Idéhistorisk blikk på Mykle-saken

Agnar Mykle flankert av høyesterettsadvokat Johan Hjort (venstre) og forlegger Harald Grieg (høyre). (Kilde: Riksarkivet/Billedbladet Nå/fotograf Fjørtoft)

Striden rundt romanen Sangen om den røde rubin var kanskje den største kulturkampen i Norge på 1900-tallet. Nå skriver professor Jan-Erik Ebbestad Hansen ved Universitetet i Oslo idéhistorie om Mykle-saken.

I siste nummer av Apollon, forteller Ebbestad Hansen at han bruker Mykle-saken som utgangspunkt for å beskrive en større livssynskamp.

– Rettssaken i 1957, da forfatteren Agnar Mykle og hans forlegger Harald Grieg var tiltalt for å ha utgitt den «utuktige» romanen Sangen om den røde rubin, markerer toppunktet i en strid med røtter tilbake til det moderne gjennombruddet i Norden på 1880-tallet.

Kulturradikalismen som blomstret opp i norsk mellomkrigstid rundt gruppen Mot Dag og i litterære miljøer, forfektet et moralsyn som sto i skarp kontrast til tradisjonelle, kristne verdier slik de ble forfektet av eksempelvis predikanten Ole Hallesby og bevegelsen Moralsk opprustning, som hadde bred støtte i folket.

Blant skikkelsene Ebbestad Hansen ser nærmere på er vår første professor i idéhistorie, den verdikonservative A. H. Winsnes – og litteraturforskeren Asbjørn Aarnes.

Winsnes, som frivillig meldte seg som vitne på aktoratets side i rettssaken, fikk støtte fra litteraturforskeren Asbjørn Aarnes, som så opplysningstiden og «det opplyste standpunkt» som selve årsaken til tidens elendighet. Han stilte opp en «dannelseshumanisme» som forutsatte evige, åndelige verdier mennesket skulle formes etter, om nødvendig med hjelp fra staten. Aarnes tilhørte den tungt verdikonservative Minerva-kretsen som hadde Winsnes som gudfar.

Et interessant poeng i Apollons artikkel er hvordan Ebbestad Hansen setter femtiårenes kulturstrid i forbindelse med dagens nokså ulne snakk om «kulturkamp».

– I forhold til den senere tids tilløp til «kulturkamp», med angrep på det man i dag oppfatter som tilstivnede og hegemoniske «kulturradikale» holdninger, er det interessant å merke seg at datidens kulturradikalere i stor grad brukte en rasjonalistisk og naturvitenskapelig argumentasjon mot høyrekreftenes religiøst orienterte «dannelseshumanisme». Og det er et historisk paradoks at de samme kreftene som kjempet mot religiøst-moraliserende innsnevringer av ytringsfriheten på femtitallet, nå møter seg selv i døra, med påtrykket fra islam.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *