Sigrid Undset - En katolsk dikter
Hvordan preget Sigrid Undsets omvendelse til katolisismen litteraturen hennes?
Publisert
Da Sigrid Undset konverterte til Den katolske kirke 1. november 1924, var hun en etablert forfatter, ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Det omfattende romanverket om Kristin Lavransdatter, 1. Kransen. 2. Husfrue, 3. Korset (1920–1922) ble oversatt til flere språk og høyt vurdert. I 1928 mottok hun Nobelprisen i litteratur. Konversjonen utløste naturlig nok negative reaksjoner. For på 1920-tallet var antikatolisismen intens i Norge, både innen eliten i samfunn og kirke og blant vanlige folk.1 Undset sto modig frem med sitt nye livssyn. Det ble nedfelt både i hennes essayistiske og skjønnlitterære forfatterskap. Men i resepsjonen og tolkningen av hennes romaner har man i liten grad vært opptatt av det katolske som nøkkel til forståelse.2
I.
Undsets konversjon var avslutningen av en lengre prosess. Hennes oppvekst var preget av sekularisert borgerlig modernitet. Faren, Ingvald Undset (1853–1893), var en begavet arkeolog tilknyttet universitetet i Kristiania. Han hadde brutt opp fra et konservativt kirkelig hjemmemiljø i Trondheim og blitt sekularisert gjennom «det moderne gjennombrudd» som satte inn fra 1870-årene av. Moren, Anna Marie Gyth (1855–1939), var dansk, født i Kalundborg. Hennes livssynsbakgrunn var den danske folkekirkelighet. Foreldrene tilhørte det liberale fremskrittsvennlige Venstre. I Sigrids hjem var det religiøse bare en vag stemning.3 Religion snakket man ikke om. Sigrid bevarte likevel en prøvende interesse for det religiøse. Men hun foraktet den statskirkelige kristendom. Hun utviklet etter hvert en radikal skepsis så vel til religion som naiv liberalisme og ikke minst den selvgode ateismen.4
Det var dikter hun ville bli. I 1907 debuterte hun med romanen Fru Marta Oulie, som handlet om ekteskap og samliv, tematisk plassert midt inn i tidens debatt om kjønn og kvinnefrigjøring, som hun hadde engasjerte seg i med flere artikler. Hun var forbeholden overfor tidens feminisme, som ikke så kvinnens egenart i forhold til mannen.5 I 1911 kom hennes litterære gjennombrudd med roman Jenny, om den unge malerinnen Jenny Winge. Hun er moderne og «frigjort», også erotisk-seksuelt, men går til grunne tross sin frihet. Den kunne ikke bære henne i livet. I likhet med romanfiguren Jenny reiste også Undset til Roma, der hun traff maleren Anders Svarstad (1869–1943). De fant hverandre. Men Svarstad var gift og hadde tre barn. Han skilte seg, og hun giftet seg med ham i 1912. Å gifte seg med den fraskilte Svarstad brøt ikke med den moderne «oppskrift», men var i strid med kristen etikk. Ekteskapet ble oppløst i 1927 ved Undsets konversjon.6
Fra og med 1914 holdt Undset oppgjør med moderne naturalisme av ulike slag. Den undergravde enhver kultur bygget på humanistiske verdier. Sikring av kulturen måtte skje ved en form for transcendental idealisme: I vår menneskelige eksistens tilegner vi oss ved erfaring en bevissthet om verdier bærende for våre liv og kulturen. Sentralt for Undset var samlivet mellom de to kjønn som skaper barn, familie og slektens videre liv. Her fant hun grunnlaget for og kilden til sivilisasjon, samfunn og kultur. Gudsideen uttrykker den høyeste verdi for vår humanitetskultur.7
Noen år senere forlot hun den bevissthetssentrerte idealismen og tilegnet seg en kristen gudstro. Hun avviser at Gud er en idé, utviklet av oss. Det forholder seg motsatt. Vi har ikke skapt Gud i vårt bilde. Det er tvert imot Gud som har skapt mennesket i sitt. Gud er vår skaper. Det er et antropologisk grunndatum. Undset var blitt en kristen realist.8 Det gav et nytt syn på kultur, samfunn og oppdragelse og ikke minst for oppfatningen av seksualitet, samliv og ekteskap: Hun var «blitt overbevist om at en mor – eller far – eier ikke sine barn.» foreldrene «forvalter Guds eiendom.»9 Hennes virkelighetssyn ble fundamentalt endret. Denne «filosofisk omvendelse» førte henne inn i katolisismen, som ble personlig forpliktende og åndelig fordypet ved opptagelse i Kirken i 1924.
