HANS KELSENS FORSVAR FOR DEMOKRATIET

Hvorfor har vi egentlig et demokrati? Spørsmålet er av den typen som virker så selvinnlysende for oss i dag at vi for det meste ikke tenker noe særlig over det, i hvert fall ikke dypt og grundig. Men demokratiet er et komplisert og mangefasettert politisk system, med styrker og svakheter, muligheter og blindgater, løfter og skuffelser. Å forsøke å begripe dette systemet i alle dets avskygninger må være en sentral oppgave for den politiske filosofi, også i dag.

Blant de tenkere som har forsøkt å trenge til bunns i det moderne demokratiets prinsipper og strukturer, står den østerrikske rettsfilosofen Hans Kelsen (1881–1973) i en særstilling. Kelsen utarbeidet sin demokratitenkning nettopp i en tid da demokratiet var alt annet enn selvinnlysende, nemlig i mellomkrigstiden. På denne tiden hadde demokratiet en skjør status, dels fordi det i mange land, som i Tyskland, var en nyetablert statsform, dels fordi det ble utsatt for krasse angrep fra både ytre venstre og ytre høyre.

Kelsens Vom Wesen und Wert der Demokratie (1920/1929), som nå foreligger i norsk oversettelse, anses som en klassiker i nyere demokratiteori. Her formulerte han en innsiktsfull analyse av demokratiet, som samtidig var et lidenskapelig forsvar for folkestyret – i opposisjon til blant andre Carl Schmitt.

Den demokratiske frihet

Kelsen startet sin analyse med å stille spørsmålet om hva som er folkestyrets ideologiske grunnprinsipp. Svaret han ga, var at demokratiet er frihetens politiske system. Nærmere bestemt siktet han til frihet som politisk selvbestemmelse, og her presenterte han det han omtalte som en «frihetstankens metamorfose», en tenkt (og altså ikke realhistorisk) forvandling der «anarkiets frihet» ble erstattet av «demokratiets frihet».

Denne metamorfosen handlet om at selv om ønsket om selvbestemmelse er et grunntrekk ved mennesket, er dette frihetsidealet umulig å opprettholde fullt ut i et samfunn med andre mennesker. Men, resonnerte Kelsen videre, om ikke alle kan være frie, må man finne et system der flest mulig kan være det. Og dette systemet er demokratiet. Her har han en nærmest matematisk tankegang: Flertallsprinsippet er et frihetsmaksimerende prinsipp, fordi det utgjør «knekkpunktet» der «så få mennesker som mulig [opplever] motstrid mellom sine viljer og den sosiale ordens allmenne vilje».

Med denne frihetsforståelsen endte Kelsen opp med et proseduralt demokratibegrep og en sterk betoning av flertallsmakten. Politiske beslutninger kan ikke legitimeres ut fra sitt innhold, men fordi de gir uttrykk for flertallets vilje. At Rousseau dukker opp flere ganger i disse passasjene hos Kelsen, er illustrerende for retningen på tenkningen. Det betyr samtidig at menneskerettigheter og mindretallsvern spiller en mindre sentral rolle hos Kelsen, om enn det også er et visst innslag av slike komponenter i demokratimodellen hans. Dette er et punkt som har blitt møtt med en god del kritikk.

Kelsens demokratitenkning bygger med andre ord på en stor tro på det politiske og på folkeflertallets makt. Dette må sees i lys av den historiske konteksten. Etter første verdenskrig og monarkiets fall i mange land var det en sterk demokratisk optimisme, ikke minst blant sosialdemokratene, som begynte å få større politisk innflytelse. Kelsen var selv sosialdemokrat, og hadde store forhåpninger til det nye demokratiet som blant annet ble etablert i den nye østerrikske republikken – gjennom en forfatning han selv hadde vært med på å utarbeide, som juridisk rådgiver for den sosialistiske politikeren Karl Renner.

Kompromisset som demokratiets kongstanke

Kelsen var ikke bare opptatt av demokratiets ideologiske prinsipper, men også av det han omtalte som dets «reale» strukturer, altså hvordan det demokratiske system konkret skulle innrettes. Her forsvarte han parlamentet som institusjon og de politiske partiene som aktører, noe som i samtiden var langt fra selvsagt. Fra andre hold ble parlamentet angrepet for å være skravlestuer og arenaer for hestehandel, mens partiene ble sett på som organer for gruppeinteresser som skapte kiv og splid i samfunnet.

Det kanskje mest interessante hos Kelsen er imidlertid hans syn på kompromissets politiske betydning. Mens Carl Schmitt stilte opp en skarp motsetning mellom den sanne diskusjon og det tarvelige kompromiss, og av den grunn mente at sistnevnte ikke hadde noe som helst med det parlamentariske demokratiets idégrunnlag å gjøre, løftet Kelsen frem kompromisset som en helt sentral politisk mekanisme.

For det første mente han at kompromisset var en frihetsmekanisme og et mindretallsvern. I stedet for at flertallet bestemmer helt og holdent, sørger kompromisset for at mindretallet i noen grad får komme til orde. Dermed sikres de en viss grad av politisk medbestemmelse – som for Kelsen betyr frihet. For det andre argumenterte Kelsen for at kompromisset var en fredsmekanisme, der samfunnets sosiale og politiske konflikter ble kanalisert inn i en konstruktiv prosedyre. «Demokratiet er […] den politiske formen som representerer den sosiale fred, utligningen av motsetninger, den gjensidige forståelse langs en middelvei», hevdet Kelsen.

For Kelsen var kompromisset med andre ord ingen «nødløsning» der man drev hestehandel og renkespill i maktens skjulte korridorer, men tvert imot en helt nødvendig og viktig del av det parlamentariske demokrati.

