en tekst som er skrevet i det minste delvis for å fremme forfatteren Ayn Rands (politiske) synspunkter, hvis plass viet er dobbelt så mye som de andre tekstene. Dette henger sammen med Martinsens eget politiske engasjement, som slår ut ved å gi filosofi.no en politisk slagside. Ayn Rand er egentlig en politisk forfatter og bare tilsynelatende en del av den filosofiske tradisjonen. Hun mangler anerkjennelse innenfor den akademiske fagfilosofien som filosofi.no ellers omhandler. Denne slagsiden kan man særlig se i delen om politisk filosofi.

Faglig kvalitet

Nettsiden filosofi.no, som egentlig er en digital variant av boken Filosofi: En innføring, har lav faglig kvalitet. Det er gjennomgående og møter oss allerede i starten delen om der filosofiens historie ofte anses å starte, den såkalte overgangen fra mythos til logos. Her ser vi at Martinsen ikke klarer å gjøre ordentlig rede for dette skillet. Martinsen skriver: «Ca år 600 f.Kr. kommer i Hellas de første eksempler på en annen forklaringsmåte – den logiske tenkning avløser den mytiske tenkning. Den logiske tenkning innebærer at man prøver å forstå verden uten å ty til overnaturlige krefter som forklaring på det som skjer.»¹. Det Martinsen burde ha skrevet, som det egentlige skillet mellom mythos og logos består i, er at man går fra narrative forklaringer til forklaringer ifra prinsipper. Det «overnaturlige» som Martinsen mener blir forlatt, forblir i virkeligheten et sentralt aspekt for filosofisk tenkning helt frem til vår egen tid.

Det er mange flere eksempler fra teksten som ikke holder mål. Det er umulig å trekke frem alt, men noen fler må med. For eksempel fra delen om Rousseau blir det hevdet at «Rousseau var ingen betydelig tenker, men hans idéer fikk stor innflydelse på både Kant, Hegel og Marx»^2.

Eller fra delen om Kant, som «arbeidet hovedsakelig med epistemologiske og etiske spørsmål, og han hadde lite å si om politikk.»³. At Kant hadde lite å si om politikk faller på sin egen urimelighet, han har skrevet omfattende om saken, særlig i Rettslære, som utgjør omtrent halve boken Moralens metafysikk. At Martinsen skriver dette om Kant rettferdiggjør jo at han selv skriver veldig lite om Kants politiske filosofi, men har lite med virkeligheten å gjøre.

Rousseau på sin side er utvilsomt en filosof av stor betydning, med bredt nedslagsfelt både innenfor og utenfor fagfilosofien. Faktisk en filosof med bredere appell enn de fleste. Martinsen er her enten ignorant eller usympatisk innstilt til Rousseau. Kanskje begge deler? Rousseau fremstilles også som om han er en autoritær tenker. Det er ikke helt uhørt å gjøre det, og det har blitt gjort før. En slik lesning av Rousseau er dog lite sympatisk, og står seg dårlig om man gjør et alvorlig forsøk på å forstå hva Rousseau selv forsøkte å formidle.

Martinsens ambisjon om å være lettfattelig er prisverdig, men det å forenkle avanserte tanker krever stålkontroll på temaet, noe Martinsen mangler. Som forfatter er også Martinsens synspunkter til stede når han redegjør. For eksempel kan vi lære gjennom å lese tekstene at han er nokså sympatisk innstilt til Ayn Rands angivelige foregangsmann: Aristoteles. Det han ikke liker får vi også greie på, for eksempel etter en nokså kortfattet og usympatisk fremstilling av Leibniz’ monadelære føyer Martinsen til: «Goethe omtalte monadeteorien slik: «For et skuespill! Men kun et skuespill».»⁴

Fremstillingen av filosofene Martinsen har med er også i noen grad preget av en fortelling han ønsker å få frem, og dette på bekostning av hvordan man vanligvis velger å gjøre det. Enhver fremstilling må selvfølgelig innebære å fremheve noe på bekostning av noe annet, men om Martinsen gjør dette på en rimelig måte må vi sette et stort spørsmålstegn ved. Det kan virke som metafysikk er et av de tema som opptar Martinsen mest, som for så vidt er greit nok i seg selv.