Undsets utvikling mot kristen realisme skjer ikke uten inspirasjon utenfra. I Danmark var det under 1900-tallets første tiår et fruktbart katolsk miljø som formidlet en aristotelisk-thomistisk filosofi inn i samtidens intellektuelle liv: De begreper vi har om den konkrete virkelighet, er til sist gitt i og ved virkeligheten selv. Derfor kan Thomas Aquinas slå fast: «Intet er i intellektet som ikke først var i sansene».10 Under årene frem mot 1920 begynte Undset å tilegne seg denne filosofien, som også var Kirkens egen (katolske) filosofi.11 Omkring 1920 gjennomgikk hennes livssyn en nærmest kopernikansk vending. Men dette var ikke uforberedt. Romanfiguren Jenny Winge ender sitt liv i forvrengte erotisk-seksuelle relasjoner. Den moderne friheten hadde ledet henne dit og dermed til en død for egen hånd. Spørsmålet blir: Går det noen vei ut av den destruktive friheten?
I 1920, det året da Kristin Lavransdatter. Kransen, ble utgitt, karakteriserte hun middelalderens tenkning slik: For den blir «ord og begreper ustanselig kjød og håndgripeligheter – akkurat som kjød og håndgripeligheter for vår tids materialisme ustanselig blir ord og begreper.»12 Det er sin tids forhold til den konkrete virkelighet hun kritiserer. De begreper vi har om den, har vi selv utviklet (nominalisme), og vi legger dem selv på virkeligheten for å kunne «administrere» den. Undset holder frem alternativet som er den aristotelisk-thomistiske «empirisme». Da blir nominalismen å betrakte som en flukt fra den konkrete virkeligheten. Veien bort fra destruksjonen som friheten førte inn i, må derfor søkes i det virkelige livet, i den virkelige virkeligheten. Det var den veien katolisismen pekte på med sin metafysikk og erkjennelseslære. Og det er denne tilnærming til virkeligheten som preger Undsets forfatterskap fra og med 1920.
II.
Romanskikkelsen Kristin Lavransdatter er en norsk middelalderkvinne fra første halvpart av 1300-tallet. Forfatteren følger henne fra tidlig barndom til hennes død i Nidaros under svartedauden 1349–50. Hun var født og oppvokst i Sel i Nord-Gudbrandsdal. Faren, Lavrans, var høvding i bygdesamfunnet. Kristins tidlige år var trygge under farens og hjemmets vern i et ordnet liv. Et ekteskap som tjente familierelasjoner både økonomisk og sosialt, ventet henne. Da hun møtte Erlend, ble hun grepet av en grensesprengende kjærlighet, av den erotiske kraften som krysser alle gjerder. Hun ender som Erlends kjæreste og frille. Det var et svik mot faren Lavrans. Både hans kjærlighet til henne og hans ære ble rammet. Han må se at datteren ble «frillekonen med brudekrans». Kristin elsket den vakre, aristokratiske, men svake Erlend til tross for at han ledet henne til grov synd. Kjærlighetens tvetydige virkning kom til å prege livet med ham. For i kjærligheten streber mennesket mot å kjenne Gud, men denne streben kan også lede inn i den gudløse «heimen.» Kristin blir mektig husfrue på Erlends storgård i Trøndelag. Men etter hvert «brenner livet ut» også for Kristin. Erlend dør. En ny generasjon overtar. Mot slutten går hun sin pilegrimsgang til Nidaros for å gjøre bot ved St. Olavs skrin. Borte er den mektige husfruen. Som fattig enke, ydmyk overfor Gud og mennesker, når hun Nidaros. For der å ende sine dager.
