KANT OM FILOSOFIENS VERDENSBEGREP

Basert på et foredrag for filosofilærere i videregående skole hold i Oslo 20. november 2025. Publiseres i anledning en utgivelse av utvalgte Kant-tekster i norsk oversettelse.

Det er få begreper i Kants verker som, til tross for sin tilsynelatende enkelhet, rommer en mer gjennomgripende betydning enn distinksjonen mellom filosofiens skolebegrep og verdensbegrep. Kant gjør det tydelig at filosofien kan forstås på to fundamentalt ulike måter: som et system av læresetninger som kan overleveres, eller som en en virksomhet der fornuften aktivt orienterer seg i verden. Det første innebærer både historisk tradisjon og akademisk institusjon, og det andre innebærer selvstendig dømmekraft, autonomi og søken etter visdom.

Denne distinksjonen er normativ. Kant ønsker ikke primært å gi oss en definisjon av filosofien, men å forklare hva filosofi bør være. Når han fastslår at filosofien ikke er en lære, men en aktivitet, formulerer han et grunnprinsipp for fornuftens rette bruk. Man kan ikke lære filosofi, kun å filosofere, som han formulerer det. Filosofi etter verdensbegrepet er fornuftens refleksjon over sine egne formål og grenser, dens bestrebelser på å oppnå autonomi og dens orientering mot helhetlige sammenhenger.

Filosofiens skolebegrep: Filosofi som system, lærestoff og akademisk tradisjon

Den første og mest umiddelbare måten å forstå filosofi på, ifølge Kant, er gjennom det han kaller dens skolebegrep – den formen for filosofi som kan undervises, tilegnes og gjengis som del av en akademisk tradisjon. Filosofien etter skolebegrepet er, med Kants ord, «systemet av filosofisk kunnskap». Dette innebærer at filosofi forstås som et objekt for ervervelse: noe som foreligger ferdig strukturert i lærebøker, forelesninger, kompendier og historiske oversikter.

Her kan filosofien presenteres som et sett av disipliner, med hver sin historie og problemstillinger. Det skolemessige ligger i at filosofien her fremstilles som noe allerede gitt, som en mengde kunnskap man kan tilegne seg. Kant avviser ikke at denne formen for filosofi har sin verdi, men når filosofien presenteres som ferdige systemer, som doktriner man kan lære seg, er det en fare for at vi slutter å tenke selv. Den begynner i stedet å reprodusere allerede etablert kunnskap. Det filosofiske skolebegrepet bærer derfor i seg en iboende spenning. På den ene siden er det uunnværlig om filosofi skal kunne videreføres som fag, undervises i og forstås i sin historiske dybde. På den andre siden kan det, om man ikke passer på, stivne i autoritetstro og dermed forhindre fornuftens autonomi. Filosofien må alltid føre studenten ut i selvstendig tenkning.

Skolebegrepet bør ikke avskaffes eller nedvurderes. Kant legger stor vekt på at alle som virkelig vil filosofere, først må lære filosofi etter skolebegrepet. Ved å tilegne seg begrepsapparatet og problembevisstheten til tidligere tenkere får man et fornuftig grunnlag for å filosofere selvstendig. Filosofiens skolebegrep er derfor ikke ufilosofisk. Det er et nødvendig skritt på veien mot filosofisk innsikt, men det kreves mye mer for å nå frem til filosofiens sanne mål: visdommen.

Med dette kan vi slå fast at skolebegrepet har tre egenskaper: (1) det angir hva filosofien faktisk har vært og er i akademisk form; (2) det er forutsetning for all filosofisk dannelse, og (3) det kan ikke uttrykke filosofiens egentlige mål. For å forstå hva filosofien er i dens dypeste forstand, må vi derfor gå til verdensbegrepet.