Men det slår feil ut når han for eksempel hevder at Platons etiske teori ikke er så viktig. Aller mest graverende i dette henseende er likevel delen om Hobbes, hvor det nesten utelukkende er metafysiske perspektiv som tematiseres. Det nevnes at Hobbes har en politisk teori, men hva den politiske teorien til en av historiens største politiske teoretikere faktisk inneholder forblir stikkordsmessig. En rimelig fremstilling må speile filosofenes sentrale anliggender, og i Hobbes tilfelle er det å å produsere en politisk teori. Det er tydelig at det er Hobbes’ metafysikk som opptar Martinsen. Dette speiler jo for så vidt hva Martinsen tenker at filosofiens oppgave er, å behandle «de fundamentale spørsmål» som kan få en person til å forlate ett metafysisk verdensbilde til fordel for et annet.

Den implisitte fortelling vi finner i tekstene på filosofi.no knyttes blant annet an til overgangen fra antikkens og særlig Platons «universalistiske» metafysikk med den tilhørende «kollektivistiske» politikk, til den mer moderne «nominalistiske» metafysikk som til slutt, hos Ayn Rand, kulminerer i en «egoistisk» etikk.
Derfor er også Hobbes fremstilt som en nominalismens talsperson, for hvis man ikke fokuserer på hans politiske filosofi passer han godt inn i denne fortellingen som i alle fall delvis er å finne på filosofi.no.

De valgene Martinsen har tatt når det gjelder å velge hva som er inkludert henger i det minste i noen grad sammen med at man skal kunne forstå det siste kapitlet som omhandler Ayn Rand. Skillet mellom "altruistisk"/"kollektivistisk" og "egoistisk" dukker opp flere steder i tekstene, som er et skille man kjenner igjen fra hennes tenkning. Hun representerer det verdensbildet som vi som lesere skal kunne godta, etter å ha lest nettsidens tekster.

Ayn Rand og den politiske slagsiden

Det er ingen tenkere presentert på filosofi.no som får en mer detaljert redegjørelse enn Ayn Rand. Delvis er nok dette fordi det er hjemmebane for Martinsen, men delvis også er det eksplisitt at tekstene på filosofi.no er «skrevet ut ifra et objektivistisk filosofisyn»⁵. Martinsen er selv objektivist og har ledet foreningen for studier av objektivismen. En egen bok om Ayn Rand har han også publisert.⁶ Det største problemet med dette «objektivistiske» perspektivet er at det finnes ikke faglig grunnlag for å foretrekke en slik type lesning av filosofihistorien, og at det gir filosofi.no en tydelig politisk slagside.

Riktignok kommer man seg ikke unna at lærebøker er skrevet fra et perspektiv. I tillegg til at mange av tekstene på filosofi.no holder en lav kvalitet er også valget av perspektiv helt uten faglig forankring. Der for eksempel en lærebok i filosofiens historie som er myntet på examen philosophicum kan vektlegge vitenskapelige paradigmer som det absolutt finnes gode grunner for å gjøre, har altså Martinsen valgt et perspektiv som bunner i en skjønnlitterær forfatters politiske engasjement.

For det er det Ayn Rand er, en forfatter. Hun er kun tilsynelatende en filosof (i alle fall ingen fagfilosof), for selv om hun behandler filosofiske tema viktige for tradisjonen, er hennes egen «filosofiske posisjon» uten faglige meritter. Det som har gjort Ayn Rand populær er ikke den filosofiske kvaliteten på det hun skriver, men at hun har evnet å artikulere en del intuisjoner delt av mange, og satt de i et system som er informert med begreper og problemstillinger fra filosofien. Perspektivet om å rettferdiggjøre sine innsikter innenfor rammene av filosofisk debatt og kritikk har derimot vært fraværende fra hennes side. Kvaliteten på hennes «objektivisme» er lav, sett fra et fagfilosofisk perspektiv. Hennes ideer har derimot hatt nedslagsfelt utenfor fagfilosofien i akademia.⁷

Særlig populær har hun vært blant libertarianske politikere. Hun er kjent for å være forbeholdsløst mot velferdsstaten og en tydelig forkjemper for såkalt laissesz-faire økonomi, en form for kapitalisme der det ikke finnes reguleringer. Lar man seg inspirere av Rand, er det gjerne knyttet til at man har slike libertarianske intuisjoner.

