POLITIKK VED VERDENS ENDE – ZOMBIE-APOKALYPSENS IDEOLOGISKE STRØMNINGER

Del en utforsket eldre fremstillinger av zombien i haitisk kontekst, med særlig vekt på de politiske dimensjonene nedgravd i denne skrekkfiguren. I denne delen rettes oppmerksomheten mot nyere populærkulturelle zombier, og hvordan denne moderne varianten bærer preg av (selv)motstridende politiske budskap og holdninger.

Dawn of the Dead

Da George A. Romeros Dawn of the Dead hadde premiere i 1978, ble filmen en kommersiell suksess som normsatte populærkulturelle zombiefortellinger med utgangspunkt i sivilisasjonens sammenbrudd.¹ I motsetning til de voodoo-inspirerte zombiene i White Zombie, er det ingen kapitalistisk plantasjebestyrer som vekker de døde til live. I Dawn of the Dead, som i Romeros øvrige filmproduksjoner, forblir årsaken til zombiene et uløst mysterium. Et annet nyskapende trekk er zombiens umettelige sult etter menneskekjøtt – akkurat som hos vampyren, men uten dens finesse og aristokratiske fremtoning.

Lauro påpeker at Dawn of the Dead ikke tar utgangspunkt i hvordan de levende døde fremstilles i haitisk religion. Likevel er tematikken rundt slaveri fortsatt til stede – bare på en annerledes måte:

«What made Romero´s monsters ‹zombies›, despite the lack of Vaodou and exotic colonialism, were the film’s palpaple subtexts of both slavery and revolution (…) the zombie became the mindless slave of its own innate drive to consume, the high point of which remains Romeros’ Dawn of the Dead, set in a shopping mall. It was not so much a transformation of the mythology as a translation to express a different kind of servitude, under advanced capitalism and its culture of consumerism».²

LES OGSÅ: ZOMBIENS POLITISKE REKKEVIDDE

Filmen tar altså for seg en annen type «slave» i kapitalismens navn – nemlig forbrukeren. Slik sett er det meningsbærende at filmens hovedkarakterer søker tilflukt i et kjøpesenter, et symbolsk «tempel» for forbrukskultur, mens verden rundt dem kollapser når de levende døde angriper og transformerer andre mennesker til zombier. Zombien er her metaforisk for det moderne mennesket i forbrukersamfunnet: Både zombien og forbrukeren fremstår som umettelige og drevet av en ureflektert trang til å konsumere – enten av varer og opplevelser, eller av levende menneskekjøtt.

Minner og atferd

Dawn of the Dead tilfører tematikken stadig nye lag ved å utforske hvordan minner og mentalitet bidrar til å forme oss. I filmen fremstår også de levende døde som forbrukere når de etterligner atferd fra sine tidligere liv. Når zombiene finner veien til kjøpesenteret, ser man at de oppsøker utstillingsvinduer selv om det ikke er spor at levende menneskekjøtt bakom glassene. En av karakterene kommenterer at de handler ut fra dypt begravde minner. «De er oss», sier han. Utsagnet har etterklang fordi kjøpesenteret aktiverer også forbrukermentaliteten hos de overlevende: Når de etterhvert finner trygghet inne i senteret, gir de seg hen til forbrukets gleder – overflod av luksusvarer og underholdning – og oppfører seg dermed som zombiene.

Men det stopper ikke der: Bishop påpeker at de overlevende, etter å ha tilbrakt flere måneder isolert i kjøpesenteret, begynner å reprodusere praksiser som samsvarer med før-apokalyptiske ideologier – tankemønstre de har internalisert gjennom livet uten kritisk refleksjon. Den gravide nyhetsreporteren Fran inntar for eksempel rollen som tradisjonell husmor overfor sin partner Stephen, idet hun omgjør kjøpesenterets tilfluktsrom til et hjem tilpasset kjernefamilien, utsmykket med møbler, kjøkkenutstyr og babyseng. De andre overlevende bruker samtidig verdiløse penger som innsats når de spiller poker, som om penger fortsatt har verdi. Til tross for at samfunnet har kollapset, klamrer de seg til dets ideologiske grunnstrukturer. De levende og de levende døde holder liv i noe som ikke lenger eksisterer; alle er zombier.³

