ZOMBIENS POLITISKE REKKEVIDDE – FRA HAITISK RELIGION TIL MODERNE POPULÆRKULTUR

Mens man tidligere måtte lete etter zombier i videokassettmarkedet på 1980-tallet, der de hovedsakelig var rettet mot en subkulturell nisje av skrekkfans, har de i dag allmenn appell gjennom populærkulturelle medier. Populæriteten vokser jevnt gjennom 2000-tallet, men det er først på 2010-tallet at zombiene for alvor slår gjennom. Da inntar disse kjøtthungrende flokkvesenene millioner av hjem gjennom den ekstremt kommersielt vellykkede TV-serien The Walking Dead. I 2023 får vi også første sesong av The Last of Us, en seriesuksess basert på det kritikerroste PlayStation-spillet fra 2013 med samme navn. The Last of Us er langt fra det første dataspillet med zombier. Allerede fra slutten av 1990-tallet har den fortsatt pågående Resident Evil-serien preget sjangeren. Denne spillserien er nisjepreget i starten, men har sammen med andre zombiemedier vokst i popularitet og bidratt til å gjøre disse vandøde skapningene til et kjent og utbredt kulturfenomen.

Zombien har røtter i Haiti, og har gjennomgått en gradvis overgang til populærkulturen. Dens tiltrekningskraft baserer seg ikke utelukkende på ren skrekk og underholdning. Denne todelte artikkelen tematiserer hvordan figuren nærmest konsekvent fungerer som et uttrykk for politiske standpunkter, både fra venstre- og høyresiden. Denne delen retter fokus mot zombiens haitiske bakgrunn, mens neste del vil vektlegge hvordan den tar form i populærkulturen.

Min drøfting bygger på akademisk forskning som belyser zombiens historiske, populærkulturelle og politiske dimensjoner, med særlig vekt på arbeidet til Kyle William Bishop og Sarah Juliet Lauro, som jeg regner blant de fremste forskerne innen dette feltet.

Til å begynne vil jeg derimot redegjøre de grunnleggende trekkene ved zombien, og samtidig belyse hvordan den skiller seg fra andre fryktinngytende skapninger i populærkulturen.

LES OGSÅ: VAMPYRENS VANDRING GJENNOM HISTORIEN

Manglende urtekst

Zombien er minst like ikonisk og velkjent som vampyrer eller Frankensteins berømte eksperiment. Sammenlignet med vampyren – slik vi kjenner den fra figurer som Dracula, en aristokratisk individualist med både fornuft og raffinert språk i behold – fremstår zombien som dens motsetning. Den er et tankeløst flokkvesen, fratatt både intelligens og taleevne, og drevet av en altoppslukende trang til å fortære levende menneskers kjøtt. Den viser ingen preferanser for hvem den angriper. Den samme likegyldigheten gjelder zombiens tidligere identitet; hvem du var før du ble zombie, har ingen betydning når du er zombiefisert.¹ I likhet med vampyren, skjer zombiefiseringen også gjennom bitt. Men som Lauro påpeker med Karen Embry i A Zombie Manifesto, er det uklart om zombien faktisk har en reproduktiv drift, eller om smitten snarere er en utilsiktet bivirkning av dens sult.²

I motsetning til andre kjente skrekkfigurer, mangler zombien en opprinnelig tekst – en såkalt urtekst.³ Dette skiller zombien eksempelvis fra Frankensteins vesen, som har sitt opphav i Mary Shelleys gotiske roman fra 1818, og fra den filmatiske Dracula, som bygger på Bram Stokers nedskrevne fortelling fra 1897. Mangel på urtekst betyr ikke at zombien hentes fra den løse luften. Zombiene stammer fra Karibia – spesifikt Haiti og religionen derfra kjent som voodoo. Men hva er voodoo, og hvordan er zombier relatert til denne troen?

