ENKEL, GAMMEL VISDOM

For mange år siden, da jeg jobbet som lærer ved Examen Philosophicum, kom jeg i samtale med en kollega som sto overfor et interessant dilemma. Utfordringen lå i hans bevissthet om hvor mye mer komplekst stoffet egentlig var enn det han hadde mulighet til å formidle – gitt den begrensede tiden han hadde til rådighet og studentenes modenhetsnivå. Det var som om ordene vokste i munnen på ham når han, for eksempel, skulle forklare Platons idélære i løpet av en forelesning på tre kvarter. Ordene stoppet opp. Han fikk dem ikke ut. For han visste at uansett hvor mye han forsøkte, ville det være umulig å formidle den dype forståelsen han egentlig ønsket å dele.

Jeg kom til å tenke på denne kollegaen da jeg nylig leste Niels Overgaards bok om stoisisme Alt handler ikke om deg utgitt på det nystartede Pangolin Forlag. Overgaard synes ikke å ha noen kvaler knyttet til det å forenkle et filosofisk materiale. Snarere tvert imot. Boka er klinkende klar på at den vil være en enkel innføring. Lesere som er ute etter en grundigere gjennomgang av stoisismen må lete andre steder.

Kort fortalt fremstår boka som en selvhjelpsbok basert på stoisk filosofi og tar sikte på å vise hvordan man ved å følge fem grunnleggende stoiske prinsipper, kan få et bedre liv. Øvergaard går her i fotsporene til en rekke tidligere forfattere som bruker den gamle filosofiske retningen på samme måte, som Alain de Botton, Svend Brinkmann og Jens Oscar Jenssen. Stoisismen byr seg frem som et relevant grunnlag i denne sammenhengen i og med at den allerede i sin opprinnelige form hos kjente stoikere som Seneca (død 65) og Marcus Aurelius (121–180) fremstår som en livsfilosofi som brukes til veiledning og trøst i møte med livets vanskeligheter.

Og hos Øvergaard gjøres dette altså på enklest mulige måte. Gjør dette teksten til en dårlig bok? Noen danske anmeldere av den danske originalen av boka mener det, for eksempel Asker Hedegaard Boye i Weekendavisen som mener at boka fremstår som «én lang vittighet» som vil fikse middelklassens stress med henvisning til antikkens stoikere. Eller Kathrine Maria Amann i Kristeligt Dagblad som klager over at lesingen av boka gir henne en følelse av «at blive mainsplainet timelangt af en, der lige har læst et citat af Seneca på Wikipedia».

Jeg må innrømme at jeg frydet meg over å lese disse omtalene etter å ha lest Overgaards bok, der eplekjekke forenklinger og heseblesende assosiasjoner nærmest ga meg et fysisk ubehag. For eksempel når Overgaard i sin oversikt over personer som kan tjene som eksempler på stoisk levemåte ikke bare tar med klassiske stoikere fra antikken, som Marcus Aurelius eller Epiktet, men også EU-kommissær Margrethe Vestager, på grunn av hennes objektive og rolige tilnærming når hun deler ut milliardbøter til verdens største selskaper, eller rollefiguren Winston Wolfe i filmen Pulp Fiction, som riktignok er en lurvete gangster, men også en kald og effektiv problemløser. Jeg er også enig med anmelderne i at de enkelte kapitlene i boka virker rotete og fragmentariske. Det kan virke som om forfatteren har hatt litt for dårlig tid til å gi materialet en ryddig disposisjon. Eller så gjør han slik som så mange andre: han skriver slik han tenker – i assosiasjoner og tankesprang, og har ikke helt tatt inn over seg at det å skrive en bok er et fag som stiller større krav.

En annen ting er hvordan hvert hovedkapittel følges av et kapittel om hvordan perspektivene man har gjennomgått, kan anvendes i arbeidslivet. Her merker man at forfatteren virkelig har hatt det travelt. Det hele virker tilfeldig og vilkårlig, som om vi her er inne i et pliktløp som forfatteren gjennomfører – ikke fordi han vil det – men kanskje fordi forlaget mener det vil gjøre boka enda mer salgbar. Forbindelsen til det stoiske utgangspunktet virker også noen ganger i fjerneste laget, for eksempel når vi rådes til å se på tiden vår som penger, eller minnes om banaliteter som at små ting kan gjøre en forskjell.

