Å GRAVE GULL PÅ HISTORIENS SKRAPHAUG
Med Forsinket aktualitet forsøker Žižek å avkle selvmotsigelsene i vår moderne kapitalisme. Men sitter han litt for fast i en tid hvor sosialistiske og kommunistiske ideer måtte kjempe for sin eksistensberettigelse?
Publisert
Sist oppdatert
Alt er forsinket med denne bokomtalen. Slavoj Žižeks innledning til Det kommunistiske manifest ble utgitt på tysk i 2018, 170 år etter at Karl Marx og Friedrich Engels publiserte sin opprinnelige tekst. Den norske oversettelsen, som er gjort av Leif Høghaug, skulle egentlig komme i fjor sommer, men ble utsatt til desember. Til slutt har en serie uheldige hendelser, blant annet en akutt senebetennelse i skulderen, gjort at undertegnede har brukt et helt kvartal på å skrive denne omtalen av en 56 sider lang tekst (Høghaugs 44 siders lange etterord til innledningen kommer på toppen). Men sånn må det kanskje bli når man har å gjøre med en tekst som på norsk har fått tittelen Forsinket aktualitet. Det er heller ikke slik at vi som har tviholdt på Det kommunistiske manifests relevans gjennom to århundrer, mister interessen fordi det går et par måneder til.
Det kommunistiske manifest er uten sidestykke den mest betydningsfulle boka som er skrevet i moderne tid. I tillegg til å være en kortfattet analyse av kapitalismen, er det i høyeste grad et verk med en voldsom virkningshistorie. Marx og Engels skrev manifestet på oppdrag fra Kommunistenes forbund med det formål å spre revolusjonære ideer over hele Europa. Det kanskje aller mest virkningsfulle i teksten er forfatternes løfte om kapitalismens snarlige undergang og arbeiderklassens uunngåelige seier. I over et århundre virket dette løftet som en selvoppfyllende profeti ved at marxismens historiske jernlover ansporet sosialister og kommunister over hele verden til politisk handling. Men utover 1900-tallet ble det stadig tydeligere at kapitalismen var verre å få has på enn Marx og Engels hadde forestilt seg. Ikke minst bidro arbeiderbevegelsen gjennom både traust fagforeningsarbeid og voldelige revolusjoner til å holde den kapitalistiske økonomiens mest selvdestruktive sider i sjakk. Slik kan Marx og Engels paradoksalt nok ha bidratt til å bevare det systemet de selv ønsket å utslette.
De siste femti årene har også denne utilsikta seinvirkningen av Marx og Engels’ revolusjonære ideologi mistet sin relevans. Med nyliberalismens inntog forsvant ikke bare drømmen om en sosialistisk revolusjon, men også troen på arbeiderklassen som historiens avgjørende subjekt. Og her er vi framme ved startpunktet for den slovenske filosofen Slavoj Žižeks forsøk på å aktualisere Det kommunistiske manifest for vår tid.
Žižek er marxist uten å være dogmatiker. Ikke overraskende henter han fram Marx’ berømte replikk til svigersønnen Paul Lafargue: Ce qu’il a de certain, c’est que moi je ne suis pas marxiste («Det som er sikkert, er at jeg ikke er marxist»). Skal man være tro mot Marx i dag, ifølge Žižek, holder det ikke å bekjenne seg til marxismen: «I stedenfor å være marxist, må man repetere Marx’ grunnleggende gest på en ny måte.» I så måte er Žižek et ekko av Lenin, som insisterer på at kommunister i møte med nederlag alltid må være klare til å begynne på nytt fra begynnelsen av.
I kjent stil er Žižek opptatt av ideologiske paradokser og selvmotsigelser. Slik Marx opprinnelig pekte ut de dype selvmotsigelsene i den kapitalistiske produksjonsmåten (ved å skape arbeiderklassen skaper kapitalismen også sin egen undergang), forsøker Žižek å gjenta denne gesten ved å avkle selvmotsigelsene i vår moderne kapitalisme.
