HÅPETS FILOSOFI, HÅPETS SOSIOLOGI?

Håp er avgjørende for våre følelser og handlinger. Det er lite vits i å gjøre noe som helst hvis man tror at ens handlinger ikke kan føre til noe – da blir man apatisk og handlingslammet. Eksempelvis krever det å engasjere seg i et demokrati en viss forhåpning om at andre personers holdninger kan bli påvirket. Tror man ikke dette, så er det ikke noe poeng å engasjere seg. Fordi følelser og handlinger er tett bundet opp til håp er det synd at håp er lite utforsket i sosiologen, som tross alt handler om mennesker i samhandling. Håp er derimot et utbredt tema i filosofien, og spørsmålet mitt blir da hvordan håpets filosofi kan brukes til håpets sosiologi. I min drøfting av dette tar jeg turen om sosiologiens motvilje til å analysere håp og hvordan en rekke filosofer kan gi oss innsikt i hvorfor klimastreikene gikk fra håp til håpløshet.

Sosiologiens motvilje til å analysere håp

Det kan være flere grunner til at sosiologien, og samfunnsvitenskapen generelt, i liten grad har studert håp. Sosiologenes fravær på feltet kan spores til at interessen for følelser først ble populært rundt 1970. Man har heller vært opptatt av sosiale strukturer, makt, ulikhet, og globalisering enn følelser. Sosiologer er med andre ord seint ute til et felt som psykologer og filosofer har utforsket lenge.

Marxismen står også sterkt i sosiologi og har historisk sett et trøblete forhold til fremtidsvisjoner og utopier. Mesteparten av marxistiske analyser har ikke vektlagt hvordan ønsker, håp og drømmer motiverer revolusjonære handlinger. Derimot finnes det langt flere analyser som omhandler hindringer til revolusjon: falsk bevissthet, ideologisk kontroll og manipulasjon og reaksjonære trender blant arbeiderklassen. Studier av håp og utopier har, spesielt tidligere, risikert å bli stemplet som nettopp reaksjonære, noe som avleder arbeidet for revolusjon¹.

En annen, og kanskje vel så viktig årsak til at sosiologien ankommer sent til feltet, er ambivalensen og uklarheten rundt håp. Sosiologer flest liker å operasjonalisere begreper, gjøre dem håndfaste og anvende dem i empiriske analyser. Å gjøre dette med filosofiens store bibliotek om håp er en krevende oppgave.

Det finnes allikevel noen sosiologiske studier om håp. Av det som finnes, består en vesentlig andel av studier av håp blant individer, eller som Peter Thompson & Slavoj Žižek uttrykker det, «privatisert» håp². Her handler håp om troen på personlig forbedring som et resultat av individuelle handlinger. Analysene begrenses dermed til enkeltindividets muligheter på jobbmarkedet eller evnen til å komme seg gjennom tøffe tider. Sosiologien, som nettopp analyserer mennesket i samfunnet og samfunnet i menneske, har potensial til å utføre langt mer slagkraftige analyser av håp enn å forholde seg kun til individnivået. Men for å gjøre det, må sosiologien først utvikle et begrepsapparat, og for dette kan man se til filosofiens beretninger om håp.

En kort introduksjon til håpets filosofi

I Hesiods gjengivelse av fortellingen om Pandoras krukke, slipper all verdens ulykker ut av krukka og ut i verden før Pandora rekker å sette lokket på igjen. Bare håp (elpis) blir igjen³. Skal vi tolke dette slik at håp forblir tilgjengelig for mennesker, eller er det snarere det motsatte, at håp blir tilbakeholdt fra oss? Hvorfor var håp i krukka sammen med ulykkene i første omgang? Er håp et gode blant det onde, en positiv refleksjon av og motvekt til frykt og utrygghet, eller er håp et onde som forfører og skuffer oss? Det finnes ikke entydige svar på dette, og som jeg kommer tilbake til kan håp inneholde både positive og negative sider. Håp er med andre ord ambivalent.

En annen tilnærming er å vektlegge håp som fremtidsrettet. En sammenfatning av opplysningstidsfilosofenes tanker om håp er at vi håper på noe dersom vi 1) ettertrakter det og 2) anser det som sannsynlig, men 3) ikke som garantert⁴. Det er en forventning om at noe godt skal skje, men ingen sikkerhet om utfallet. Vi ser denne forståelsen hos eksempelvis Baruch Spinoza, som ser håp som en «inconstant joy arising from the image of something in the future or in the past about whose outcome we are in doubt»⁵. Dette reflekteres i den noe mer positive Thomas Aquinas, som ser håp som et fremtidig gode som ikke er umulig å oppnå, men som krever innsats⁶. Det er dette fremtidige godet John Locke vektlegger, nemlig at håp har med mulig fremtidig nytelse å gjøre, i motsetning til frykten for en fremtidig ondskap som også muligens kan inntreffe⁷.