En mulig formildende omstendighet er hvordan Overgaard er usminket ærlig om at han ikke har noen faglig bakgrunn for å skrive en bok om stoisismen. Han er utdannet journalist og jobber som kommunikasjonssjef i danske Gyldendal. Når han skriver boka, forklarer han, er det fordi han på et tidspunkt da han hadde behov for det, oppdaget stoisismen, og opplevde hvordan de stoiske prinsippene hjalp ham til et bedre liv. Han er som mannen i nabohuset, som har gjort en inspirerende oppdagelse, og som nå ønsker å dele denne med naboene sine, altså «folk flest».

«Uten å ha levd et spesielt spektakulært liv, har jeg gjennomlevd noen av de moderne plagene som depresjon, angst og stress, samt mer tidløse problemer som svik, skam og sorg,» skriver han i boka, og fortsetter: «Det tok meg mange år, bunker av selvhjelpsbøker og tusenvis av kroner brukt på psykologer før jeg innså at jeg trengte noe annet.» (s. 12)

Overgaard gjentar her en formel vi kjenner godt fra et vidt spekter av tekster fra vestlig kultur- og idehistorie; vi finner det samme perspektivet i alt fra religiøse og filosofiske tekster, til moderne selvhjelpslitteratur – og også reklame. Boka tar utgangspunkt i en hovedperson som – personlig– har erfart et problem eller slitt med et spørsmål. I neste omgang erfarer han hvordan ting blir bedre, enten gjennom noe han finner eller oppdager, eller egen innsats – eller en kombinasjon. Historien om hvordan det har skjedd, kan være mer eller mindre dramatisk. Uansett vil han nå hjelpe oss andre ved å dele det han har erfart, slik at vi kan følge i fotsporene hans, og få det bedre.

Overgaard gjør dette på en måte som mange andre har erfart som vellykket, ved å tone ned sin egen status. Han er verken spesielt modig eller spesielt klok. Han har de samme typer problemer og utfordringer som folk flest. Det er ikke seg selv han vil fremheve i boka. For selv om han er tydelig til stede på hver eneste side, er det ikke fordi han ser på seg selv som bedre enn andre. Han er en av oss.

LES OGSÅ: «I HARMONI MED NATUREN» – DETERMINISME OG DET GODE LIV I STOISK FILOSOFI

Ser vi på salgstallene for moderne selvhjelpslitteratur, er det et stort marked for bøker av denne typen. Overgaard har selv noe å vise til her; med mer enn 75 000 solgte eksemplarer av boka som opprinnelig ble utgitt på dansk i 2020 under tittelen «Det hele handler ikke om dig. Antikke principper for et liv med sindsro, frihed og mening». Overgaard hevder riktignok at boka ikke er en selvhjelpsbok, men akkurat det er det vanskelig å ta alvorlig. Hele boka og måten den selges til leserne på, lyser selvhjelpsbok lang vei.

Uansett hvor kritisk man er mot denne sjangeren, antyder salgstallene at mange setter pris på slike bøker. Det gjelder selv om de serverer forenklinger eller ikke er skrevet av fagfolk. Ja, kanskje faktisk nettopp derfor. For mange oppleves det muligens tryggere og mer tillitsvekkende å ledes gjennom et materiale av en person som viser til egne erfaringer og som fremstår som en likemann, enn av en tung faglig autoritet. Eller kanskje det er selvhjelpsbokas løfte om at ting kan bli bedre på en enkel måte for alle – også dem uten forkunnskaper på feltet – som appellerer.

Det siste finner vi også i Overgaards bok: Den er skrevet for å gjøre stoisk filosofi tilgjengelig i form av enkle prinsipper som kan brukes i hverdagen til å finne ro, frihet og mening, skriver han. Grunnleggende sett handler det om å innse – og ta konsekvensene av – at det «er i tankene og handlingene dine at veien til sinnsro, frihet og mening ligger. Hvis du gjør dem gode, blir livet ditt godt.» (s. 46) Eller som han siterer grunnleggeren av kognitiv psykologi, Albert Ellis: «Det er ikke hendelsene, men våre meninger om dem, som forårsaker lidelse.»

