SALMAN RUSHDIE: ÅPENBARINGENS HIMALAYISKE HØYDER

Som forfatter er Salman Rushdie (1947– ) like utilgjengelig som hans virkningshistorie er enorm. Få lesere klarer mer enn 15 sider av romanen Sataniske vers, så her kommer en forenklet versjon av hans sammenheng mellom åpenbaring, blasfemi og religionskritikk. Men hvorfor har fjell, og især himalayiske høyder, så stor symbolsk betydning hos Rushdie? Og kan romanen Sataniske vers bli stående som det verket som markerer den globale overgangen fra et religiøst til et sekulært verdensbilde? 12. august 2021 mistet Salman Rushdie øyet i et knivangrep, og attentatmannen ble nylig dømt. Selv om denne teksten ikke omhandler de politiske forholdene rundt Rushdie-saken, vender den likevel tilbake til sakens kjerne – hvordan kan man forstå denne romanen, som har blitt møtt med så mye offentlig motstand og oppmerksomhet?

Der oppe i himalayisk høyde

Romanen Sataniske vers starter like dramatisk som romanens etterspill – med et stort smell. En flystyrt slenger to indiske skuespillere ned over London, og slik begynner romanens skildring av deres ulike opplevelser som migranter på 1980-tallet i Margaret Thatchers England. Språket er fra første bokstav innhyllet i en rekke (spotte-) ord og begreper de færreste kan drømme om å holde følge med:

Ut av løse luften: det store smellet, fulgt av stjerneskudd. En universell begynnelse, et mini-ekko av tidens fødsel . . . jumbojeten Bostan, Flight AI-420, fløy i filler uten forvarsel, høyt oppe under, råtne, skjønne, snøhvite, opplyste byen, Mahagonny, Babylon, Alphaville. Men Gibreel har allerede navngitt den, jeg må ikke legge meg opp i det: Tjukkeste London, Vilayets hovedstad, blinket blunket nikket i natten. Mens det der oppe i himalayisk høyde brøt frem en fort og forhastet sol i den yrende januarluften, forsvant en gnist fra radarskjermene, og den løse luften var full av kropper på vei ned fra katastrofens Everest til havets melkebleke flate.¹»  

De to skuespillerne Saladin Chamchawala og Gibreel Farishta er de eneste overlevende, på mirakuløst vis, fra denne plutselige flystyrten i himalayisk høyde. I fallet utvikler Saladin Chamchawala djevelske attributter, som horn og hale, mens Gibreel Farishta omkranses av en hellig, lysende glorie. Dette er også et frempek på deres opplevelser i England, og hvor Saladin i stigende grad opplever demonisering, rasisme og trakassering, blir Gibreel tatt imot med varme, imøtekommende hender. Grunnplottet i romanen er rimelig enkelt, hvor to migranter møter to helt forskjellige opplevelser i møtet med England, men hvor fortellingen stadig fordobles ved flere magisk-realistiske avstikkere, ofte med religionshistorisk betydning. Den norske forfatteren Axel Jensen prøvde, i sin bok Gud leser ikke romaner, allerede på 90-tallet å tilby lesenøkler for hvordan man kunne forstå det elleville persongalleriet i Sataniske vers: Saladin er muslimenes store helt fra korstogene, mens ‘chamchawala’ kan oversettes fra hindi til ‘spyttslikker’. Gibreel er et annet ord for engelen Gabriel

En annen viktig person er Alleluia Cone, en mystisk melkehvit dame, som etter hvert danner et kjendispar sammen med Gibreel i romanen. Flyet Bostan, Flight AI-420 er satt sammen av Bostan, en muslimsk himmel, og 420, det den indiske ekvivalenten av vestens ulykkestall 13.² Salman Rushdie bruker i romanen en salig blanding av det hellige, det skitne, og det profane, og det var nettopp i India at romanen først ble bannlyst,³ før den senere ble gjenstand for en fatwa av Ayatollah Khomeini i Iran.

