Feministisk filosofi i Tromsø: Konferanse

Med jevne mellomrom dukker debatten om den feministiske filosofiens plass og kjønnsrepresentasjon i filosofifeltet opp i norske medier. Både allmennheten og studenter viser tydelig interesse. For oss som jobber innen feltet, virker tiden overmoden for en forskningsbasert diskusjon om hva det faktisk vil si å drive med eller praktisere feministisk filosofi i dag. Med andre ord har det vært på tide å vende tilbake til grunnleggende spørsmål om feministiske filosofiske metoder, hva som står på spill ved å drive med feministisk filosofi, samt forholdet – og spenningene – mellom feministisk filosofi og andre former for filosofi. Dette er komplekse og velkjente spørsmål som er dypt forankret i den feministiske filosofitradisjonen, men som det offentlige bildet av feministisk filosofi, så vel som situasjonen ved mange filosofiinstitutter, bare i liten grad reflekterer.

I to dager ble Tromsø et samlingspunkt for forskere fra hele verden som jobber med disse eller relaterte temaer innen filosofi eller andre felt, og som på ulike måter belyste statusen til disse spørsmålene i dag. Konferansen åpnet med en kort introduksjon og velkomst av Oda Davanger, leder av Solidarity Society. Som en nyoppstartet organisasjon med mål om å forbedre inkluderingen av kvinner og kjønnsminoriteter i filosofi, er Solidarity Society blant annet opptatt av å fremme bevisst bruk av kjønnsinkluderende forskning og undervisning som engasjerer kjønnsminoriteters perspektiver i filosofiens mange delfelt. I tillegg tilbyr organisasjonen et møtepunkt for filosofi for å støtte hverandre i dette arbeidet. Dette gjorde Solidarity Society til en naturlig samarbeidspartner for forskningsnettverket i feministisk filosofi, samtidig som konferansen også viste hvorfor slike organisasjoner fortsatt er nødvendige.

Allerede i første innlegg fikk vi innsikt i hvorfor feministisk filosofi er nødvendig, når det kommer til kvinnerelevante fenomener og problemstillinger som ellers har fått lite filosofisk oppmerksomhet. Filipa Melo Lopes (Universitet i Edinburgh) undersøkte den nylige oppmerksomheten magi og astronomi har fått som symboler på kvinnelig makt, spesielt i sosiale medier. Med bakgrunn i Simone de Beauvoirs arbeid, argumenterte Lopes for at denne myten om kvinne som magisk skikkelse i ett med naturen er spesielt utsatt for å havne i patriarkatets felle grunnet passivitet og mangel på handling. Altså at ideen om denne mektige kvinnen, underlagt magien, gir kvinnen en posisjon som passiv og som «den andre». Lopes innlegg var både begynnelsen på alle de ulike måtene feministisk filosofi er legitim og nødvendig, men også begynnelsen på et mangfold av rike diskusjoner knyttet til begreper som kvinne, makt, passivitet og handling. For var det én ting som kom tydelig frem i løpet av konferansen, så var det at feministisk filosofi rommer et mangfold av metoder, teorier og begreper.

Av de forskjellige metodene, diskuterte blant annet Saumya Sirothia (Universitetet i Delhi) hvordan tekst fra tantrismen utvider feministiske konsepter, slik som kroppsligjøring og rituelle handlinger. Bhattacharjee Sukalpa (North-Eastern Hill University, Shillong) argumenterte for feministisk skriving som en metode knyttet til epistemisk rettferdighet. Lilli Mittner, Lena Haselmann-Kranzle og Janke Klok (RESCAPE) introduserte en feministisk metode som innebærer fiktive samtaler mellom historiske kvinner fra forskjellige tider og steder. Men med dette mangfoldet, er ikke alltid metodene, teoriene og begrepene i harmoni.

