Kjønn av en annen verden?

Det blir nok feil å si at en form for litteratur har et formål, men science fiction har sammen med muligheten til å tre ut av virkeligheten, en ganske unik evne til å velte om på gitte sannheter, og å gjøre det kjente fremmed. Mørkets venstre hånd («The left hand of darkness») av Ursula LeGuin er en klassiker i sjangeren, og gjør nettopp dette.

Premisset for boka er utsendingen Genly Ai sitt forsøk på å innlemme planeten Gethen i det interplanetære fellesskapet Oikumene. Denne planeten er naturligvis vilt fremmed for han på mange måter, men det som nok har satt seg som mest spesielt ved planeten, og det som romanen er mest kjent for, er at er at menneskene på Gethen er kjønnsløse.

Kjønn og ukjønn

Gethenerne blir kun kjønna og får seksualdrift når de havner i kemmer, som skjer omtrent månedlig. Da er det også tilfeldig fra gang til gang hvorvidt de får mannlige eller kvinnelige kjønnsorgan. Dette gjør at folk sosialt ikke blir skilt basert på kjønn, og dermed fins det ikke noe patriarkat.

Denne ulikheten med jordboeren Genly sin hjemlige sivilisasjon er noe som skaper trøbbel for han. Selv etter å ha vært der i nærmere to år, sliter Genly med denne ukjønna verdenen – gjennom mesteparten av romanen, hvor han er innom ulike samfunn og land, klarer han ikke å la være å forsøke å plassere gethenerne i båser. Han selv sier at han ender med å tvinge den enkelte getheneren «inn i disse kategoriene som er så irrelevante for hans vesen og så essensielle for mitt eget».¹

Det er imidlertid ikke ønsket om kategorisering som er det mest trøblete for Genly selv, men det at han også dømmer gethenerne etter det man må kunne kalle patriarkalske normer. Og som en god patriarkalsk mann feminiserer han det han syns er negativt. Når han i en samtale føler seg brukt i et spill mellom bokas andre hovedkarakter Estraven og hans rival Tibe, blir han «irritert av denne fornemmelsen av feminin intrige» og går sin vei.² Litt seinere irriterer han seg over vertshuseieren sin pratsomhet, og kombinert med hans «fete lår som han vrikket på når han gikk» føler Genly for å omtale han som en «vertinne» som er svært så «feminin av utseende og væremåte». Derfor blir Genly sjokkert når han finner ut at vertinnen aldri har født noe barn.³

Genly er et menneske fra Jorda, og føler seg fremmed på Gethen. Han er det eneste mennesket som er kjønna hele tida, og dermed den eneste på hele planeten som prøver å definere mennesker som menn eller kvinner. Fremmedheten strekker seg fra atferd til det fysiske, og er også gjensidig. Siden Genly alltid har mannlige kjønnsorgan, blir han omtalt som en pervers, på nivå med Getheniske avvikere som enten av tilfeldige biologiske utslag eller gjennom hormonbehandling alltid er i kemmer. Videre bærer han på en slags mannlig stolthet, som bidrar til de relasjonelle problemene han får. De gethenske kommunikasjonsnormene er i seg selv svært fremmede for han, og det hjelper ikke at han er negativ til det han ser på som femininiteten til disse menneskene. Det er tydeligst med Estraven. Han prøver konstant å hjelpe Genly og å kommunisere med han, men Genly evner ikke å ta imot rådene hans. De to kulturene er enormt forskjellige, så vi kan ikke med sikkerhet si at Genlys sosiale utfordringer kun handler om kjønn, men det er et perspektiv vi som lesere konstant blir gjort oppmerksomme på.

Nesten umiddelbart i fortellinga legger Genly ut om Estraven sin «kvinnelige» oppførsel med «sjarm og etikette blottet for innhold»⁴ og han forbanner «den feminine sleipheten hans».⁵ Samtidig får Genly, om han ser på Estraven som mann, «en fornemmelse av falskhet, bedrageri: hos ham, eller i min egen innstilling til ham?».⁶ Omtrent samtidig gir Estraven råd og advarsler til Genly om de politiske intrigene han befinner seg i på en måte som for gethenere nok er flaut overtydelig. Genly innser ikke dette før han får andre sjokk, og selv da stoler han ikke på advarselen.⁷ Sånn fortoner holdninga Genly har til Estraven seg gjennom store deler av boka.

Det er først etter at Estraven redder Genly fra en konsentrasjonsleir, og leder han i flukt over planetens enorme arktiske isøde, at Genly klarer å stole på han. Det er under denne flukten at han klarer å riste av seg kategoriseringstvangen:

«Og da så jeg igjen, og denne gang for godt, det jeg alltid hadde vært redd for å se, og som jeg hadde latt som jeg ikke allerede hadde sett i ham: at han var kvinne i tillegg til mann. Alle behov for å forklare denne frykten forsvant med selve frykten; det jeg til slutt endte opp med, var å akseptere ham som han var. Fram til da hadde jeg avvist ham, fornektet hans egen virkelighet. […] Jeg hadde ikke villet akseptere ham. Jeg hadde ville ikke gi tillitt, vennskap, til en mann som var en kvinne, en kvinne som var en mann.»⁸

Det er først når Genly lar være å presse dette enkeltmennesket inn i den ene eller andre upassende og forhåndsbestemte kategorien, og når han aksepterer han som han er, at han klarer å møte Estraven på like fote, uten frykt.

Ubehaget i møte med annerledesheten skapte hindre både for mellommenneskelig kontakt, og for Genlys interaksjon med samfunnet. Han møter en fremmed kultur, og ville nok uansett fått problemer med å tilpasse seg normene til de gethenske samfunnene. Men disse samfunnsmessige og mellommenneskelige problemene ble langt mer uoverstigelige når det ble for ubehagelig å se på disse menneskene som mennesker.

Det Genly føler og gjør i møte med mennesker som ikke kan defineres som menn eller kvinner virker ikke helt ulikt vanskene jordlige enkeltindivider og hele samfunn har i møte med ikkebinære, interkjønna eller til og med binært transkjønna mennesker i dag. Siden det er Genly som er avvikeren, er det han som kjenner de negative konsekvensene av sine egne vansker for å akseptere det som for han (og oss lesere) er avviket. Her ute i virkeligheten forholder ting seg annerledes.

Det som er fiffig med å lese denne boka, opprinnelig skrevet i 1969, i 2025, er at den på sett og vis ligger milevis foran den nåværende hovedstrøms-diskursen om kjønn, selv om nok kjønnsforskning og feminisme har utvikla seg videre sia 60-tallet. Mens tendensen i dagens offentlighet er å ville dele opp kjønn i biologi og den samfunnsmessige røkla, går Mørkets venstre hånd i retning av å behandle kjønn som det mer kompliserte og sammensatte sosiobiologiske fenomenet det er for oss jordboere.

Virkeligheten er naturligvis mer komplisert enn romanen, og det er kanskje også grobunn for å stille seg kritisk til Gethen som allegori: Når Le Guin tar vekk den biologiske variasjonen hos menneskene for å vise et ukjønna samfunn, blir det fort lett å tenke at patriarkatet kun har grunnlag i en forenkla biologiforståelse. Så enkelt er det likevel ikke.

Poenget med romanen er ikke at vi bare skal la oss fascinere av Gethen og hele den verdenen som sådan, men hva den betyr for oss. Som Le Guin ymter på med i forordet, så er ikke poenget med science fiction framtida, men samtida. Og derfor er det Genly og hans tanker som sier mest om kjønn, ikke Gethen.

Genlys ubehag gjelder både utseende og atferd. Selv om biologien som bidrar til å underbygge tokjønnsmodellen er borte, klarer han likevel ikke å tre ut av den. Før han i det hele tatt kommer i buksa på gethenerne, vil Genly både ha atferden og det øvrige utseendet regulert etter jordlige normer.