Hvorfor akkurat fjell? I tidligere romaner viser Salman Rushdie en nesten enøyd besettelse for den kjente sufi-poeten Farid Ud-Din Attars hovedverk Fuglenes forsamling (‘Conference of the birds’)⁴. Her leder fuglen Hoopoe tretti andre fugler på jakt etter det hellige fjellet Qaf og fuglenes konge, Simurgh, bare for på slutten erkjenne at det som er opphøyd finnes inni dem. Flere av Rushdies romaner leker med denne fortellingen. I hans første roman Grimus (Simurgh, baklengs så å si) er det overtydelig. I romanen Skam hviler fjellene (Qaf?) alltid som en uro i kulissene, og i barneboken Harun og historienes hav får Hoopoe selv en hovedrolle som fjærspraglet-bussjåfør.

Mens et utall av kommentatorer og forskere har påpekt hvordan Salman Rushdie leker med hybride identiteter, urenheter og kulturelle uregelmessigheter i sine romaner, hevder Catherine Addison, i en av få artikler⁵ som utelukkende handler om fjell i Sataniske vers, at Everest og de høye fjelltoppene kan forståes som en form for ‘sekulær transcendens’. Hun hevder at den melkehvite Alleluia Cone er et ubesudlet, rent unntak, uten ironi, i Salman Rushdies eklektiske persongalleri. Mens romanen starter med en eksplosjon der oppe i himalayiske høyde, så avsluttes den også med et symbolsk fjell. Alleluia Cone blir dyttet utfor en skyskraper med navn Everest Vilas, som kan oversettes med Everest ‘lykksalighet’. Foreslår Catherine Addison at det er så enkelt at det sekulære nå er på toppen, mens religion er på bunnen? Hvilke grensedragninger finnes mellom religion og det sekulære verdenssynet? Det er altså noe med fjell i Sataniske vers, de er innhyllet i et metaforisk overskudd som kan gi viktige distinksjoner, men hva kan de fortelle oss om åpenbaring, blasfemi og religionskritikk? Hva finner man der oppe i himalayiske høyder?

Den tvilsomme Mahound

Fjellenes symbolske betydning i romanen er ikke det første man legger merke til. Hvorfor ble romanen Sataniske vers egentlig så kontroversiell da den kom ut? Vel, det er jo åpenbart, det var på grunn av de sataniske versene. Disse versene, både kalt traneberetningen og de sataniske vers, er to historiske vers med omdiskutert status, hvorvidt de skal regnes som en del av de hellige skrifter. Mens disse versene har vært allmenn kjent for historikere i århundrer, utfordrer disse versene påstanden om Koranen har blitt feilfritt overlevert til Muhammed, eller redigert i ettertid.

Versene renner slik: «Hva mener dere om Lat og Uzza, og dertil den tredje, Manat?», og for så kommer den avgjørende tilføyelsen, som det strides om: «De er opphøyde fugler, og deres forbønn er det i sannhet behov for.» Den historiske kontekst her er at Muhammed overtok flere landområder, og ble spurt om hvordan man skulle behandle de lokale gudinnene Lat, Uzza og Manat. I romanen Sataniske vers antyder Rushdie at Muhammed først innlemmet disse gudinnene, som opphøyde fugler, som en gruppe undergudinner av allah. Senere tvilte og angret han, og erklærte monoteisme som den ene sanne retning. Men i romanen bruker ikke Rushdie navnet Muhammed direkte, men heller navnet Mahound (et gammelt kristent spotte-navn for Muhammed), og leker således med grensene for hva som er virkelighet og hva som er litteratur.

Det som står på spill her, er den tette forbindelsen mellom allah, åpenbaring, sendebud og profeten. Dersom Koranen skal gjelde som en hellig, opphøyd åpenbaring, så kreves det at budskapet i Koranen er plettfritt, ubesudlet og direkte nedstammet fra allah, til Muhammed, til Koranen. Koranen er jo åpenbart, og for at åpenbaringen skal gjelde som guds ord, så må den være autentisk. En skitten, redigert åpenbaring gir ingen hellig bok. I romanen Sataniske vers er det denne tanken om åpenbaring som er målskiven for Rushdies ironisering og kritikk. Mens hele boken er marinert i vulgære vendinger og spotte-navn, ironiseringer og snu-ting-på-hodet, forteller Rushdie om skriveren (tilfeldigvis også med navn Salman) som vender på åpenbaringene til Mahound, når han skriver dem ned:

«Siden, når han satt ved Profetens føtter og skrev ned regler regler regler, begynte han i hemmelighet å forandre på et og annet.