Den verden Kristin hører hjemme i, reflekterer et thomistisk virkelighetssyn: Menneskelivets høyeste mål er fellesskap med Gud. Men det lever i striden mellom godt og ondt, mellom Gud og den onde. Den skjer i den konkrete virkeligheten. Lidenskaper kan drive oss, men vi kan ikke flykte fra vårt forhold til retten og lovene. Men den drivende kraft i livet er kjærligheten som er fra Gud og fører til Gud.13 Derfor blir ikke thomismen stående alene. Menneskelivet har også en emosjonell og affektiv dimensjon. Den som Augustin løftet frem i innledningen til sin selvbiografi, Confessiones, der han skriver: « (...) for du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.»14 Undset leste både Aquinas og Augustin. Fortellingen om Kristin er en skildring av et «urolig hjerte» som til sist finner «hvile» i Gud.15
Kristin hadde gjennomlevd så å si alt – synd, svik og ydmykelse, men også selvhengivende kjærlighet, godhet og omsorg. Livet rulles opp for henne mens hun ligger for døden. Undset tar her i bruk den augustinske idé om «memoria»/erindring som litterært virkemiddel.16 Gjennom minnet avdekkes det grunnleggende i hennes liv. Som jomfru Maria hadde hun vært en Guds «tjenestekone», men vrangvillig og troløs. Gud hadde likevel i sin trofasthet og kjærlighet tatt hånd om henne. Alt hun har mottatt under sin vei på jorden, gir hun nå fra seg, også det kjæreste hun har – til sist bruderingen hun hadde fått av sin Erlend. Den etterlot et merke i huden, en M for Maria. Før den var helt forsvunnet, var hun blitt forent med sin Gud i Kristus, brakt henne i sakramentet.
III.
Romanene om Kristin Lavransdatter dokumenterte Undsets omfattende og detaljerte kunnskap om norsk middelalder – fra det religiøse liv til sed og skikk, arkitektur og politikk. I 1930 skulle Den norske kirke feire kristningsjubileet med arrangementer på Stiklestad og i Trondheim. Viktig for feiringen var (den restaurerte) Nidarosdomen. Jubileet utløste offentlig debatt om katolisisme, reformasjon og lutherdom. Selv om hun nylig hadde konvertert, var Undset en svært kyndig og engasjert deltager i debatten.17
Utover på 1920-tallet var Undsets katolske tro under utvikling og fordypning. Hun ble dypt inspirert av den engelske konvertitten Hugh Benson (1871–1914) og hans bok Christ in the Church fra 1911, som hun oversatte til norsk i 1927 under tittelen: Kristus i Kirken.18 Der møtte hun den karmelittiske fromhet som la vekt på den troendes forening med Kristus og hans kjærlighet. Den hadde ført Ham inn i lidelsen og døden for oss på korset. Vår enhet med Kristus, leder oss derfor inn i lidelsen og offeret – for andre, slik at vi kan utbryte som apostelen Paulus: «Jeg lever ikke lenger selv (...) Kristus lever i meg» (Gal 2,20). Apostelen utdyper sitt Kristus-liv når han også skriver at han i kjærlighet «utfyller i sitt kjød, det som ennu fattes i Kristi trengsler» (Kol 1,24). Undset åpnet seg for den katolske mystikken som karmelittordenen sto for. En orden fra middelalderen, som fikk ny kraft ved reformer og dypere åndelig liv fra 1600-tallet av gjennom Terese av Ávila (1515–1582) og Johannes av Korset (1542–1591).19 Undsets mystiske orientering nedfelles skjønnlitterært i hennes andre store middelalderroman, Olav Audunssøn i Hestviken (1925) og Olav Audunssøn og hans barn (1927).
Olav Audunssøn lever under overgangen fra 1200- til 1300-tallet. Undset legger handlingen i romanen til landet på østsiden av indre Oslofjord, der Olav har sin ættegård Hestviken. Men han er vokst opp i en bygd ved Mjøsa. Middelalderens ættesamfunn er hans sosiale rom, der ætten og familien legger rammene. Ættesamfunnet har sin kodeks. Ætten skal føres videre fra far til sønn. Dens ære skal verges, dens velferd sikres og rikdom økes. Olav havner i et vanskelig forhold til ættesamfunnets sosiale krav, ikke ved et åpenbart brudd, men i det skjulte. Ingunn heter kvinnen Olav elsker og vil gifte seg med, men de må vente lenge før ekteskapet går i orden. Under ventetiden, mens Olav er utenlands, får Ingun et barn med en annen mann, den æreløse islendingen, Teit. Dette rammer både Inguns ære og til sist også Olavs. Han bryter ikke med Ingunn, men gifter seg med henne. Han dreper Teit, barnefaren, men skjuler alle spor. I hemmelighet er Olav blitt en morder. Ingunn føder barnet, men det blir straks satt bort milevis fra Hestviken, der Olav og Ingunn nå har slått seg ned.
