PÅ SPORET AV EN TAPT FREMTID

Vinteren 2023 var jeg en ukes tid i Oxford for faglig oppdatering. På det filosofiske fakultetet til Universitetet i Oxford fikk jeg med meg en forelesning om ‘longtermism’, som har sitt opphav nettopp i filosofimiljøet i Oxford. Det var en selsom opplevelse. Forelesningen var organisert rundt sammenhengen mellom vår moralske intuisjon, et tankeeksperiment om hvorvidt det ville være galt å skyte ned et fartøy lastet med ufødte mennesker i form av genetisk materiale, og aktiv bruk av logiske formler og matematikk. Et av ukens temaer i kurset var risikoen for at mennesket kan utryddes. Jeg ble en smule overrasket over at foreleseren i liten grad trakk inn empirisk, forskningsbasert kunnskap om risikoen for utryddelse, eller om menneskers og andre levende veseners levekår i dag og utsiktene for fremtiden. Kort oppsummert ble sentrale etiske spørsmål på denne forelesningen behandlet på en analytisk og virkelighetsfjern måte.

Etter å ha fulgt diskusjonen om langsiktighetsetikk på en armlengdes avstand gjennom noen år, er inntrykket jeg sitter igjen med at erfaringen min fra Oxford er nokså representativ for hva denne nye etiske teoriretningen har å by på.

Har langsiktighetsetikken et poeng?

Her i Salongen har langsiktighetsetikken for ikke så lenge siden blitt diskutert av filosofene Peder Skjelbred og Aksel Braanen Sterri (2024), begge tilknyttet tankesmien Langsikt, samt den amerikanske filosofen Alice Crary (2024). Mens de førstnevnte byr på en pedagogisk og i all hovedsak sympatisk innstilt fremstilling av langsiktighetsetikken, fremmer Crary en rekke motforestillinger og radikal kritikk. Som Crary påpeker, er langsiktighetsetikerne på ingen måte de første filosofene eller aktivistene som har brydd seg om fremtiden, det har mange sosiale bevegelser gjort. Spørsmålet blir dermed om langsiktighetsetikerne kan bidra til en forbedret forståelse av fremtiden.

Langsiktighetsetikken springer ut av bevegelsen for effektiv altruisme, som også har koblinger til filosofimiljøet i Oxford, og som Aksel Braanen Sterri og andre i Langsikt-miljøet er talspersoner for i norsk sammenheng (se Trembath 2022 for en sammenligning av effektiv altruisme og økomodernisme). Blant annet på bakgrunn av forbindelsen til en ny generasjon tech-rikinger som har løftet frem filantropisk virksomhet inspirert av effektiv altruisme, er Crary kritisk til så vel langsiktighetsetikk som effektiv altruisme, og for den saks skyld også utilitarisme og kapitalisme. Ifølge Crary er tankegangen til langsiktighetsetikken preget av en ukritisk og naiv holdning til eksisterende samfunnsstrukturer, herunder økonomiske systemer som forårsaker utstrakt lidelse. Crary trekker også frem at langsiktighetsetikken, til forskjell fra mange effektive altruister, ikke vier oppmerksomhet til dyrs lidelser. Som hun argumenterer for, ser langsiktighetsetikkens distanserte, kalkulerende holdning ut til å lede til flere blindflekker i forsøket på å utvikle moralsk klarsyn. En fallgruve er at alt som ikke handler om menneskeartens langsiktige overlevelse blir avfeid som moralsk uviktig. Hvis det langsiktige perspektivet blir brukt til å rettferdiggjøre «that you should almost entirely ignore the concerns of people in need today» (Balfour 2021), kan langsiktighetsetikken lett få grusomme konsekvenser.

Skjelbred og Braanen går gjennom flere argumenter både for og mot langsiktighetsetikkens perspektiver, og jeg skal ikke kommentere dem alle her. Men jeg vil kort bemerke at jeg ikke uten videre er med på notene når de to konkluderer med at selv om «langsiktighetsetikkens implikasjoner virker absurd, er ikke [det] grunn nok for å benekte dens moralske imperativer.» Selv om jeg ser poenget deres, med tanke på at også mange tidligere etiske teorier har fordret en perspektivendring før man kunne skjønne at den nye etikkens perspektiv var rimelig, så tør jeg påstå at absurde implikasjoner generelt er en gyldig grunn til å avvise en teori.

