FAKTA OG ARGUMENTER FUNGERER IKKE

Ifølge Stærk, er det svært vanskelig å få noen til å endre mening. Det å få noen til å endre mening ligner mer på å løpe et maraton enn en 100-meter. Selv om du har all kunnskapen på din side, er det bare de aller færreste som er villige eller har mulighet til å endre mening ved å lytte til andres gode argumenter, skriver Stærk.

Umiddelbart er dette en påstand til å sette kaffen i halsen av. Men Stærk underbygger posisjonen på en overbevisende måte gjennom boka.

I det hverdagslige har vi en forståelse av at mennesker er rasjonelle vesener som kan beveges av fornuftige argumenter. Stærks bok skaker ved denne oppfatningen. Når vi danner oss meninger, er det mye oftere på grunn av gruppetilhørighet og sosiale felleskap, argumenterer Stærk.

Hvis man ikke tar hensyn til hvor grunnleggende sosiale fellesskap er for menneskets opplevelse av trygghet, vil man komme til kort med fakta og argumenter i diskusjoner som utfordrer folks verdi -og verdenssyn, sier Stærk.

Stærk tar utgangspunkt i seg selv og hvordan han har gått gjennom flere omveltende menings- og holdningsendringer i livet. Mest kjent er Stærk for sitt oppgjør med seg selv i etterkant av Anders Behring Breiviks grusomme terrorangrep i 2011. «Det gikk kaldt nedover ryggen min da jeg leste terroristens manifest og innså at jeg kjente igjen alle nettstedene og skribentene han viste til» (s. 9), skriver Stærk. På 2000-tallet var Stærk aktiv i et høyrepopulistisk nettmiljø som støtta krigen mot terror og anså islam som en trussel. Men over en periode på noen år endra han radikalt ståsted. I dag støtter Stærk MDG og tar avstand fra det meste av det han sto for noen år tilbake. Hans erfaringer er en styrke for boka. Som leser kan du merke Stærks personlige driv etter å forstå hvorfor han selv har hatt så forskjellige meninger.

Boka griper også rett inn i samtida. Stærk bruker aktuelle eksempler fra den voksende fascismen i USA og Israels folkemord og overgrep på Gaza og Vestbredden til å levendegjøre bokas tematikk. Fra Norge observerer vi blant annet den skremmende utviklingen i USA, hvor de styrende politikerne sprer åpenbare løgner i det daglige. Det jobbes også systematisk med å kvitte seg med kunnskap og fakta makthaverne ikke ser seg tjent med. Likevel er det mange som fortsatt støtter dem. Boka gir et velkomment bidrag til å forstå hvorfor så mange kan støtte disse menneskene og denne politikken.

Folk må IKKE bli flinkere til å tenke selv

Folk må bli bedre til å tenke selv og ikke stemme fram galninger som Trump. Det er en formaning vi ofte hører i Norge, ifølge Stærk. Men dette er ikke et nyttig ideal å strekke seg etter, fortsetter Stærk. Det at flere begynner å «tenke selv» betyr ikke at folk blir bedre på å gjennomskue løgner og konspirasjoner. Løsningen er ikke å tenke mer selv, men å finne bedre grupper å tenke sammen med, argumenterer Stærk.

Stærk bruker blant annet NRK-journalist Sidsel Wold som eksempel. Wold har jobba tett på Israel–Palestina-konflikten i mange år, og framstår i dag som en kunnskapsrik og balansert formidler av konflikten. Men sånn har det ikke alltid vært. Som ung bodde Wold i Israel, og i over 20 år støtta hun ensidig det israelske perspektivet på konflikten. I denne perioden var det åpenbart for henne at det var israelerne som var den urettferdig behandlete parten i konflikten.

Gjennom 80- og 90-tallet forsøkte medstudenter og enkelte venner å overbevise henne om at hun tok feil ved å påpeke Israels gjentatte overgrep. Men Wold følte seg fortsatt trygg på at hun med sin førstehåndserfaring visste bedre enn sine kritikere. Hennes syn ble også forsterka av at hun var i et miljø hvor de fleste støtta helhjerta opp om den israelske siden. Derfor fortsatte Wold å holde på sitt syn, til tross for at vennenes argumenter tilsa at hun burde endre mening.