Samtidig virker han uinteressert i det reint forplantningsmessige. Dette skildres forholdsvis nøytralt, om ikke klinisk, i boka. For eksempel når han omtaler pervers-fenomenet: «Lengre perioder av kemmer, med permanent hormonell ubalanse i mannlig eller kvinnelig retning, forårsaker det de kaller perversjon. Det er ikke uvanlig; rundt tre til fire prosent av den voksne befolkningen er fysiologiske perverse eller abnormale – normale etter vår målestokk.»⁹

Likevel vekker utseende (som jo også er biologisk) og atferd avsky. Patriarkatet han bringer med seg – vårt patriarkat – baserer seg ikke på rein biologi, men på kjønn som en kategorisering som spenner over biologi og atferd. Det Genly reelt sett gjør, er å benekte den virkelig eksisterende annerledesheten til fordel for det vante systemet sitt.

Samtidig er det mulig at Le Guin har gjort det litt enkelt for seg. Når Genly endelig aksepterer Estraven og sier at han «var kvinne i tillegg til mann»,¹⁰ så hopper dette også bukk over noe vesentlig. Når Genly uttrykker kjønna avsky, er det alltid det han kaller femininitet som er negativt. Og dette forsvinner kanskje muligens mens vi følger han gjennom boka fra fordømmelse til aksept.

Le Guin sin ukjønna verden gjør det nok vanskeligere å få øye på patriarkatets negative holdning til femininitet. Selv om Genly aksepterer denne nøytrale verden som det den er, er det et mer åpent spørsmål om han har kasta fra seg kjønna holdninger når det gjelder jordboere, og da kanskje særlig overfor femininitet.

Det er også mulig at valget av en fullstendig ukjønna verden drar med seg en tanke om biologien som primær på lasset. Patriarkatet regulerer ikke bare atferd og normer basert på biologi, men også biologi basert på atferd og normer. Boka er så vidt innom det: De nevnte perversene blir ikke utstøtt, men omtales nettopp som perverser, eller «halvdøde», og tolereres med «avsmak». Det er på tross av at de også er en naturlig del av getherernes biologi.¹¹ Her i virkeligheten er konsekvensene åpenbare i de kjønnsnormaliserende inngrepene gjort på interkjønna spedbarn, og behandlinga transpersoner har møtt og møter i helsevesenet.

«Kjønn» er en kategori vi har funnet på, uansett om det er tilfeldig eller fast hvilke reproduktive organ den enkelte har. «Mann» og «kvinne» er kopla til fysiologiske trekk, men hvor grensene går, at det bare er to kategorier, og hvilke trekk som er viktige, er alle i og for seg vilkårlige og samfunnsmessige. Like vilkårlig er hvilke atferdstrekk «menn» og «kvinner» bør ha. Kjønn er en kategori som omfatter alle disse aspektene, og det faktumet kan, tross alt som ligger i teksten, forsvinne i en skarp todeling mellom biologi og atferd når Gethenerne er fysiologisk ukjønna, men fritt blir koda som «mannlige» eller «kvinnelige» ellers av Genly.

Likevel gjenspeiler Mørkets venstre hånd noe av verden i dag. Vitenskapelig sett veit vi at kjønn er mer komplisert enn at Gud skapte mann og kvinne – verken biologifaget eller kjønnsstudier gir medhold i en slik forståelse. Men en del sliter åpenbart med dette. Istedenfor å gå i seg selv, eller rett og slett bare ikke bry seg så mye, velger de samme løsning som Genly i begynnelsen av romanen – transpersoner og ikke-binære er syke avvikere, og ikke selvstendige mennesker som er det de erklærer seg for å være.

Her i virkeligheten er det patriarkatet som er sterkt og i majoriteten, og å beskytte tokjønnsmodellen og grensene mellom kjønna handler til syvende og sist mer om maktstrukturer enn om psykologisk avsky. Motsatt virkeligheten er patriarkatet Genly bærer med seg maktesløst overfor en hel planet som er det fremmed.

Hvordan verden henger sammen

Likevel, det er ikke slik at denne boka bare handler om kjønn. Jeg tror man like gjerne kan si at Le Guin bruker kjønn som en måte å vise at møtet med «den andre» kan være skremmende og avkreve sjølrefleksjon.