Først småtterier. Hvis Mahound fremsa et vers hvor Gud ble omtalt som allhørende, allvitende, skrev jeg allvitende, allvis. Og hør bare: Mahound merket ikke endringene. Der satt jeg altså, og det var faktisk jeg som skrev Boken, iallefall omskrev den, og besudlet Guds ord med mitt profane språk. Men, du store himmel, hvis mine ringe ord ikke kunne skjelnes fra Åpenbaringen, selv ikke av Guds egen budbringer, hva innebar det?⁶»

Mens Rushdies to foregående romaner, Midnattsbarn og Skam, henholdsvis handler om India og Pakistan, har romanen Sataniske vers for Rushdie en langt mer personlig klangbunn. Dens utgangspunkt er migrasjon, forandring og tilhørighet – store temaer som Salman Rushdie selv hadde erfart gjennom sine år i India, Pakistan og England. Allerede i disse grunntrekkene ser vi hvordan åpenbaringen som noe fast, solid og uforanderlig står i motsetning mot det flyktige, det foranderlige, migrasjon og transformasjon på et geografisk, kulturelt og identitetsmessig plan. Som Rushdie påpeker: «Liv som overhodet ikke skulle ha vært blandet sammen med hverandre, sitter side om side på bussen»⁷. Nå handler også romanens hovedfortelling om hvordan migrantene Saladin Chamchawala og Gibreel Farishta blir møtt på ulikt vis i England, hvor bukkehorn/glorie-symbolikken blir overtydelig i hvordan engelskmennene ser på dem. Gibreel Farishta blir lenge også regnet som en av dem, de engelske, men bare såfremt han imiterer deres språk og stemmer på radioen, og ikke når han søker andre roller i film og teater, hvor hans synlige forskjellighet da trer frem. Det som gjør romanen vanskelig å lese er at migrantenes hverdagsopplevelser til stadighet speiles i en rekke religionshistoriske allegorier. I den selvbiografiske boken Joseph Anton, oppkalt etter Rushdies dekknavn under truslene, forteller Salman Rushdie en ganske så annerledes fortelling om Muhammed/Mahound:

«Det var rart, men sannheten var den at han, etter to romaner som gikk direkte inn i det indiske subkontinentets offentlige historie, betraktet denne nye boken som en mye mer personlig, indre utforskning, et første forsøk på å skape et verk ut av sin egen erfaring med migrasjon og metamorfose: Slik han så det, var det den minst politiske boken av de tre. Og det materialet som ble avledet fra islams opprinnelsesberetning var, syntes han, i alt vesentlig et uttrykk for hans beundring for islams Profet, ja rent ut sagt en tilkjennegivelse av respekt. Det behandlet ham slik han alltid sa at han ønsket å bli behandlet, som et menneske («budbringeren»), ikke som en guddommelig skikkelse (som de kristnes «Guds sønn»). Det viste ham som en mann av sin tid, formet av den tiden, og som leder både utsatt for fristelser og i stand til å motstå den. «Hva er du for slags idé?» spurte romanen den nye religionen, og antydet at en idé som nektet å føye seg eller inngå kompromisser, i de fleste tilfeller ville bli knust, men innrømmet at i noen ytterst få tilfeller kunne slike ideer bli de som forvandlet verden. Og hans ubøyelige historie ble sterk nok til å bøye historien etter hans vilje.

Da han først ble anklaget for å være sårende, var han oppriktig forvirret. Han trodde han hadde brukt en kunstnerisk tilnærmingsmåte til fenomenet åpenbaring, riktignok sett fra en vantro manns synsvinkel, men likefullt ordentlig. Hvordan kunne det oppfattes som sårende? De hårsåre årenes raseri-styrte identitetspolitikk som fulgte, lærte ham, og alle andre, svaret på det spørsmålet.⁸»

Kulturkonflikten som Salman Rushdie støter på i dette øyeblikket, kom altså uforvarende på ham. Han er en belest mann, med kjennskap til historien, dikterne, teologene, lovene og reglene. Likevel setter han søkelys på et avgjørende skille: Rushdie sammenblander den kontingente og den kategoriske verdenen. I omrisset vårt her stiger det frem to versjoner av profeten. Den ene, den rene, Muhammed som sendebud, budbringer av Guds sanne ord, Åpenbaringen, en som utøver sin makt med skråsikkerhet, uten tvil, kompromisser eller rådslagning. Det er med andre ord, den kategoriske Muhammed.

