«I HARMONI MED NATUREN» – DETERMINISME OG DET GODE LIV I STOISK FILOSOFI

I samarbeid med Nasjonalmuseet arrangerer Salongen 21. mai 2025 en panelsamtale om stoisisme og hvordan den brukes i dag. Mange har gjenoppdaget stoisismen i en moderne form som en praktisk filosofi, men antikkens stoisisme bygger på en virkelighetsforståelse som det er verdt å undersøke først. Paneldeltaker Jens Oscar Jenssen gir oss derfor en innføring i nettopp denne sammenhengen mellom naturfilosofi og etikk.

De siste årene har stoisismen hatt en renessanse.¹ Stoisismeinspirerte selvhjelpsbøker har kommet på markedet i en jevn strøm, fulgt opp med kurs, netteventer, globale samlinger, og så videre. Denne «nystoisismen» later til å utgjøre en praksisorientert lesning av stoikernes etikk. Fokuset ligger på allment tilgjengelige «stoiske øvelser» og «kognitive teknikker».² Imidlertid hadde stoisk filosofi opprinnelig en helhetlig karakter, der etikken ikke ble forstått som en isolert disiplin, men som en integrert del av et større filosofisk system.³ Helt fra Zenon fra Kitions tid så stoikerne på filosofien som en systematisk enhet bestående av tre hoveddisipliner: Logikk (logiké), eller studiet av fornuften (logos), fysikk (fusiké), eller studiet av naturen og kosmos (füsis), og etikk (etiké), studiet av menneskenaturen og hvordan vi burde leve for å bli lykkelige, eller oppleve oss fullendte (eudaimonia).⁴ I dagens reformuleringer av stoisismen tar man gjerne mindre hensyn til hva stoisk filosofi opprinnelig var, men fra et faglig perspektiv er det verdt å undersøke hva slags systematiske refleksjoner som de stoiske praksisene egentlig sprang ut av. I denne artikkelen vil jeg derfor se på det fundamentale «kontrollskillet» – eller «dikotomien mellom det vi kan og ikke kan kontrollere» – i lys av stoikernes deterministiske natursyn. Kontrollskillet var særlig sentralt for de romerske senstoikerne og ser ut for å utgjøre en viktig komponent i den nystoiske gjenlesningen. De som ønsker å forstå, tilslutte seg eller kritisere nystoisismen bør altså begynne med å forstå kontrollskillet.

Kontrollskillet

Den stoiske skole er kjent for sin konklusjon om at et godt menneskeliv er et liv i henhold til naturen. Kata phusin er det greske uttrykket som til norsk som regel oversettes i henhold til eventuelt etter naturen. Doktrinen forekommer imidlertid i noe ulike varianter, hos Diogenes Laertius finner vi «å leve konsekvent etter naturen» (to homologoumenon tei phusei zen) og Epiktet snakker om å leve i harmoni med naturen (sumphonos tei phusei) (DL, 7.87; Disk, 1.4)). For å forstå hvordan stoikerne endte opp med denne doktrinen er «kontrollskillet» et godt sted å starte. Det er her Epiktet som er den fremste, og følgelig mest siterte, autoritet og representant for stoisk tenkning.

Epiktets såkalte håndbok, Encheirídion, begynner med følgende setning: «Med alt her i livet er det slik at det er enkelte ting vi selv bestemmer over, andre vi ikke bestemmer over» (Ench., 1). Det er altså et skille mellom det vi kontrollerer, og det vi ikke kontrollerer. Dette såkalte kontrollskillet strekker seg tilbake til de eldste stoikerne, og dets terapeutiske hensikt kan oppsummeres i følgende formular: Det er ting som av sin natur er utenfor din kontroll og derfor ikke opp til deg. Hvis du ønsker å være lykkelig, og oppleve «en god livsflyt», bør du fokusere på det som faktisk er innenfor din kontroll, og som reelt sett er opp til deg.