Voodoo

Voodoo er haitisk religion som blander, eller synkretiserer, vestafrikansk tro og katolisisme med hverandre. Dette fører blant annet til at katolske helgen-ikoner benyttes til å representere loa; altså ånder fra voodoo-troens gudeverden med opphav fra Vest-Afrika. Man bruker for eksempel Sankt Patrick eller Moses til å representere Damballah Oudeo, ettersom slangen går igjen som symbol hos alle tre.⁴

Innenfor denne religionen eksisterer det trollmenn (bokorer) som bruker svart magi til å forvandle mennesker til zombier. Opprinnelig er dette for å trellbinde noen til å utføre fysisk arbeid knyttet eksempelvis til gårdsdrift. Selve begrepet «zombie» har en lang og kompleks etymologisk bakgrunn, noe Bishop gjør oss bevisste på når han henviser til flere kilder som prøver å spore ordets opprinnelse: Det er mulig begrepet stammer fra nzúmbe i språket Kimbundu fra Angola, altså en republikk langs vestkysten av Afrika. Opprinnelig sikter ordet til «spøkelse» eller «den avdødes ånd». Konseptet finner etterhvert veien til Haiti der det kombineres med det haitisk kreolskspråklige ordet zõbi – før zombi og til slutt zombie slår rot. Først i 1912 knyttes ordet til forestillingen om de levende døde, da dommeren Henry Austin beskriver en nervegift som setter den rammede i en bevisstløs tilstand – så dyp at det kan forveksles med å dø.⁵

Forklaringer på zombiefisering, forankret i materielle årsakssammenhenger, lever i beste velgående når antropologen Wade Davis formidler, via boken The Serpent and the Rainbow fra 1985, at bokoren anvender et pulver lagd av nevrotoksiner fra kulefisker og plantebaserte hallusinogener til å zombiefisere sine ofre. Denne teorien har imidlertid møtt kritikk siden pulveret Davis tok med fra Haiti ikke inneholdt nevrotoksiner fra kulefisk, eller at eventuelle spor var så minimale at de neppe kunne forårsake fysiologiske reaksjoner.⁶

Davis fastholder at zombiefisering skyldes kjemiske og materielle substanser med fysiologisk virkning, snarere enn svart magi. Noe lignende gjenspeiles i populærkulturelle fremstillinger av zombier: I filmen 28 Days Later fra 2002 er det et «raserivirus» som unnslipper et forskningslaboratorium og gjør mennesker ekstremt aggressive og zombielignende. I det første Resident Evil-spillet fra 1996 er det «Tyrantviruset» som zombiefiserer både mennesker og andre organismer, inkludert dobermann-hunder.

Kolonialisering gjennom århundrer

Men tilbake til Haiti og voodoo: Haitis koloniale historie legger grunnlaget for sammensmeltingen av katolisisme og vestafrikanske trosforestillinger. Spania etablerer kolonistyre på øya, og utrydder urbefolkning – taino – som bor der fra før. Fra 1500-tallet begynner spanjolene å frakte slaver fra Vest-Afrika til kolonien, noe som fører til at vestafrikansk kultur, språk og religiøse praksiser integreres i samfunnet. Denne kulturelle sammensmeltingen legger grunnlaget for synkretismen mellom katolisisme og afrikanske trosretninger som preger voodoo.

Mot slutten av 1600-tallet overtar Frankrike kolonien fra Spania. I 1791 bryter det ut et omfattende slaveopprør som kulminerer, i 1804, med at de franske koloniherrene mister makten, og tidligere slaver erklærer uavhengighet fra Frankrike. Det er i denne perioden landet får navnet «Haiti» – et begrep hentet fra det opprinnelige taino-språket, som kan oversettes til «fjellrikt land» (snl.no).