Jeg tilhører dem som mener at vi kan vite en hel del om fremtiden, og at det blir feil å komme med utsagn av typen «vi vet ingenting om hva fremtiden bringer». I denne sammenhengen blir sakene enklere for meg i og med at jeg ikke er transhumanist, men tvert imot mener at mennesket, i hvert fall biologisk forstått, i stor grad vil forbli det samme så lenge det kommer til å finnes mennesker. Jeg kan da legge til grunn at fremtidige generasjoner av mennesker vil ha mye til felles med oss med tanke på hvordan de vil oppleve verden. Med dette premisset på plass blir det også enklere å mene noe om hvordan våre handlinger i dag på godt eller vondt kan påvirke fremtidige generasjoner av mennesker.

Som Skjelbred og Sterri omtaler, er langsiktighetsetikken særlig opptatt av den fjerne fremtiden, i motsetning til den nære fremtiden som strekker seg over de neste få generasjonene. Prinsipielt mener jeg at både den nære og den fjerne fremtiden er moralsk betydningsfull, så fremt vi kan vite noe om den, og så fremt vi kan si noe meningsfullt og pålitelig om i hvilken grad våre handlinger i dag kan gjøre en forskjell for fremtidige generasjoner. Et stykke på vei er jeg dermed med på langsiktighetsetikkens perspektiver.

Et viktig premiss for langsiktighetsetikken er at tiden vi lever i er unikt viktig. Hvis det er tilfelle, kan det tale for å være spesielt opptatt av at våre handlinger i dag skal komme menneskeheten til gode også på lang sikt. Men det er ikke opplagt at dette er tilfelle, og det er heller ikke enighet om hva som menes med et slikt premiss (for en grundig drøfting av denne problemstillingen, se Roussos et al. 2025). I den grad det er riktig at tiden vi lever i er unikt viktig, er min vurdering at det i første rekke bør motivere oss til moralsk forsvarlig håndtering av lidelse og naturødeleggelse som vi i dag på noen områder forårsaker i et større omfang enn noen gang før i menneskehetens historie.

På ville veier

LES OGSÅ: DEN GIFTIGE IDEOLOGIEN BAK LANGTIDSTENKING

Jeg har store problemer med langsiktighetsetikkens konkrete påstander om fremtiden, som, så vidt jeg kan bedømme, i stor grad baserer seg på feilaktige premisser og lite informert tenkning. Det er symptomatisk i denne sammenhengen at langsiktighetsetikken så raskt hopper fra et samtidsperspektiv eller et perspektiv på noen få generasjoner, til et perspektiv på millioner eller milliarder av år. Når det gjelder kunnskapsgrunnlaget vi har om fremtiden, er det en vesensforskjell på den nære fremtiden og på astronomiske perspektiver på milliarder av år. De neste få generasjonene har vi solid informasjon om, blant annet fra demografifaget. Men jo lengre fremover i fremtiden vi beveger oss, desto mindre sikkert blir kunnskapsgrunnlaget vårt på flere fagfelt. Hvorfor ikke begynne med å se hvor langt frem i tid kunnskapen vår strekker seg? I forbindelse med klimasaken har vi for eksempel kunnskap om hvordan dagens klimagassutslipp mest sannsynlig vil påvirke global temperatur de neste ti tusen til hundre tusen årene. En slik faktabasert tilnærming hadde gitt langsiktighetsetikken høyere troverdighet.

Et sentralt premiss for langsiktighetsetikken, er at fremtiden vil romme et stort antall mennesker som klart vil overgå det historiske antallet på drøyt 100 milliarder mennesker som har levd til dags dato (dette er et av premissene i det såkalte skalaargumentet for langsiktighetsetikk som Skjelbred og Sterri 2024 gjengir, med henvisning til Greaves og MacAskill 2021 samt MacAskill 2022). Fremtidig befolkningsutvikling er selvsagt usikker. Det er likevel noen antagelser som flere sentrale langsiktighetsetikere gjør, som må kunne betegnes som klart urimelige. Å ta utgangspunkt i at mennesket som art kan tenkes å leve like lenge som et gjennomsnittlig pattedyr, som Roser (2022) gjør, er plausibelt nok, selv om det forutsetter at menneskearten nokså snart lærer seg å leve på en bærekraftig måte. Rosers antakelse om at Jorden på så lang sikt kan bære en befolkning på 11 milliarder mennesker er langt mer usikker, og den blir fullstendig urealistisk dersom man forutsetter et like høyt materielt ressursforbruk som i dag, som med dagens økonomiske praksiser vil uttømme Jorden for mange nyttige ressurser relativt raskt.