Hva er grunnen til at det blir sånn? Stærk mener svaret ligger i menneskets sosiale natur, og viser til antropologen Clifford Geertz (s. 122). Ifølge Geertz, kan ikke en person skilles fra sin kultur. Derfor er det også så krevende å endre mening. For å endre mening må vi nemlig utfordre vår egen gruppetilhørighet. For mange vil dette bety å legge seg ut med mennesker og nettverk som gir oss trygghet og støtte i hverdagen. I mange grupper vil det derfor være svært vanskelig å gå inn for å endre mening, forklarer Stærk.

Det skulle gå mange år før Wold begynte å ta inn over seg faktaene rundt israelske overgrep mot palestinerne. Forandringen skjedde da Wold tidlig på 2000-tallet flytta tilbake til Israel for å dekke konflikten som frilansjournalist. Før hun reiste hadde hun bestemt seg for at hun denne gangen skulle bli kjent med flere palestinske stemmer og perspektiver. De direkte møtene med diskriminering og overgrep mot palestinere på Vestbredden gjorde sterkt inntrykk. Wold fikk også nye lokale venner, israelere og palestinere, som ga henne mye berettiga motstand. Til slutt ble det umulig for henne å holde på sitt gamle standpunkt. «Skansene, falt, og det gjorde vondt» (s. 18), forteller Wold.

Følger vi Stærks resonnement, endra ikke Wold mening på grunn av at hun ble bedre til å tenke selv og klarte å se forbi de snevre Israel-vennlige perspektivene hun hadde forholdt seg til i mange år. Wold endra derimot mening fordi hun kom inn i et nytt miljø, hvor hun fikk nye venner og erfaringer som utfordra hennes holdninger og standpunkter.

Fornuften virker når vi bryner oss på andre

For å få en bra forståelse av verden, må vi være del av og tenke sammen med gode grupper, hevder Stærk. I Sidsel Wolds tilfelle kan vi si at hun til slutt kom inn i en bedre gruppe å tenke sammen med. Den nye gruppa med venner og bekjentskaper gjorde det mulig for henne å få en bedre forståelse av konflikten. Stærk beskriver dette som en interaktiv fornuft. «Teorien om den interaktive fornuft» (s. 103) ble lagt fram av Hugo Mercier og Dan Sperber i boka The Enigma of Reason. Ifølge teorien virker fornuften ikke når vi tenker alene, men når vi diskuterer noe sammen i gode, vennskapelige grupper.

Når vi danner oss en mening kommer intuisjonen først, deretter begrunnelsen, ifølge Mercier og Sperber. Hvis vi blir utfordra på egne synspunkt av personer vi har tillit til, gir vi ikke slipp på intuisjonen vår med én gang. Men over tid vil vi legge bort det vi ikke klarer å begrunne for oss selv og andre på en god måte. Neste gang vi skal mene noe om temaet, vil intuisjonen vår ha endra seg og gi et bedre svar enn forrige gang, ifølge Stærk. Det er samtidig avgjørende at gruppekonfliktinstinktene våre ikke blir aktivert når vi diskuterer med andre. «Vi lytter til gode argumenter og strekker oss for å legge fram gode begrunnelser, men ikke når vi snakker med fienden» (s. 106), hevder Stærk. Derfor var det i Wolds tilfelle avgjørende at hun fikk høre kritikken av Israel fra israelere før hun kunne ta den på alvor.

Gode og dårlige grupper å tenke med

Begrepet om «åpne» og «grådige» grupper (s. 129) utdyper hva som kjennetegner gode og dårlige grupper å tenke sammen med, fortsetter Stærk. Begrepene er hentet fra sosiologen Lewis Coser. Grådige grupper beskriver miljøer som gir lite rom for å stille spørsmål ved rådende sannheter. På den andre siden har vi åpne grupper som legger til rette for å ta inn nye perspektiver og kunnskap.

I de mest ekstreme tilfellene gir grådige grupper deg bare to valg. Enten underkaster du deg gruppas verdenssyn og regler, eller så må du bryte alle bånd til gruppa. Slike grupper er lukka og ensretta, og er «grådige» i den forstand at de krever å få stå fremst i livet dit. Denne praksisen ser vi blant annet i sekter som Jehovas vitner, men opptrer også i mer verdslige former som 1900-tallets husmorrolle, ifølge Stærk. Konsekvensene av å bryte med slike grupper er livsomveltende og smertefulle, noe som gjør det svært vanskelig for enkeltpersoner å bryte ut.