Romero har hatt stor innflytelse, ettersom senere zombiefilmer, av andre filmskapere, viderefører hvordan zombier bærer med seg fortiden. I Alone fra 2020 ser man zombier vandre rundt og gjenta ord og fraser fra sine tidligere liv.⁴ Ideen om at vi alle så og si er zombier får også et humoristisk utslag i Shaun of the Dead fra 2004. Tittelen er et åpenbart nikk til Dawn of the Dead, og filmen omhandler den middelmådige Shaun som plutselig befinner seg i et zombie-utbrudd midt i London. Han merker ikke de vandøde med det første, ettersom zombienes væremåte og fremtoning knapt skiller seg fra folks typiske atferd.⁵

Venstre- eller høyrevridd politikk?

Så langt har vi sett på zombiefiksjon som uttrykker ulike grader av kapitalismekritikk – enten gjennom en bevisstgjøring av arbeidsforholdene som (lønns)slaven utsettes for, slik det kommer til uttrykk i The Magic Island og White Zombie, eller ved å tematisere hvordan det moderne forbrukersamfunnet zombiefiserer så og si oss alle, som i Dawn of the Dead. Kapitalismekritikken fremstår som et gjennomgående trekk ved sjangeren, og Johannes Fehrle hevder at zombier alltid brukes til å kritisere hvordan kapitalistiske mekanismer utnytter mennesker.⁶

Samtidig bærer sjangeren også preg av høyreorienterte strømninger. White Zombie uttrykker riktignok uro over borgerskapets profittmotiverte utnyttelse av slavearbeid, men filmen formidler samtidig ideer om vestlig og hvit sivilisatorisk overlegenhet.

Romero-filmer forstås ofte som venstrevridde, men Todd K. Platts påpeker at også høyreorienterte seere kan bruke dem til å bekrefte egne synspunkter. I Dawn of the Dead kan skytevåpen fremstå nærmest som fetisjobjekter når hovedkarakterene bruker dem til å bekjempe både zombier og andre overlevende.⁷ Jeg tenker dette forsterkes ytterligere i en scene der hovedkarakterene finner våpen i en butikk på kjøpesenteret. Gjennom raske klipp og stiliserte kameravinkler opphøyes våpnene på en måte som minner om hvordan National Rifle Association estetiserer våpenkultur.

Et annet trekk som samsvarer med høyreorientert tenkning, er forestillingen om at menneskeheten er på sitt verste når samfunnet kollapser. I Romero-filmene fremstår mennesker som ute av stand til å sette forskjeller til side og samarbeide i krisetider – i stedet splittes de i grupper preget av vold og konflikt mot de utenfor. Dawn of the Dead illustrerer dette tydelig: Mot slutten av filmen invaderer en motorsykkelbande kjøpesenteret og begår hærverk for lyst og moro. Stephen reagerer med sinne og sier «kjøpesenteret er vårt. Vi tok det først». Deretter følger en skuddveksling som leder til filmens semi-tragiske sluttpunkt.

Romeros ønsker selv å formidle hvordan mennesker må samle seg sammen for å kommunisere og samarbeide bedre.⁸ Men de nevnte aspektene antyder også et hobbesiansk verdenssyn, hvor mennesket fremstår som voldelig og egoistisk i fraværet av en samfunnskontrakt.

Zombiefiksjonens latente konservatisme

VAMPYRENS VANDRING GJENNOM HISTORIEN

Etter mange århundrer lever vampyrene fortsatt i beste velgående. Hvor stammer de fra, og kan de fortelle oss noe om å være menneske?