Filosofiens verdensbegrep: Filosofi som autonomi, visdom og fornuftens orientering

Når Kant introduserer verdensbegrepet, skriver han at det handler om forholdet mellom all erkjennelse og de vesentlige formålene som den menneskelige fornuften har. Det innebærer for det første at filosofien ikke er en samling av erkjennelse, men en refleksjon over forholdet mellom erkjennelse. For det andre fastslår han at denne refleksjonen er orientert mot fornuftens formål. Filosofien blir, i verdensbegrepet, både en metadisiplin og en veiledning.

Verdensbegrepet innebærer at filosofien ikke bare forsøker å beskrive verden eller analysere begreper. Den forsøker å forstå hva kunnskap tjener til, og hvordan mennesket skal bruke sin fornuft for å orientere seg i verden. Det er derfor Kant knytter verdensbegrepet til visdom. Visdom er ikke det samme som kunnskap. Man kan være svært lærd uten på noen måte å være vis. Lærdhet kan man få gjennom skolebegrepet mens visdom forutsetter verdensbegrepet.

Verdensbegrepet er derfor det Kant kaller filosofiens egentlige begrep. Filosofi etter verdensbegrepet innebærer at fornuften bruker sine egne prinsipper til å undersøke og vurdere seg selv, sine grenser og sine mål. Det er den aktiviteten Kant mener ethvert menneske må lære.

Filosofi etter verdensbegrepet er en etisk og eksistensiell praksis. Den handler om å stille spørsmål om livets formål, om handlingens moralitet, om håpets struktur og om menneskets natur. Kant formulerer omfanget av disse spørsmålenes i de berømte fire grunnspørsmålene som oppsummerer hele filosofien:

• Hva kan jeg vite?
• Hva bør jeg gjøre?
• Hva kan jeg håpe på?
• Hva er mennesket?

Det er når filosofien forsøker å svare på alle fire spørsmålene under én samlet horisont, at den blir til verdensbegrepet.

Verdensbegrepet som den kritiske filosofiens strukturelle forutsetning

Distinksjonen mellom skolebegrepet og verdensbegrepet er en strukturerende idé som ligger til grunn for Kant prosjekt om å gi metafysikken en ny grunnvoll, ikke ved å utvide kunnskapen, men ved å undersøke fornuftens egne mulighetsbetingelser. Den kritiske metoden skulle gjøre filosofien egnet til å oppfylle sitt verdensbegrep.

For Kant er ikke filosofiens mål å produsere nye objekter for kunnskap, men å avklare betingelsene for at kunnskap, moral og dømmekraft er mulig. Dette er det som gjør hans prosjekt til en kritikk, ikke en dogmatisk metafysikk. Kritikk er derfor en undersøkelse av fornuftens grenser og dens legitime bruk. Ved å undersøke hva fornuften kan og ikke kan, danner kritikken rammene for verdensbegrepet. Uten kritikk ville verdensbegrepet raskt falle tilbake i dogmatisme. Verdensbegrepet krever derfor den kritiske metoden som forutsetning.

Verdensbegrepet er mer enn en filosofisk definisjon: Det er et filosofisk program. Når man leser Kant i lys av verdensbegrepet, blir den kritiske filosofien et enhetlig prosjekt. Det er ikke tre kritikker som tilfeldigvis ligger ved siden av hverandre. Det er tre stadier av fornuftens refleksjon over seg selv. Først begrenser fornuften seg, deretter begrunner den sine egne moralske lover, og til slutt forener den natur og frihet gjennom dømmekraft.

Verdensbegrepet og opplysningens idé: Filosofi som myndiggjøring

Kant oppfatter opplysning som menneskets overskridelse av sin «selvforskyldte umyndighet». Verdensbegrepet kan ikke forstås uavhengig av det. Filosofien skal gjøre mennesket myndig, det vil si autonomt.

