MORALSK ANSVAR: VI HAR PLIKT TIL Å HJELPE MENNESKER I EKSTREM FATTIGDOM
Hvilken plikt har individet for å bekjempe global fattigdom? Argumentene for at vi ikke har en plikt til å gi holder ikke mål.
Publisert
I oktober 2025 inviterer Salongen til debatt om moralsk ansvar ligger på individet eller strukturene, og om hvordan det spørsmålet burde behandles. Denne teksten er det fjerde innlegget i den debatten.
Espen Gamlund avviser at velstående mennesker i Norge har plikt til å donere penger til de aller fattigste. Han gir tre argumenter for denne avvisningen. Jeg skal vise at disse argumentene er gale og at velstående mennesker i Norge har en plikt til å gi minst 10 prosent av inntekten sin for å bistå de som er aller dårligst stilt.
Gamlund hevder for det første vi ikke har plikt til å gi til de fattigste fordi vi «først og fremst har ansvar for vårt eget liv og ikke for andres liv». Vi har, vedgår han, også et visst ansvar for våre nærmeste, som familie og venner. Men vi misforstår dersom vi prøver å tenke helt upartisk, vi har både rett og plikt til å «prioritere velferden til våre nærmeste over andres velferd».
Det er grunn til å minne om hva som er utgangspunktet for den upartiskheten Gamlund her distanserer seg fra. Det er den grunnleggende tanken om at alle mennesker er like mye verdt. Denne tanken fortjener å bli tilskrevet vekt når vi tenker om hvordan vi forholder oss til andre mennesker. Men den kan tilskrives vekt uten at den blir det eneste idealet man legger til grunn for sine handlinger. Alle mennesker er like mye verdt, men mine døtre er mer verdt for meg. Jeg kan derfor tillate meg å prioritere dem, ikke i alle situasjoner, men i noen. Vi må finne en balanse mellom partiskhet og upartiskhet når vi tenker over hvordan vi bør forholde oss til de aller fattigste.
Et godt prinsipp for å slå an en slik balanse er følgende.
Hvis vi kan forhindre en svært skadelig hendelse uten at vi dermed må ofre noe moralsk betydelig så bør vi gjøre det
Dette er det svake prinsippet Singer benytter seg av når han argumenterer for at vi bør gi til hjelpeorganisasjoner. Det er godt egnet til å slå an den den riktige balansen mellom partiskhet og upartiskhet. Vi kan for eksempel tolke det på følgende måte. Hvis jeg kan gi 10 prosent av inntekten min ved å ha en billigere bil, spise matpakke istedenfor kjøpelunsj, eller dra på litt billigere ferier, så er det noe jeg kan gjøre uten å ofre noe moralsk betydelig, og derfor noe jeg bør gjøre.
Det er derfor ingen motsetning mellom å prioritere de aller nærmeste og å gi 10 prosent til de aller fattigste. I de fleste tilfeller kan man gi 10 prosent uten at man må ofre noe moralsk betydelig som å ivareta de grunnleggende interessene til sine barn. Dette spørsmålet om partiskhet og upartiskhet er interessant. Det minner om noe den politiske filosofen Adam Swift sa en gang, nemlig «at vi i dag er mye bedre foreldre enn borgere. Vi er for gode som foreldre, og ikke gode nok som borgere». Vi kan vektlegge noe mer vår rolle som borger og verdensborger og noe mindre vår rolle som foreldre og venn. Litt mer upartiskhet vil være et gode og en måte å sørge for en slik form for upartiskhet er å gi 10 prosent av inntekten vår til de som virkelig er dårlig stilt.
Det andre argumentet Gamlund viser til er at moral handler om noe mer enn å hjelpe andre. Det vi først og fremst bør være opptatt av er å unngå å påføre andre skade. Jeg er enig i at det er viktig å unngå å skade andre. Men i motsetning til Gamlund mener jeg dette gir oss et argument til å gi til de dårligst stilte. Begrunnelsen er følgende: I den globaliserte verden vi lever i, er det vanskelig å unngå å påføre andre skade. Én ting er at den globale institusjonelle orden er satt opp for å ivareta de rikeste landenes interesser. Thomas Pogge har argumentert overbevisende for dette. En annen ting er at vi gjennom våre utslipp av drivhusgasser påfører andre skade, som blant annet John Broome har argumentert for. Vi vet for eksempel at de rikeste landene står for mesteparten av utslippene i verden mens de fattigste er de som i størst grad opplever konsekvensene av å leve med tørke og ekstremvær som følger av klimaendringen.
Dette er imidlertid et komplisert argument. Ideelt sett skulle vi selvfølgelig kompensert de som direkte rammes av våre handlinger, men vi er ikke i posisjon til å peke ut konkrete mennesker som rammes av våre utslipp. Og vi kan heller ikke alltid håpe på å finne fram til enkeltmennesker som påføres skade gjennom den globale institusjonelle orden. Det vi derimot kan er å gi til de som er ekstremt fattige. Deres posisjon skyldes trolig mange forskjellige forhold, hvor det at vi bidrar til å påføre dem skade er en faktor. Til det kan vi legge til at de ofte ikke har havnet der de er som resultat av egne valg. Disse menneskene kan vi hjelpe, og dersom vi kan gjøre det uten at det går på bekostning av noe moralsk betydelig, så bør vi gjøre det.
Gamlunds tredje poeng er at «det er vanskelig å sammenligne det vi kan gjøre for fattige mennesker og det vi kan gjøre for våre nærmeste». Han spør hva som er viktigst av å gi fem tusen kroner i måneden eller daglig oppfølging av egne barn. Men dette er en fullstendig kunstig problemstilling. Det er ingen som tar til orde for at man bør forsømme den daglige oppfølgingen av barna sine for å kunne gi 5000 kroner i måneden. Det tilhengere av plikten til å gi argumenterer for er at for de fleste av oss er det mulig å ta godt vare på barna våre samtidig som vi tar ansvar for å hjelpe mennesker i ekstrem fattigdom.
Argumentasjonen overfor viser at verden er grunnleggende urettferdig, og ekstrem fattigdom er et uttrykk for denne urettferdigheten. Hva bør vi gjøre? Elizabeth Ashford har argumentert overbevisende for at vi har en primær plikt til å arbeide for å endre en urettferdig verdensorden, og en sekundærplikt til å hjelpe de som lider som resultat av ekstrem fattigdom. Vi bør engasjere oss for å avskaffe urettferdighet og mens vi gjør det har vi plikt til å gi.
Innlegget bygger på Pedersen 2025.
Referanser
Ashford, Elizabeth (2018): Severe poverty as an Unjust Emergency. I Woodruff, Paul (red): The Ethics of Giving. Philosophers perspective on Philantrophy. Oxford University Press.
Broome, John (2019): Against Denialism. The Monist. 102, 1, s.110-129.
Gamlund, Espen (2025): Moralsk ansvar: Vi har ingen plikt til å hjelpe mennesker i ekstrem fattigdom. Salongen.
Pedersen, Jørgen (2025): Nordmenns plikt til å gi. I Norsk Filosofisk Tidsskrift. 60, 1-2, s. 49-62.
Pogge, Thomas (2008): World poverty and Human Rights. Andre Utgave. Polity Press.