Når vi snakker om håp snakker vi ikke kun om ønsker og forventninger, men også om forholdet mellom handling og venting. Etterkrigstidstenkerne Ernst Bloch (1885–1977) og Erich Fromm (1900–1980) utforsker dette. For Fromm er ren venting synonymt med «ikke-håp» der man ikke retter handlinger mot å oppnå det ønskede. Å sitte stille i kontorstolen og vente på en forfremmelse er med andre ord ikke håp, ifølge Fromm. Bloch utdyper dette synspunktet når han hevder at håp er performativt – man må være beredt til å gripe muligheter som kan realisere ens håp. Håp er altså ikke bare venting, men en forventning der en er klar til å gripe muligheter som fremmer ens mål. Implisitt i dette er det at håp krever troen på at verden blir påvirket og endret av våre handlinger. Dette impliserer noe så grunnleggende som at alle våre handlinger, er rettet mot fremtiden, og dermed også mot et ønsket resultat og håpet om det.

Hvem er det som har håp? Hanna Arendt knytter handling og håp tett opp mot de unge⁸. De anses som spesielt håpefulle i seg selv, og som noen man kan ha spesielt mye håp for. De representerer nemlig noe ontologisk nytt, en ny forståelse av verden, dens problemer og mulighetene til å gjøre noe med dem. Denne særegenheten ved nye generasjoner noe som tappes med erfart skuffelse og motgang, og dermed også alder. Det er dermed naturlig at unge personer har et større håp enn eldre personer, og at dette vises i engasjementet deres – desto lenger en lever, desto mindre er en drevet av det medfødte, unge håpet.

Håpets ambivalens

Håp har både med en mulig og ønsket fremtid å gjøre, og handlinger rettet mot den, men vi må også huske på håpets ambivalens. Håp er nemlig ikke utelukkende en positiv drivkraft. Håpet kan føre til skuffelse, og når ønskede resultater uteblir, kan håp slå negativt tilbake på den som har håpet. Et urealisert håp gir negative virkninger, og et overdrevent eller overmodig håp risikerer å produsere et stort tilbakeslag. Denne mekanismen kan oppleves både av alle og enhver, enten det gjelder håpet om å få en jobb eller et valgresultat som ender opp med å være det motsatte. Denne skuffelsen og frykten er håpets bakside. Håp er på den måten både et gode og et onde, slik man kan reflektere rundt i fortellingen om Pandoras krukke. Ambivalensen i Elpis kan både motivere og beskytte, men samtidig forføre og skuffe.

Samtidig kan man ikke unngå håp for å slippe skuffelse. Håp er avgjørende for både individuell og kollektiv handling. Uten håp kan ingen framtid forestilles og jobbes mot, hverken for individet eller kollektivet. Uten håp er alternativet resignasjon og depresjon for individet – et «ikke-håp» – og stagnasjon og eventuell kollaps for samfunnet.

Nyliberalismens hegemoni over håpet

For at samfunnet ikke skal stagnere innenfor en samfunnsmodell (les: det nyliberale samfunnet og dens markedsmodell), trengs det håp for framtiden. Her kommer alternative samfunnsvisjoner inn, for «it is easier to imagine the end of the world, than it is to imagine the end of capitalism»⁹. Med dette siktes det til at den dominerende, nyliberale og markedsbaserte måten å tenke på framtiden på legger sterke føringer på hva og hvordan vi tenker. Visjonering er i stor grad en aktivitet som tech-giganter og private selskaper beskjeftiger seg med, med mål om økonomisk profitt. For de som ønsker en framtid bygd på noe annet enn individualisering og markedsprinsipper, hjelper det ikke at kapitalismen har en utrolig evne til å assimilere kritikk fra ulike hold; miljøbevegelsens krav blir i kapitalismen fort omgjort til grønn innovasjon og klimakvoter, mens klassekamp omdannes til lønnsoppgjør og bransjespesifikke fagforeninger. Det er med andre ord krevende, dog ikke umulig, å forestille seg og håpe på andre samfunn enn det nåværende.