Det hemmelige mordet blir Olavs skjebne. Han kunne ha gjort det offentlig kjent og betalt bot for ugjerningen, men gjør det ikke. Langt verre er det at han heller ikke bekjenner denne synden mot Guds bud ved Kirkens skriftemål. Dette fører ham inn i en ødeleggende rettsstrid med Gud. Olav yter Gud alle gode gjerninger som erstatning for det han ikke vil gi Ham: Bekjennelse av den synd han har gjort. Gutten, Eirik, Ingunns sønn med Teit, tar han hjem til Hestviken og gjør ham til sin arving. Men han gjør ikke bot for sin synd. Bitterhet mot Gud og mennesker formørker etter hvert hans liv og ødelegger forholdet til de nærmeste. Forholdet til Eirik blir særlig vondt og vanskelig, uten at gutten kan skjønne hva som er grunnen. For Olav er han ikke noe annet enn en «horesønn». Man det er han som skal sitte med ham i høysetet og ikke hans egen.
Olavs vonde livsvei er også en erkjennelsesvei som åpnes ved ytre hendelser og indre erfaringer, audisjoner og visjoner. Finnes det noen vei ut av hans indre og ytre elendighet? Den går ikke utenom bekjennelsen av den synd han begikk da han myrdet Teit. Til sist er hans nød så stor at han oppsøker biskopen i Oslo for å skrifte for ham. Men biskopen er syk, og Olav selv blir rammet av slag og mister talens evne. Skriftemålet blir umulig. Men viljen til å skrifte hadde han hatt, og det redder ham. Under de siste årene hjemme i Hestviken er han gammel og skrøpelig, men gjennomlever i sitt indre en frelsende forløsning gjennom «ild». Det vil si en åndelig erfaring, som gir ham en affektiv erkjennelse.
Det er gjennom en mystisk forening med Kristi lidelse at hans sinn blir åpnet og veien til bekjennelse og oppgjør begynner. Kristi pasjon ble nær for ham når han stod overfor det gotiske og realistiske lidelseskrusifikset. Kristus hadde ved sin lidelse båret tyngden også av Olavs synd og fortvilelse. Ved sin synd hadde han tilført Kristi kropp blodige sårstriper og vært en dråpe i den bitre kalk Kristus måtte tømme ved å bli ført til retterstedet, Golgata. Det gis intet annen fellesskap med Kristus enn lidelsens fellesskap. Men det er også et fellesskap i kjærlighet, for Kristus lider med oss og for oss – av kjærlighet. Det er denne kjærligheten mennesket søker i sitt «urolige hjerte». Her følger Undset den augustinske hjerteteologi.
Olavs definitive livsoppgjør kommer under de siste dager av hans liv. Da gjør han en rystende indre erfaring, en nærmest visjonær erkjennelse av hva som venter ham i skjærsilden. Han stirrer inn i soløyets skarpe lys og blir full av lengsel etter å stirre dypere inn i Gud. Da synker han ned i en ildmørje. Alle fangetårn han hadde bygd for å sikre seg selv mot Gud og hans krav om oppgjør brant opp. Men selv skulle han gå ubrent ut av denne brannen og inn i det syn som gir evig salighet. For den ild som brente ham, var ikke så sterk som den brennende lengsel etter Gud som var i hans hjerte. Olav går gjennom den mystiske erfaring inn til salighetens møte med Kristus ansikt til ansikt. Hans søkende kjærlighet finner hvile i Kristi fullkomne kjærlighet.20
IV.
I 1920 publiserte Undset en tekst i Aftenposten om «Paul Selmers ungdomshistorie».21 Det var opptakten til en roman om et moderne menneskes konversjon til katolisismen. Men først i 1929 kom den planlagte nåtidsromanen om Paul Selmer, først Gymnadenia og så Den brennende busk året etter.22 De er blitt kalt konvertittromaner, men er noe mer enn det.
Fortellingen om Paul Selmers liv begynner omkring 1905 og strekker seg frem til 1920-tallet. Han tilhører samme tidsepoke som Undset selv, og han har omtrent samme sosio-kulturelle bakgrunn som henne, noe som avspeiles i romanen. Han vokser opp i et moderne sekularisert miljø. Religionen er ikke helt borte i dette miljøet. Men den er bare et innslag, en del av inventaret, uten egentlig betydning. Dette var et karakteristisk trekk ved den etablerte borgerlig-liberale sekularisme som vokste frem i Norge etter «det moderne gjennombrudd».