«Den magiske øya»

USA stifter kjennskap med voodoo – og med dette også zombier – i forbindelse med at de okkuperer Haiti fra 1915 til 1934. William Seabrook skriver reiseboken The Magic Island i løpet av denne perioden. Etter en reise i Arabia i 1924, drar han til Haiti for å undersøke voodoo på nært hold. Han lærer haitisk kreol og lever med de innfødte idet han fordyper seg fullt ut i den lokale kulturen.⁷

Seabrook beskriver at voodoo har vesener som ligner på europeiske monstre, som vampyrer og varulver.⁸ Zombien, derimot, fremstår for ham som noe langt mer særegent og unikt for den haitiske kulturen. Han tenker også at magiske krefter forårsaker zombiefisering:

«The zombie, they say, is a soulless human corpse, still dead, but taken from the grave and endowed by sorcery with a mechanical semblance of life — it is a dead body which is made to walk and act and move as if it were alive. People who have the power to do this go to a fresh grave, dig up the body before it has had time to rot, galvanize it into movement, and then make of it a servant or slave, occasionally for the commission of some crime, more often simply as a drudge around the habitation or the farm, setting it dull heavy tasks, and beating it like a dumb beast if it slackens».⁹

Seabrooks reiseskildringer påvirker Hollywood, og den første Hollywood-produksjonen med voodoo-inspirerte zombier er White Zombie fra 1932. I filmen spiller Bela Lugosi – som året før hadde stor suksess i rollen som Dracula – en sukkerplantasjebestyrer i Haiti. I likhet med bokoren i voodoo, forvandler han mennesker til viljeløse arbeidere som jobber gratis for ham.

Lugosis karakter drives tydelig av kapitalistiske motiver, ettersom han utnytter zombiene til å produsere rikdom som gagner ham selv aller mest. Den uttalt venstreorienterte filosofen Slavoj Žižek kommenterer at filmen viser borgerskapet dra nytte av å ignorere arbeiderklassens krav, som retten til fagorganisering og rimelige arbeidsvilkår. Dette er særlig fremtredende i én scene der Lugosi stolt viser frem sine zombier til en gjest, og forklarer at de er ideelle fordi de ikke klager over lange dager, aldri streiker og ikke krever fagforening.¹⁰

Filmens sukkerplantasje har også en virkelighetsforankring, ettersom Haitian American Sugar Company (Hasco) dominerer sukkerproduksjonen i Haiti på 1930-tallet. Tidligere har dette vært tett knyttet til kolonial slavearbeid i Haiti.¹¹ White Zombie alluderer altså til landets vedvarende sukkerindustri, da det vises hvordan haitierne nok en gang underkastes den – denne gangen som zombier.

Zombien som metafor for (lønns)slaveri

Men hvor forskjellig er USAs okkupasjon fra kolonitidens praksiser i Haiti? Seabrook kommenterer i The Magic Island at Hasco tilbyr arbeiderne «low wages, twenty or thirty cents a day, and a steady job».¹² I motsetning til plantasjebestyreren i White Zombie, betaler Hasco sine ansatte, men Seabrooks skildring av arbeidsforholdene gir tydelige assosiasjoner til lønnsslaveri: arbeid under elendige kår og med minimal betaling, som man likevel aksepterer fordi det ikke finnes reelle alternativer.

Thomas M. Falk beskriver at lønnsslaveri fortsetter å eksistere i nyere tider når arbeiderbevegelsens sentrale krav – som rettferdig lønn, solidaritet og trygghet – svekkes av automatisering, overvåking, utkontraktering og motstand mot fagorganisering.¹³ Økonomen Jeffrey Sommers mener at USAs etablering av elendige arbeidsvillkår på Haiti, uten innflytelse fra arbeiderbevegelsen, viderefører tidligere kolonimakters økonomiske utnyttelse av landet: «In effect, the US occupation rolls back the gains that Haiti's peasants made after the revolution in escaping the fate of being proletarianized workers on plantations generating surpluses for elites».¹⁴ I flere tilfeller tvinges også haitiske arbeidere til å utbygge infrastruktur for amerikanerne – som igjen reiser spørsmål omkring den mer ordrette varianten av slaveri.¹⁵