Og nettopp dette gjelder også Martinsen, som selv er, eller i det minste har vært store deler av livet sitt, politisk aktivist. Han har i en årrekke vært leder for «Det Liberale Folkeparti» og brukt store deler av sitt liv på politikk. Forfatteren av filosofi.no står i den tradisjonen man vanligvis møter hos såkalte «objektivister». De er først og fremst interessert i Ayn Rand, politikk og filosofien som kan begrunne libertarianistisk kapitalisme. Filosofi på sine egne faglige premisser forblir sekundært. Derfor har ikke objektivistene klart å ordentlig knytte seg an til filosofien som en faglig disiplin. De forblir innenfor rammene av politikken. Denne politiske slagsiden er derfor også problematisk hvis man forventer seg en noenlunde nøytral og faglig fremstilling av filosofien.

Det er noen steder som dette veldig klart kommer til uttrykk i tekstene på filosofi.no. I behandlingen av politisk filosofi får kapitalismen en veldig fordelaktig behandling, slik at det ikke ser ut som om den har noen ordentlige problemer ved seg. Derimot har de andre systemene store problemer. Demokratiet for eksempel, har store problemer fordi det ender opp med flertallstyranni. Kritikker som denne er absolutt berettiget kritikk, men når kapitalismen fremstilles uten kritikk slik de andre får, må man lure.

Det fremstilles også som om det bare er innenfor rammene av kapitalismen at det er tenkelig med en rettsstat. I delen om demokrati er perspektivet fraværende, og bare derfor kan demokratiet ende opp med å ta livet av Sokrates, slik han en gang ble. Slik blir delen om kapitalisme enda mer sympatisk fremstilt. Det blir tendensiøst å fremstille kapitalismen som systemet med rettstat, og demokrati foruten. Kapitalismen er forøvrig teknisk sett ikke først og fremst et et politisk, men økonomisk system.

Hadde Martinsen forresten tatt seg bryet med å gjøre skikkelig rede for Kants politiske filosofi, som han mener ikke var noe sentralt anliggende for Kant, ville han også oppdage at det finnes i det minste en sterk tradisjon til innenfor vestlig politisk filosofi: den republikanske. Men den er ikke å se her. Det kan i den anledning også bemerkes at Machiavelli tildeles nøyaktig én setning.

Sett i sammenheng med Martinsens eget politisk ståsted danner det seg et bilde av hvorfor Ayn Rand er satt opp som filosofihistoriens endepunkt. Det er ikke filosofifaglige betraktninger som gjør at Martinsen behandler Rand med presisjon og prestisje, snarere er det et uttrykk for hans politiske engasjement. Det fører til at også ut over den lave faglige kvaliteten på tekstene, har filosofi.no en politisk slagside som gjør at den absolutt ikke burde brukes som kilde for å lære seg om filosofi.

Se heller andre steder

Skal man oppsøke lettfattelig, kvalitetssikret kunnskap om filosofi er for eksempel Store Norske Leksikon en solid kilde skrevet av profesjonelle med autoritet på feltet. Det er viktig at det man leser er skrevet av noen med grundige fagkunnskaper. Martinsen selv har studert noe filosofi, men kan ikke av den grunn sies å ha noen faglig tyngde innenfor det feltet.

Oppføringene på Store Norske Leksikon er skrevet på norsk og kan likne det man finner på filosofi.no i stil og omfang. De har også god kildebruk, noe som mangler nesten totalt på filosofi.no. Også Wikipedia er som regel mye bedre enn filosofi.no på å nå faglige standarder og har omfattende fremstillinger. De er også som regel gode på referanser. For tekster med litt høyere nivå anbefales Stanford Encyclopedia of Philosophy som oppslagsverk. Den er det såpass bra at den egner seg til for eksempel oppgaver skrevet for examen philosophicum. For et slikt formål vil snl.no være litt for overfladisk, og wikipedia for svak på faglig tyngde.

Ellers kan de fleste lærebøker for historiske varianter av exphil anbefales. I Norge har vi for eksempel bøker som Tenkningens historie (tilgjengelig på nb.no⁸) eller Filosofihistorie (fås kjøpt⁹) som begge holder høy faglig kvalitet. Mange andre introduksjonsbøker er også tilgjengelige. Filosofi.no kan til nøds være interessant for tilhengere av Ayn Rand, men også de burde helst lese andre steder.