MORALSK ANSVAR I EN URETTFERDIG VERDEN: ET KANTIANSK OG DYDSETISK PERSPEKTIV

I oktober 2025 inviterer Salongen til debatt om moralsk ansvar ligger på individet eller strukturene, og om hvordan det spørsmålet burde behandles. Denne teksten er et innlegg i den debatten.

I møte med strukturelle problemer melder spørsmålet seg: Hvilket moralsk ansvar har enkeltindividet? Realiteten er sjelden et enten-eller, der ansvaret enten ligger hos individet eller utelukkende forutsetter strukturelle endringer før vi kan kreve noe av enkeltmennesket. All endring starter hos individet, og jeg vil argumentere for at moralske aktører har et ansvar for å unngå moralsk klanderverdige handlinger uavhengig av hvordan verden er innrettet. Samtidig er det et dialektisk forhold mellom individ og samfunn: Individets moralske handlingsdisposisjoner og handlingsrom påvirkes av samfunnsstrukturene, samtidig som strukturene formes av individers holdninger og handlinger. God moralsk dømmekraft i situasjoner uten klare svar forutsetter derfor rammebetingelser som tilrettelegger for kultivering av moralsk karakter.

For å nærme oss spørsmålet om moralsk ansvar, må vi først forstå hva det vil si å være en moralsk aktør. Her er spørsmålet om fri vilje sentralt. I kantiansk moralfilosofi er fri vilje evnen til å velge handlingsprinsipper på bakgrunn av rasjonell refleksjon. Et handlingsprinsipp presenterer seg for et rasjonelt vesen som en mulig grunn til handling. Når aktøren velger å handle ut fra prinsippet, gir hen det sin tilslutning.

Moralsk riktige eller tillatte handlinger kjennetegnes i kantiansk moralfilosofi av at handlingsprinsippet kan universaliseres – at man kan ville at alle handler etter samme prinsipp. Når grunnen til at vi handler moralsk riktig er at handlingen er riktig, får handlingen også moralsk verdi. Vår frie vilje er da autonom, og vi respekterer rasjonell natur som et mål i seg selv. Moralsk gale handlinger blir da handlinger som, dersom prinsippet ble gjort universelt, ville innebære en kontradiksjon, som krever at man gjør unntak for seg selv.

LES OGSÅ: KANT I STRIDEN OM YTRINGSFRIHET

Frihet, i kantiansk forstand, innebærer dermed blant annet evnen til å avvise dårlige handlingsgrunner – selv når de er fristende eller sosialt aksepterte. Dårlige grunner trenger imidlertid ikke være moralsk gale. Dersom den eneste motivasjonen for å handle moralsk riktig eller tillatelig er frykt for å miste sosial status, mister handlingen sin moralske verdi i kantiansk etikk selv om den er moralsk riktig eller tillatt. Samtidig må det erkjennes at det finnes moralske gråsoner uten et entydig rett og galt og hvor regler kommer for kort. I møte med slike utfordringer mener jeg dydsetikken kan komplementere pliktetikken på en god måte: moralske gråsoner og komplekse verdivalg krever god moralsk dømmekraft, som igjen avhenger av aktørens moralske karakter. Det en moralsk aktør oppfatter som normativt forpliktende forstås her som i stor grad å formes av aktørens dyder og laster. Dyder, som rettferdighet, øker sannsynligheten for at vi både identifiserer og handler ut fra moralsk prisverdige grunner, mens laster, som grådighet, gjør det motsatte. Motivasjon, karakter og moralsk praksis henger derfor tett sammen i dydsetikken.

En slik forståelse av menneskets natur finnes også i kantiansk etikk. Dette er bakgrunnen for moralske aktørers ufullkomne plikt til å sette seg mål som fremmer moralske hjelpefølelser og unngå mål som svekker dem. Siden vi ikke fullt ut er rasjonelle, men også underlagt naturlover og instinktive tilbøyeligheter, vil ikke pliktfølelsen alene alltid være tilstrekkelig motivasjon til å handle riktig. Derfor har vi en ufullkommen plikt til å kultivere vår moralske karakter.

Men mens kultivering av moralsk karakter i kantiansk etikk er viktig for å styrke vår velvillighet til å handle ut fra plikt, går dydsetikken lenger; målet er å utfylle vår funksjon som menneske hvor fornuft og følelser skal harmonere. Og dømmekraften som gjør oss i stand til å handle moralsk forsvarlig i møte med det kontingente og uforutsigbare, utvikles ikke i isolasjon, men i samspill med andre ute i samfunnet. Derfor må vi også rette et kritisk blikk mot hvordan våre offentlige institusjoner og praksiser er utformet.

Ifølge Kant er statens ansvar å beskytte rasjonelle aktørers frihetssfære, ikke rasjonelle aktørers moralske habitus (Kant, 1797, 2015). Moralsk verdifulle handlinger er autonome, og paternalistiske begrensninger kan undergrave forutsetningen for moral, selv om de framtvinger moralsk samsvar. I min masteroppgave (Trøite, 2020) argumenterte jeg imidlertid for at fravær av holdningsskapende virksomheter ikke nødvendigvis gir et nøytralt utgangspunkt. Vi påvirkes av ytre årsaker i hva vi anser som normalt, akseptabelt, gjennomførbart og normativt forpliktende forut for rasjonell refleksjon. I en profittorientert økonomi trenger vi blant annet juridiske og politiske rammer som hindrer at vi tvinges inn i et rent profittbasert rammeverk der ikke andre verdier og alternative handlinger får plass. Dette kan forstås som en utvidelse av vårt handlingsrom snarere enn en paternalistisk innskrenkning av det. Tilstrekkelige rammebetingelser kan motvirke ødeleggelse av vårt livsgrunnlag og relasjon til naturen og våre medskapninger, uten å frata individet muligheten til å handle moralsk klanderverdig hvis det vil.

Min påstand er derfor at moralsk ansvar i en urettferdig verden kan ikke reduseres til et spørsmål om enten individ eller struktur. Politiske beslutninger og strukturelle reformer springer ut av individuelle handlinger og holdninger. Aksepterer vi universaliserbarhet som moralsk målestokk, kommer vi langt i vurderingen av hvordan vi bør – eller ikke bør – handle, uavhengig av samfunnets innretning. Vi har et moralsk ansvar for å gjøre så godt vi kan, basert på den kunnskapen det med rimelighet kan forventes at vi har ervervet oss – selv om våre handlinger isolert sett har begrenset innvirkning. I et større perspektiv kan moralsk prisverdige handlinger ha betydelige ringvirkninger, også på uheldige samfunnsstrukturer, som igjen påvirker vår karakter og vilje.

Individets moralske ansvar blir derfor ikke mindre i møte med urettferdighet. Og selv om moralsk ansvar er situert – det utøves innenfor rammer – er disse rammene ofte menneskeskapte og dermed foranderlige. Spørsmålet er dermed ikke om vi har ansvar, men hvordan vi best kan virkeliggjøre det – både i våre egne liv og i utformingen av de samfunn vi er en del av.

Referanser:

Kant, I (2005). Groundwork of the Metaphysics of Morals. Routledge

Trøite, MF (2020). Egenverdi og respekt i dyrevelferdslovens bokstav og praksis en kantiansk begrepsanalyse [Masteroppgave], Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Tilgengelig fra: https://ntnuopen.ntnu.no