Ufrihet i frihetens forkledning
Et slikt åpenbart paradoks oppsummeres som «ufrihet i frihetens forkledning». På den ene siden er logikken i den postmoderne kapitalismen «deregulerende, ‘anti-statlig’, nomadisk/deterritorialiserende». På den andre siden krever kapitalismen i vår tid stadig sterkere stater. Kort oppsummert: «Hva man kan skimte i vår historiske tilblivelses synsrand, er et samfunn der personlig libertarianisme og hedonisme inngår i sameksistens med (og er opprettholdt av) et komplekst nettverk av regulative statsmekanismer.»
Se bare på de mest fremskredne kapitalistiske samfunnene i Vesten! Både gjennom finanskrisen i 2008 og pandemien i 2020, måtte staten på banen for å redde næringslivet. Det samme ser vi nå skje i form av et «grønt» subsidiekappløp mellom EU og USA, der den viktigste egenskapen for en kapitalist nå er blitt evnen til å lure subsidier ut av politikere. I realiteten er denne statlige intervensjonen ikke noe annet enn en form for falsk sosialisme. På overflaten kan det fremstå progressivt når staten spiller en større rolle i økonomien, men i virkeligheten handler det bare om å sosialisere tapene mens gevinstene forblir private. For oss som er folkevalgte gjelder derfor følgende regel i årene som kommer: Hold godt på lommeboka, særlig dersom noen viser frem en Powerpoint-presentasjon! Og hvis det første lyssidebildet inneholder ett eller flere av FNs bærekraftsmål, er det bare å løpe.
Žižek kobler denne økte interessen for stat og styring med grunnleggende forandringer i den kapitalistiske økonomien. Han peker på at utviklingen av det såkalte «The Internet of Things» (IoT) vil føre til at stadig flere produkter kan reproduseres uten ekstrakostnader. Dette kommer i tillegg til den allerede eksisterende og raskt voksende informasjonsøkonomien, som også preges av marginalkostnader tilnærmet null. Slik Žižek ser det, er det derfor «ikke lenger mulig å bedrive utbytting i den klassiske marxistiske betydningen av ordet – og nettopp dette er årsaken til at utbyttingen i stadig økende grad må styrkes gjennom direkte rettslige prosedyrer, m.a.o. ikke økonomisk makt».
Den ideologiske sensurens funksjon
Denne typen fundamentale motsetninger i den moderne kapitalismens basis forplanter seg videre i samfunnets ideologiske overbygning. Žižek viser hvordan den borgerlige friheten ikke er noe annet enn majoritetens ufrihet, slik den kapitalistiske eiendomsretten i praksis betyr at de aller fleste nesten ikke får eie noe som helst.
Som eksempel bruker han vår tids løsarbeidende «selvstendig» næringsdrivende: «Løsarbeid fremstilles (og blir i en viss grad til og med erfart) som en ny form for frihet: Jeg er ikke lenger et tannhjul i et sammensatt bedriftsmaskineri; nå kan jeg kalle meg ‘selvets entreprenør' og min egen sjef; jeg står fritt til å tilrettelegge for eget arbeid, utforske forskjellige sider ved egen potensielle kreativitet, foreta de riktige prioriteringene …»
Selv demokratisk anlagte mennesker på høyresida bør ønske konkurrerende ideologiske prosjekter velkommen om ikke annet enn for å sikre at kapitalismen blir den beste versjonen av seg selv.
Denne typen vrangforestillinger om individuell frihet er et produkt av ideologi. I den moderne kapitalismen er det avgjørende at menneskene opplever seg som frie, og at de har mer å miste enn sine egne lenker. Jo mer ufri den moderne kapitalismen blir, desto viktigere blir denne typen ideologiproduksjon. I en verden med ekstrem ulikhet og dyp sosial nød er kapitalismen fullstendig avhengig av at folk tror at de har fått som fortjent, eller i det minste ikke tror at det er mulig å organisere økonomien på noen annen måte.