Rasjonalitet og valg

Stoikerne så på universet, eller det de kalte Naturen (fusis), som en lovstyrt prosess, hvor alt er innbakt i det Susanne Bobzien refererer til som skjebneprinsippet i den stoiske filosofien (Bobzien, 1998: 56). Stoikere som Khrysippos beskrev Naturen som et enhetlig og lukket system av kausale forbindelser, i den forstand at dens lovbundne årsakssammenhenger og prinsipielle forutsetninger umuliggjør at mennesket har det vi i dag kaller «fri vilje» (Stob, Ecl. 1 79. 5-8; Gel. 7.2.1).⁵ Argumentet var altså at alt i Naturen både er metafysisk og fysisk determinert av logisk og temporalt forutgående betingelser, og at alt derfor dypest sett er skjebnebestemt (Cicero, De fato XVIII). Ifølge Bobzien er dette skjebneprinsippet noe alle stoiker til alle tider ga sin tilslutning til, og det utgjør følgelig et svært sentralt premiss for deres etiske tenkning.

Stoisismen hevder altså at mennesket egentlig aldri velger noe som helst. Alt er skjebnebestemt. Likevel er mennesket et rasjonelt dyr, som for stoikerne innebar at mennesket kjennetegnes ved at det er fritt til å gi eller holde tilbake sin tilslutning til sine egne impulser, begreper, tanker, og så videre (se Bett, 1990). I motsetning til andre dyr opplever vi at vi i prinsippet kan respondere fritt både på inntrykk utenfra og på egne følelser og tanker, uten å måtte handle instinktivt. Dette kan gi inntrykk av at mennesket likevel har en type viljesfrihet som andre dyr ikke har. Stoikerne forsvarer imidlertid her en form for kompatibilisme. Det vil si at de på den ene siden hevder at fri vilje ontologisk sett er en umulighet, samtidig som de på den andre siden anerkjenner at mennesket alltid vil ha en opplevelse av å kunne respondere fritt – både på eget mentalt innhold, og på ytre hendelser. Derfor konkluderer stoikerne at mennesket i praksis er nødt til å handle som om det har fri vilje. Denne kompatibilismen utgjør den teoretiske bakgrunnen for kontrollskillet (Bobzien, 1998: 349–354).

Hva som er opp til oss og hva som ikke er opp til oss

Siden de stoiske filosofene argumenterte for at alt som skjer dypest sett er skjebnebestemt, sluttet de at ingenting egentlig er innenfor menneskets kontroll. Samtidig har naturen – for å bruke Epiktets talemåte – «forordnet det slik» at mennesker opplever å faktisk være i stand til å gi og holde tilbake sin tilslutning til egne impulser og tanker – og at denne tilsutningsevnen (prohairesis; προαίρεσις) derfor i en viss forstand (fenomenologisk sett) må sies å være innenfor enkeltmenneskets kontroll. Dette innebærer, hevder Epiktet, at naturen har gitt mennesket et klart og tydelig tegn om hva det skal konsentrere seg om her i livet – hva som er et menneskes naturlige fokus og mandat: Naturen, skriver han, har for eksempel ikke ordnet det slik at ytre ting, som karriere, eiendom, rykte, andre menneskers meninger, kroppens helse, etcetera, er innenfor et menneskes kontroll, på samme måte som viljen vår til å påvirke disse tingene er innenfor vår kontroll (Ench, 1.).

Epiktet ser ut til å anerkjenne at mennesker selvsagt kan forsøke å påvirke slike ytre ting (ut fra beste sosiale mening), men fremholder likevel at denne form for handlinger alltid bør komme fra en aksept for at ingenting ytre til syvende og sist er «opp til oss». Han slår derfor fast at det mest rasjonelle et menneske kan gjøre – det vil si det eneste som er i harmoni med hvordan naturen har ordnet hva som er opp til oss og ikke opp til oss – er å konsentrere seg om det naturen har gitt mennesker en opplevelse av å kontrollere, nemlig hvordan vi responderer på og bruker hendelser og inntrykk (se f.eks. Disk. 1.20; 28.). Responsen, hevder Epiktet, er det eneste naturen har gitt oss et slags ansvar for – i alle fall kan vi ikke unngå å oppleve det slik.