Fordi (lønns)slaveri eksisterer i Haiti som følge av USAs okkupasjonstid, er det kanskje ikke overraskende at Seabrook hevder å observere zombier – mennesker redusert til viljeløse redskaper – som arbeider for Hasco.¹⁶ Ifølge Kerstin Oloff er Seabrooks begrepsbruk ikke nødvendigvis bokstavelig, men snarere et uttrykk for hans ubehag over hvordan selskapet behandler sine ansatte.¹⁷ Å beskrive arbeiderne som zombier er altså en kraftfull metafor for hvordan de tvinges inn i et «fritt» arbeidsmarked der de utsettes for utmattende og ensformig arbeid. I denne sammenhengen blir zombiefiseringen et bilde på mental slitasje som følger av lønnsslaveri – en følelse av å være nedbrutt, fanget i repeterende oppgaver, ofte i svært mange timer om dagen. Zombien er dermed ikke forårsaket av svart magi, gift eller virus, men er isteden en konsekvens av dehumanisering gjennom arbeid.

Zombiens hevn

Fordømmelsen av slaveri er også sentralt i haitiernes egne zombiefortellinger. Dette er forståelig ettersom asymmetriske maktstrukturer gjennomsyrer det historiske afro-karibiske samfunnet formet av kolonial undertrykkelse og utnyttelse. I voodoo fremstår zombien som en metafor for den undertrykte kroppen – fanget under bokorens kontroll, men med en iboende lengsel etter frigjøring. Denne frigjøringsdriften speiler slavenes ønske om å bryte båndene til sine spanske eller franske koloniherrer. I haitisk tradisjon er det smaken av salt som vekker zombiens bevissthet, og gir den muligheten til å frigjøre seg ved å vende tilbake til graven.¹⁸

Zombien kan også oppsøke hevn, slik det kommer til uttrykk i den haitisk kreolskspråklige romanen Dézafi fra 1975, skrevet av Frankétienne. Boken omhandler en bokor som tvinger zombier til å utføre arbeid for ham, men når de får i seg salt, vender de ikke umiddelbart tilbake til graven. De oppsøker isteden bokoren og river ham brutalt i stykker — en hevnakt som speiler de voldsomme handlingene under Haitis slaveopprør på slutten av 1700-tallet.¹⁹

Lauro påpeker at romanen fungerer som en kritikk av Haitis politiske styre under Duvalier-familien. Fra 1957 til 1986 er landet diktatorisk styrt av François Duvalier («Papa Doc»), og senere av hans sønn Jean-Claude Duvalier («Baby Doc»). Innen litteraturvitenskapen er det bred enighet om at zombiene i Dézafi representerer det haitiske folket fra denne perioden – undertrykte borgere som ønsker å styrte sin diktatoriske hersker, noe de faktisk lykkes med i 1986.²⁰ Zombien må derfor ikke utelukkende tolkes som et bilde på passivitet og underkastelse, men også som et uttrykk for motstandskraft og opprør. Som Lauro formulerer det: «[The] claim that the zombie is always a mark of the Haitian people’s disenpowerment is woefully out of date, or at least it fails to take into account the rich evolution of the myth and its capacity for signifying the empowerment of the people».²¹

White Zombie (igjen)

LES OGSÅ: NEKROFAUNA: OM ARTERNES GENOPSTANDELSE

Zombienes opprørske selvbestemmelse går imidlertid tapt i White Zombie. Filmen uttrykker riktignok usmak for slavedrevet industri, men den bygger samtidig på gamle koloniale ideer. Bishop påpeker at filmen formidler vestlig overlegenhet innen økonomi, politikk, religion og rase.²² Dette kommer særlig til uttrykk gjennom bruken av det velkjente «hvit frelser»-motivet; fortellingen dreier seg om en hvit, mannlig protagonist fra utenfor Karibia, som tar på seg oppgaven med å løse sosiale problemer i et fjernt og eksotisk land. Narrativet understreker at hovedsakelig han alene kan beseire plantasjebestyreren og dermed frigjøre de zombiefiserte arbeiderne.