I åpne grupper, derimot, er det rom for å trekkes i ulike retninger. Og det er helt greit at ulike personer har forskjellige holdninger og verdier på mange områder. Her kan man for eksempel se for seg familier som identifiserer seg med liberal politikk og et humanistisk verdenssyn. Det er også i åpne grupper hvor positiv meningsutveksling, samtenking, og meningsendring kan oppstå, sier Stærk. De beste gruppene å tenke sammen med er grupper som inkluderer ulike mennesker og ulike erfaringer, men som også er lyttende og nysgjerrig på kunnskap og forskning.

Går vi tilbake til eksemplet med Sidsel Wold, kan man for eksempel spørre seg om hennes tidligere miljø, hvor man støtta helhjerta opp om israelsk politikk, ikke var en god gruppe å være i for å få et fullstendig bilde av verden. Denne gruppa kan ha vært for sentrert rundt å forsvare ett perspektiv, og hadde kanskje ikke evna til å åpne seg for andre legitime erfaringer og fakta.

Mennesket er ikke godtroende.

Stærk har flere interessante poenger. Ett av dem er at mennesket ikke er godtroende og lette å påvirke. Ensretta påvirkning utenifra fungerer svært sjelden, skriver Stærk. De amerikanske samfunnsforskerne Joshua Kalla og David Brockman (s. 76) viser for eksempel at politiske påvirkningskampanjer, som reklame og hjemmebesøk, har null effekt, skriver Stærk. Forskningen viser likevel at valgkamp-kampanjer kan ha en effekt ved at de mobiliserer velgergrupper til å ta stilling til saker de er opptatt av. Men, ingen har endra holdning som sådan på grunn av slike kampanjer.

Stærk trekker også her fram psykologen Hugo Mercier (s. 79). Ifølge ham er mennesket et grunnleggende kritisk vesen. Allerede som barn lytter vi intuitivt kritisk til voksne, og vi avslører raskt om for eksempel foreldrene våre tyr til hvite løgner, sier Mercier. Derfor gir det lite mening å snakke om at mennesker er lette å hjernevaske eller å manipulere, fortsetter Mercier. Vi støtter gjerne mange av holdningene til det sosiale fellesskapet vi tilhører, enten av nødvendighet eller vane, men det betyr ikke at vi ukritisk godtar alt gruppa står for.

Derfor stemmer det for eksempel ikke at demagoger lett kan forføre et helt folk. Når land og ledere eksempelvis begår grusomme overgrep, dreier det seg mer om at «staten går amok enn at massene gjør det» (s. 81), argumenterer Stærk. At et helt folk hyller lederen i et diktatur, som for eksempel i Nord-Korea, kan heller ikke tolkes bokstavelig. Det må heller ses på som et signal for rasjonell underkastelse. Folk forstår at propagandaen mellom linjene sier at de blir drept om de ikke adlyder, og derfor svarer de også med ubetinga hyllest av lederskapet.

Mercier mener også at effekten av falske nyheter og manipulasjon er sterkt overdrevet i Trumps tilfelle. Det er de som allerede støtter Trump som også sluker løgnene han kommer med, hevder Mercier. Det er utført et eksperiment hvor Trump-tilhengere blir konfrontert med noen av Trumps løgner, skriver Stærk. I eksperimentet sa tilhengerne seg enig i korrigeringene av løgnene, men de fortsatte likevel å støtte Trump. Dette gir faktisk mening, fortsetter Stærk. På tross av løgnene opplever disse velgerne fortsatt at Trump er den kandidaten som kjemper med størst troverdighet for deres kampsaker, som for eksempel religiøs konservatisme. Derfor blir det rasjonelt og riktig for dem å se gjennom fingrene med Trumps løgner, forklarer Stærk.

Er det håp om en bedre verden?

Det ligger både pessimistiske og optimistiske perspektiver i Stærks analyse. Det positive er at mennesket ikke kan ses på som et generelt lettlurt vesen. Mennesket bør heller ses på som et grunnleggende kritisk vesen, som på ingen måte sluker billige løgner.

Hvis vi følger Stærk, betyr dette for eksempel at folk flest ikke ukritisk omfavner politisk spill og løgner, som vi ser blant annet i USA. Og det er heller ikke sånn at de store massene i autoritære stater som Kina og Russland støtter helhjerta opp om alt lederskapet står for, selv om det ser sånn ut på overflaten. Et slikt syn på verden gir grunn til håp, siden vi som mennesker alltid vil dele den samme kritiske sansen. Det vil for eksempel være vanskelig å tenke seg at de store massene og flertallet helhjerta vil omfavne undertrykkende og dehumaniserende ideologier.