At det finnes diverse uenigheter innad i den feministiske diskursen, var tema for flere innlegg og diskusjoner. Både Erika Ruonakoski (universitetet i Jyväskylä) og Kyle Stroh (Ohio State University) tok utgangspunkt i uenighetene i det som ofte kalles de «feministiske bølgene». Ruonakoski foreslo en lesning av de forskjellige feministiske bølgene gjennom Thomas Kuhns teori om paradigmeskifte, mens Stroh argumenterte for en moderat holistisk forsoning av konflikten mellom tradisjonell feminisme og interseksjonalitetsteori. Joshua Caine-Welch (Eastern Michigan University) presenterte en konflikt i Luce Irigarays forståelse av kjønnsforskjeller. Mens Fredrik Nilsen (UiT) stilte spørsmål til hva det egentlig innebærer å være en feministisk filosof, og om han selv kunne kalle seg en feministisk filosof med bakgrunn i hans arbeid om å bringe frem neglisjerte feministiske og ikke-feministiske kvinnelige filosofer. Altså holder det å selv ha feministiske verdier eller må også arbeidet reflektere disse verdiene? Og hva er egentlig feministiske verdier?

At det er en spenning mellom ulike perspektiver, kan uansett være en styrke. Det kan være et uttrykk for at feministisk filosofi er i konstant utvikling og dialog med seg selv. Ying Huang (Brown University) demonstrerte at friksjon er nødvendig for den feministiske filosofiens utfordring av den utbredt oppfatning at visse perspektiver, teorier og begreper bør ekskluderes.

Konferansen ga absolutt håp. Håp om at det faktisk skjer en endring. At feministiske begreper og perspektiver får mer plass i de ellers mannsdominerte diskursene. I løpet av konferansen ble det diskutert på hvilken måte feministiske tenkere har utfordret perspektiver som tradisjonelt har hatt stor innflytelse i politisk teori, epistemologi, fenomenologi, vitenskapsfilosofi og logikk, men også hvordan feministiske tenkere har introdusert begreper og teorier som tar i betraktning opplevelser og forståelser som har vært historisk ekskluderte.

LES OGSÅ: OM IKKE-VESTLIG OG DEKOLONIAL FILOSOFI

Blant annet, foreslo Elise Bokaba (North-West University, South Africa) et kritisk afrikansk feministisk filosofisk rammeverk for å forstå posisjonene til eldre afrikanske kvinner når det gjelder deres langvarige erfaring med å både være offer og utøvere av den patriarkalske ideologier. Ashwini Ramseh Sharma (BITS Pilani) understrekte på hvilken måte kvinnelige filosofer, slik som Margaret Cavendish, Mary Astell og Emeilie du Chatelet, utvidet opplysningstidens filosofiske diskurs og bidro med konseptuelle rammeverk. Katrina Torsoe (University of Miami) diskuterte på hvilken måte anti-eksepsjonalismens og abduktivismens utfordring av logikkens innhold- og verdinøytralitet og dens mulighet for en feministisk logikk. Valerie Scheibenplug (universitetet i Vienna) demonstrerte hvordan feministisk filosofi kan utfordre tradisjonelle erkjennelsesteorier, rekonstruere politiske kategorier og bidra i en transformativ forståelse av politikk – en forståelse som dekonstruerer seperasjonen mellom det private og offentlige. Julia Shenot (University of Notre Dame) viste betydningen av å sette feministisk tekning i dialog med antikkens filosofi. Ved å vurdere den feministiske diskusjonen knyttet til reproduktivt arbeid i lyst av Platons visjon for kvinners liv i Staten, er det tydelig at Platon selv ignorer egne prinsipp om spesialisering. Ozlem Duva Kaya (Dokuz Eylul University) påpekte viktigheten av feministisk standpunktteori og begrepet om epistemisk urett når det kommer til flere konkrete eksempler knyttet til helse, arbeid i hjemmet, og kroppslig autonomi. Og Rose Trappes (Universitet i Bergen) synliggjorde hvilken suksess feministiske temaer, ideer, tilnærminger og forskere har i mainstream vitenskapsfilosofi. Men som Trappes understreket, har denne inkluderingen vært både selektiv og begrenset.

Selv om man arbeider med kjønnsrelaterte problemstillinger, slik som betydningen av kjønn i konstruksjonen av filosofiske teorier og fremstillinger, eller kvinnelige filosofers bidrag til faget, kommer man ikke utenom problemene knyttet til det å jobbe med feministisk filosofi.