Genly blir en slags antropolog som aleine drar inn i et fremmed samfunn. Han går fra å være en majoritetsperson, til å bli en radikalt fremmed minoritet. Om han faktisk skal klare å møte dem på like fote, må han ikke bare lære dem om han, men han må klare å legge vekk sin egen frykt for det fremmede. På Gethen er kjønn bare den mest radikale ulikheten, fremst blant mange.

Etter mitt syn lar ikke Le Guin leseren på noe tidspunkt slippe unna med å danne seg enkle forklaringer av Gethen som helhet, eller de enkelte samfunna på planeten. Leseren blir pressa til å forholde seg til Gethen som et ekte samfunn – mange faktorer er i spill, og det er ikke bare å trekke enkle årsakssammenhenger fra befolkningens særegne biologi.

LES OGSÅ: EN TVETYDIG UTOPI FOR KLIMAKRISENS TID

Le Guin har gjort seg flid med å ikke framstille Gethen som en forflata, enkulturell planet. Genly begynner i hovedstaden i kongeriket Karhide, men er innom flere bosettinger i flere land, som alle er ulike. Romanen gir ingen konkrete svar på ulikhetene, men legger fram mulige faktorer – blant annet kjønn, maktstrukturer, religion, økologi og reine historiske tilfeldigheter.

For eksempel ender Genly opp i nabolandet Orgoreyn, et slags overvåkningsbasert diktatur som er radikalt annerledes enn det løst sammensatte kongeriket Karhide. Hvorfor Orgoreyn har blitt så annerledes blir det aldri gitt noen enkel forklaring på – det er et samfunn som skiller seg fra Karhide når det gjelder familiestruktur, religion og høflighetsnormer, uten at noe aspekt trekkes fram som den ene avgjørende ulikheten.

Gethen er en kald planet, og kulda og det tilhørende hardføre klimaet er hele tida til stede i teksten. Det påvirker arkitekturen, ved at husene har dører høyt oppe til bruk når det ligger flere meter med snø, og det påvirker transporten, som først og fremst skjer utenom den gjørmete sommeren, og er farlig og saktegående. Likevel er det høyst uklart hvor bestemmende klimaet er egentlig er for samfunnet, og i hvilken grad det kunne vært annerledes om samfunnet var annerledes. Et åpenbart eksempel på ulik tilpasning til økologien er at i Karhide har de det for Genly kaldt innendørs, mens i det langt mer ulikhetsprega Orgoreyn har i hvert fall de rike det varmt.

Genly møter en planet som er helt fremmed, og det strekker seg fra kjønn og økologi til høflighet og samfunnsstrukturer. På de knappe 260 sidene klarer Le Guin å unngå ei felle for fantasiverdener, nemlig å gjøre en hel planet til en ensformig kultur. Ei heller lar hun samfunnene på Gethen være så enkle at de lar seg forklare med enkle deterministiske årsakssammenhenger. Genly og vi kan se at Gethen er sånn og sånn, og at faktor X og Y nok spiller en rolle, men lenger kommer vi ikke, fordi vi ser ikke hele historien, men bare et øyeblikksbilde.

Avslutning

Mørkets venstre hånd er en roman det fremdeles er verdt å lese og reflektere over. Nyoversettelsen til Simen Hagerup er også et grundig arbeid som gjør at teksten gjør seg svært godt i norsk språkdrakt.

Når boka ble gitt ut var det noe kontroversielt med science fiction som handla mer om samfunn enn om teknologi. Men selv om science fiction som ikke er rein teknologisk spekulasjon ikke akkurat er normbrytende lenger, så står boka fint på egne litterære bein uten noen sensasjonsverdi. Science fiction handler som sagt om nåtida, og patriarkatet og strid om kjønn lever dessverre i beste velgående.

Fotnoter

1. Le Guin, Ursula K. – Mørkets venstre hånd (Oslo: Cappelen Damm, 2025), 24
2. Le Guin – Mørkets, 21
3. Le Guin – Mørkets, 54-5
4. Le Guin – Mørkets, 24
5. Le Guin – Mørkets, 26

e Guin – Mørkets, 24

6. Le Guin – Mørkets, 50
7. Le Guin – Mørkets, 223
8. Le Guin – Mørkets, 68
9. Le Guin – Mørkets, 223
10. Le Guin – Mørkets, 68