Paul flytter til Kristiania for å studere. Han leier en hybel ved St. Hanshaugen hos familien Gotaas. De er katolikker, for Paul blir dette et møte med en eksotiske virkelighet. Fantes det virkelig katolikker i Kristiania? Gotaasene er småborgerlige og lever i enkle kår. Her er nok av katolsk kitsch på veggene, samtidig har de en likefrem og troverdig katolsk fromhet. Hos Gotaas møter Paul en pike han kjenner fra før, Randi Alme. Hun er frisk og likefrem, freidig forteller hun at hun nylig har konvertert. Randi blir en kvinne som inngår i hans konversjonshistorie på en avgjørende måte.
Undset er blitt kalt en «kristen realist». Også i konversjonsromanene er virkeligheten det sentrale tema, dvs. troens forhold til virkeligheten. Paul tumler med spørsmålet på flere måter. Er troen sann? En dag går han inn i St. Olavs kirke, der det er messe. Den røde lampen i koret lyser mot ham og forteller at på alteret (i tabernakelet) er det innviede brød (hostien), som er Kristus, Guds Sønn. Kristus er selv nærværende på dette sted i dette øyeblikk, slik er han til stede på altere over hele kloden. En overveldende tanke for Paul. Men om den er sann, tenkte han, om dette er virkeligheten, og om det er slik at alt annet i verden tar sin virkelighet fra denne virkeligheten, da måtte verden bli snudd på hodet for ham. Det han står han overfor, er det Undset kaller «den ville sannheten». Her begynner Pauls lange vei mot konversjon.
Under et opphold i Paris treffer Paul Randi Alme igjen. Hun har begynt på en forskerkarriere, men hun har også et klosterkall. Paul prøver å få henne fra det. Kallet kan jo bare være en rent subjektiv følelse, mener han, som hun ikke trenger å legge vekt på. På den måten setter han spørsmålstegn ved om gudstroens Gud er virkelig. Randi tar ham så med til en kirke i nærheten som tilhører karmelittordenen. Det var her den grusomme Septembermassakren fant sted i 1792. Den franske revolusjon tålte ikke trofaste katolikker. Her ble omtrent 200 prester og ordensfork drept på grunn av sin tro. Ved det blodige offer ble troen ble eksistensielt virkelighetsforankret. Det er «den ville sannheten» Paul møter. Den har åpenbart seg ved Guds Sønns inkarnasjon i Kristus og hans kjærlighetsoffer på Golgata. Offeret blir nærværende i Kirken ved nattverdsakramentet. Og sakramentet gir oss fellesskap med Kristus, som har ofret seg for oss. Dette fellesskap blir stadig dypere ved det mystiske liv, som nettopp er et liv i offeret.
Ved midten av 1920-tallet ble Undset inspirert av en av tidens mest populære helgener karmelittnonnen, Thérèse av Lisieux (1873–1897), saligkåret i 1923, helligkåret i 1925. Hun hadde hun lært «kjærlighetens vitenskap», av Jesus. Kjærligheten leves ut i hverdagslivet, gjerne under prøvelser, i tillit Gud og i full overgivelse til Ham. Dette var Thérèses «lille vei», i kjærlighet med barmhjertighet overfor andre.23 Paul følger gjennom prøvelser ikke minst i sitt ekteskap «den lille vei». Av sin datter Synne lærer han hva et kjærlighetsofferet er. Tunge prøvelser leder ham til sist inn i en dyptloddende mystiske erfaring. Inkarnasjonsmysteriet er selve grunnlaget for Guds kjærlige nærvær i verden. Og han erfarer å bli innlemmet i den virkelighet som dette mysterium er satt inn i verden. Paul kjente en vilje som slo sammen om ham. Han ble oppslukt av en brennende busk, som drog ham til seg og fortærte ham og likevel ble han ved å være til – så slapp det ham igjen. Tilbake var en lammende lykkefølelse, som aldri skulle forlate ham.