Virkelig store problemer vikler langsiktighetsetikere seg inn i når de spekulerer i at menneskearten skal spre seg utover solsystemet og befolke galaksen (beskrevet for eksempel i Balfour 2021). For noen langsiktighetsetikere er tanken på å spre mennesker utover i galaksen noe i nærheten av en langsiktighetsetisk misjonsbefaling, som tolkes som en forpliktelse vi har i menneskehetens og intelligensens navn. Til tross for et knapt århundres spekulasjoner i den retning blant science fiction-entusiaster, er det imidlertid per dags dato ingen utsikter til at vi noen gang skal klare å reise til et annet solsystem med et bemannet romfartøy. Det blir derfor fullstendig søkt når Roser (2022) regner på hvor mange fremtidige mennesker som vil eksistere dersom menneskearten overlever de neste fem milliarder årene (det vil si like lenge som sola vil være stjerne – Jorden selv kan kun forventes å være beboelig omtrent en milliard år), og så antyder at «humans could survive for even longer». Alle slike scenarioer med tidsperspektiver på flere milliarder år forutsetter at mennesker på et tidspunkt bosetter seg utenfor solsystemet. Men i den virkelige verden byr altså astronomiske avstander på praktiske utfordringer som etter all sannsynlighet er uoverkommelige, gitt hva vi i dag vet om universet. Med dagens teknologi ville en reise til den nærmeste stjernen ta bortimot hundre tusen år.

På dette punktet er det sikkert endel som vil innvende at jeg kan fremstå som i overkant pessimistisk, all den tid jeg kan se ut til å ta for gitt at vi ikke står ovenfor noen fremtidige teknologiske gjennombrudd på dette området. Og hvordan kan jeg vite det? Ville det ikke ha vært like dumt å ha påstått for hundre år siden at det er umulig å reise til Månen, siden vi på det tidspunktet manglet den nødvendige teknologien? Mitt beste tilsvar til denne innvendingen er at så vidt vi vet er reiser utover solsystemet praktisk ugjennomførbare (og vi vet en hel del mer om dette i dag enn vi gjorde for hundre år siden). Det som skiller mine meningsmotstandere fra meg på dette punktet er deres tro på at «alt er mulig», men det er, til tross for alle menneskehetens bragder, en metafysisk trosoppfatning med dårlig empirisk belegg.

LES OGSÅ: HVA SKYLDER VI FRAMTIDEN?

Befolkningsetikk

Langsiktighetsetikk kan knyttes til en obskur form for befolkningsetikk (også kalt populasjonsetikk), hvor et viktig spørsmål er om velferden til mennesker er verdifull på en måte som innebærer at den kan aggregeres (det vil si legges sammen) på en slik måte at jo høyere befolkningen blir, desto bedre er det, moralsk sett. Et slikt filosofisk standpunkt er løsrevet fra økologiske og fysiske realiteter, og rimer dårlig med en sunn forståelse av miljøkrisen. Et viktig poeng i denne sammenhengen er at en voksende befolkning av mennesker kombinert med velstandsvekst har resultert i at menneskearten særlig de siste tre århundrene har lagt beslag på en eksponentielt økende andel av Jordens tilgjengelige areal, energi og ressurser. Med tanke på fremtiden er det, dersom antall mennesker skal maksimeres, så å si sikkert at de mange millioner artene vi deler planeten med vil få verre levekår, og høyst tvilsomt om mennesker på denne måten vil få best mulig levekår. Jo flere vi blir, desto mindre ressurser blir det til hver enkelt. En lavere verdensbefolkning har slik sett noen åpenbare fordeler, også med tanke på hva som er i menneskers interesse (se Tønnessen 2014 for en behandling av hva slags samfunn Arne Næss og andre miljøtenkere sine visjoner om befolkningsnedgang ville resultere i).

Langsiktighetsetikeres typiske forventning om en varig høy verdensbefolkning stemmer for øvrig dårlig overens med de seneste demografiske trendene. Som The Economist (2025) rapporterer, kan verdensbefolkningen nå en topp raskere enn man tidligere trodde, siden fødselsrater verden over de siste årene har falt raskere enn forventet. Mer enn to tredeler av verdens befolkning lever nå i land som har en fødselsrate som, dersom den opprettholdes på sikt, vil bety en fallende befolkning. I sum kan dette bety at vi når en topp nærmere midten av århundret enn slutten, og at toppen kan bli på 9–10 milliarder snarere enn 11 milliarder. Mer avgjørende på sikt er hva som skjer etter at toppen er nådd: Vil verdensbefolkningen da holde seg stabil, eller vil den begynne å falle til mer historisk normale nivåer? Med mindre de nåværende fallende fødselsratene endrer seg, vil en fallende befolkning være realiteten om noen få tiår.