I forlengelsen av disse stoiske ideene utgjør fremstillingen av den stoiske ideen om kontrollsfæren ett av de mest sentrale elementene i boka: Vi må lære oss å skille mellom det vi kan ha kontroll over, og det vi ikke har kontroll over. Det første, altså det som er innenfor kontrollsfæren, kan vi forsøke å forandre om vi ønsker det. Det øvrige skal vi øve oss på å ta som det kommer med et rolig sinn. Å bruke energi på det man ikke kan kontrollere, innebærer å kaste den bort til ingen nytte, og sannsynligvis piskes det opp en mengde negative emosjoner underveis. Om man derimot øver seg på å ta det som ikke kan kontrolleres, som det kommer, unngår man disse følelsene. I tillegg får man utrettet mer ved å bruke energien der den faktisk kan utrette noe, som igjen gir en god følelse av å mestre tilværelsen og være til nytte.

Siden vi her er tett på det som mange ser som kjernen i stoisismen, skal vi se litt nærmere på Overgaards fremstilling.

Ifølge Overgaard består kontrollsfæren av egne tanker og handlinger. Men det er ikke akkurat det stoikerne sier. Stoikeren Epiktet tar for eksempel med impulser, begjær og aversjoner i sin oversikt over det han mener vi kan kontrollere. Stoikerens oppgave blir dermed noe mer omfattende enn slik Overgaard gjengir den. Det er heller ikke så mye handlingene i seg selv som inkluderes i stoikernes kontrollsfære, som valgene og intensjonene som ligger bak handlingene. At dette er et viktig skille, vet alle som har forsøkt å gjøre noe uten å få det til, eller at en handling førte til et annet resultat enn det som var intensjonen. Ved å hevde at vi kan ha full kontroll over handlingene våre, slik Overgaaard gjør, risikerer han derfor å bidra til at leseren stiller krav til seg selv som ikke lar seg gjennomføre. Og det er kanskje ikke så hjelpsomt?

Kanskje er dette et sted han med fordel kunne ha lært noe av min tidligere kollega, og holdt ordene litt tilbake før han satte dem på papiret.

Det er heller ikke så mye hjelp å få av Overgaard når det gjelder det som skjer etter at man eventuelt har bestemt seg for å slå inn på den stoiske livsveien. Én ting er selve ideen om kontrollsfæren. Men hvordan går man frem i praksis for å føre denne ideen ut i livet i de mange ulike situasjonene der den kan være relevant? Eller kanskje enda viktigere: Hva gjør man om man prøver, og ikke får det til?

Boka inneholder riktignok noen eksempler fra ulike situasjoner som tar sikte på å vise oss hva det kan innebære å reagere eller handle stoisk på en utfordring. I ett av dem skal vi for eksempel forestille oss at vi er på vei til jobben i bil, og at en bil plutselig skjærer inn foran oss og tvinger oss til å bråbremse. Her kan vi tenke oss en av følgende to reaksjoner, ifølge Overgaard:

A. Du reagerer spontant. Du viser sjåføren fingeren og følger opp med en rekke av språkets mindre høflige fraser.

B. Pulsen dunker, men du trekker pusten dypt og prøver å forstå situasjonen. Når du har roet deg ned, innser du at neste gang kan det være du som gjør en feil i trafikken. Du gleder deg over dine gode reflekser og evne til å beholde roen i en farlig situasjon. (s. 46–47)

Av de to handlingsalternativene er det selvsagt alternativ B som representerer den stoiske for Overgaard, og som derfor er det beste. For her plasserer man energien sin målrettet innen sin egen kontrollsfære, forklarer han. I alternativ A, derimot, setter man i gang en handlingskjede utenfor seg selv, som man ikke kan vite utgangen på. For eksempel er det umulig å vite hvordan føreren av den andre bilen vil reagere på å bli skjelt ut.

I et annet eksempel skal du forestille deg at en av dine nærmeste er syk, eller at du mister noen du elsker. Den stoiske strategien her er å minne seg om at lidelse, ubehag og ulemper er grunnleggende livsvilkår, og hvis det er synd på deg, er det enda mer synd for nesten alle andre mennesker som noensinne har levd.

