FILOSOF, FORSKNINGSORGANISATOR OG MENNESKE: NOEN PERSONLIGE NOTATER OM DAGFINN FØLLESDAL
Dagfinn Føllesdal var ikke bare en av få norske filosofer med internasjonalt renommé, men spilte også en betydelig rolle i Norge. Blant annet sto han sentralt i 60-tallets diskusjon om enhetsvitenskapen, og forskningsrådets etikkprogram.
Publisert
Dagfinn Føllesdal døde nylig. Han var vel Norges mest berømte filosof de siste årene han levde og en virkelig skarpsindig tenker. Men hans viktigste bidrag var kanskje — jeg må erklære meg inkompetent om andre spesialiteter han hadde – å bringe Husserls filosofi inn i analytisk filosofi på en slik måte at det gjorde en forskjell. Og hvilken! Vi møtte hverandre i 1968 eller kanskje litt før, men jeg var i USA 1967-68 og ikke der han var. Vi kom på forskjellig side i det litt-mer-enn-karnivalet som ble kalt studentopprøret, men om ikke lenge hadde jeg holdt et innlegg om Habermas' "Erkenntnis und Interesse" i et slags instituttseminar han var med i, og da var han begeistret, noe som bekom meg vel. Noen år senere holdt jeg et innlegg hos ham om det husserlske begrepsparet horisont/grense. Dette var ikke helt sentrum i hans arbeid, men det var slående hvordan vi da kom inn i en samtale som fikk noe permanent ved seg. Han hjalp meg til et stipendium på Yale University i 1970, som brakte meg et stormende filosofisk år og min beste amerikanske venn.
Det viktigste samarbeidet vi hadde var et helt tiår på nittitallet til litt over milleniets slutt, da han var styreleder for NEP, kort: Etikkprogrammet, Forskningsrådets store satsing på etikk, som ble brukt på oppbygging og gjennomføring av et program for utdanning av etikk-forskere. Jeg var medlem i styret og hadde fulgt tilblivelsen delvis fordi jeg også hadde annet verv i Forskningsrådet på den tiden, som representant for filosofi i Trondheim. Jeg fikk også komme med forslag i Forskningsrådets dypstat så å si, om hvem som kunne egne seg. Jeg landet på to der Dagfinn ikke var først, men hadde egentlig temmelig dårlig samvittighet over mitt forslag. Aktiviteten i dypstaten hadde under legitime forhold naturligvis ingen avgjørende vekt, beslutningen ble tatt av en institusjon opprettet for å forberede etikkprogrammet. Da Dagfinn var valgt, tenkte jeg nok gudskjelov trass i min andre preferanse, og senere så ingen av oss som var med tilbake.
Etikkforskningsutdanningen gikk så det grein, med en leder som både var omfattende informert og klok («begynn å skrive der det brenner»), hadde sentrale forbindelser over hele verden og evne til å lage kompromisser i rimelighetens navn. Dagfinns knallharde vilje til prinsipper var også viktig. Ett resultat av dette var prinsippet om dobbeltkompetanse: Folk kom jo fra mange forskjellige fag, men de måtte ifølge Dagfinn og oss ha en direkte tilleggskompetanse på områder der tradisjoner i fag som filosofi og teologi var viktige. Utdanningen ble valgt konsentrert til korte kurs med viktige forskere fra hele verden, samt et kontinuerlig seminar i Forskningsrådet der manuskripter ble lest og kritisert og løftet opp til den store gullmedalje. En hærskare flinke unge kvinner og menn, noen også litt eldre, rykket så inn i forskjellige stipendiatstillinger og tok etter hvert en mengde doktorgrader. Da tiåret var over hadde man følelsen av å ha vært med på noe stort og resultatene har da også fortsatt å komme. Dagfinns rolle var grunnleggende.
Senere møttes vi særlig år om annet i Trondheim, jeg inviterte ham gang på gang på gang til å snakke om fenomenologi på forskjellige måter, og alltid dukket striden mellom Føllesdal og Audun Øfsti opp, med Auduns vidtrekkende famlende skarpsindigheter og Dagfinns pedagogisk velformede sådanne, og jeg i midten, mest kanskje på Auduns side, men av og til også saklig i midten. (Jeg turte ikke sende Dagfinn mitt bidrag til resepsjonsoversikts-verket "Habermas GLOBAL" for noen år siden, der jeg sluttet rekke med Audun, og har siden alltid tenkt på meg som feigingen.) "Cartesianische Meditationen" av Husserl er en filosofisk fest og å høre Dagfinn snakke om det verket likeså. I det hele tatt var det en fest å høre Dagfinn. Han skrev også fremragende, men vi muntlige har noe til felles som skriverne bør merke seg.