Rushdie skildrer derimot en annen type Muhammed-helt, som står i direkte motsats. Dette er den kontingente Muhammed (som Mahound, altså). Mahound er lyttende, kompromissvillig og åpen for alle muligheter. Han bøyer av når det trengs, er streng når han kan. Det er en som dyrker tvilen og tør å nøle, men likevel en med evne til å lese omgivelsene, og mulighetene de tilbyr. Rushdies Mahound er bygget på humanistiske prinsipper. Han en stor leder, med et komplekst spekter av menneskelige følelser og kvaliteter. Den kategoriske Muhammed og den kontingente Mahound er hverandres blasfemiske motsatser – de kan ikke eksistere i samme åndedrag. Den ene følger åpenbaringen, den andre omgivelsene. Muhammed har mange forskjellige egenskaper, men nøling, usikkerhet og tvil er den ultimate fornærmelsen. Det rokker ved åpenbaringens skråsikre natur.

De blasfemiske tinder

Ifølge Salman Rushdie handler romanen Sataniske vers om hvordan åpenbaringen kan forstås som fenomen og ide, men hva har dette med fjell og Himalaya å gjøre? En karakter som i analysene ofte forbigås i romanen Sataniske vers er nettopp Alleluia Cone, en djerv fjellklatrer som har besteget Himalaya, og blir kjæreste med engelen, Gibreel Farishta. Ta dette i betraktning; hennes opphøyde navn, hennes befatning med fjelltopper, det faktum at Mahound, profeten, mottar sine åpenbaringer på Mt. Cone, og at Alleluias endelikt finner sted på tampen av romanen, et fall fra skyskraperen Everest Vilas, altså Everest ‘lykksalighet’. Legg til at hennes far heter Otto Cone, til forveksling likt teologen Rudolph Otto, kjent for sine teorier om ‘det hellige’. Hvordan står det egentlig fatt med fjellene som metaforisk størrelse?

«Et isfjell er vann som strever etter å bli land; et fjell, især et Himalaya, især Everest, et land som prøver å forvandles til himmel; det er landfast flukt, jord, som – nesten – har mutert til luft, og som, i ordets sanne betydning, er blitt opphøyet. Lenge før Allie selv møtte fjellet, var hun oppmerksom på dets rugende nærvær i sjelen. Leiligheten hennes var full av Himalayaer. (...)

Det Allie ikke sa til Gibreel, var at sherpaenes forbud hadde skremt henne, overbevist henne om at hvis hun noensinne satte sine ben på gudinne-fjellet igjen, ville hun visselig dø, for det var ikke dødelige forunt å skue det guddommelige åsyn mer enn én gang. Men fjellet var både djevelsk og transcendent, eller rettere sagt, dets djevelskap og transcendens var ett og det samme, så når hun betraktet Pembas forbud, følte hun et så smertelig dypt behov at hun stønnet, som i seksuell ekstase eller fortvilelse.⁹»

Nå skal vi være forsiktige med å konkludere for bombastisk ut ifra ulike utdrag fra Sataniske vers, ettersom boken antyder at det iblant er djevelen som fører Rushdies penn (hvilket faktisk skjer i avsnittet over!). Dette er et bevisst fortellergrep fra Salman Rushdie. Hvem sier hva, hvem har løyet for hvem, hvem skjuler sine egentlige hensikter? Enhver analyse av Sataniske vers må nødvendigvis hvile på en himmelseng av forbehold, da både fortellerstemmen og resten av karaktergalleriet er notorisk upålitelig og påtagelig løgnaktig. Det er som om grunnen under våre føtter revner, og revner på nytt. Hva som er sant, står alltid på spill. Det gjør boken svært vanskelig å lese. Rushdie selv kaller det for 15-siders klubben, de som ikke kommer lengre enn til et dusin sider før de må gi tapt i møte med romanen Sataniske vers.

