MORALSK ANSVAR: VI HAR INGEN PLIKT TIL Å HJELPE MENNESKER I EKSTREM FATTIGDOM
Hvilket ansvar har individet for å bekjempe globale urettferdigheter? Det er i hvert fall kun de færreste av oss som har en plikt til å bistå økonomisk ved å sende penger utenlands.
Publisert
Sist oppdatert
I oktober 2025 inviterer Salongen til debatt om moralsk ansvar ligger på individet eller strukturene, og om hvordan det spørsmålet burde behandles. Denne teksten er det andre innlegget i den debatten.
I
Vi lever i en stadig mer globalisert verden hvor etiske problemer og utfordringer rykker stadig nærmere. Fattigdom er utvilsomt en av de største globale utfordringene. Flere hundre millioner mennesker lever i ekstrem fattigdom. De lider under mangel på rent drikkevann, underernæring, eller mangler tilgang til livsnødvendige medisiner. Kontrasten er stor til livet de fleste av oss lever i Norge. Selv om fattigdom eksisterer også i Norge, kan den ikke sammenlignes med den ekstreme fattigdommen vi ser i andre deler av verden. Vi har rent vann, mer enn nok mat, og et av verdens beste helsevesen. Våre problemer er og forblir i-landsproblemer.
Peter Singer (1972) har et velkjent argument for at vi som bor i velstående land som Norge har en plikt til å hjelpe mennesker i ekstrem fattigdom. Han bruker et tankeeksperiment: Hvis du kan redde et barn fra å drukne i en dam uten stor kostnad for deg selv, bør du gjøre det. På samme måte mener han rike mennesker bør ofre en liten del av sin luksus for å redde liv. Det faktum at de som trenger vår hjelp er langt unna, og at mange andre lar være å hjelpe, fritar oss ikke for ansvar. Singer hevder vi bør gi en viss prosentandel (typisk 10%) av vår inntekt til effektive veldedige organisasjoner. Bekjempelse av fattigdom er dermed en moralsk forpliktelse vi har, og ikke bare beundringsverdig veldedighet.
Jeg skal forsvare retten til å prioritere eget liv fremfor å gi penger til veldedighet. Argumentet innebærer at de færreste i et land som Norge har en veldedighetsplikt, og mange har en plikt til ikke å gi til veldedighet.
II
Jeg har vært kjent med Singers argument i mange år, og bruker det ofte i min egen undervisning. Det er appellerende og intuitivt overbevisende. Global fattigdom er etisk presserende, og vi kan gjøre noe med det – både institusjonelt eller politisk, og tilsynelatende også individuelt. Som individer er mange av oss økonomisk velstående, og vi har råd til å gi noe av vårt overskudd til effektive veldedige organisasjoner som kan avhjelpe situasjonen for mange fattige. Hvis vi kan utgjøre en forskjell for mennesker i ekstrem fattigdom, bør vi ikke da gjøre det?
Jeg er ikke så sikker på at vi bør det. Selv om mange av oss har mer penger enn vi strengt tatt trenger, følger det ikke at vi bør gi av vårt overskudd for å hjelpe verdens fattige. Mitt argument tar utgangspunkt i en forestilling om at vi først og fremst har et ansvar for vårt eget liv, og ikke for andres liv. Vårt eget liv inkluderer her selvsagt andres liv, men det begrenser seg til vår nærmeste krets, typisk familie og venner. Det kan også inkludere dyr vi har omsorg for. Når jeg sier at vi ikke har ansvar for andres liv ut over dette, mener jeg flere ting. For det første at moralen ikke nødvendigvis krever upartiskhet i alle sammenhenger. Moralen både tillater og krever visse former for partiskhet. Vi har spesielle forpliktelser overfor våre nærmeste, som vi ikke har overfor andre. Spesielle forpliktelser gir oss både rett og plikt til å prioritere velferden til våre nærmeste over andres velferd.
For det andre handler moral om mer enn å gjøre godt, eller å hjelpe andre. Det handler også om å unngå å gjøre vondt, som å forårsake ulemper eller skade på andre. Jeg mener det siste er moralsk viktigere enn det første, uten at jeg har anledning til å begrunne det her. Men det betyr at vi kan leve et moralsk anstendig liv uten å ha veldedighet som vårt fremste moralske kompass, så lenge vi unngår å skade andre. Å gi penger til veldedighet er da ofte overpliktig, prisverdig, eller supererogatorisk.
For det tredje vil jeg så tvil rundt påstanden om at vi kan utgjøre en større forskjell for fattige mennesker enn for våre nærmeste. Et poeng her er at det er vanskelig å sammenligne det vi kan gjøre for fattige og det vi kan gjøre for våre nærmeste. Hva er viktigst – å gi fem tusen kroner i måneden til veldedighet, eller den daglige oppfølgingen av barna dine? Det ene utelukker selvsagt ikke det andre, men det er heller ikke poenget. Poenget er at det ofte ikke lar seg gjøre å sammenligne viktigheten av ulike verdivalg. Verdivalget om å gjøre godt for verdens fattige er ikke sammenlignbart med verdivalget om å tilbringe tid med barna dine. Å gi penger til effektive veldedige organisasjoner er både viktig og bra. Men det er ikke noe mindre viktig å ta seg godt av barna sine, bry seg om sine venner, eller å engasjere seg i lokalmiljøet der du bor. Selv om det skulle være moralsk viktigere å hjelpe et barn som sulter i et fattig land, enn det er å hjelpe barna dine med lekser, har du likevel et større ansvar for å hjelpe dine egne barn fremfor det fattige barnet, fordi du har spesielle forpliktelser overfor egne barn.
III
De som er veldig rike i Norge har en større forpliktelse enn andre til å hjelpe de som er vanskeligstilte. Men de som befinner seg i denne gruppen har ikke nødvendigvis en plikt til å hjelpe mennesker i ekstrem fattigdom. Det kan like gjerne argumenteres for at de bør hjelpe vanskeligstilte mennesker her hjemme. Den store majoriteten av borgere i Norge har imidlertid ikke en plikt til å hjelpe mennesker i ekstrem fattigdom. For de som er økonomisk godt stilte, vil det være prisverdig om de gjorde det. Videre har mange i Norge til og med en plikt til ikke å gi til effektive veldedige organisasjoner, fordi de første og fremst har en plikt til å prioritere velferden til sine nærmeste.
Referanser:
Singer, Peter (1972). «Famine, Affluence, and Morality.» Philosophy & Public Affairs 1(3), 229–243.
