INNFLYTELSEN HABERMAS HAR HATT I NORGE

Har du noe å legge til? Hvilken betydning har Habermas hatt for deg og din tenkning? Vi hører gjerne fra deg på salongen.redaksjon@gmail.com

Sigurd Hverven Evenshaug

Jeg har til gode å jobbe inngående med Jürgen Habermas’ forfatterskap, men hovedideene hans har lenge fremstått som særdeles viktige for meg – og de er kanskje enda mer aktuelle i dag.

For det første gjelder det betydningen av en offentlig sfære der folk fra ulike samfunnslag og med ulike interesser kan bryne sine oppfatninger mot hverandre. Gjennom sine analyser av offentligheten har Habermas gitt viktige bidrag til forståelse av moderne demokratier.

For det andre er selvfølgelig idealet om en kommunikativ fornuft sentralt: en fornuft som dannes gjennom meningsbrytning og den tvangløse tvangen i det bedre argument, og som skiller seg markant fra den instrumentelle fornuften som ofte blir fremherskende i moderne samfunn.

For det tredje sikter jeg til hans kritikk av hvordan økonomiske og byråkratiske systemer – i dag tett sammenvevd med teknologisk infrastruktur – kan kolonisere vår livsverden, også i våre mest hverdagslige former for kommunikasjon.

I dag, når smarttelefoner, og sosiale og alternative medier – ofte med pengesterke aktører bak, med en annen agenda enn å fremme gode samtaler – preger offentligheten og kiler seg inn i relasjonene mellom oss, er det tid for å vende tilbake til disse ideene.

I tillegg hadde Habermas en filosofisk stil og fremgangsmåte som jeg kjenner meg hjemme i. Han skriver seg fram til sine egne ståsteder gjennom omfattende, diskuterende lesninger av andre tenkere. Bøkene hans er en slags samtaler – med filosofihistorien, med samtidige tenkere og med andre fagfelt. Man kunne kalle dem øvelser i kommunikativ fornuft. Det er et stilistisk ideal å strekke seg etter.

Zsolt Kapelner

Habermas var en av de fremste tilhengere av «deliberativt demokrati» – en demokratiforståelse som legger vekt på offentlig diskurs og kommunikasjon. Forsvarere av såkalt «realisme» og «agonisme» i demokratiteori kritiserer denne oppfatningen ofte som naiv og urealistisk. Demokratisk politikk – hevder de – er ikke en vennlig samtale, men handler om maktkamp og interessekonflikter.

Jeg har lenge tenkt at denne kritikken bommer på poenget, og etter min mening gir Habermas overbevisende argumenter hvorfor. For å fremme vår egen- eller gruppeinteresser i maktkamper, må vi først forstå hva våre interesser, verdier og prioriteter er. Denne forståelsen formes ikke i et vakuum, men i kommunikasjon med andre. Det vil si, maktkamp og interessekonflikter, det som Habermas kalte «strategisk handling», forutsetter «kommunikativ handling» hvor vi prøver å finne ut hvem vi er og hva vi vil i samtale med andre.

Et velfungerende demokrati krever ikke bare balanserte maktforhold og fredelig konfliktløsning, men også en inkluderende offentlighet hvor mennesker deltar i den kommunikative reproduksjonen av deres «livsverden» som likeverdige individer. Habermas mente at dette sikres best i et liberalt demokrati. Er det fortsatt holdbart i lys av det liberale demokratiets nåværende krise med økende populisme og autoritarisme?

Jeg er til en viss grad enig med dem som synes at denne krisen viser de strukturelle svakhetene ved denne styreformen, og at det demokratiske idealet må tenkes nytt for det 21. århundret. Samtidig synes jeg ikke at det tilbakeviser Habermas’ demokratiteori. Hans ideal om demokrati som en styreform basert på fri kommunikasjon mellom likeverdige personer kan fortsatt være retningsgivende for vår tenkning, selv når vi reviderer våre demokratiske idealer.

Sjur Sandvik Strøm, doktorgradsstipendiat i filosofi ved UiO og medlem av forum for kritisk teori

Jeg jobber med politisk filosofi i den tyske idealismen. For meg hadde mange av de filosofiske problemstillingene som Kant og hans etterfølgere arbeidet med, blitt vanskeligere å se aktualiteten av for vår egen samtid, om det ikke hadde vært for Habermas’ verker. Habermas står like mye i gjeld til denne tradisjonen som han gjør til venstrehegelianerne, pragmatismen, og Adorno og Horkheimer.

Selv om han forsøkte å oppheve restene av deres metafysikk og monologiske og «bevissthetsfilosofiske» antagelser om mennesket, i sin teori om kommunikativ handling, var han alltid forpliktet på den samme grunnideen som formet hele tradisjonen etter Kant: at ideen om frihet er uunngåelig om man vil forstå hva slags vesen mennesket er. Habermas kommunikative nytolkning av denne grunntanken har hatt stor betydning for hvordan jeg tenker på vitenskap, politikk, demokrati, rett og historie. 

I likhet med de første medlemmene av institutt for sosialforskning i Frankfurt, som Habermas senere ble en del av, lever vi i en kriserammet tid. Som fersk filosofistudent var jeg nok mer sympatisk innstilt til Horkheimer og Adornos prosjekt i Opplysningens dialektikk enn det jeg er i dag. Ifølge Habermas’ historiefortelling kan det godt være at opplysningens idealer kom skjevt ut fra hoppkanten på grunn av problematiske fordommer, eller at disse idealene ble forrådt i forsøkene på å virkeliggjøre dem. Men takket være Habermas’ «rasjonelle rekonstruksjon» av disse idealene, som munnet ut i ideen om den «herredømmefrie kommunikasjonen», er i hvert fall jeg overbevist om (den radikale!) opplysningens fortsatte aktualitet.