Det siste kaller Žižek «den overlegne ironiske fremstillingen av hvordan ideologi fremstilles i dag», nemlig at «den trer frem nøyaktig som sin egen motsetning, som en radikal kritikk av ideologiske utopier». Den hegemoniske tankemåten er ikke basert på en positiv visjon eller en utopi, men på kynisk resignasjon og en generell advarsel mot alle andre mulige samfunnsformer. Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, derfor er det om å gjøre å legge bort alle gode intensjoner så man ikke blir fristet til evig fortapelse. Žižek har rett når han skriver at «den ideologiske sensurens hovedfunksjon i dag, er ikke å knuse faktisk eksisterende motstand (dette tar undertrykkende statsapparater seg av), men å knuse håp ved instinktivt å fremsette den fordømmende påstanden om at ethvert kritisk prosjekt viser vei mot noe som ligner GULag».
Denne innsikten alene er nok til å bevise Det kommunistiske manifests relevans også i våre dager. Det finnes ikke noe grunnlag for en reell demokratisk debatt om ulike samfunnsformer med mindre man har flere å velge i. Til tross for sine mange feil og mangler, tilbyr manifestet fremdeles det beste startpunktet for å utvikle et progressivt alternativ til kapitalismen. Selv demokratisk anlagte mennesker på høyresida bør ønske konkurrerende ideologiske prosjekter velkommen om ikke annet enn for å sikre at kapitalismen blir den beste versjonen av seg selv.
Farvel til arbeiderklassen?
Det største paradokset Žižek tegner opp rammer imidlertid marxismen selv. På den ene siden hevder Žižek med den tyske ideologen Wolfgang Streeck følgende: «Marxismen hadde en korrekt forståelse av kapitalismens ‘siste og endelige krise’; det er ingen tvil om at det er denne krisen vi i dag beveger oss inn i». Samtidig ser han ikke noen aktør som er i stand til å skape noe nytt og bedre samfunn ut av denne krisen. Her speiler han Antonio Gramscis berømte ord fra mellomkrigstida om at «den gamle verden er i ferd med å dø, og den nye verden kjemper for å bli født: Nå er det monstrenes tid».
Denne pessimismen henger sammen med Žižeks avskrivning av arbeiderklassen som det ledende politiske subjektet i vår tid. Han bruker Gerald A. Cohens sammenfatning av den klassiske marxismens arbeiderklassegrep i fire punkter:
«1) arbeiderklassen utgjør samfunnets majoritet; 2) arbeiderklassen skaper samfunnets rikdom; 3) arbeiderklassen består av samfunnets utbyttede medlemmer; 4) arbeiderklassens medlemmer er de trengende i samfunnet.»
Ingen av disse punktene er ifølge Žižek beskrivende for arbeiderklassen i dag. Dagens arbeidere er altså ikke i flertall, de skaper ikke rikdommen i samfunnet, de blir ikke utbyttet og de er ikke trengende. Dette er i overkant sterke påstander, og de er heller ikke spesielt godt grunngitt.
Den slovenske filosofen lar seg heller ikke imponere av venstresidas mange forsøk på å erstatte arbeiderklassen med andre politiske subjekter, enten det er «bønder fra den tredje verden, studenter og intellektuelle, ekskluderte minoriteter …». Det eneste lille håpet filosofen ser er gjennom en «kombinatorikk av forskjellige antagonismer», der man knytter en rekke ulike grupper sammen i det Ernesto Laclau kaller en «ekvivalenskjede».
På akkurat dette området fremstår ikke Žižek som forsinket aktuell, men bare som forsinket. Ryktene om arbeiderklassens død har vist seg å være svært overdrevne. Etter finanskrisen og den påfølgende eurokrisen i Europa har makthavere i en rekke vestlige land fått erfare proletariatets comeback på den politiske scenen. Det har ikke minst vært tydelig i den høyrepopulistiske bølgen, som har vært muliggjort først og fremst gjennom mobilisering av tradisjonelle arbeidervelgere. I en tid hvor alt fra nasjonalkonservative til sentrumsekstremister henvender seg til arbeiderklassen, fremstår det fullstendig bakvendt at sosialister skal henge fast i 1990-tallets vrangforestillinger om proletariatets forsvinning.