Nyliberalismens hegemoni over vår fantasi viser også en sosial side av håp. Håp er dannet i samsvar med allierte og mot motstandere. Forhåpningene om et egalitært og bærekraftig samfunn er et håp mot nyliberal kapitalisme. Følgelig er også dette håpet en frykt for dem som ønsker å fortsette med deres utnyttende og fragmenterende markedsvirksomhet. Håp er altså relasjonelt, og i dette tilfellet er det også et nullsumspill hvor nyliberale håp vinner over og døyver alternative håp.

Klimastreikernes håp og skuffelse

De ulike dimensjonene ved håp kan hjelpe oss å forstå motivasjonen bak aktivisme, som den vi ser hos klimastreikerne.

Den 22. mars 2019 streiket 40 000 skoleelever og studenter for klimaet. De norske klimastreikernes slagord og krav var store: Erklær klimakrise, ikke gi flere utvinningstillatelser og kutt mer enn halvparten av norske klimagassutslipp innen 2030. Denne unge viljen kommer til uttrykk i et åpent brev utsendt av den transnasjonale gruppen som koordinerte streikene verden over og trykket i The Guardian den 1. mars 2019. Brevet setter de unges kamp i kontekst, med voldsom energi, mot, vilje, og ikke minst et stort håp om endringer på samfunnsplan:

We, the young, are deeply concerned about our future. […] We will no longer accept this injustice. […] We finally need to treat the climate crisis as a crisis. […] United we will rise until we see climate justice. We demand the world’s decision-makers take responsibility and solve this crisis. You have failed us in the past. If you continue failing us in the future, we, the young people, will make change happen by ourselves (Letters, 2019).

De unges håp kan forstås ut ifra opplysningstidsfilosofenes forståelse av håp: De ettertraktet stans av klimaendringene og anså det som mulig å oppnå dette målet. I tillegg illustrerer klimastreikerne at håp ikke eksisterer uten en dragning mot handling i det at 40 000 personer grep muligheten de så til å motvirke klimaendringene.

Siden klimastreikene har ikke mobiliseringen vært like kraftfull. Det betyr ikke at engasjementet har forduftet, men at det ikke kommer like tydelig til uttrykk i medieuttalelser, harde krav og store demonstrasjoner. Vi ser mindre engasjement i dag, både blant de som i 2019 deltok i klimastreikene og blant de som i dag går på ungdom- og videregåendeskole. På mange måter kan man si at engasjementet og håpefullheten har dalt. Hva skjedde med håpet i klimastreikene?

I lys av håp illustrerer klimastreikerne elpis sin ambivalens i fortellingen om Pandoras krukke. Håp henger nemlig sammen med frykt og skuffelse, og kan videre opptre forførerisk. Kanskje ble klimastreikerne forført av et voldsomt og ungt håp. Hva skjer så med håpet når det ikke realiseres? Som Locke forteller oss, står håp i motsetning til frykten for en fremtidig ondskap, som også kan inntreffe. Har det seg sånn at klimastreikernes håp ikke ble realisert, i den grad at den fremtidige ondskapen i stedet ble en realitet? I så fall ble håpet spolert og slo negativt tilbake på aktivistene.

Til tross for at aksjene i fossilnæringen falt noe og at flere personer nå er bevisst klimaendringene, er det vanskelig å si at klimastreikernes store håp ble oppfylt. Ytterligere utdeling av oljeletingslisenser, oljeboring, samt en motvilje mot klimatiltak blant verdens mektigste og mest forurensende land, Norge deriblant, pekes ofte på som årsaken til det synkende engasjementet for klima blant unge. Den dominerende framtidsvisjonen, den nyliberale, og dens logikk består. Det store håpet som klimastreikerne hadde og som Arendt skriver at preger de unge ble ikke innfridd.

LES OGSÅ: BLI FAR NÅ?

På denne måten ligner unge i dag sin holdning til politikk mer på passivitet, «ikke-håp», enn faktisk håp. Ikke-håp kan som nevnt innebære et ønske om noe, men viser til at man ikke retter noen innsats mot å oppnå ønsket, altså en passivitet eller resignasjon. Det er kanskje ikke tilfeldig at det er de unge som blir spesielt skuffet, for som Arendt påpeker så tappes det unge håpet med erfart skuffelse, motgang, og med det også alder.