Det umyndige mennesket lar seg lede av autoriteter som lover sikkerhet og bekvemmelighet som belønning for lydighet. Her blir sammenhengen mellom skolebegrepet og verdensbegrepet tydelig. Skolebegrepet er fornuftens barndom, der man lar seg lede av andre. Verdensbegrepet er fornuftens voksenhet, der man leder seg selv. Filosofiens oppgave i henhold til verdensbegrepet er å fremme myndighet, ikke lydighet; autonomi, ikke underkastelse. Når Kant hevder at filosofien i verdensbegrepet er den som angår «menneskelige formål», innebærer dette at filosofien skal beskytte og fremme den offentlige fornuftsbruk. Filosofi skal lære menneskene å være borgere. Verdensbegrepet er derfor også dypt forbundet med Kants politiske filosofi.

Opplysningens prosjekt er for Kant et prosjekt for hele menneskeheten, ikke bare for eliten. Det er en kollektiv bevegelse mot større grad av frihet, refleksjon og ansvar. Filosofien har her en samfunnsoppgave: den skal dyrke fram dømmekraft. Den skal hjelpe mennesket å tenke selv. Kant er derfor en av de få filosofer i historien som knytter begrepet filosofi direkte til begrepet borgerlighet – ikke i økonomisk, men i normativ og politisk forstand. Filosofi er noe alle borgere må kunne for å fungere som ansvarlige medlemmer av en opplyst offentlighet. Derfor gjør også verdensbegrepet filosofi til en politisk virksomhet, som i tillegg til sannhet og kunnskap også vedrører frihet og ansvar.

Moralfilosofien som verdensbegrepets normative sentrum

Kant tillegger eksplisitt den praktiske fornuften et primat fremfor den teoretiske, og hevder at «all interesse i siste instans er praktisk». Alle våre aktiviteter, også de rent erkjennelsesmessige, retter seg mot det praktiske domenet, «da all bearbeidelse av våre evner går ut fra det praktiske og må la seg forene i dette som deres mål».

Det kategoriske imperativ er ikke bare en læresetning, slik det ville vært etter skolebegrepet. Det er en måte å tenke på som uttrykker fornuftens selvbestemmelse. Det er derfor moralfilosofien representerer verdensbegrepet i renest form: filosofien handler til syvende og sist ikke om å vite hva som er sant, men om å gjøre det som er rett.

Moralsk autonomi er oppnåelig for alle mennesker. Moralfilosofien viser at mennesket har evnen til å handle i henhold til lover som det gir seg selv, uavhengig av instinkter, tradisjoner eller ytre autoriteter. Verdensbegrepet innebærer derfor at filosofien ikke er et fag for spesialister, men noe som hører til selve det menneskelige.

Dømmekraften som verdensbegrepets forenende og praktiske instans

Mens den første kritikken handler om betingelsene for kunnskap og den andre om betingelsene for moral, handler den tredje om betingelsene for helhet, vurdering og sammenheng. Det er her Kant analyserer dømmekraftens evne til å forbinde natur og frihet, og dermed gir mennesket en helhetlig orientering i verden. For å forstå denne forbindelsen må vi først se nærmere på hva dømmekraft er for Kant. Dømmekraften er fornuftens evne til å anvende regler på konkrete tilfeller. Denne evnen er ikke selv en regel. Den er en aktivitet som ligger mellom forstand og fornuft. Forstanden gir oss begreper. Fornuften gir oss prinsipper. Dømmekraften gir oss evnen til å vurdere hvordan disse begrepene og prinsippene skal anvendes i praksis.

Det er særlig to former for dømmekraft Kant analyserer: den estetiske og den teleologiske. Begge viser at filosofiens verdensbegrep er en praktisk evne til å orientere seg i verden, ikke bare en teoretisk idé. Estetisk dømmekraft gjelder vurderingen av det skjønne, og teleologisk dømmekraft gjelder vurderingen av naturen som formålsmessig organisert.