Žižek har likevel rett i at den tradisjonelle arbeiderklassen ikke utgjør samfunnets majoritet. Men det gjorde de vitterlig ikke på den tida Marx og Engels skrev Det kommunistiske manifest heller. Tvert imot er det grunn til å tro at andelen lønnsarbeidere i verden er langt større i dag enn den var i 1848. Det beror på flere forhold. For det første, det voldsomme fallet i primærnæringene med påfølgende proletarisering som resultat. For det andre, kvinnenes inntog i arbeidslivet i store deler av verden. For det tredje, inkludering av stadig flere land og regioner i den kapitalistiske sfæren. Og for det fjerde, proletarisering av såkalt «frie» middelklasseyrker, særlig innenfor helse- og utdanningssystemene. Til sammen gjør alt dette at vi i dag har en langt større arbeiderklasse å jobbe med enn Marx og Engels noensinne hadde.
Måten Žižek avskriver arbeiderklassen på bygger opp under en marxistisk gullalder-fantasi om en tid hvor proletariatet opptrådte enhetlig og nærmest enerådende som politisk kraft. Men slik har det aldri vært. Arbeiderklassen har alltid vært splittet, motsetningsfull og marginalisert. Den nostalgiske skjønnmalingen av fortidas arbeiderklasse er ikke annet enn nyttig idioti for de som vil forsvare kapitalismen. Ved å konstruere en fortid der proletariatet spilte hovedrollen på den politiske verdensscenen på Marx’ og Engels tid, konstruerer man også en forfallshistorie der marxistene har mistet noe grunnleggende. Slik styrker man uforvarende også dem som hevder at marxismen har mistet sin aktualitet.
Proletariatet har til alle tider vært avhengig av allierte i andre samfunnsgrupper. To fremtredende eksempler er nettopp Marx og Engels, som begge kom fra velbemidlede familier. Slik Žižek selv er innom, forstod allerede bolsjevikene behovet for også å mobilisere grupper utenfor arbeiderklassen (illustrert gjennom partisymbolet hammer og sigd). Ekvivalenskjeden som han ser for seg å danne kan derfor ikke ha som utgangspunkt at arbeiderklassen er blitt politisk eller økonomisk irrelevant i et moderne samfunn. Tvert imot må grunnsteinen i et slikt byggverk være en rekonstituering av arbeiderklassen som samfunnskraft.
Den sanne marxistiske gesten
Žižek er uovertruffen når han avkler paradokser og selvmotsigelser både innenfor den kapitalistiske økonomien og innenfor den marxistiske idéverdenen. Spørsmålet er likevel om han sitter litt for mye fast i en tid hvor sosialistiske og kommunistiske ideer måtte kjempe for sin eksistensberettigelse. De siste 15 årene har slike ideer fått en uventet renessanse (se bare til USA, der undersøkelser har vist at unge mennesker nå er mer positive til sosialisme enn de er til kapitalisme). Derfor er det kanskje ikke lenger nødvendig å argumentere for at Det kommunistiske manifest skal være relevant, fordi manifestets relevans blir bevist gjennom kapitalismens kriser hver eneste dag. Tvert imot kan denne typen argumentasjon («Marx er ikke død!») uforvarende bidra til å gjøre Marx mindre relevant enn han faktisk er.
Žižek har rett i at det er om å gjøre å repetere Marx’ grunnleggende gest på en ny måte. Men denne gesten var ikke bare å avkle kapitalismen, den var også å oppildne og egge til motstand og organisering. «Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det kommer an på å forandre den», skriver Marx selv i Teser om Feuerbach. Skal man lykkes i å forandre verden, må man fri seg fullt og helt fra 1990-tallets ideologiske dogmer, også de som postulerer at arbeiderklassen er død.