Lærdommer fra filosofien

Håpets filosofi viser til flere egenskaper ved håp som er nyttige for sosiologien: Håp er både et ønske og en forventning som muliggjør handling. På den måten er håp avgjørende, ikke bare for individer, men også for grupper som ønsker samfunnsendringer. Samtidig er håp ambivalent; et feilslått håp som opprinnelig førte til positive konsekvenser som mobilisering kan føre til negative konsekvenser, som passivitet og resignasjon.

Sosiologien om håp kan i mine øyne belyse spesielt to ubesvarte spørsmål. Det ene er spørsmålet om ungt håp. Er det nødvendigvis sånn, slik Arendt påstår, at nye generasjoner er mer håpefulle enn eldre generasjoner? Det er ikke gitt at dette særegne unge håpet nødvendigvis må tappes når bærerne av det blir eldre, erfarer skuffelse og møte motgang. Like gjerne kan det være slik at mer erfaring og motgang gir færre illusjoner og uriktige forhåpninger for samfunnet. Om det er slik, så ville det muliggjort et håp som i mindre grad kan bli spolert. Samtidig ville et slikt håp muligens produsere færre alternative samfunnsvisjoner, ettersom eldre personer også vil være mer preget av det hegemoniet nyliberal kapitalisme har over vår forestillingsevne. Det andre spørsmålet handler om håpets relasjonelle karakter: Ved å lære av filosofien kan sosiologer studere hvem som er håpefulle, hvorfor, og hvordan de håper med og mot andre. Dette spørsmålet er spesielt viktig om man har et mål om å forstå hvordan grupper med mennesker forsøker å endre samfunnet og hva som skjer med følelsene deres i prosessen.

Litteratur

Aquinas, T. (2017). Summa Theologiae I-II, 1-70 (O. P. Fr Laurence Shapcote, Red.; 1. utgave.). The Aquinas Institute.

Arendt, H. (1936). The crisis in education. Partisan review, 3(6), 493–513.

Blöser, C. (2020). Enlightenment Views of Hope. I S. C. van den Heuvel (Red.), Historical and Multidisciplinary Perspectives on Hope (s. 61–76). Springer International Publishing. https://doi.org/10.1007/978-3-030-46489-9_4

Hesiodus. (2014). Theogonien ; Arbeid og dager ; Skjoldet (Aslak Rostad, Red.). Gyldendal.

John Locke. (2015). An Essay Concerning Human Understanding: Second Treatise of Goverment. Wordsworth Editions; eBook Academic Collection (EBSCOhost).

Kellner, D., & O’Hara, H. (1976). Utopia and Marxism in Ernst Bloch. New German Critique, 9, 11–34. https://doi.org/10.2307/487686

Letters. (2019, mars 1). Climate crisis and a betrayed generation. The Guardian. https://www.theguardian.com/environment/2019/mar/01/youth-climate-change-strikers-open-letter-to-world-leaders

Mannheim, K. (1972). The Sociological Problem of Generations. I P. Kecskemeti (Red.), Karl Mannheim: Essays (s. 276–322). Routledge.

Spinoza, B. de. (2018). Ethics: Proved in Geometrical Order (M. Kisner & M. Silverthorne, Red.). Cambridge University Press. https://doi.org/10.1017/9781107706972

Thompson, P., & Žižek, S. (Red.). (2013). The Privatization of Hope: Ernst Bloch and the Future of Utopia. Duke University Press. https://doi.org/10.2307/j.ctv125jpgg

Fotnoter

1. Se eksempelvis diskusjonen om Ernst Bloch og György Lukács i Kellner & O’Hara, 1976. Det er imidlertid enkelte marxistiske forfattere som har skrevet om utopier siden. Et tidlig eksempel er Herbert Marcuse som skrev om dette i ‘One-dimensional Man’ (1964), og mer nylige eksempler er filosofen Fredric Jameson, sosiologen Erik Olin Wright og samfunnsgeografen David Harvey som alle har skrevet på 2000-tallet.
2. Thompson & Žižek, 2013.
3. Hesiodus, 2014, §90. Elpis kan romme forventninger til både gode og onde ting.
4. Blöser, 2020, s. 61, min oversettelse.
5. Spinoza, 1677/2018, bok 3, Prop 18.
6. Aquinas, 1911/2017, Spørsmål 40.
7. John Locke, 1690/2015, bok 2, kap. 20, §§9-10. Det samme hevder også Aquinas (1911/2017) og Spinoza (1677/2018).
8. Arendt, 1936. Sosiologen Karl Mannheim, 1972 skriver noe av det samme.
9. Sitatet er tidvis kreditert til Frederic Jameson og tidvis Slavoj Žižek.