LES OGSÅ: APOFATISK MYSTIKK FRA MIDDELALDEREN TIL I DAG

Fjellene har en dyp symbolsk betydning for Rushdie som noe uoppnåelig, et mål langt der fremme, en annen virkelighet. Som vi ser hos den kjente sufi-poeten Farid Ud-Din Attar, som Rushdie er meget inspirert av, så har fjellet en mytisk tiltrekning. Fjellene har en opphøyd virkelighet, en grenseoverskridende betydning, land som prøver å bli himmel. Er det slik at fjelltoppene er en overgang mellom det kontingente og det kategoriske, mellom det menneskelige og det guddommelige, mellom jord og himmel? Hvordan er fjellene blasfemiske tinder?

Det letteste er å se hvordan grensene mellom fjell, religion og vold utspiller seg hos Sikh-terroristene, som sprenger Bostan, Flight AI-420 i begynnelsen av boken, der oppe i himalayisk høyde. For flere kommentatorer har det vært forvirrende at akkurat sikher skulle stå bak bokens første eksplosjon, men som det påpekes i Sataniske vers er det flere ulike religioner med voldspotensial. Det finnes flere åttetusenmeterstopper. I en heller ubetydelig scene stiller Tavleen, den ledende sikh-terroristen, seg foran flypassasjerene som en flyvertinne som skal demonstrere sikkerhetsrutinene:

«Men istedenfor å ta på seg en redningsvest og holde opp den fløyten som hører til og så videre, løftet hun fort den løstsittende svarte djellabahen som var hennes eneste klesplagg, og stod foran dem splitter naken, slik at alle kunne se arsenalet hun hadde på kroppen, granater som ekstra bryster, anbrakt i kløften mellom dem, gelatindynamitten som hun hadde teipet fast rundt lårene, akkurat slik det hadde vært i Chamchas drøm. Så hoppet hun i klærne igjen og snakket med den svake, oseaniske stemmen. «Når en stor idé kommer til verden, en stor sak, stilles den ovenfor visse meget vanskelige spørsmål,» mumlet hun. «Historien spør oss: hva er vi for en sak? Er vi kompromissløse, kategoriske, sterke, eller vil vi fremstå som medløpere, som går på akkord, vender kappen etter vinden og gir etter?» Kroppen hennes hadde levert svaret.¹⁰»

Hvordan skal man forstå en åpenbaring? Det er her den troende og den vantro skiller lag. For den troende er det åpenbaringen som opprettholder verden, som et hellig påbud, en rettesnor, en leveregel, en direkte kontakt med det aller helligste, gud, allah, altet. Som den kjente antropologen Mary Douglas påpeker: Det hellige må inngjerdes av forbud. Rent mot skitten, hellig mot profant, det dydige, distingverte og raffinerte i kontrast mot det vulgære og syndige. Eller som Rushdie selv spissformulerer det i romanen Skam: «Motsetningen mellom epikureer og puritaner er, sier stykket oss, historiens egentlige dialektikk. (...) Dyd kontra last, asketen kontra horemamma, Gud mot djevelen – det er spillet. Messieurs, mesdames: faites vos jeux».¹¹

Åpenbaringens himalayiske høyder

Jeg vil hevde at romanen Sataniske vers vil bli stående som et av de viktigste kunstneriske verkene som markerer den globale overgangen fra et religiøst til et sekulært verdensbilde. I Norge har religion lenge vært på tilbakegang, men globalt er religiøse verdensbilder fortsatt normen. Den utfordrer evighetens synsvinkel med et annet øyeblikk, et her og nå i verden, den omskriver profeten fra guds sendebud til en mann av sin tid. Romanen er et litterært bidrag som skildrer overgangen fra et kategorisk, til et kontingent verdenssyn. Evighetens «til alle tider» blir omformulert til et konkret, men viktig, historisk øyeblikk. Den kategoriske Muhammed erstattes av den kontingente Mahound. Rushdies hevder selv i sitatet fra selvbiografien Joseph Anton at romanen Sataniske vers er en vantro manns kunstneriske tilnærming til fenomenet åpenbaring. Det er med et verdslig blikk at åpenbaringen blir iakttatt. Det er den verdslige synsvinkelen som settes som norm.