LES OGSÅ: OM DØDEN, DØDSANGSTEN OG DYDEN – I LYS AV STOIKERNE

Jeg må innrømme at de to eksemplene ikke oppleves som de store øyeåpnerne. Det er både noe litt prektig og litt banalt over dem, en slags blanding av «tenk positivt», «ikke hiss deg opp» og «husk barna i Afrika». Det siste er en frase som ble brukt da jeg var liten når jeg ikke ville spise maten jeg fikk, og skulle motiveres av å tenke på «barna i Afrika» som – underforstått – ikke hadde noen mat. Med andre ord, om man innser at andre har det verre, skjønner man at egne problemer kanskje ikke er så ille. Alt dette er vel og bra, men også ganske trivielt.

I tillegg kan man spørre når og hvordan man skal bruke disse tankefigurene. Skal man aldri kommentere andres farlige trafikkatferd? Hva om man gjør det, og det fører til at den andre kjører mer forsiktig? Er ikke det bra? Overgaard skriver riktignok et sted i boka at en stoiker både kan og bør forsøke å påvirke verden omkring seg, bare han ikke forventer for mye av resultatene. Det tenker jeg kan være et godt råd. Samtidig tegner eksemplene han gir på stoisk livsførsel et annet bilde. Her er stoikeren i hovedsak en som setter alt inn på å avstå fra å reagere utad, og heller øver seg på å få kontroll over sine indre reaksjoner.

Hva så hvis jeg gjør dette og ikke får det til? Alle som har forsøkt å endre slitsomme tankemønstre, vil vite at det ikke er så lett. Her kunne det kanskje vært nyttig med litt mer veiledning i hvordan man kan gå frem – skritt for skritt.

Slik veiledning er det lite av i boka. Tankene og handlingene dine former livet ditt, insisterer Overgaard, og du bestemmer selv hva du gjør med dem. Men det er ikke enkelt å gjøre det, og det finnes ingen enkel løsning om du prøver.

Det er selvsagt bra at Overgaard er åpen om at det ikke er lett å leve i samsvar med stoiske prinsipper. Det gir et prisverdig element av realisme til boka. Faktisk går han ganske langt i denne retningen: «De stoiske prinsippene legger et stort ansvar på skuldrene dine,» skriver han, «som kan føles overveldende». Samtidig vil han ikke drepe leserens optimisme: «Den gode nyheten er at når du tar ansvar for tankene og handlingene dine og prøver å gjøre noe med dem, er du på vei mot et bedre liv».

Stoisismen kan altså gi et bedre liv, men det er ikke lett, og det er ikke så mye hjelp å få for den som vil vite mer om hvordan det kan gjennomføres.

Jeg savner et større innsalg av praktisk veiledning i boka, for eksempel hentet fra den kognitive psykologien. Overgaard nevner selv i boka hvordan denne bygger på stoisismen. Om man utelukkende fokuserer på stoisismens idé om at emosjonell uro skyldes at man tenker «feil», er den kognitive psykologien en gullgruve for den som søker mer praktiske redskaper for å rydde opp i tenkningen sin.

Men noe slik finner vi ikke i boka. Jeg gjetter på at det skyldes en annen tankefigur som Øvergaard bruker, antakeligvis fordi han tenker at den har større leserappell: å sette likhetstegn mellom gamle ideer og visdom. Figuren bidrar til å romantisere de eldre ideene, litt på samme måte som vi kan romantisere primitive kulturer som har bevart mer av «det opprinnelige» enn vår egen, eller bare ting fra fortiden generelt.

Ifølge denne figuren er det som er eldre, bedre enn det som er nytt. Når Overgaard nevner hvordan kognitiv psykologi bygger på stoisk filosofi, er det altså ikke for å mobilisere interesse for psykologien. Intensjonen er at å få stoisk filosofi til å fremstå som mer verdifull. Figuren forsterkes ytterligere når Overgaard forteller hvordan han selv har brukt tusenvis av kroner på psykologer, presumptivt uten at det hjalp, og først fant svarene han søkte i stoisismen.

