ANMELDELSE: DET UMISTELIGE 

Mens jeg leste Hyllands bok, tok jeg meg ofte i å undre. Det var så mye jeg ikke forstod. Hver kveld satt jeg på den samme restauranten, på det samme bordet rett utenfor. Kokken var glad i å snakke, og stadig tok han siggpausen med meg. Han tilberedte andenebbet, grisevorten og blodet fordi han følte han måtte. Dersom ingen vedlikeholdt tradisjonene, og lærte de yngre å bruke og spise alt, og at det samtidig skulle smake fortreffelig deilig - ville disse oppskriftene raskt bli glemt og forsvinne. Alle ville ende opp med å spise kyllingbryst, filet av biff og friterte kyllingvinger. Å leve i en verden uten friheten til å tukle og trylle med råvarer, ville være å leve i en verden av forferdelig kjedsomhet. Han lo, men disse oppskriftene og tradisjonene som lå bak, var for ham umistelige.

Forfatteren, som i en årrekke har vært en av Norges mest profilerte samfunnsforskere og formidlere, inviterer leseren til en samtale. Tittelen på det som skulle bli Thomas Hylland Eriksens siste bok Det umistelige (Aschehoug, 2024) peker mot det helt grunnleggende vi ikke har råd til å miste uten å miste oss selv: livets mangfold, både biologisk og kulturelt. Biologisk mangfold er selve forutsetningen for alt liv. Det er lett å forstå at tap av biologisk mangfold er alvorlig – tap av mangfold i kultur, kanskje noe mer utydelig. Å miste det førstnevnte er å miste livsgrunnlaget, å miste det andre er å miste oss selv. De er derimot like viktig fordi de er uløselig forbundet. Hylland Eriksens siste tittel og gave til oss er symbolsk og vakker. Han minner oss om det viktigste av alt: den varierte naturen som bærer oss, og kulturen som gjør oss til mennesker.

Global ensretting

Over hele verden kan en se tegn til, og reelle tap i både kultur og natur. Bak dette tapet ligger blant annet institusjonelle krefter som stat og marked - som tenderer mot effektivisering, standardisering, oppskalering og utarming. Og mot konstant økonomisk vekst og velstand. Historisk sett har det gått fort, og bare på noen hundre år har menneskers liv over hele verden blitt mye mer like. I byer over hele verden finner en slående like kjøpesentre med de samme kjedene som McDonalds, H&M og Apple Store. Forbruksmønstrene våre er praktisk talt blitt universelle. I identiske konteinere fraktes tonnevis av varer fra alle verdens kanter hver eneste dag. Havnterminaler og konteinerskip er tannhjulene i dette fraktmaskineriet. Disse tendensene, blant andre, er ikke nødvendigvis negative, men våre handlinger og foretak angår mer enn oss mennesker. De har konsekvenser for livsgrunnlaget til alt biologisk mangfold. Problemet blir i så måte omfanget. Som Hylland skriver: «Vekststrategien som fungerte på 1800-tallet, er nå en oppskrift ikke på fremskritt, men på apokalypse» (s. 111).

Boken viser at denne ensrettingen har dype historiske røtter. Allerede fra kulturens tidligste former, til den Kolumbiske utvekslingen og frem til moderniteten, har standardisering og systembygging preget menneskers liv. Hylland viser hvordan «(…) stat og marked rammer inn en verden der mange små forskjeller erstattes av noen få store» (s. 14), noe som svekker fleksibilitet og alternative måter å leve på. Del to i boken, Overoppheting i det 21. århundre viser hvordan disse prosessene skjøt ytterligere fart. Her brukes ordet overoppheting som en metafor for akselerert endring. Internett og smarttelefoner gjorde det mulig å kommunisere – og shoppe – umiddelbart, samtidig som internasjonal transport og stordrift i matproduksjon og industri ble mer omfattende. Dette gjør verden mer homogen. Disse prosessene gir både positive og negative konsekvenser – lavere barnedødelighet og lengre levealder, men også utnyttelse av billig arbeidskraft, klimaendringer og et verdenssyn som reduserer natur til ressurser.

Leseropplevelsen

For en som liker å lese om alle de nærmest konspiratoriske foretakene som skjer i vekstens navn, vil jeg hevde at denne boken skiller seg ut i et positivt lys. Hylland har håpet oppe, og det smitter! Til forskjell fra dommedagsprofetier eller ren systemkritikk, er dette en bok som kombinerer sørgelig fakta med en vilje til å forstå og oppklare misforståelsene rundt dem. Samtidig formidles en real tro på at endring er mulig. Boken kombinerer fakta, teori, populærvitenskapelig appell, poesi og personlige anekdoter. Som forfatteren selv er boken allsidig, og dermed vanskelig å plassere i én sjanger.