Litteraturforskeren Frode Helmich Pedersen skriver at zombiesjangerens konservatisme viser seg gjennom menneskets manglende samarbeidsvilje. Når tradisjonsbærende institusjoner kollapser, så vil mennesker uhemmet følge sine lyster for å tilfredstille egne ønsker og behov. Man antar at mennesker vil opptre som Peer Gynt når han kjemper om å få eierskap over et stykke tre i iskaldt vann – altså at alle mennesker, som Peer, ender med å «drukne den brysomme andre».⁹ Pedersen observerer dette konservative menneskesynet i The Walking Dead, der serien gjentatte ganger illustrerer hvordan de overlevende mislykkes i å etablere stabile fellesskap. Interne konflikter og stridigheter fremstår som uunngåelige, og fører til at gruppene til slutt bryter sammen. I tilfeller der grupperinger møter hverandre, er er det ikke snakk om å dele erfaringer og uttrykke glede over å møte andre overlevende. Isteden tar man alltid utgangspunkt i at det er «tryggest å uskadeliggjøre enhver ukjent før de får sjansen til å uskadeliggjøre en selv».¹⁰

J. Jesse Ramirez drøfter at zombiesjangerens konservatisme ofte ubevisst baserer seg på en antropologisk teori som støtter opp mot at mennesker er grunnleggende sett egoistiske. Begrepet her er tribalisme, det vil si forestillingen om at sivilisasjonen er et skalkeskjul for en «essensiell» væremåte der man kun tenker på seg selv og sine egnes ve og vel.¹¹ Ramirez diskuterer begrepet opp mot The Last of Us.¹² Handlingen utspiller seg midt i et zombieutbrudd som har vart over flere år, der de siste restene av menneskeheten har organisert seg i ulike fraksjoner med et gjennomgående mål om å uskadeliggjøre rivaliserende grupperinger. Ramirez stiller seg kritisk til premisset, gitt at det overser menneskers kompleksitet og samarbeidsvilje. The Last of Us gir et forenklet og ensidig bilde av menneskelig adferd, men til tross for dette forventes det at publikum aksepterer tribalisme som en troverdig, om ikke naturlig, forklaring på hvordan mennesker oppfører seg i post-apokalypsen.¹³

Nyliberalisme

The Last of Us bærer også preg av høyreorientert tankegods gjennom en vedvarende nyliberalistisk mistillit til staten. Ramirez observerer dette allerede i prologen der Joel – hovedpersonen i første sesong og det første spillet – forsøker å redde sin sårede datter fra kaoset som oppstår når zombie-apokalypsen bryter ut. I en scene preget av desperasjon og uro, nærmer Joel seg en soldat i håp om hjelp. Til tross for at verken han eller datteren er infisert, mottar soldaten ordre om å skyte dem. Skuddsalven dreper datteren og sårer Joel, som kun overlever fordi broren Tommy griper inn og overmanner soldaten. Ifølge Ramirez signaliserer denne hendelsen en dyp mistillit overfor statens evne og vilje til å beskytte sine borgere i ekstreme krisesituasjoner. Joel straffes for å ha vist tillit til myndigheter, og narrativet fremstiller dette som en naiv feilvurdering fra hans side.¹⁴

Denne anti-statlige tematikken fremheves ytterligere når handlingen hopper tjue år frem i tid. Den gjenværende offentligheten preges nå av ekstrem militarisering, der borgerne undertrykkes gjennom anti-demokratisk vold og frykt. Som fortsettelse til det første møtet med soldaten, fremstilles samfunnskontrakten som illusorisk i møte med en krisesituasjon som overgår alt tidligere erfart i verdenshistorien.¹⁵ Midt i dette finner vi også Joel som livnærer seg ved å smuggle utenfor offentlighetens søkelys. For å overleve setter han sin lit til seg selv og sitt private nettverk, noe som speiler en nyliberalistisk tankegang der individet må klare seg selv, og hvor kollektive løsninger – som velferdsordninger eller offentlig beskyttelse – er uaktuelle.