Som filosof har jeg selvsagt ikke noe imot forfattere som forsøker å formidle gamle filosofer til nye lesere. Samtidig er det noe problematisk med den omtalte figuren, slik Overgaard benytter seg av den. Overgaard impliserer at eldre ideer er noe vi skal beundre, litt på samme måte som vi beundrer et gammelt slott eller kunstverk. Fremfor å utsette dem for kritikk, blir oppgaven vår å få dem til å «passe» til den virkeligheten vi anvender den på. Om vi ikke får det til, er det ifølge figuren antakeligvis vår skyld. For den gamle «visdommen» kan det vel ikke være noe galt med?

Det kan det selvsagt være. Nye ideer kan være bedre enn gamle. I moderne filosofi eller vitenskap kan vi finne innsikter som er bedre enn dem man hadde før. Ett eksempel er nettopp kognitiv psykologi som kan sees som en avansert forbedring av stoikernes prosjekt om å rydde opp i dysfunksjonelle tankemønstre og frigjør energi som kan brukes til noe mer nyttig. Men kognitiv psykologi er altså ikke «gammel visdom», og mangler den auraen som vi så lett projiserer på denne.

Dette er en kritikk som rammer videre enn kun Overgaards bok, men jeg tenker at en slik kritikk også er viktig. Kanskje ville boka blitt bedre for leseren dersom den på én eller annen måte hadde reflektert inn de risikoene og begrensningene slike figurer skaper.

En annen ting er den kritikken som nyere tenkere, og særlig Martha Nussbaum, har fremmet mot stoisismen. Den retter seg mot den emosjonelle og eksistensielle distanseringen som ligger som en kjerne i den stoiske posisjonen, og som fremstår som et ideal for hvordan vi skal tenke og oppleve forholdet vårt til verden. Den ekte stoikeren skal ikke bare ha en armlengdes avstand til den empiriske virkeligheten med alle sine ting, steder, mennesker og andre livsvesen. Emosjonelt og eksistensielt skal han bryte selve forbindelsen. Han er riktignok innstilt på å ivareta den empiriske virkeligheten, fordi det er hans plikt å gjøre det. Og han kan glede seg over den så lenge han har den. Men om han vil leve som en sann stoiker, skal han ikke binde seg emosjonelt eller eksistensielt til noe utenfor seg selv.

Ifølge Nussbaum representerer dette et grunnleggende falskt menneskebilde. For det er nettopp vår evne til å knytte oss emosjonelt og eksistensielt til mennesker, steder og ting, som gjør oss til mennesker. Selvsagt gjør det oss også sårbare, og selvsagt gjør det oss ulykkelige når vi opplever å tape det vi elsker. Men de mørke følelsene vi da opplever er en del av vår menneskelighet. Ikke minst forteller de oss hva som er verdifullt for oss. En person som ikke vedkjenner seg mørke følelser som sinne, sorg eller sjalusi, eller fortrenger dem, kan heller ikke oppleve at noe har verdi. Derfor er også følelsene verdifulle, selv når de gjør vondt, fordi de gjør oss bevisst over hva som har verdi.

En slik kritikk av stoisismen har selvsagt ingen plass i en bok som bygger på formelen om at visdommen primært er å finne i tanker som er to tusen år gamle. Det er kanskje heller ikke rimelig å kreve at en bok om stoisisme skal inkludere en grunnleggende kritikk av den stoiske posisjonen. På den annen side: Dersom Overgaards prosjekt ikke bare er å gi en historisk fremstilling av stoisismen, men bruke den som grunnlag for å hjelpe moderne mennesker å orientere seg slik at de kan oppnå mer balanse og mening i tilværelsen, kan det være at kritikk av den typen Nussbaum introduserer, likevel burde vært inkludert på en eller annen måte. Det heter at ideer har godt av å bli utsatt for kritikk, og utfallet av kritikken trenger ikke bli at ideene forkastes. Det kan like gjerne være at vi tvinges til å fremstille dem klarere og i et skarpere lys, eller at vi ser begrensningene i dem, samtidig som vi beholder deler av dem.

Om jeg skulle ha skrevet en populær bok om stoikerne med tanke på at boka skulle hjelpe moderne mennesker å finne ro, frihet og mening, ville jeg nok gjort det siste. Jeg ville ikke greid å skrive bok der stoisismen utelukkende fikk i oppgave å representere «gammel tidløs visdom». Skulle jeg gjort det, ville ordene vokst i munnen på meg, og jeg ville ikke fått dem ut. Om også min bok ville blitt en bestselger, er et annet spørsmål.