Per Ivan Grini, lektor og redaktør for Salongen

I det meste jeg forholder meg til har Habermas hatt en innflytelse. Det er særlig to grunner som har gjort ham så viktig for meg. For det første fordi han maktet å gi en fruktbar artikulering av en av mine sentrale filosofiske intuisjoner, nemlig at moral må være et intersubjektivt fenomen som samtidig åpner opp for en slags mild kognitivisme uten å bli moralsk realisme.

Dette poenget tok Habermas mye lenger enn jeg kunne selv ha fantasert om, for han har gjort det om til en helhetlig teori om rasjonalitet og menneskets forhold til hverandre og verden. Men nettopp her er hovedgrunnen til at jeg fortsatte med Habermas.

Den andre grunnen er at Habermas viser hva filosofi virkelig kan være. Mye av den samtidige filosofien fremstår tørr og uten betydning for menneskers liv og tenkning. Dette advarer også Habermas mot i sitt siste hovedverk, om filosofiens historie.

Filosofien gjør seg best når den er paret med sosiologien, slik også frankfurterskolen forøvrig i stor grad har jobbet. Det har til tider vært ganske nedtrykkene for meg å bli orientert litt ut av mer klassisk filosofi, særlig når man har en disposisjon i retning metafysikken. Habermas har plantet meg godt nedpå bakken og fått meg til å se mer i retning av det som kalles sosialfilosofi, om Habermas selv ikke liker det begrepet. Nå om dagen er jeg veldig opptatt av religion som fenomen, en interesse man godt kan se i sammenheng med Habermas’ senere arbeider.

Erik O. Eriksen

Jeg var tidlig inspirert av ideen om opplysning gjennom den tvangsløse bruken av fornuft. Det er gjennom den offentlige bruken av fornuft at menneskene kan bli i stand til å oppnå en kritisk distanse til seg selv og sine interesser, sette seg inn i andres situasjon og å tenke autonomt og konsistent. Hele vårt styresett, vår demokratiske rettsstat, hviler på at argumentet i seg selv skal kunne avgjøre tvister. Det er med basis i gode grunner at lover og beslutninger kan gjøre krav på legitimitet.

Boka Kommunikativ handling og deliberativt demokrati (1999) (skrevet sammen med Jarle Weigård,) var et bidrag til å klargjøre den samfunnsvitenskapelige relevansen av Habermas sitt byggverk. I boka Kommunikativ ledelse (1993/1999) forsøkte jeg å stake ut en tredje vei mellom ‘modernister’ (New Public Managment) og ‘tradisjonalister’ basert på ideen om en offentlig organisert fornuftsbruk. Mye av mine forskning har vært styrt av letingen etter lommer av kommunikativ rasjonalitet, som i studiet av profesjoner, ekspertorgan og deliberative møteplasser i forvaltningen.

Hvordan er integrasjon mulig uten makt og tvang? Ved ARENA, Senter for Europaforskning ved UiO har begreper om post-nasjonalt demokrati, integrasjon gjennom deliberasjon og deliberativ supranasjonalisme vært sentrale i studiet av EU som verken var en stat eller en nasjon. På denne basis ble begrepet om EU som en regional-kosmopolitisk orden utviklet (i boka The unfinished democratisation of Europe 2009). I fjor kom boka Mechanisms of Integration: the force of reason hvor det europeiske integrasjonsprosjektet blir sett som et forsøk på å fortsette opplysningsprosjektet med andre midler. I disse og andre arbeider om den europeiske integrasjonsprosessen har ideen om den offentlige bruken av fornuft vært styrende.

Svein Erik Tuastad, førsteamanuensis i statsvitskap ved UiS

Som statsvitar vil eg først løfte fram kor treffsikker Habermas har vore i mange analysar av pågåande politikk. I påverknaden frå Habermas glir den faglege og politiske betydninga over i kvarandre.

Finanskrisa og uvilja i EU mot å gripe inn då mange i Sør-Europa mista hus og heim, førte til presise, men like fullt tidvis harmdirrande tekstar frå Habermas. Han utvida demokratianalysane sine til både eit europeisk og kosmopolitisk nivå etter som globaliseringa og Irak-krigen auka behovet for styrkt demokratisk samarbeid over grensene. Habermas var ofte først ute med nye perspektiv og forfriskande refs – stundom kom politikarane etter.

Konkret fagleg er det for meg særleg på to felt at Habermas har betydd mykje. Det eine gjeld forståinga av demokratiet. Legitimiteten i demokratiet kviler på den offentlege samtalen og grunngjevingane av politikken. Korleis mediesamfunnet utviklar seg, spelar inn for demokratiets legitimitet.

Det andre gjeld kommunikasjonsteorien og kommunikativ makt-perspektivet. Mi Habermas-lesing har gått i etappar – frå ein første begeistringsfase til ein fordjupingsfase for deler av teorien, særleg under doktorgradsarbeidet.

No, dei siste åra som i ein slags logisk, tredje etappe, har eg vore meir opptatt av korleis vi bør ta i bruk deler av teorien. Dette gjeld at teoriane til Habermas også rommar svært viktige innsikter som mellom andre profesjonsutøvarar kan bruke i jobben.

Eg har laga eit doktorgradskurs om dette (kurset er i mai, ennå ledige plassar). I somme miljø har Habermas tapt terreng i ein popularitetskonkurranse mot franske postmodernistar. Mange ville hatt betre utbytte av kommunikasjonsteorien.

LES OGSÅ: NORSK FILOSOFI - ANY SUCH THING?