Anarkisme

Statlig mistillit innebærer ikke automatisk at man støtter nyliberalistisk ideologi. I likhet med hvordan nyliberalismen er kritisk til statlig inngripen, er den venstrevridde anarkismen også svært kritisk overfor statlig makt og kontroll. Mot slutten av 1700-tallet begynner filosofen William Godwin å systematiserte tankegodset i Enquiry Concerning Political Justice. Ifølge Godwin fungerer staten som et maktinstrument for herskere – et instrument som brukes til å utøve vold og tvang mot underordnede borgere. Anarkistisk motstand mot staten bunner i et ønske om å realisere et egalitært samfunn, hvor sosial rettferdighet og lik fordeling av ressurser står sentralt – i kontrast til nyliberalismens ideal om økonomisk og individualistisk frihet, frikoblet fra statlig regulering (snl.no).

Anarkismen skiller seg også fra konservatisme med tanke på menneskesyn. Mens konservative tenkere hevder at menneskets mørke sider viser seg når maktkonsentrasjoner og samfunnsinstitusjoner settes ut av spill, argumenterer anarkister at mennesker er på sitt beste når statlig makt ikke lengre finnes. Det er derfor interessant å spørre om The Last of Us kanskje også idealiserer samfunnsmodeller med anarkistiske trekk: I andre sesong har Joel bosatt seg i småbyen Jackson i Wyoming, hvor innbyggerne har etablert et fellesskap isolert fra det gjenværende amerikanske statsapparatet. Både karakterene i serien og mediekommentatorer har påpekt at Jackson fremstår som et kommunistisk samfunn. Jeg mener imidlertid at byen utstråler anarkistiske trekk i større grad fordi den mangler en tydelig sosialistisk statsmakt (jf. Marx’ proletariske diktatur ) som utøver hierarkisk kontroll over beboerne. Isteden bidrar alle på likedan måte til å opprettholde et samfunn basert på fellesinteresse og samarbeid. Kulturjournalisten Guri Kulås observerer at

«Joel, som før katastrofen dreiv eit snikkarfirma, ser aldri så avslappa ut som når han sit ved kjøkenbordet i Jackson og reparerer ein gammal straumbrytar til eitt av husa han må renovera. Serien gjev eit anerkjennande nikk til alle som uroar seg over bruk og kast og manglande privat og offentleg vedlikehald. Dessutan er både gleda og nytta av å meistra problemløysande handverk ubetaleleg».¹⁶

Vi ser at innbyggerne verken organiserer seg i tribalistiske fraksjoner eller streber etter økonomisk vinning. Samtidig deltar de aktivt i direkte lokaldemokratiske avstemninger «basert på at allmøtefleirtalet vil sjå fornufta i å setja interessene til fellesskapen framfor eigeninteresser».¹⁷ Anarkister er kritiske til folkevalgt demokrati, gitt at delegert makt kan lede til misbruk og fremmedgjøring. Flere anarkister foretrekker derfor direkte avstemninger, der befolkningen deltar i allmøter for å fremme beslutninger som gagner fellesskapet aller best.¹⁸

Konklusjon – Paradoksets muligheter

Zombiens spredning og appell fra Haiti til USA og andre deler av verden skyldes dens evne til å speile samfunnsforhold. Zombien kan representere den proletære (lønns)slaven undertrykt av kapitaleiere og andre maktstrukturer. Samtidig, slik Romero viser i sine filmer, fungerer zombien også som en metafor for konsumentens umettelige hunger etter stadig nye produkter og opplevelser. På denne måten blir zombien et effektivt symbol på både arbeideren og forbrukeren i den kapitalistiske økonomien – der den ene produserer varene som den andre «spiser opp».