Fortellingen om Paul Selmer avsluttes med et møte mellom ham og Randi Alme. De ser fremover mot livet i den kommende verden. De vil være seg selv også der, slår Randi fast. De tar med seg gode fra deres gamle liv, men på en ny måte. Deres feil og mangler blir forvandlet til noe annet. Alt blir en del av vårt vesen, fortsetter hun. Vi selv skal skue Gud (Job 19,26). «Nåden opphever ikke naturen, men fullkommengjør den.»24 Den mystikk Undset lar seg inspirere av, oppløser ikke vårt jeg i et stort intet eller i en åndelig uendelighet, men jeget forblir fullkommengjort ved Guds nåde.
Viljen til realisme ledet Undset til katolisismen. Hun forstod at verken liberalisme eller sosialdemokrati dugde i forhold til «selve livet». Thomas Aquinas overbeviste henne om at i «selve livet» er det gitt rammer, formål og «lover» for vår eksistens. Dette kan vi forstå ved vår fornuft, og vi kan etterleve dem. Hun fant at skapelsestroen hos Thomas Aquinas begrunnet menneskets gudbilledlikhet. Og denne likheten når sitt mål gjennom «hjertets» søken, slik Augustin formulerte det. På katolsk vis forente hun Thomas Aquinas og Augustin på en plastisk måte. I sakramentet møter vi og forenes med Kristus. Ved denne forening skjer det en mystisk forvandling av vårt jeg, slik at vi til slutt kan oppleve Gud i det salige syn – han som er all kjærlighets kilde.
Noter
1 Oftestad 2024, 29-32.
2 I mine arbeider fra 2003 og fra 2024 og i mindre bidrag har jeg forsøkt å avdekke hvordan Undset (fra 1920 og fremover) bruker katolsk tro og tenkning for å fremstille den virkelighet hennes romanfigurer lever i, og de eksistensielle prosesser de gjennomlever. Oftestad 2003 og 2024.
3 Ørjasæter 1993, 15-60. Oftestad 2024, 62-77.
4 Elleve år, 1934.
5 Johansen 1998, 55, 115, 123.
6 Slapgard 2007, 99ff. Bliksrud 2025.
7 Undset 1914.
8 Winsnes 1949.
9 Undset 1919.
10 Aquinas Ia 79. 2
11 Bliksrud 1982/1995, 185-190. Leo XIII 1879; Oftestad 2019, 65ff.
12 Undset 1920.
13 Oftestad 2015.
14 Augustin 1912/1968, 2f.
15 Oftestad 2024, 112-114.
16 Hambro 2019.
17 Undset 1927. Oftestad 2024, 333-346.
18 Benson 1911, 1926.
19 Oftestad 2024, 131-134.
20 Amadou 1994.
21 Aftenposten 1920.
22 Undset 1929 og 1930. Amadou 1982.
23 Thérèse av Lisieux 2010.
24 «Gratia non tollit naturam, sed perficit.» Aquinas, 1, 8 ad 2.
Litteratur
Sigrid Undset:
Fru Marta Oulie (1907). Romaner og fortellinger fra nutiden I. Oslo: Aschehoug, 1949.
Jenny (1911). Romaner og fortellinger fra nutiden II. Oslo: Aschehoug, 1949.
Kristin Lavransdatter. Kransen (1920). Middelalder-romaner I. Oslo: Aschehoug, 1949.
Kristin Lavransdatter. Husfrue I-II. (1921). Middelalder-romaner II-III. Oslo: Aschehoug, 1949.
Kristin Lavransdatter. Korset I-II (1922). Middelalder-romaner IV-V. Oslo: Aschehoug, 1949.
Olav Audunssøn i Hestviken I-II (1925). Middelalder-romaner VI-VII. Oslo: Aschehoug, 1949.
Olav Audunssøn og hans børn I-II (1927). Middelalder-romaner VIII-IX. Oslo: Aschehoug, 1949
Gymnadenia (1929). Romaner og fortellinger fra nutiden VI. Oslo: Aschehoug, 1949.
Den brendende busk (1930). Romaner og fortellinger fra nutiden VII. Oslo: Aschehoug, 1949.
Elleve aar. Oslo: Aschehoug, 1934.
«Efterskrift til et kvinnesynspunkt».» (1919). I Liv Bliksrud, red. Sigrid Undset. Essays og artikler 1910-1919. 353–401. Oslo: Aschehoug, 2004.
«Hedre din far og din mor.» (1914) I Liv Bliksrud, red. Sigrid Undset. Essays og artikler 1910-1919. 122-145. Oslo: Aschehoug, 2004.
