HVORFOR EXPHIL BØR VÆRE FILOSOFIHISTORISK
Salongen inviterer til debatt om organiseringen av Examen philosophicum. Først ut er Truls Wyller, som argumenterer for at emnet burde organiseres historisk.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnleg. Ønsker du å delta i debatten med ditt eget innlegg? Les mer her.
Teksten er en forkortet utgave av en artikkel i Norsk Filosofisk Tidsskrift.
Den norske examen philosophicum har tradisjonelt vært en allmenndannende institusjon, og jeg tenker at noe av det viktigste dette akademiske innføringsemnet kan bidra til, er å sette alle mennesker som nyter godt av landets høyeste utdanning, i stand til å følge og i beste fall også selv delta i offentlig debatt. Det gjelder både om allmennpolitiske spørsmål og på områder der deres egne fagfelt er involvert.
Slik debatt blir bare viktigere i en tid med tendenser til politisk polarisering og fragmentering av offentligheten gjennom gruppetenkning og digitale ekkokamre. Samtidig vitner mange av dagens debatter om en økende interesse for de helhetssyn på tilværelsen som preger vår selvforståelse som mennesker – og dermed også for fellesmenneskelige anliggender som kan bidra til å motvirke ideologisk fragmentering. En obligatorisk innføring i filosofihistorisk exphil gir norske borgere en unik mulighet til å kvalifisere seg for debatt om slike spørsmål. Dermed blir den også mer dagsaktuell enn en rent tematisk innrettet exphil.
Vi ser det i saker som ofte debatteres offentlig og som typisk involverer et begrep om menneskeverd, for eksempel fosterdiagnostikk, abort, transhumanisme, dødshjelp og vår omgang med dyr: Hva gjør oss egentlig til mennesker, er menneskelivet «hellig», og når starter og slutter et menneskeliv? Dette er ting det er umulig å forholde seg til uten et mer omfattende menneskesyn.
I Vesten ble lenge verdien av et menneskeliv hovedsakelig begrunnet religiøst, med at vi alle er Guds barn. Også i dag viser ofte sekulariserte mennesker til en kristen-humanistisk kulturarv som den ytterste begrunnelsen for å fastholde tanken på et ubetinget menneskeverd. Kanskje er det også alt vi har. Eller kanskje ikke. Det skal ikke exphil gi svar på. Men for i det hele tatt å ta stilling til det, må man bedømme de ulike etiske retningene i lys av mer omfattende helhetssyn på hva et menneske er, og det er nettopp hva man finner i filosofihistorien.
Denne historien er en eneste stor dialog mellom ulike helhetssyn knyttet til tenkere som, fordi de forsto det, evnet å se betydningen eller rekkevidden av begrepene som inngår i vår menneskelige selvforståelse. Det bør det også være en utfordring for undervisere å demonstrere, og da kan man ikke forelese over sofistenes relativisme uten deres naturalisme, Platons etikk uten idelæren, Aristoteles’ menneskesyn uten teleologien og den antikke kosmologien, Humes etikk uten empirismen – eller deler av Kants filosofi uten dens forankring i fornuften.
Så kan man likevel lure på hvorfor denne typen helhetssyn på mennesket og vår plass i verden må forankres i filosofihistoriens klassikere. Kan man ikke like gjerne ta utgangspunkt i analytisk metafysikk og sinnsfilosofi og dernest drøfte begreper som reduksjonisme, fysikalisme og dualisme i empirisk orienterte menneskevitenskaper? Men allmenndannelsen handler som nevnt om vår selvforståelse som mennesker, og enhver vitenskap må ha et reflektert forhold til den vitenskapelige rasjonalitetens evner og grenser for å bidra til en slik selvforståelse. Kunnskap om filosofihistorien fremmer nettopp denne typen refleksjon:
På den ene siden lever vi i moderniteten, der ingen kan neglisjere naturvitenskapenes av-fortrylling av den tradisjonelle verden. På den andre siden vet vi at disse vitenskapene har sine grenser som svar på spørsmål som «Hva er et menneske?» og «Hva er en god samfunnsborger?». For å svare på slike spørsmål må man ta inn over seg forskjellen på empiriske objekt-beskrivelser og tematisering av livet i større, sosiale og kanskje til og med kosmiske sammenhenger. Dermed blir man også bedre i stand til å reflektere over hvilken betydning det som skjer i grenselandet for filosofi og nevrovitenskap har for vår selvforståelse.
Mye av dagens sinnsfilosofi dreier seg om forholdet mellom mentale begreper og hjernen eller sentralnervesystemet, og den er slik sett dypt preget av Descartes’ oppgjør med Aristoteles’ teleologi. Men fra Aristoteles selv, via Kant, historismen, fenomenologien, eksistensfilosofien og fram til Wittgenstein-inspirert språkfilosofi finner vi klare alternativer til dette, basert på at kunnskap om bevissthetens plass i naturen er praktisk og helhetsorientert – ikke bare mot enkeltorganismer, men også mot historisk-kulturelle fellesskap. Gjennom å lære om disse tankestrømningene kan man bedre ta stilling til begreper som egenskapsdualisme og materialisme i mer naturvitenskapelig forankret sinnsfilosofi.
Politisk kommer det moderne menneskes globale selvforståelse typisk til uttrykk i begreper som medfødte rettigheter eller utsagn som «Vi er alle født frie og like». Det er mange måter å oppfatte denne selvforståelsen på – langs en skala fra fullt ut rasjonelt begrunnede sannheter til nyttige, men i siste instans irrasjonelle myter om våre liv. Men de inngår uansett også i vår selvforståelse som politiske vesener.
Denne selvforståelsen er ikke bare viktig for å gjøre offentlig debatt til noe mer enn kamp mellom grupper forskanset i hver sine skyttergraver. Den er også avgjørende for selve eksistensen av et liberalt, demokratisk samfunn. Et slikt samfunn forutsetter allmenn oppslutning om liberaldemokratiske rettferdighetsforestillinger i befolkningen, og denne oppslutningen kan ikke ganske enkelt skapes ved statlig dekret. Den hviler på et stadig fornyet, men fullstendig fritt samtykke blant borgerne, et samtykke vi må anta styrkes av refleksjon over tidligere tenkeres bidrag til å kjempe fram dagens rettferdighetsforestillinger.
Noen av disse forestillingene handler om kontrasten mellom moderne og før-moderne verdensbilder. Gjennom innvandring fra land dominert av kaster, klaner, etniske grupper eller religiøse autoriteter konfronteres vi nærmest daglig med denne kontrasten, og jo bedre vi forstår de historiske forskjellene, desto bedre er vi rustet til å debattere kolliderende globale syn på en åpen og ærlig måte. I stedet for å overlate enhver integrering til statlig-administrative tiltak, kan hver og en av oss gå i dialog med mennesker preget av alternative forestillingsuniverser.
Alt i alt er hovedpoenget mitt noe jeg alltid har oppfattet som en selvfølge, og som det faktisk føles litt rart å måtte argumentere for blant filosofer: at innsikt i våre filosofiske forfedres bidrag gir økt innsikt i hvem vi er i dag, og dermed også i hvordan vi best nærmer oss spørsmål som involverer et helhetlig menneskesyn. Og det er snakk om en form for kollektiv selvkunnskap, eller allmenndannelse, av nettopp den typen exphil bør ha som mål å bidra til.