Filmen anerkjenner zombien som en metafor for det undertrykte proletariatet, men samtidig reproduserer den kolonialistisk ideologi gjennom et Hollywood-rammeverk der den hvite amerikaneren fremstår som den eneste mulige redningen. Dette antyder at mennesker fra perifere områder ikke er i stand til å forbedre sine egne livsvilkår uten ekstern, vestlig påvirkning.

Jeg har hittill redegjort zombiens historiske opprinnelse, som først og fremst springer ut av kolonialisering og slavehandel – men også av erfaringer med diktatorisk undertrykkelse. I overført betydning representerer zombien nettopp disse historiske samfunnsforholdene i Haiti: mennesker redusert til (lønns)slaver eller gjort til offer for andre kvelende maktstrukturer.

I neste del vil jeg undersøke hvordan populærkulturen har løsrevet zombien fra dens haitiske røtter, og omformet figuren, blant annet, til et bilde på moderne vestlig samfunn. På samme måte som White Zombie uttrykker både høyre- og venstreorienterte strømninger, er denne politiske dobbeltheten også, slik jeg skal drøfte, et trekk som preger den øvrige populærkulturelle fremstillingen av zombier.

Fotnoter

1. Et kuriøst unntak er «nazizombier». Filmer som Død snø og zombie-modusen i Call of Duty insisterer på at naziststempelet opprettholdes, selv når nazistene er forvandlet til zombier.
2. Sarah Juliet Lauro & Karen Embry, «A Zombie Manifesto: The Nonhuman Condition in the Era of Advanced Capitalism», Boundary 2 35:1 (2008): 99, DOI 10.1215/01903659-2007-027
3. Sarah Juliet Lauro, The Transatlantic Zombie – Slavery, Rebellion and Living Death (New Brunswick, New Jersey: Rutgers University Press, 2015), 197
4. Kyle William Bishop, «Dead Man Still Walking: A Critical Investigation into the Rise and Fall… and Rise of Zombie Cinema,» (Doktorgradsavhandling, The University of Arizona, 2009), 66
5. Bishop, «Dead Man Still Walking», 68, 89
6. Bishop, «Dead Man Still Walking», 73-75
7. Gary Don Rhodes, White Zombie: Anatomy of a Horror Film (Jefferson, NC: McFarland & Company, 2001), 79
8. William Seabrook, The Magic Island (New York: Literary Guild of America, 1929), 92
9. Seabrook, The Magic Island, 93
10. Slavoj Žižek, Like a Thief in Broad Daylight (Penguin, 2018), 50-51
11. Craig Palsson, «Small Farms, Large Transaction Costs: Haiti’s Missing Sugar», The Journal of Economic History, 81 (2) (2021): 513-548, doi:10.1017/S0022050721000139
12. Seabrook, The Magic Island, 95
13. Thomas M. Falk, «Wage Slaves», i Encyclopedia of Critical Whiteness Studies in Education, redigert av Zachary A. Casey, (Brill, 2021), 691-692
14. Patrick Bellegarde-Smith, Alex Dupuy, Robert Fatton Jr., Mary Renda, Ermitte St. Jacques, & Jeffrey Sommers «Haiti and Its Occupation by the United States in 1915: Antecedents and Outcomes» Journal of Haitian Studies, 21 (2) (2015): 23, https://doi.org/10.1353/jhs.2016.0017
15. Lauro, The Transatlantic Zombie, 63
16. Seabrook, The Magic Island, 95-96
17. Kerstin Oloff, «‘Greening’ the Zombie: Caribbean Gothic, World-Ecology, and Socio-Ecological Degradation», Green Letters, 16 (1) (2012): 37
18. Lauro, The Transatlantic Zombie, 80
19. Lauro, The Transatlantic Zombie, 132
20. Lauro, The Transatlantic Zombie, 131
21. Lauro, The Transatlantic Zombie, 113
22. Kyle William Bishop, «The Sub-Subaltern Monster: Imperialist Hegemony and the Cinematic Voodoo Zombie», The Journal of American Popular Culture Volume 31, Issue 2, (2008): 151