Amor fati

Kirkefaderen Hippolytus gjengir denne stoiske læren ved å henvise til Khrysippos lignelse med en hund som er bundet fast til en vogn som trekkes av en hest (Haer. 1.21.2): Hunden kan løpe etter vognen og få en behagelig reise, eller den kan stritte imot, og få en ubehagelig reise. Uansett vil den trekkes dit vognen går. Dette er altså ment å være et bilde på kontrollskillet og kompatibilismen som det bygger på: Menneskviljen er, ifølge stoisk teori, «fri» til å akseptere skjebnen eller stritte imot, men om man velger å stritte imot vil man ikke oppnå annet enn å utsette seg selv for lidelse. (Lignelsen fanger derfor også opp den stoiske forståelse av lidelse som å stå i opposisjon til det som er nødvendig.) Stoikernes påstand var at dersom man ønsker å unngå lidelse, må man heller ønske at ting skjer slik de faktisk skjer, enn slik en selv vil at de skal skje (Ench, kap 8). Det vil si å akseptere den ytre skjebne – og det er altså dette kontrollskillet er ment å være til hjelp med. For å understreke denne lærens status i stoisk filosofi avslutter Epiktet sin Håndbok med følgende sitat fra Cleanthes’ Hymne til Zeus:

Ja, før meg, Zeus, og du, O Skjebne,

hvor enn dere har bestemt jeg finne skal min plass.

Jeg følger lys til sinns, og gjorde jeg ei,

ond og elendig – må jeg likevel følge.

Epiktet forbinder til slutt kontrollskillet direkte til etikkens spørsmål om hva et godt menneskeliv består i: Han forklarer at dersom man skal lykkes med å flytte fokus fra ytre ting til indre ting (altså det som er innenfor vår kontroll), så må man først av alt innse at det i virkeligheten aldri er ytre ting som er gode og dårlige for et rasjonelt dyr (se f.eks. Disk 1.1; 4.10). Tanken ser ut for å være at det som ikke kan være på noen annen måte enn det er – altså naturens årsaker og betingelser –, nødvendigvis er hinsides godt og dårlig, ontologisk sett. Det som imidlertid kan være godt og dårlig er ens egen respons på ytre hendelser – slik også hestevognlignelsen presumptivt er ment å vise. Man kan respondere på ytre hendelser på en måte som er i tråd med kontrollskillet, eller på en måte som går imot det og dette vil utgjøre en forskjell for ens egen livsopplevelse. Siden responsen er det eneste man kan gjøre noe med, er det kun responsen som i sannhet kan være god eller dårlig for den enkelte. Begrepsparet godt og dårlig må derfor, mener Epiktet, kun anvendes på det som befinner seg i sfæren av ting som er opp til oss. Ens ytre skjebne er i utgangspunktet verken god eller dårlig – den er nøytral, eller likegyldig – og det rasjonelle er å være «likegyldig til likegyldige ting», som stoikere likte å si.

Stoikernes endelige konklusjon blir dermed at det i sannhet gode for mennesket er å orientere seg etter naturens forordning av hva som er opp til oss og ikke opp til oss. Derav formuleringen om at et godt liv er et liv i henhold til naturen. Det som er dårlig, eller ondt for mennesket, er å stå i indre opposisjon til naturens betingelser.

LES OGSÅ: KORT OG KLART OM STOIKERNE

Litteratur

Arnim, H. von (1903–5). Stoicorum Veterum Fragmenta, bind.1–3. Teubner; bind 4 (1924), index, av Adler. M. Taubner. [SVF]

Baltzly, D. Stoic pantheism. Sophia 42, 3–33 (2003). https://doi.org/10.1007/BF02782397

Bett, R. (1990). Carneades’ distinction between assent and approval. The Monist, 73(1), 3–20. http://www.jstor.org/stable/27903166

Bobzien S. (1998). Determinism and freedom in stoic philosophy. Clarendon press.

Brennan, T. (2005). The stoic life. Oxford University Press.

Cicero (1972), Ciceros filosofiske skrifter, bind II, red og overs av Blatt, F., Hastrup, T., Krarup, P. G.E.C Gads Forlag. [Academici Libri = Acad.; De finibus bonorum = De fin.]

Epiktet (2020), Håndbok i livskunst. Overs. Viggo Johansen. Cappelen Damm. [Ench.]

Epictetus (1928). Discourses, Books 1–2. Overs. av Oldfather. W. A. Loeb Classical Library 131. Harvard University Press, 1925. [Disk]

Epictetus (1928). Discourses, Books 3–4. Fragments. The Encheiridion. Overs. Oldfather W. A. Loeb Classical Library 218. Harvard University Press, 1928. [Disk]

Gellius, A, (1927), Attic Nights overs. Rolfe, J. C. Harvard University Press/W. Heinemann. http://data.perseus.org/citations/urn:cts:latinLit:phi1254.phi001.perseus-eng1:1sum.1 [Gel.]