Feilslutninger om klima og økonomisk vekst

Før jeg avrunder med å formulere noen teser om langsiktighetsetikken forstått som et åpent fagområde, vil jeg si noen ord om hva slags rolle langsiktige perspektiver og vurderinger av fremtiden spiller i klimadebatten. I diskusjoner om vårt moralske ansvar for klimakrisen kunne vi etter min mening med fordel hatt et lengre tidsperspektiv enn det gjengse perspektivet, som sjelden strekker seg lengre enn det inneværende århundret. Forskningen viser at våre klimagassutslipp i dag vil ha konsekvenser for klimaet i flere årtusener, og til dels flere titusen år – men det blir sjelden dratt fram i debatten (se Tønnessen 2021 for en vurdering av karbonfangst i lys av generasjonsrettferdighet, og med et lengre tidsperspektiv enn vanlig). I et langsiktighetsperspektiv innebærer dette at vi per i dag for en stor del ignorerer de fremtidige konsekvensene av menneskeskapte klimaendringer for i størrelsesorden tusen fremtidige generasjoner av mennesker (og for et tilsvarende enormt antall generasjoner av andre levende vesener).

Når det er sagt, er kanskje et hovedproblem i diskusjoner om hvordan fremtidige generasjoner av mennesker vil påvirkes av menneskeskapte klimaendringer en omstridt forståelse av fremtidig økonomisk vekst. Som Keyßer og Lenzen (2021) har vist, har FNs klimapanel så langt ikke vurdert klimascenarier uten økonomisk vekst. Det er en betydelig og påfallende svakhet, gitt at det i vår samtid er dyptgående faglig uenighet i synet på hvorvidt fortsatt økonomisk vekst i allerede rike land er mulig og ønskelig. Strengt tatt fanger de mange klimascenariene FN forholder seg til bare opp vurderingene til én side i denne faglige debatten.

Også samtidens klimaetiske diskurs er hemmet av utbredte, men faglig omstridte, forventninger om evig økonomisk vekst (se Broome 2008 for et kjent eksempel). Et vanlig synspunkt er at fremtidige generasjoner kan forventes å være mer velstående enn oss, og at dette vil gjøre dem bedre i stand enn oss til å gjennomføre klimatiltak. Dette er også et premiss William Nordhaus (2013), nobelprisvinneren i økonomi som er kjent som verdens fremste klimaøkonom, legger til grunn. I økonomisk litteratur er slike forventninger om fremtidig økonomisk vekst også forbundet med spørsmålet om hvorvidt velferden til fremtidige mennesker bør diskonteres (se Caney 2009 og Lavik og Skjerve 2020 for filosofisk orienterte drøftinger av dette; se Skjelbred og Sterri 2024 for fremstilling av rollen avvisning av ren tidskontering spiller i langsiktighetsetikken).

I praktiske regnestykker kan dette innebære at nåverdien av velferden til fremtidige mennesker «skrives ned» tilsvarende forventet fremtidig velstandsvekst. Dette kan gi urimelige utslag på mange vis – ikke minst hvis det skulle vise seg, noe senere i dette århundret, at vekstoptimistene tar feil, og at forskere med et degrowth-perspektiv og lignende har en mer treffende virkelighetsforståelse. Gitt så radikalt ulike faglige syn på hvorvidt det er sannsynlig at fremtidige generasjoner vil ha høyere materiell velstand enn vi selv har, er det en stor fare for å ta feil og gjøre alvorlige feilvurderinger, hvis man i dag tar for gitt at fremtidige generasjoner vil nyte godt av det om vi oppnår høyere økonomisk vekst i vår tid. Dersom degrowth-forskere får rett, kan høyere vekst i dag tvert imot innebære at Jordens ressursgrunnlag uttømmes raskere, noe som kan innebære svekket materiell velstand for fremtidige generasjoner. Om vi i dag lar byrden i klimasaken falle på fremtidige generasjoner, fremfor på oss selv, vil vi da begå en grov urett.

Konklusjon: Fem teser om langsiktighetsetikk

1. Enhver langsiktighetsetikk må begynne med det vi vet om fremtiden.
2. Vi bør ikke ha stor tiltro til filosofiske oppfatninger om fremtiden som strider mot hva vi fra vitenskapens side vet om fremtiden.
3. Vi har bedre grunnlag for å bry oss om den nære fremtiden (de neste få generasjonene), og fremtiden på mellomlang sikt (de neste århundrene og årtusenene), enn den fjerne fremtiden, både med tanke på hva vi vet, og med tanke på hvilken forskjell det er grunn til å tro at vi kan gjøre for fremtidige generasjoner.
4. Fremtidige generasjoner av andre levende vesener må også tas i betraktning.
5. Det er utillatelig naivt å tro at dagens situasjon, med en svært høy menneskelig befolkning og et eskalerende ressursforbruk er den historiske normalen og kan eller bør fortsette inn i evigheten.