Med sine nærmest fire hundre fotnoter kan boken virke avskrekkende på noen. Den utfordrer ja, men temaer som klimakrisen og globalisering kan ikke reduseres til enkle svar. Min far lo godt med en slags «lykke til»-holdning da jeg viste ham den. Snarere er litteraturlista et uttrykk for forfatterens enorme faglige bredde, enn tegn på at boken er tunglest – og uansett ypperlig for inspirasjon til videre lesing. Når det gjelder skrivestilen, er den mildt sagt beundringsverdig. Han gir tonnevis av eksempler gjennom hele boken, og knytter abstrakte ideer og teorier til virkeligheten, og setter dem i praksis. Dette gjør at en ikke bare leser og lærer, men også opplever. Kort fortalt er boken meget leservennlig, ikke uten utfordring og ikke uten humor.

Spredt utover boken finner vi fire relativt korte anekdoter, som gir leseren en teoretisk pust i bakken. Anekdotene leses som skjønnlitterære historier, men det er tydelig at diktingen er basert på Hyllands erfaringer og opphold ved Stellenbosch University (STIAS) i Sør-Afrika. Hyllands livserfaringer kan ikke undervurderes. I denne boken lærer vi å kjenne både han og hans mange relasjoner, lokale og globale. Han var tross alt en verdens mann, og en verdens venn.

Natur og kultur

En av bokens mest sentrale innsikter er at kultur og natur ikke må sees på som separate enheter. «De er sammenflettet, to sider av samme sak, og tapet av mangfold skyldes i begge tilfeller de samme årsakene» (s. 15). Dette er det Hylland omtaler som det store her og lange nå i praksis: våre handlinger her og nå har konsekvenser som strekker seg langt frem i tid og langt utover vår egen livsverden. Her blir biosemiotikken et fruktbart begrep: en linse som lar oss se alt levende som en kontinuerlig utveksling av tegn, ikke bare mellom mennesker, men mellom arter og med omgivelsene. Den gressende antilopen kommuniserer med gresset og jordsmonnet idet den spiser og gjødsler. Vi mennesker gjør det samme når vi handler på butikken eller kutter ned et tre. På denne måten kan vi forstå menneskets væren i verden som en form for naturkultur – et samspill der menneskers handlinger, andre arters livsprosesser og omgivelsene hele tiden former og påvirker hverandre. Kultur og natur utgjør altså ikke to separate domener, men ett sammenvevd nettverk av kommunikasjon, tegnbruk og meningsutveksling. Som Hylland formulerer det: «Det eneste som finnes i verden, er forskjeller som utgjør en forskjell» (s. 83).

Begrepet Umwelt brukes om alle veseners subjektive måte å erfare verden på – et slags erfaringsnært univers av mening og tegnbruk. Min Umwelt er ikke din, og apens Umwelt er ikke hvalens. Når arter eller livsformer forsvinner, forsvinner også disse unike perspektivene. Her viser Hylland hvordan vi kan bruke samme begrepsapparat til å forstå både biologisk og kulturelt tap: mister vi språk, ritualer eller kunnskap, mister vi også særegne måter å være-i-verden på. Biosemiotikk og Umwelt gir oss et språk til å forstå livets sammenvevde nettverk. For dem som er kjent med Arne Næss’ filosofi, vil en kjenne igjen tilnærmingen om at alt henger sammen med alt. Våre handlinger påvirker andre, lærte vi som barn. Her må vi forstå andre som mer enn bare oss mennesker dersom vi skal verne om det nødvendige mangfoldet livet bygger på – både naturens og kulturens.

Ensrettingens pris

Som en slags «filosofisk følgefeil» eller utilsiktet konsekvens, har blant annet skillet mellom menneske og natur ført til en vekstlogikk som i omfang er ute av kontroll. Kolonitiden bidro til å standardisere og spre denne økonomiske logikken. Vestens “fornuft” og rasjonalisering ble standarden som ethvert samfunn ble målt opp imot. Blant flere homogeniserende krefter er både stat og markedets krav om målbarhet. Når alt av verdi må kunne måles i penger, kilometere eller timer, reduseres både natur og menneskeliv til noe som kan sammenlignes, standardiseres og kontrolleres. Konsekvensene er på den ene siden økt effektivitet og produktivitet. På den andre siden, når stat og marked vinner fram, taper ofte det lokale livet og alternativene - blant annet ved at alternative naturkulturer skyves til side. Naturen i Finnmark har umålbar verdi og betydning for dem som lever med og av den. Kraftselskapet som ser vindressurser, tillegger den derimot en helt annen betydning. Som Hylland minner oss om: produksjonsmåter utenfor stat og marked kan holde liv i mennesker, men de bidrar lite til bruttonasjonalprodukt. Det gjør dem likevel ikke mindre viktige. Gjennom en biosemiotisk linse ser vi hvordan blant annet vekstlogikken ikke bare rammer mennesker, men hele nettverket av tegn og relasjoner som utgjør liv.