Den demokratiske mennesketype

Kompromisser krever kompromissvillighet. Ja, i det hele tatt må et velfungerende demokrati være forankret i en sunn politisk kultur. En av lærdommene fra Weimarrepublikken, er nettopp hvor vanskelig det er å ha et «demokrati uten demokrater», som det litt tilspisset har blitt formulert i tysk historieskriving.

Hva kjennetegner så en demokrat? Det var et spørsmål Kelsen stilte, og som han besvarte langs psykoanalytiske linjer. Kelsen var opptatt av Freud, og på denne tiden vokste den såkalte karakterologien frem, altså forsøk på å beskrive hva som kjennetegnet ulike karakterer eller mennesketyper. Kelsen beskriver den demokratiske karakter i slående vendinger:

«Denne typen personlighet gjenkjenner seg selv i den andre, fornemmer ikke den andre a priori som noe vesensfremmed, ikke som fiende, men snarere som lik og følgelig som venn, fornemmer ikke sitt Jeg som noe egenartet, aldeles uforlignelig og enestående. Det er en type med en forholdsvis neddempet Jeg-følelse, en sympatiserende, fredselskende og ikke-aggressiv mennesketype, en mennesketype hvis naturlige aggresjonsdrift ikke i så høy grad er rettet utover, men snarere innover, der den ytrer seg som en tendens til selvkritikk og en forhøyet disposisjon for skyldfølelse og ansvarsbevissthet.»¹

Det var en slik personlighetstype som ifølge Kelsen ville være innstilt på å inngå kompromisser med andre. Stikket til Carl Schmitts «venn/fiende»-tenkning er ikke vanskelig å få øye på.

Jesus, Barabbas og demokratiet

Det som lå under Kelsens beskrivelse av den demokratiske karakter, og i og for seg også det prosedurale demokratibegrepet, var hans vidtrekkende og konsekvent gjennomførte relativisme. Han var relativist i den forstand at han avviste at det fantes absolutte sannheter eller absolutte verdier. Kelsen tenkte ofte i skarpe dikotomier, og han hevdet at demokratiet nødvendigvis hang sammen med relativismen, mens autokratiet bygget på det han omtalte som en absolutisme. Argumentet gikk ut på at dersom man trodde på absolutte størrelser, ville man være tilbøyelig til å mene at makten burde ligge hos den eller de som var best egnet til å finne disse sannhetene og verdiene – for eksempel en myteomspunnet førerpersonlighet, et teknokrati eller et korporativt organ.

I en fascinerende passasje i demokratiboken griper Kelsen til Johannesevangeliets kapittel 18 for å illustrere forholdet mellom demokrati og relativisme. Her, i beretningen om Jesus, Pilatus og Barabbas, finner Kelsen et «tragisk symbol» på dette forholdet. Jesus forklarer til sin forhører at han er kommet til verden for å vitne for sannheten, den guddommelige sannheten – han representerer altså troen på det absolutte. Skeptikeren Pilatus parerer simpelthen ved å spørre tilbake: «Hva er sannhet?». Han representerer med andre ord relativismen, og ikke minst demokratiet, idet han griper til det urdemokratiske instrumentet: folkeavstemningen. Og folket velger seg som kjent ikke Jesus, men røveren Barabbas. Til dette kommenterer Kelsen:

«For de troende, de politisk troende, må denne folkeavstemningen opplagt være et tungtveiende argument mot demokratiet. Og dette argumentet må man ta til følge. Men bare under én betingelse: at de politisk troende, som eventuelt må tvinge igjennom den politiske sannhet med blodig vold, at de er like sikre på denne deres sannhet som det Guds sønn var».²

Kelsen mente altså at man måtte løpe den demokratiske linjen fullt ut – som demokrat måtte man akseptere at folket kunne velge sin Barabbas. For Kelsen ble for øvrig det tyske demokratiets tragedie en personlig tragedie. Røverbanden som kom til makten i 1933 avskjediget ham fra professorstillingen i Köln så tidlig som i april samme år, på bakgrunn av hans jødiske avstamming. Det juridiske fakultet sendte forgjeves et brev til myndighetene der de protesterte på avskjedigelsen. Alle kollegene signerte – utenom Carl Schmitt.

Hvorfor lese Kelsen i dag?

Kelsens Om demokratiets vesen og verdi er viktig i en historisk sammenheng. Som regel er det den anti-demokratiske tenkningen fra mellomkrigstiden som får mest oppmerksomhet, men Kelsens arbeider viser at det også fantes forsvarere av demokratiet. Bildet vårt av denne perioden blir både snevert og skjevt om vi kun fokuserer på tenkere som Schmitt. Tekstene illustrerer dessuten usedvanlig godt hvor intense mellomkrigstidens debatter var, og ikke minst hvilken åndsrik og dirrende tenkning som kom ut av tidens kriseerfaringer.

I tillegg er Kelsens skarpe analyser høyaktuelle i dag. Mye av det Kelsen beskriver som demokratiets prinsipper og virkemåter, er interessant også når vi skal kaste et blikk på samfunnet og politikken i dag. Selvsagt er deler av tenkningen hans preget av tidens tann, og selvsagt er det mye man kan stille spørsmål ved og være uenig i, slik som koblingen mellom demokrati og en skarp relativisme. Men det er tekster å ta i og å gå i dialog med. Ja, først og fremst ansporer Kelsens tenkning oss til å tenke videre, til å bore dypere i spørsmålet om hvorfor vi egentlig har et demokrati. Å begripe dets vesen og dets verdi er en viktig del av demokratiets forsvar.

Noter:

1. Hans Kelsen, Om demokratiets vesen og verdi, Dreyer 2026, s. 177.

2. Hans Kelsen, Om demokratiets vesen og verdi, Dreyer 2026, s. 193.