Stærk går også inn på hva som i praksis som har den sterkeste overbevisningskraften på mennesker. Ifølge Stærk er det særlig to faktorer som setter i gang reelle holdningsendringer: 1) praktiske erfaringer og 2) andres fortellinger om egne liv. Disse faktorene er også svært viktige for å kunne få en god og opplyst forståelse av verden. «Du kan beskytte dine nåværende meninger ved å holde deg unna alt dette, men hvis du åpner deg for slik informasjon, må du endre deg noe» (s. 179), hevder Stærk. Dette er inspirerende lesning.

Ved praktisk erfaring blir ting som før var usynlige, synlige for deg, ifølge Stærk. Teori er én ting, men hvis du i tillegg går ut i verden og erfarer noe direkte, vil forståelsen din bli bredere og bedre. Det er som leger som ikke spør pasientene om hvordan det går etter de har skrevet ut nye medisiner. Disse legene lærer mindre enn leger som følger opp pasientene med nysgjerrighet i etterkant. På samme måte blir det med forutinntatte meninger som ikke er forankret i praktiske erfaringer, som for eksempel barnløse som har sterke meninger om barneoppdragelse, argumenterer Stærk.

Andres fortellinger om hvordan de «opplever sine egne liv, er mektige» (s. 97), skriver Stærk. Dette så vi blant annet i Sidsel Wolds tilfelle. Det var først når hun fikk oppleve palestinernes perspektiver gjennom deres øyne og historier at hun endra posisjon. Et annet eksempel er hvordan LGBT-aktivister i California på 2000-tallet endra strategi for å bedre folks holdning til homofile og øke støtta til likekjønna ekteskap (s. 95). Når de banka på dører hjemme hos folk, la de bort argumentasjon og fordømmelse og fokuserte heller på å fortelle konkrete historier om livene til homofile som ønska å gifte seg. Personene de snakka med ble også oppfordra til å komme med sine refleksjoner og erfaringer. Metoden viste seg å ha god effekt, og bedra holdningene til mange av de de snakka med, både på kort og lang sikt, ifølge Stærk.

Det mer foruroligende i Stærks argumentasjon er hvor vanskelig det er å få mennesker til å endre mening. Fakta og saklighet fører for eksempel ingen veg om vi ikke engasjerer oss i lange prosesser, hvor folk blir inkludert i nye, støttende fellesskap. En konsekvens av dette poenget er at man ikke kan få folk til legge fra seg dårlige holdninger over natta, selv om du har all kunnskapen på din side. Det er også verdt å merke seg at de mest kunnskapsfiendtlige miljøene også ofte er de gruppene som aksepterer minst nytenkning, noe som gjør vegen til holdningsendring enda lengre.

Går Stærk i selvhjelpsfella?

Stærk argumenterer godt og gir oss mye å tenke over. Hans påpekning av at fakta og argumenter bare er toppen av isfjellet når det gjelder meningsdannelse, er for eksempel et viktig poeng å ta med seg videre.

Stærks posisjon og vinkling har likevel noen blindsoner som burde blitt bedre belyst. En svakhet ved boka er Stærks tendens til å skrive til individet, og om hvordan vi som individer kan bli bedre til å søke oss til grupper som er gode å tenke sammen med. En slik selvhjelpstilnærming er ikke uten verdi, men i det store bildet er det mer interessant å lære mer om hva slags politikk som legger til rette for bedre samtenkning. Det er en kjent sak at det blir lite endring i samfunnet om alt overlates til individuelle initiativ.

Fra filosofi og politisk teori kunne det for eksempel vært nyttig å spille på begrepet om positiv frihet. Dette begrepet tar for seg hva som må være til stede i omgivelsene og i individet for at enkeltpersoner kan ta opplyste, gode valg. Hvis for eksempel en person lever fra hånd til munn og i tillegg domineres av en autoritær familie, har dette individet liten mulighet til å ta reelt frie valg.

En annen blindsone i boka er forholdet til grunnleggende menneskelige begreper som sannhet og rettferdighet. Disse begrepene er svært vesentlige for hvordan vi skal navigere i en verden hvor flere påberoper seg å sitte på sannheten. Boka er innom tematikken, men kunne med fordel gått mer inn i materien. Stærk sier ikke at det er helt subjektivt hva som er sant eller hva som er en god holdning. Det hadde likevel styrka boka om han hadde gitt en grundigere framstilling av hva som leder fram til sannhet og gode holdninger.

Kanskje dette kan være temaer for en oppfølger?

LES OGSÅ: IMOT OVERTALELSE