Den estetiske dømmekraften viser at mennesket kan felle dommer som ikke er rent subjektive, men heller ikke rent begrepslige. Kant hevder at smaksdommer er «uten begrep, men likevel allmenngyldige». Mennesket har med andre ord evnen til å orientere seg i verden gjennom en refleksiv vurdering som ikke er rent logisk, men likevel ikke tilfeldig. Det gjør det mulig for mennesket å se verden som meningsfull selv der hvor ingen begrepslig struktur på forhånd er gitt. Dette har en dyp forbindelse til verdensbegrepet. Filosofi i verdensbegrepet krever nettopp evnen til å se helheter og orientere seg selv der hvor regler og prinsipper ikke er nok.

Den teleologiske dømmekraften uttrykker en enda dypere struktur. Den består i evnen til å betrakte naturen «som om» den var organisert etter formål. Vi kan ikke vite om naturen faktisk har formål, men vi må tenke naturen som om den er ordnet formålsmessig. Dette er ikke tilfeldig. Det følger av fornuftens natur. Fornuften søker helhet. Den søker sammenheng. Selv om den teoretiske fornuften ikke kan finne formål i naturen, må dømmekraften bruke ideen om formål for å forstå naturen.

Dette «som om» (als ob) viser at mennesket ser verden i lys av formål, helhet og mening. Uten denne evnen kan ikke mennesket leve som et autonomt vesen. Det er her dømmekraftens rolle i verdensbegrepet blir tydelig: Den gjør filosofien til en praktisk orienteringskunst.

Dømmekraften skaper bro mellom de to områdene som ellers ville vært helt atskilt: naturens nødvendighet og moralens frihet. Uten dømmekraft kan ikke mennesket forstå hvordan det selv, som fritt vesen, kan være en del av naturen. Uten dømmekraft kan ikke mennesket forstå at moralens lov må anvendes i en verden som er styrt av årsak og virkning. Dømmekraften gjør derfor verdensbegrepet fullt ut mulig.

Hva vil det si å orientere seg i tenkningen?

Skolebegrepet representerer vitenskapen, verdensbegrepet representerer visdommen. Filosofi som vitenskap er opptatt av argumenter, begreper, definisjoner og systematikk. Filosofi som visdom er opptatt av hvordan mennesket skal leve, handle, tenke og håpe. Kant benekter ikke at filosofi er en vitenskap, men han benekter at den, når den rendyrker sitt vitenskapelige aspekt, oppfyller filosofiens virkelige formål, som er å orientere seg i tekningen og å omsette dette i livspraksis.

For Kant er dannelse ikke primært et spørsmål om å erverve seg kunnskap eller ferdigheter, men om å utvikle fornuftens evne til å styre livet. Dannelse i verdensbegrepet er derfor ikke kunnskap, men klokskap. Det er evnen til å se hva som er relevant, hva som er viktig, hvordan regel og situasjon henger sammen. Verdensbegrepet representerer den del av filosofien som gjør mennesket i stand til å leve et liv i samsvar med fornuftens mål. Filosofi etter verdensbegrepet gjør mennesket til aktør, ikke til tilskuer. Det gir mennesket ansvar for sine egne prinsipper. Det gir mennesket evnen til ikke kun å forstå verden, men også til å stå til ansvar for sin egen deltakelse i den.

Det er også denne ansvarligheten som gjør at dømmekraften spiller en så sentral rolle. Dømmekraft er evne til å se hva en situasjon krever. Det er evnen til å forstå hvordan prinsipper skal anvendes. Dette er et ansvar som ikke kan delegeres. Ingen lærebok kan fortelle oss hvordan vi skal handle i hver enkelt situasjon. Verdensbegrepets ansvarlighetsdimensjon består i at mennesket må tilegne seg dømmekraft.

Filosofi er for Kant ikke metafysikk i tradisjonell forstand, men en orienteringsvitenskap for rasjonelle vesener. Den skal hjelpe mennesket å finne sin plass i verden. Dette viser at verdensbegrepet, selv om det er formulert som et begrep om filosofi, egentlig er et begrep om mennesket. Å filosofere etter verdensbegrepet er derfor å finne sin vei i tilværelsen som et rasjonelt, autonomt og dømmende vesen.