Laida Arbizu (University of the Basque Country) undersøkte fornektelsen av kjønnsbasert vold, og hvordan denne fornektelsen utgjør en form for hermeneutisk urettferdighet. Sibylle Schmidt (Freie Universität Berlin) belyste på sin side frustrasjonen mange feministiske filosofer opplever ved feministiske intervensjoner. I et treårig prosjekt, finansiert av den tyske regjeringen, utviklet Schmidt sammen med flere andre vitenskapelige resultater, innovative undervisningsmaterialer og intervensjoner for å utvide den filosofiske kanon i skoler og universiteter, samt synliggjøre kvinnelige filosofer i historien og i nåtiden. Schmidt argumenterte for at denne synliggjøringen ikke bare er et epistemisk problem, men en konfrontasjon av mektige strukturer av fornektelse og aktiv uvitenhet som er dypt forankret i universitetet. Hege Dypedokk Johnsen (NTNU) diskuterte hvordan sinne kan fungere som et verktøy for motstand og en katalysator for endring innen feministisk historieskrivning og filosofi. Sinne kan nettopp bidra til å ta tak i temaer som er viktige, men vanskelige, og til å stå i kampen om å fremme feministiske perspektiver og teorier på en hensiktsmessig måte.

For det er fristende å stille spørsmål ved hvorfor så mange som jobber med feministisk filosofi kjenner på frustrasjon og sinne. Og ikke minst hvorfor så mange opplever en benektelse og motstand fra andre som ikke jobber med denne type filosofi. I løpet av disse to dagene var det samlet filosofer fra hele verden som på ulike måter jobbet med kjønnsperspektiver innenfor politisk filosofi, etikk, epistemologi, metafysikk, fenomenologi, logikk, vitenskapsteori og filosofihistorie. Det var filosofer som jobber analytisk, filosofer som jobber kontinentalt og filosofer midt imellom; filosofer som anvender indisk filosofi, europeisk filosofi, amerikansk filosofi og afrikansk filosofi; filosofer som er interessert i antikkens filosofi og filosofer som er interessert i moderne filosofi. Med dette mangfoldet kan vi ikke fortsette å anse feministisk filosofi som en marginal tradisjon, men som en sentral del av den filosofiske diskursen. Og kanskje er det nettopp her vi finner årsaken til denne benektelsen og motstanden som mange av oss opplever. Feministisk filosofi utfordrer både rammer og begrensninger i teorier og begreper, men også rammene og begrensningene som ofte kan oppleves i akademia.

Til tross for mangfoldet i tilnærminger og metoder, var det på konferansen aldri diskutert hva som er den riktige filosofien eller metoden, en diskusjon som vanligvis opptar filosofiske institutter verden rundt. Uavhengig av egne filosofiske overbevisninger, var deltakerne på konferansen i dialog med et ønske om å lære av og utfordre hverandre for å utvikle solide teorier og begreper. På denne måten stiller slike konferanser høyere krav til hver enkelt filosof. Et krav der vi ikke lenger kan sitte på hver vår tue, og bare kommunisere med de som allerede deler denne tua. Men et krav om å engasjere seg utenfor de rammene man selv er plassert i, eller selv har plassert seg i. Dette engasjementet krever mer kunnskap, oversikt, men ikke minst ydmykhet.

Så la oss vende tilbake til der vi startet: Hva vil det si å drive med feministisk filosofi i dag? Denne konferansen har vist at feministisk filosofi handler om å utfordre etablerte strukturer, åpne opp for nye perspektiver og skape rom for dialog og samarbeid. Og ikke minst, konferansen har demonstrert hvorfor vi fortsatt trenger arenaer som dette. For feministisk filosofi møter fortsatt motstand, og det er fortsatt en vei å gå for å sikre at denne typen filosofi får den plassen og anerkjennelsen den fortjener. Slike arenaer gir oss muligheten til å reflektere og samarbeide, og å styrke feministisk filosofi som en levende og relevant del av den filosofiske tradisjonen. Konferansen har vist at det finnes et sterkt og mangfoldig fellesskap av filosofer, til tross for frustrasjon og motstand, som er dedikert til å utvikle og fremme kjønnsinkluderende forskning. Det gir håp for fremtiden!