Selv om kapitalismekritikken inviterer til venstrevridde tolkninger av sjangeren, har jeg understreket at zombiefiksjonen fungerer også som et talerør for konservative forestillinger om menneskelig adferd i ekstreme krisesituasjoner. Dette er fordi man antar at mennesker er på sitt verste når samfunnsinstitusjonene ikke lengre kan dempe våre drifter. Handlingen i serier/spill som The Last of Us kan også være sterkt tvilsomme overfor statens evne til å beskytte samfunnsborgere. Her fremstår staten som et undertrykkende apparat i en verden preget av tribalisme, der individer og grupper (staten inkludert) handler i et nyliberalistisk åndedrag kun ut fra egeninteresse. I andre sesong baner denne anti-statlige anskuelsen derimot veien for et velfungerende lokalsamfunn, uavhengig av offentlig kontroll – et samfunn som i både struktur og verdigrunnlag kan minne om anarkistiske styreformer.

Det kan fremstå som paradoksalt at The Last of Us formidler både venstre- og høyrepolitiske strømninger, men som tidligere vist, er denne politiske ambivalensen et gjennomgående trekk i populærkulturell zombiefiksjon. Selv om for eksempel Romero kritiserer den kapitalistiske forbrukerkulturens «zombiefisering» av samfunnsborgere, rommer hans verk også høyreorienterte elementer – i form av våpenfetisjering og den konservative forestillingen om at mennesker, uten autoriteter, raskt faller inn i moralsk tvilsom adferd.

Kanskje er det passende at zombie-sjangeren utstråler paradoksale ideer om verdens gang, da zombiens eksistens er selvmotsigende i seg selv. Den er levende, men samtidig i forråtnelse; den drives av en umettelig sult etter menneskekjøtt, til tross for å være død. Både zombien og scenarioene den inngår i kan dermed også speile noe dypt menneskelig – nemlig vår tilbøyelighet til å forstå verden gjennom uoverensstemmende tanker (les: kognitiv dissonans). Vi er alle zombier.

Fotnoter

1. Todd K. Platts, «Locating Zombies in the Sociology of Popular Culture», Sociology Compass 7 (2013): 550
2. Lauro, The Transatlantic Zombie, 97
3. Kyle William Bishop, «The Idle Proletariat: Dawn of the Dead, Consumer Ideology, and the Loss of Productive Labor». Journal of Popular Culture Volume 43, Issue 2. (2010): 240, 243
4. Kyle William Bishop, «Zombies and the American Gothic: An Interview with Kyle William Bishop». REDEN vol 3, no 2, (2022): 142
5. Johannes Fehrle, «Zombies Don’t Recognize Borders – Capitalism, Ecology, and Mobility in the Zombie Outbreak Narrative». Amerikastudien/American Studies Jahrgang 61 Ausgabe 4 (2016): 531
6. Fehrle, «Zombies Don’t Recognize Borders», 532
7. Platts, «Locating Zombies», 555-556
8. Ben Hervey, BFI Film Classic: Night of the Living Dead. (London: British Film Institute, 2008), 63
9. Frode Helmich Pedersen, Splinten i øyet (Stavanger: Pelikanen forlag, 2022), 107
10. Pedersen, Splinten i øyet, 108
11. J. Jesse Ramirez, Rules of the Father in The Last of Us: Masculinity Among the Ruins of Neoliberalism (Palgrave Macmillan, 2022) 74-75
12. Ramirez tar utgangspunkt i Playstation-spillet fra 2013, men argumentene hans lar seg lett overføres til første sesong av TV-serie adapsjonen fra 2023. Den første sesongen følger i stor grad handlingen fra det første spillet i serien.
13. Ramirez, Rules of the Father in The Last of Us, 76
14. Ramirez, Rules of the Father in The Last of Us, 30
15. Ramirez, Rules of the Father in The Last of Us, 39
16. Guri Kulås, «Gjør selvberging stort igjen», Klassekampen, 25. april 2025
17. Kulås, «Gjør selvberging stort igjen»
18. Zoe Baker, «Anarchism and Democracy», The Anarchist Library (2022): 3