Hahm D. (1977). The Origins of stoic cosmology. Ohio State University Press

Inwood, B (2009), 'Why Physics?', i Ricardo Salles (red.), God and Cosmos in Stoicism (Oxford, 2009; online edn, Oxford Academic, 1 Sept. 2010), https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780199556144.003.0009, accessed 12 Feb. 2025.

Inwood, B (2012) “How uninified is stoicism anyway?”, i Rachana Kamtekar (red.), Virtue and Happiness: Essays in Honour of Julia Annas, Oxford Studies in Ancient Philosophy (Oxford, 2012; online edn, Oxford Academic, 24 Jan. 2013), https://doi.org/10.1093/acprof:oso/9780199646043.003.0012, accessed 12 Feb. 2025.

Laertius D. (1915). The lives and opinions of eminent philosophers, overs C.D. Yonge. G. Bell and Sons.

Mansfeld, J. (2003). Zeno on the Unity of Philosophy. Phronesis, 48(2), 116–131.  http://www.jstor.org/stable/4182721

Sopolsky, R. (2023). Determined – a science of life without free will. Penguine Press.

Still, A. & Dryden, W., (1999). The Place of Rationality in Stoicism and REBT. Journal of Rational-Emotive & Cognitive-Behavior Therapy, 17(3), pp. 143–164.

Todd, R. (1978), Monism and Immanence: The Foundations of Stoic Physics. I Rist, J. M. (Red.) The Stoics (1. red., vol. 1). University of California Press.

White MJ. (2003) Stoic Natural Philosophy (Physics and Cosmology). I Inwood B, red. The Cambridge Companion to the Stoics. Cambridge Companions to Philosophy. Cambridge University Press; 124-152.

https://www.vice.com/en/article/the-revival-of-stoicism/

https://www.washingtonpost.com/books/2024/03/28/stoicism-ryan-holiday-mark-tuitert/

https://www.vl.no/kultur/2025/02/17/glemmer-gud-i-stoisismen/

https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/4qym3e/en-eldgammel-filosofi-faar-nye-tilhengere-under-koronakrisen

https://www.theguardian.com/lifeandstyle/2023/nov/22/stoicism-book-news-brigid-delaney

Fotnoter

1. https://www.vice.com/en/article/the-revival-of-stoicism/; https://www.washingtonpost.com/books/2024/03/28/stoicism-ryan-holiday-mark-tuitert/; https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/4qym3e/en-eldgammel-filosofi-faar-nye-tilhengere-under-koronakrisen; https://www.theguardian.com/lifeandstyle/2023/nov/22/stoicism-book-news-brigid-delaney
2. Stoiske teknikker for emosjonell regulering og kognitiv restrukturering, slik som «dikotomien mellom det vi kan og ikke kan kontrollere» og såkalt «negativ visualisering», har eksempelvis hatt signifikant innflytelse på moderne kognitiv atferdsterapi (CBT) (Still & Dreyden, 2012)
3. Det har vært en del diskusjon rundt spørsmålet om hvorvidt stoisk filosofi virkelig var et enhetlig system. Jeg har ikke her til hensikt å ta stilling i denne diskusjonen. Se for eksempel Inwood (2012). En relevant kilde her er Ciceros De finibus, 3.74–75. Se neste note.
4. Stoikerne tok muligens denne tredelingen fra Speusippos (første overhodet for Akademiet etter Platon). For videre diskusjon av Zenons tilnærming til filosofiens disipliner, se Mansfeld, 2003. Hos Diogenes Laertius (7.38–41) finner vi gjengitt følgende tre metaforer som stoikerne skal ha brukt for å illustrere sammenhengen mellom disse tre disiplinene: 1) filosofi er som et dyr, hvor logikk utgjør benene og vevet, etikk utgjør de mer kjøttfylte delene, mens fysikk utgjør sjelen; 2) filosofi er som et egg, hvor logikk utgjør skallet, etikk er eggeviten, mens fysikk er plommen; 3) filosofi er som et jorde, hvor logikk er det beskyttende gjerdet, etikk avlingen, og fysikk er jorden.
5. Skjebnen, forklarte Khrysippos, «er den logikk (logos) som har betinget hvordan fortidige hendelser har skjedd, hvordan nåtidige hendelser skjer, og hvordan fremtidige hendelser vil skje» (Stob, Ecl. 1 79. 5-8)