Romanen Sataniske vers handler om migrasjon og metamorfose, på tvers av kontinenter, på tvers av hudfarge, språk og religion, på tvers av kultur og litterære tradisjoner, men det er også en roman som omhandler metamorfosen mellom hellig og profan, himmel og helvete, gud og menneske. Fjellene markerer en avgjørende grense for den kategoriske virkeligheten: et land som prøver å forvandles til himmel, et menneske som taler som om hen er gud. Det er her man tydeligst ser hvordan skiftet mellom en religiøs og verdslig synsvinkel utfolder seg. Romanens budskap er således på høyde med dens virkningshistorie: Å tale som om du selv er gud, er den ytterste blasfemi!

Hva er så en åpenbaring, sett fra den verdslige synsvinkelen? Salman Rushdie snur hele blasfemi-begrepet på hodet. For den vantro er en åpenbaring noe som åpner en kategorisk verden, av urokkelighet, ubøyelighet, lydig prinspippfasthet, og manglende fargesyn. Et kategorisk verdenssyn – svart–hvitt, snill–slem, hellig–syndig – er langt mer tilbøyelig for å akseptere voldens instrumenter, det være seg med skytevåpen, bomber eller kniv. Som opphøyd setter åpenbaringen seg til doms over mennesker, under et guddommelig påskudd. For en vantro er det blasfemi å påberope seg guds ord, og handle i hens navn. Det blir likevel for enkelt å snu ting på hodet, og si at religion = blasfemi, og det er her Rushdies henvisning til de himalayiske høydene kommer inn. Der oppe i himalayiske høyder blir overgangen både djevelsk og transcendent, og den som passerer denne ‘magiske’ grensen blir mer tilbøyelig til å bruke vold for sin sak.

Kort fortalt: det skjer et og annet med mennesker i overgangen til de himalayiske høyder. Det er Metamorfosen med stor M. Det er en slags hybris som vi allerede kjenner fra Babels tårn. Hele romanen starter med en eksplosjon der oppe i himalayisk høyde, hvorpå Saladin utvikler djevelhorn og Gibreel får sin glorie. Det er ikke en kritikk av en enkelt religion, men religioner og ideologier generelt, og deres hang til å opphøye sine åpenbaringer til himalayiske høyder. Det er der oppe i himalayiske høyder at man får et kategorisk sinnelag, og det er dette sinnelaget Salman Rushdie retter sin kritikk mot. At romanen til stadighet sammenligner Vesten med Himalaya, er neppe en hedersbetegnelse. Mennesker tar fyr i møtet med de blasfemiske tinder, enten de er religiøse eller ideologiske. Slik blir himalayiske høyder en farlig grense, både djevelsk og transcendent på samme tid. Bare vi kommer høyt nok, og får smaken på det kategoriske verdenssynet, har vi alle sprengstoff under djellabahen.

Fotnoter

1. Salman Rushdie: Sataniske vers. Aschehoug, 1989, side 12.
2. Axel Jensen: Gud leser ikke romaner, J. W. Cappelens Forlag, 1994.
3. Dette har vært en vedtatt sannhet siden 1989, men en rettskjennelse har nylig vedtatt at dette vedtaket fra 1989 juridisk sett aldri har vært gyldig (se Siste nytt fra Norge og utlandet - Indisk importforbud for «Sataniske vers» opphevet).
4. Farid Ud-Din Attar: The Conference of the Birds, Digireads, 2018.
5. Catherine Addison: «Rushdie’s Everest: Secular transcendence in The Satanic Verses, English Studies in Africa, 60:2, 2017.
6. Salman Rushdie, Sataniske vers (Oslo: Aschehoug, 1989), 353.
7. Rushdie, Sataniske vers, 303.
8. Salman Rushdie, Joseph Anton (Oslo: Aschehoug, 2012), 84.
9. Rushdie, Sataniske vers, 291-292.
10. Rushdie, Sataniske vers, 85-86.
11. Salman Rushdie, Skam (Oslo: Aschehoug, 1985), 222.