LES OGSÅ: AGENDA I AULAEN: WILLIAM MACASKILL

Kilder

Balfour, Dylan. 2021. ‘Longtermism: How much should we care about the far future?’. https://1000wordphilosophy.com/2021/09/17/longtermism/

Broome, John. 2008. ‘The ethics of climate change’. Scientific American 298(6): 96–100.

Caney, Simon. 2009. ‘Climate change and the future: Discounting for time, wealth, and risk’. Journal of social philosophy, 40(2): 163–186. https://doi.org/10.1111/j.1467-9833.2009.01445.x

Crary, Alice. 2024. ‘Den giftige tenkningen bak langtidstenking’. Salongen – nettidsskrift for filosofi og idéhistorie. https://www.salongen.no/artikkel/210916

The Economist. 2025. ‘Population implosion: Humanity will shrink, far sooner than you think’. https://www.economist.com/interactive/briefing/2025/09/11/humanity-will-shrink-far-sooner-than-you-think

Greaves, Hilaryog William MacAskill. 2021. ‘Thee Case for Strong Longtermism’. GPI Working Paper No. 5.

Keyßer, Lorenz T. og Manfred Lenzen. 2021. ‘1.5 °C degrowth scenarios suggest the need for new mitigation pathways’. Nature Communications 12: 2676. https://doi.org/10.1038/s41467-021-22884-9

Lavik, Trygve og Kjetil Skjerve. 2020. ‘Kritikk av den rene tidsdiskontering’. Norsk Filosofisk Tidsskrift 55 (2–3): 157–69. https://doi.org/10.18261/issn.1504-2901-2020-02-03-06

MacAskill, William. 2022. What We Owe The Future. New York: Basic Books.

Nordhaus, William. 2013. The Climate Casino: Risk, Uncertainty and Economics for a Warming World. Yale University Press.

Roser, Max. 2022. ‘Longtermism: The future is vast – what does this mean for our own life?’. Our World in Data. https://ourworldindata.org/the-future-is-vast

Roussos, Joe, Julia Adler, Tim Campbell, Emma Engström, Karim Jebari og Anders Sandberg. 2025. ‘When and what is the “hinge of history”?’. Political Philosophy 2(2): 723–753. https://doi.org/10.16995/pp.24674

Skjelbred, Peder og Aksel Braanen Sterri. 2024. ‘Hva skylder vi fremtiden?’ Salongen – nettidsskrift for filosofi og idéhistorie. https://www.salongen.no/roff-guide/aksel-braanen-sterri/etikk/fremtid/208621

Trembath, Alex. 2022. ‘On the differences between Ecomodernism and Effective Altruism’. https://thebreakthrough.org/issues/food-agriculture-environment/on-the-differences-between-ecomodernism-and-effective-altruism

Tønnessen, Morten. 2014. ‘Statistikerens guide til utopia II: En demografisk analyse av øko-visjoner om befolkningsnedgang i det tredje årtusen’. I festskriftet Motmæle: En antologi til Kjersti Ericsson, Cecilie Høigård og Guri Larsen (red. Heidi Mork Lomell og Liv Finstad), s. 435–453. Oslo: Novus forlag.

Tønnessen, Morten. 2021. ‘Karbonfangst i lys av generasjonsrettferdighet’. Norsk filosofisk tidsskrift 56(2–3): 91–101. https://doi.org/10.18261/issn.1504-2901-2021-02-03-04

Morten Tønnessen er professor i filosofi ved Universitetet i Stavanger. Han har publisert flere vitenskapelige tekster med et fremtidsperspektiv, inkludert ‘The Statistician’s Guide to Utopia: The Future of Growth’ (TRAMES, 2008), ‘Statistikerens guide til utopia II: En demografisk analyse av øko-visjoner om befolkningsnedgang i det tredje årtusen’ (bokkapittel, 2014), ‘What can be known about future Umwelten?’ (The American Journal of Semiotics, 2019) og ‘Anticipating the societal transformation required to solve the environmental crisis in the 21st century’ (Sign Systems Studies, 2021).

Portrettbilde av Tord F. Paulsen