Det er umulig å forstå verdensbegrepet i sin fulle betydning uten å knytte det til Kants berømte essay «Hva betyr det: Å orientere seg i tenkningen?» (1786). Essayet handler om hvordan mennesket bruker fornuft og indre prinsipper for å navigere i intellektuelle spørsmål. Kant undersøker hvordan vi orienterer oss i tenkningens verden når ytre autoriteter ikke gir klare retningslinjer, og han argumenterer for at fornuften spiller en avgjørende rolle i denne prosessen.

Fornuften må ha egne prinsipper for å navigere i metafysiske spørsmål. I stedet for å stole på autoritet eller dogmatisk tro, foreslår Kant at vi må bruke fornuften selvstendig, men innenfor dens grenser. Hvor disse grensene går, hadde kan påvist i Kritikk av den rene fornuft. Innenfor grensene orienterer vi oss intellektuelt ved hjelp av vår fornuft, som fungerer som et slags indre kompass. Den som bruker sin egen fornuft, kan finne veien i intellektuelle landskap, selv når ytre retningslinjer mangler. Mennesket må ha frihet til å bruke sin egen fornuft for å nå sann kunnskap. Orientering i tenkningen er en prosess der fornuften, veiledet av moralske prinsipper, finner retning i en verden full av usikkerhet.

Å orientere seg innebærer mer enn å vite hvor man er. Det handler også om å vite hvordan man skal forholde seg til verden, hvilke retninger som står åpne, og hvilke som er stengt. I denne forstand er verdensbegrepet en form for rasjonell eksistensfilosofi. Det lærer oss ikke hva vi skal tenke, men hvordan vi skal tenke, hvordan vi skal finne retning når erfaringen ikke lenger kan veilede oss, og når prinsippene alene ikke gir klare svar.

Orientering i tenkningen krever også kommunikasjon med andre. Den kunnskapen man mener å besitte må plasseres i en fellesmenneskelig kontekst.

Skolebegrepets forfall: Når filosofien mister sitt formål

Kant ville nok betraktet mange sider av dagens universitetsfilosofi som symptomer på skolebegrepets forfall i betydningen tap av retning. Det er en filosofi som har mistet sin orienteringsevne. Skolebegrepet i seg selv er ikke et problem – det er ingenting i veien med å drive med filosofi på en slik måte. Problemet oppstår når skolebegrepet fortrenger verdensbegrepet og fremstår som filosofiens vesen.

Filosofi forfaller da til en teknikk, en intellektuell øvelse som er løsrevet fra fornuftens egentlige formål. Den søker ikke lenger visdom, men perfeksjon av ferdigheter. Den gir ikke lenger retning, men presisjon. Den gir ikke lenger autonomi, men kompetanse. Kant påpeker at man kan være den lærdeste av de lærde, og likevel helt mangle visdom. Skolebegrepet kan utvikle skarpe intellekter, men det kan ikke utvikle dømmekraft, orientering, modning eller moral.

Når skolebegrepet triumferer, faller selve filosofien tilbake til en «selvforskyldt umyndighet», og den legger til rette for lærd dumhet. Akademikere lærer å tenke innenfor tradisjonens rammer, å produsere artikler som passer inn i visse sjangre og å anvende bestemt metoder. Men de lærer ikke nødvendigvis å tenke selv, og enda mindre å hjelpe samfunnet å tenke. Når skolebegrepet blir enerådende, forsvinner den offentlige bruken av fornuften inn i teknikaliteter, og filosofien mister sin verdensorientering.

Kant skisserer to ytterpunkter for hvordan filosofi kan skrives: «pedanteri» og «galanteri». Den pedantiske stilen er innadvendt og akademisk, tett bundet til fagets tekniske språk og begrenset i sin praktiske rekkevidde. Den galante stilen, derimot, forfaller til elegant, men innholdstomt prat. Den kommuniserer riktignok bredt, men gir ikke leseren noe å tenke med. Kants kritikk av begge ytterpunktene springer ut av hans forståelse av hva filosofi skal være: et redskap for orientering i tenkningen, en hjelp til å klare seg i verden som fornuftsvesen. Den pedantiske stilen mislykkes fordi den ikke kommuniserer, og den galante fordi den ikke tenker.