Audun Øfsti, Dagfinns med-debattant i Trondheim, hørte med sine inntrengende undersøkelser til Skjervheim-leiren i norsk filosofi, og Føllesdal og Skjervheim havnet fra sekstiårene i noe som ikke bare var en diskusjon, men også bar litt preg av strid. Føllesdal og Skjervheim leverte begge i femtiårene viktige bidrag til en samtale mellom fenomenologi og analytisk filosofi, og begge fikk viktig gjennomslag for sine synspunkter. Skjervheim ble diskutert intenst i fremstillingen i Jürgen Habermas’ posisjon i Theorie des kommunikativen Handelns fra 1781, Habermas’ gjeld er klar. Føllesdal har nok virket mer omfattende, selv om Quine etter hva jeg mener å forstå ikke var så lett å innrullere!
Uansett var Føllesdal og Skjervheim i Norge en slags konkurrenter på oppmerksomhetsfeltet, og slik sett var den ikke ubetydelige irritasjonen mellom føllesdølene og de skjervheimske sekstiåtterne svært nær nerven i konfliktstoffet fra 1968. Svært kort kan en revolverversjon av norsk filosofisk 1968 beskrives slik: Hvem skal sitte igjen med Svarteper, altså positivismestempelet? Er det pussig nok de som tror på en dualisme mellom ånds- og beinharde naturvitenskaper, fordi det i denne leiren opereres med en knallhard naturnødvendighet som a priori forutsetning for eksperimentell naturvitenskap, altså noe enda mer ekstremt enn postivismens humeanske regularitetsposisjon? Er dette de angivelig bløthjertede hermeneutiske forståelsesfolkene i realiteten driver med: å underkaste all vitenskap et strengt lovherredømme som ideal? Eller er det positivistene som forsøker å redde det positivisiske idealet om enhetsvitenskap, dvs. en enhetlig forståelse av all vitenskap, ved trekke seg rødmende vekk fra alt som lukter stålhard viril science og tilsynelatende si seg fornøyd med at kravet til vitenskapens lovform er tilfredsstilt når man argumenterer for at danskekongen i 1814 naturlig nok ville ha Norge tilbake? Slik kan man slåss til den store gullmedalje. Det var en herlig tid! – (Jeg føyer i parentes til at man på begge sider faktisk hadde respekt overfor de logiske positivistene, fordi de hadde vært så resolutt antinazistiske. Dagfinn gikk kanskje et lite prisverdig skritt ekstra her. Han hørte imidlertid på meg da jeg en gang betonte hvor stor denne respekten for positivisme faktisk hadde vært i Frankfurterskolen og lot en gang et moraliserende avsnitt falle, han hadde følt det selv.)
Hans Skjervheim søkte på Arne Næss’ professorat da denne trakk seg fra sin stillingrundt 1970 for å kunne bli økosofi-ideolog. Dette var naturlig, da Næss og Skjervheim hadde hatt god kontakt som argumentative motpoler. Men Skjervheim kom langt ned på lista i den vurderingen som den sakkyndige komite leverte, med Jaakko Hintikka og Dagfinn i spissen. Dette ble litt traumatisk for Hans, noe Jan Inge Sørheims Skjervheim-biografi ga utførlig, kanskje for utførlig fremstilling av. Vurderingen av Skjervheims Objectivism and the Study of Man fra komiteen var knapp og temmelig avvisende, virkelig uten nevneverdige trekk av sjenerøsitet. Mot slutten av hans liv merket jeg kanskje en viss endring hos Dagfinn her, om ikke eksplisitt ad Skjervheims avhandling; han hadde nok snust på effektene av det intellektuelle klimaet som var oppstått, om enn slett ikke bare på grunn av ham.
Dagfinn var et egenartet menneske, det er det nærmest en underdrivelse å si. Veldig vennlig men litt subdued, ikke helt – som nettopp antydet – uten naturlig arroganse, av og til også i en vri temmelig morsom. Arrogansen hadde en lenke til det hans lærer Quine kalte sans for Sterling principles, men likevel var Dagfinn også utpreget en beskjedenhetens og en forsonlighetens mann. Kontrasten til den lidenskapelige Vera som jeg riktignok ikke traff ofte, men blant annet en gang sammen med alle de norske protestantiske biskopene der hun sterkt brant for de homofiles sak, var tilsynelatende stor, men dette var jo virkelig litt av et par!
Jeg husker da jeg hadde holdt et foredrag om Rilke på Litteraturhuset i 2019. Fullt hus,men folk kunne selvsagt ikke tysk godt nok, så jeg brukte egne og Bjerkes oversettelser. Foredraget gikk hjem og litt vel så det. Men da jeg traff Dagfinn etterpå, sa han skuffet at han hadde trodd diktene ville bli holdt på tysk. Det stakk meg en del i hjertet, fordi jeg visste hvor sterkt Dagfinn elsket det språket som kom under Hitlers regime svært tidlig i hans liv, gudskjelov ikke helt. Tonemessig var hans tysk langt bedre enn hans ellers selvsagt fullkomne engelsk. Jeg skulle så gjerne ha lest Rilke for ham så lenge han orket!
Dagfinn Føllesdals internasjonale karriere tematiseres mer i intervjuet gjennomført av Øystein Linnebo og Einar Duenger Bøhn som kan leses her: Interview with Dagfinn Føllesdal | Norsk filosofisk tidsskrift