Hyllands perspektiver traff meg veldig sterkt da jeg leste boken. Jeg kjente på at dette handler om mer enn teori – han gir oss et språk som minner oss om at alt henger sammen, og at alle handlinger har ringvirkninger. Siden jeg var liten, har jeg vært interessert i både den fjerne fortiden og den fjerne fremtiden. «Hvordan endte vi opp her?» og «hvor er vi om tre hundre, eller tusen år?». Hylland har vist meg hvorfor dette ikke bare er et interessant tankespill, men også hvorfor det er viktig. «Vi må venne oss til å tenke på oss selv som små stemmer i det store kosmiske kor, deltagere i det lange nå og det store her, utstyrt ikke bare med rettigheter, men også med plikter» (s. 351). Å avle laks er ikke bare en forretningsmulighet, men også et inngrep i viktige økosystemer. Å bygge en motorvei handler ikke bare om dem som kjører på den, men om ekornene som bor i trærne, meitemarken som renser jorden og boligene som må vike for den. Det handler om livsformer som mister sin plass, om stemmer som forsvinner fra det store koret.

Veien mot nytt mangfold?

Hylland peker ikke på én fasit. For å illustrere dette snur han rundt på det avmektige TINA – There Are No Alternatives, mest kjent som Margaret Thatchers politiske slagord fra 1980-tallet som taler for nyliberalisme og frihandel som eneste mulige økonomiske modell for samfunnet. Hylland foreslår derimot TAMA – There Are Many Alternatives. Det betyr å se muligheter der andre ser begrensning, og å unngå å låse seg fast i én universell løsning. I stedet kan små, lokale fellesskap utgjøre meningsfulle kraftsentre, som til sammen skaper endringer på et større nivå. Mange små stemmer kan utgjøre et kor, om vi bare lærer å lytte til hverandre. Hyllands bruk av begrepet kreolisering blir fruktbart i denne sammenhengen. Kreoliseringens mirakel er nettopp denne evnen til å blande og skape nytt uten å måtte rendyrke eller isolere. Det dreier seg, som Hylland skriver, om en uredd holdning til blanding og åpenhet, en kreativitet som stadig skaper nye uttrykk i musikk, språk, religion, mat- og naturkultur.

På samme måte kan mangfold bevares og styrkes – og i noen tilfeller gjenopplives - når vi tør å kombinere arv og innovasjon, lokale erfaringer og globale impulser. Fremtidens mangfold kan ikke planlegges ovenfra, men vokser nedenfra – gjennom små stemmer, mange alternativer, og en åpenhet for blanding. Veien videre er malt med nysgjerrighet, samarbeid og friheten til å skape noe nytt uten å miste forbindelsen til det gamle.

Alt går over, men noe varer

Det er mildt sagt overveldende å anmelde en bok som omfatter så meget som denne. Mye forblir utelatt som resultat. Som nevnt fikk jeg inntrykk av at boken fungerer som en samtalepartner. En får ikke én «fasit», men blir tvunget til å tenke selv, reflektere og gjøre koblinger mellom fag og erfaring. Hylland stiller spørsmål, utfordrer antakelser og gir (utallige) eksempler uten å være autoritær. Boken er viktig i en tid som foretrekker forenklede forklaringer på komplekse problemer. «Det må for faen koste noe å vinne noe» som Honningbarna sier (Amor fati, Soft Spot, Nye Blanke, 2025). Alt kan ikke leveres i kortformat og pakkes pent inn på smarttelefonskjermene våre. Verdien ligger blant annet i at en må jobbe for det.

Kokken tørket svetten av pannen. Jeg sa jeg satte pris på at han ville tilbringe siggpausene med meg. Det kunne han ikke noe for, svarte han og smilte på den måten man gjør med noe mellom leppene. Han fortalte videre, «disse tradisjonene og matrettene arvet jeg av mor, slik ho tilberedte dem. Men mine barn arver dem i ny drakt. Jeg har selvfølgelig tilføyd noe, jeg er for eksempel mer teknisk enn mor, men ho hadde ikke internett og YouTube. Visdommen er bevart, og det er det viktigste». Jeg så røyken drive mellom oss og tenkte: slik lever alt videre, naturen så vel som kulturen - ved å forandre seg uten å forsvinne. Jeg kikket ned på Hyllands bok. Nytt mangfold var blandingen av arv og kreativitet, slik kokken var et eksempel på. Men dersom alle skulle arve en homogen verden, var jeg usikker på om selv den mest kreative sjel ville kunne gjøre opp for det. Det ville være å miste veien til nytt mangfold – det umistelige.