«Begrepsforvirring.» (1919) I Liv Bliksrud, red. Sigrid Undset. Essays og artikler 1910-1919. 329– 346. Oslo: Aschehoug, 2004.
«Sankt Olav.» (1920) I Liv Bliksrud, red. Sigrid Undset. Essays og artikler 1920-1929. 15–38. Oslo: Aschehoug, 2006.
«Gymnadenia. Av Paul Selmers ungdomshistorie.» 1920, Aftenposten 07.02 og 19.02.
«Katolsk propaganda.» (1927) I Liv Bliksrud, red. Sigrid Undset. Essays og artikler 1920-1929. 344-386. Oslo: Aschehoug, 2006.
«Trosskiftet i Norge og den katolske kirke.» (1928) I Liv Bliksrud, red. Sigrid Undset. Essays og artikler 1920-1929. 439-471. Oslo: Aschehoug, 2006.
«Les prix Nobel en 1928.» I Liv Bliksrud, red. Sigrid Undset. Essays og artikler 1920-1929. 436-438. Oslo: Aschehoug, 2006
Annen litteratur:
Amadou, Anne-Lisa. «Eller sørger du slik for æren din. Fortapelse og frelse i Olav Audunssøn.» I Anne-Lisa Amadou. Å gi kjærligheten et språk: Syv studier i Sigrid Undsets forfatterskap, 47–60. Oslo: Aschehoug, 1994.
Amadou, Anne–Lisa. «Paul Selmers kvinner. Metafor og mening i Undsets konversjonsromaner.» I Kari Vogt og Anne–Lisa Amadou, red., Andre linjer, 144–158. Oslo: Solum forlag, 1982.
Aquinas, Thomas. Summa Theologia. https://www.newadvent.org/summa.
Augustin. St. Augustine`s Confessions (Loeb Classical Library) I–II. London: William Heinemann Ltd, 1912/1968.
Benson, Robert Hugh. Kristus i kirken. Oslo: Aschehoug, 1926.
Benson, Robert Hugh. Christ in the Church: A Volum of Religious Essays (1911). Potosi: St. Athanasius Press, 2014.
Bliksrud, Liv: Sigrid Undset I Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 26. november 2025 fra https://nbl.snl.no/Sigrid_Undset.
Bliksrud, Liv. Natur og normer hos Sigrid Undset. Oslo: Aschehoug, 1982/1995.
Bliksrud, Liv. «Norsk utakt. Sigrid Undset i litteraturvitenskapen.» Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift, 72-80. 2005-03, Vol.8 (1).
Bliksrud, Liv. Sigrid Undset. Oslo: Gyldendal, 2007.
Hambro, Cathinka Dahl. “Memoria Dei: Minnets hermeneutikk i Augustins Confessiones.” Teologisk Tidsskrift Vol. 8, utg. 2, 2019, 81–97. https://doi.org/10.18261/issn.1893-0271-2019-02-02.
Johansen, Kristin. Hvis kvinner ville være kvinner: Sigrid Undset, hennes samtid og kvinnespørsmålet. Oslo: Aschehoug, 1998.
Leo XIII. Aeterni patris, https://www.vatican.va/content/leo-xiii/en/encyclicals/documents/hf_l-xiii_enc_04081879_aeterni-patris.html.
Oftestad, Bernt T. Sigrid Undset. Modernitet og katolisisme. Oslo: Universitetsforlaget, 2003.
Oftestad, Bernt T. «Livet, loven og nåden i Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter.» Segl. Katolsk Årsskrift for religion og samfunn, (2015): 211- 219.
Oftestad, Bernt T. The Catholic Church and Liberal Democracy. London and New York: Routledge. Taylor and Francis Group, 2019.
Oftestad, Bernt T. Veien til det virkelige liv. Sigrid Undsets konversjon til den katolske kirke. Oslo: St. Olav forlag 2024.
Slapgard, Sigrun. Dikterdronningen. Sigrid Undset. Oslo: Gyldendal, 2007.
Therese of Lisieux, The Story of a Soul. The Autobiography of The Little Flower. Charlotte, North Carolina: Tan Books, 2010.
Winsnes, A. H. Sigrid Undset: En studie i kristen realisme. Oslo: Aschehoug, 1949.
Ørjasæter, Tordis. Menneskenes hjerter: Sigrid Undset – en livshistorie. Oslo: Aschehoug, 1993.