Mot en «poetisk» filosofi insisterer Kant på en grunnleggende nøkternhet: «I grunnen er vel all filosofi prosaisk.» Filosofiens styrke ligger ikke i retorisk utsmykning, men i dens evne til å klargjøre begreper, undersøke argumenter og gjøre fornuften gjennomsiktig for seg selv. Kants egen skrivemåte er et eksempel på dette idealet: konsis, disiplinert og orientert mot praktisk anvendelse.

For Kant er filosofi et middel til opplysning. Den skal bidra til menneskets moralske og intellektuelle utvikling ved å lære oss hvordan vi skal bruke vår egen fornuft. Derfor må filosofien være kritisk i ordets egentlige forstand: både teoretisk streng og praktisk nyttig.

Filosofi som ansvar: Verdensbegrepet og den offentlige fornuft

Kant er en av de første moderne filosofer som eksplisitt knytter filosofi til offentlighet. Filosofiens mål er å fremme den offentlige bruken av fornuften. Verdensbegrepet tilsier at filosofiens rolle i samfunnet er å beskytte og muliggjøre offentlig fornuftsbruk. Filosofien skal ikke trekke seg tilbake i akademiske spesialistmiljøer, men være samfunnets måte å tenke kritisk på.

Den offentlige fornuften er verdensbegrepets praktiske uttrykk. Den krever modighet, autonomi, refleksjon og dømmekraft. Den krever evnen til å stå imot autoriteter, tradisjoner og dogmer når disse strider mot fornuften. For Kant er dette det egentlige opplysningsprosjektet: å gjøre fornuften til samfunnets høyeste autoritet. Filosofien må opptre som kritikkens vokter, og da ikke bare ved at man for eksempel kritisere feilslutninger, men også strukturer som undergraver autonomi.

Vi kan si det slik at filosofien først kan forstå sin vitenskapelige funksjon når den forstår sitt normative formål. Filosofi er ikke primært en doktrine, men en ferdighet; ikke primært en kunnskap, men en dømmekraft; ikke primært en beskrivelse, men en orientering. Filosofi i verdensbegrepet er filosofi som menneskelig modenhet.

Kant gir en forståelse av filosofi som refleksjon over relasjonen mellom kunnskap og menneskets formål. Fornuften må begripe hva den kan, hva den skal, og hva den kan håpe på — og den må forstå seg selv som den som stiller disse spørsmålene. Verdensbegrepet forteller at mennesket er det vesenet som må forstå seg selv som både natur og frihet, som både bundet og selvbestemmende.

Verdensbegrepet gjør filosofien til et demokratisk anliggende. Det viser at tenkning er en borgerlig plikt. Uten denne plikten – uten en kultur for offentlig fornuft – forfaller demokratiet til emosjonell mobilisering og gruppelojalitet. Kants filosofi er langt mer politisk enn den ofte fremstilles som. Den er ikke partipolitikk, men politisk filosofi i det dypeste forstand. Den gir en normativ struktur for et fritt samfunn. Verdensbegrepet er den rasjonelle grunnmuren i en borgerlig offentlighet.

Verdensbegrepet er fornuftens speil og kompass. Det viser at filosofi ikke er en samling teorier, men en måte å være menneske på. Det viser at skolens lærdom er nødvendig, men aldri nok. Det viser at fornuften må strebe etter helhet, ikke fordi verden er helhetlig, men fordi mennesket trenger helhet for å forstå seg selv og kunne være fritt. Verdensbegrepet er gir ingen ferdig filosofi, men angir retningen og rammene for den virksomheten hvor mennesket lærer å bruke sin egen fornuft.

LES OGSÅ: HVA KANT EGENTLIG MENTE

Byline-bildet er tatt av Fotograf Simen Kjellin