EXAMEN PHILOSOPHICUM... SLIK JEG SER DET
Salongen inviterer til debatt om Examen Philosophicum. Exphil inneholder allmenne temaer som de fleste norske studenter burde ha tilgang til. Samtidig burde det gjøres lokale tilpasninger til de studentene det gjelder.
Publisert
Dette er et debattinnleg. Ønsker du å delta i debatten med ditt eget innlegg? Les mer her.
Examen philosophicum er en sjelden fugl blant norske universitetskurs. Det er den eneste etterlevningen fra Dansketiden. Tidligere var kurset en streng portvokter for all universitetsutdannelse i Kongeriket. Forberedende kalte de det. Nå er kurset degradert til en eksentrisk del av de fleste studenters førstesemester. Et kurs som en del kollegaer fra andre fag gjerne skulle byttet ut med noe de anser som mer matnyttig, men som ikke så mange åpent tør å ta til orde for at skal avskaffes. Få vil sees på som en som ønsker å gi Sokrates giftbegeret igjen og den motviljen er til vår fordel. Exphil har en eim av tradisjon, dannelse og akademisk stamtavle som er en del av kursets motstandskraft. Jeg liker Helge Høibraatens forsvar av exphil med begrunnelsen om at kurset gir akademia et assosiasjonsfellesskap, nettopp fordi det spiller på idéen om at ordentlige eller gode akademikere tross alt kjenner til et knippe filosofer og klassiske filosofiske problemstillinger. Det vil ikke overbevise alle. Særlig fag som gir praksisnær utdannelse har en tendens til å ikke tenke på seg selv som en del av universitetsfelleskapet, men som steder hvor en først og fremst utdanner fagpersonale. Det fine er at en ikke trenger å overbevise alle. Mange nok holder.
Vi skal likevel være på vakt. I forhold til et kurs som vårt vil det alltid være overmodige akademikere som tror at tenkningens tid er over. Slike akademikere vil synes at deres studenter bør få mer tid til å lære seg et bestemt håndverk isteden for avleggs filosofi og ødsel spekulasjon. Kanskje de ikke tør å si det offentlig, men de tenker det. Derfor er det bra å tenke høyt sammen om hvordan vi best underviser vårt exphil slik at kurset fremstår fra sin beste side i møte med skeptiske kollegaer fra andre fag som tenker at de kanskje kunne ha god bruk for exphilvekttallene i sin studieportefølje.
På spørsmålet om filosofihistorisk eller temamessig tilnærming er mitt svar et entydig og rungende definitivt ja takk begge deler. Neida! Joda! Litt. Vi må ta innover oss at kurset har sunket i status og derfor blitt mye mindre enn det var. Som sådan har det blitt et kurs blant andre kurs. Kanskje er det bra. Ta noen av exphil bøkene fra kursets senklassiske periode i forrige århundre slik som Arne Næss’ Filosofiens historie 1 og 2 (ikke spesielt gode bøker) eller Anfinn Stigens Tenkningens historie 1 og 2 (meget vellykkede bøker). Uavhengig av kvalitet, ingen av disse bøkene med deres historiske tilnærming kan brukes på exphil i dag. De er for omfattende. På et så lite kurs er det ikke mulig på en meningsfull måte å dekke det som noe misvisende går for å være vestlig filosofihistorie, enn mindre å skulle ta med ikke-vestlige tradisjoner slik som for eksempel indiske og kinesiske filosofitradisjoner. Derfor er tematilnærmingen ikke bare å anbefale, det er den eneste muligheten.
Det betyr ikke at alt er tapt for de som er glad i og opptatt av filosofihistorie. Innenfor valgte temaer er det ikke bare mulig, men til og med nødvendig at en tar inn noe filosofihistorie hvis en skal oppfylle exphil sine formål. Fra et dannelsesperspektiv skal en gi studentene en fornemmelse av noe filosofihistorie og da må noen navn fra vår filosofikanon med. Studentene bør kjenne et navn som for eksempel, Simone de Beauvoir og litt om hva hun stod for slik at de er rustet til å kritisk vurdere de mange vulgærutgavene av hennes tanker som flyter rundt i nåtiden. Likeledes med en hel del andre filosofer. I en rekke fag vil studentene komme over snakk om kartesiansk ditt og kartesiansk datt, og da er det greit at de har møtt René Descartes i exphil.
Også fra et kritisk tenkningsperspektiv er filosofihistorie viktig. En del av å bli en kritisk tenker er å forstå at de forskjellige teoriene om hva vår menneskelige natur er, etikk er, hva slags styresett vi skal ha, hva kunnskap er, og så videre, er menneskelige produkter som er laget av oss og som er i utvikling. Her passer det å ta inn momenter fra filosofihistorie, ikke bare for å vise at en tidligere tenkte annerledes enn oss, men også for å vise at de hadde argumenter for sine synspunkter og ståsted. Ved Nord er det særlig i politisk filosofi vi gjør det slik. Vi bruker en hel forelesning på antikktenkerne Platon og Aristoteles nettopp for å fremvise en annerledes tilnærming til spørsmålet om hva som er rett styresett. Håpet er å både gi studentene en historisk bevissthet om sitt eget samfunns situerthet, samt i møte med alternativer fra antikken, å mane til kritisk tekning over vår måte å organisere samfunnet på. Det siste styrker vi hos oss ved å vie en hel forelesnings til Platons håndverksanalogi-kritikk av demokrati som styreform og svar på denne. Vi innlemmer altså en del filosofihistorie i politisk filosofi delen.
Når det gjelder exphil sitt innhold bør det gjøres lokale tilpasninger. Det har gjennom de forskjellige exphil-bøkene vokst frem en omtrentlig enighet om temaer og vi ved Fakultet for samfunnsvitenskap ved Nord, har lagt oss opp mot den malen. For eksempel, i etikkdelen virker det som brorparten gjør utilitarisme, pliktetikk og dydsetikk og i den rekkefølgen, selv dydsetikken faktisk er eldst. Hos oss har vi lagt til feminisme og omsorgsetikk som siste forelesning i vår etikkdel, da vi tenker det som spesielt relevant for våre studenter. Vi har avspist vitenskapsfilosofi med kun en forelesning, men det har vi gjort vel vitende om at de får mer av det på examen facultatum som vi underviser for den samme studentmassen. Politisk filosofi har fått hele 5 forelesninger av 15, hvilket jeg vil tro er mer enn mange andre steder. Igjen, det valget er gjort med et våkent øye for hvilket fakultet vi underviser på. Jeg er sikker på at lignende betraktninger gjøres rundt i landet, og det med rette.
