DET FINNES IKKE FILOSOFER I EUROPA LENGER

Prashad skulle tale om hyperimperialismen, et begrep som han har vært med å lansere.¹ Meget kort betegner hyperimperalismen en utvidelse og overdrivelse av det som blir sett på som det globale nord sin imperialisme over for det globale sør. Hyperimperialismen er det siste forsøket fra det globale nord for å bibeholde sitt hegemoni. Siden dette hegemoniet er på hell, kreves voldsommere økonomiske grep sammen med rå bruk av militær makt. Dette var utgangspunktet for samtalen. Prashad tegnet også opp et plausibelt narrativ for å beskrive hvordan vi havnet der vi er i dag. Og hvor er det vi er? I starten av eller allerede i gang med en verdenskrig?²

Det første Prashad gjorde var ikke å diskutere kveldens emne, men å spørre etter Karsten. Det viste seg at det var Odd Karsten Tveit han spurte etter. Tveit var til stede, og ble bedt om å skrive en dedikasjon. Så fulgte en forklaring om hvordan en reportasje Tveit vart delaktig i er grunnen til at den indiskfødte Prashad valgte journalistfaget. En påminnelse om at det som gjøres og skrives med avsett i det norske også gir avtrykk utenfor landets grenser. Så startet forelesningen, og her gjaldt det at holde seg godt fast for det gikk unna.

Skinnhellighetens høyborg

Prashad brakte med seg som et syn fra det globale sør som vi sjeldent får ta del i. Dette synet har et blikk på oss i Norden som rimer dårlig med det vårt selvbilde. Hvor riktig dette er kan alltids argumenteres, men det er nok en stor grad av sannhet at vårt bilde som fredselskende, snille mennesker her i Skandinavia fortjener en revisjon.

For å holde seg til det lokale startet han med å minne oss om at Norge utførte en slags reprise eller hyllest til luftbombingens historie når vi slapp bomber over Libya – landet som også var det første som noensinne ble bombet med fly. Han viser dermed til den dobbeltmoralen og det hykleri som det globale sør ser på oss med, den ene hånden lover fred og demokrati til verden, samtidig som den andre hånden deler ut våpen. Dette er våpen som i stor grad ender i autoritære hender som Saudi-Arabia og Qatar.^{3, 4} Prashads fortelling minnet meg om luftbombingens historie fortalt i boken Nu dog du: bombernas århundrade av Sven Lindqvist. Boken tegner et bilde av en bombingspraksis hvor piloten fjernes mer og mer fra konsekvensene av hans handling. For å si det med Günther Anders, det prometevska gapet utvides. Nu dog du, utgitt i 1999, fikk ikke dekket det seneste trinn i bombingen fra lufta, dronekrigen. Hvis det fullstendige separasjonen mellom handling og konsekvens i krigføring er total automatisering, må dronekrig være det «nest beste». Noe som til dels allerede praktiseres i Gaza, hvor Israel velger sine mål ved bruk av automatiserte prosesser.⁵

Media og engasjement

Så fortsatte Prashad med en av kveldens bedre utleggelser: om hvordan journalistikk og informasjon presenteres på, og at det former vår forståelse av verden. Noe tid ble brukt på å nevne hvor overfladisk og derved lite engasjerende dagens media-landskap er. Prashads insisterte på at den som kontrollerer hva og hvordan noe blir løftet frem også former narrativet. Dette er ikke noe nytt, men fortsatt sentralt. Prashad refererte selv til sin kollega Noam Chomsky og hans bok Manufacturing Consent: The Political Economy of the Mass Media fra 1988 sammen med Edward S. Herman, hvor dette tema gjennomgås grundig i sin tids media-landskap.

«Hvis ikke vi hører om det, eksisterer det ikke», dette moralske frikortet brukes av det fleste av oss i større eller mindre grad, når vi skal orientere oss i hverdagen. Det er lettere ikke å forholde seg til kollegaens hjemmesituasjon, tiggerens historie, slaktedyrenes tilværelse eller oljefondets investeringer enn det er å ta disse innover seg. Hvis vi vet noe, kan det hende vi føler at vi burde gjøre noe med det. Og hvis vi ikke gjør det, fører det til en ubehagelig kognitiv dissonans. Vi ønsker ikke å havne i en situasjon hvor vi enten må håndtere en ubehagelig følelse eller engasjere oss i noe vi ikke velger selv. Dersom vi vet noe vi føler vi burde gjøre noe med, innebærer det at vi enten må gå med kronisk ubehag, eller handle. Er dette situasjonen vi ser i dagens samfunn hvor vi er gjennomsyret med informasjon? I lys av en overgripende aksept av status quo må det være mange som går og bærer på et kronisk ubehag. I tillegg til at vi selv velger å ikke ta til oss informasjon, kan informasjon selvsagt også skjules. Dette er en vanskeligere oppgave i dag hvor internett har blitt en publiseringskanal for oss alle. Et alternativ til å sikre ikke-engasjement blir da og forme konteksten slik at det som blir sagt ender opp med å være uforståelig.

Prashad fortsatte med å poengtere: «så mye arbeid ligger bak opprettholdelsen av en internasjonal oppdeling i oss – vesten – og de andre». Denne inndeling i oss/dem faller Prashad tilbake til flere ganger for å vise hvor gale noe av de fundamentale byggesteinene våres samfunn er reist på. Denne tanke fikk undertegnet til å tenke på en annen av Sven Lindqvist sine bøker, Utrota varenda jävel (Exterminate all the brutes i den engelske utgaven) og bøkene til den samtidige franske forfatteren Eric Vuillard. Disse fortellingene illustrerer hvor viktig det er med en underordnet Dem å speile oss i når vi skal forstå våre samfunn som opplyste.

Andre halvdel

I neste del av diskusjonen skulle Prashad avslutte sitt opplegg og ha diskusjon med journalisten Yohan Shanmugaratnam fra Klassekampen. I diskusjonen om hyperimperialismen var dette et av de mer freidige poengene: «I Europa finnes ikke filosofer lengre». Det mangler ifølge Prashad en samtidig Sartre, en Russel, eller en Hegel. Utover dette eksisterer ikke opplysningen som konsept lengre i Europa. Heftige uttalelser, men hvordan skal de tolkes? Er det flere filosofer i monitor som mangler? Filosofer i høye stillinger som taler makten imot? Er det rom for slike tenkere til å nå ut i den daglige flommen av informasjon som møter oss? Eller er det at filosofen blir innlemmet i tenketanker og dermed får begrenset sitt potensiale til å tenke og tale? Hva enn han mente var han krystallklar på én ting: fra det globale sør ses land som Frankrike, Tyskland og England som irrelevante. I bredere forstand er Asia som region uinteressert i Europa, siden Europa ikke lengre har noe å tilby Asia. Hvis brettspillet Risk ble laget i dag, kommenterer Prashad, ville Asia vært i sentrum.

Hvordan har det seg da at USA fortsatt fremstår som en hegemon i verden? Asia, med Kina i front, har i følge Prashad gått forbi på de fleste fronter som teller (elektronikk og handel). Prashad svarer at USA fortsatt sitter på to fordeler som muliggjør rollen den spiller i hyperimperialismen. Først så er USA verdens største militære makt. De kan derfor utøve vold hvor enn og mot hvem de enn behager. For det andre kontrollerer USA fortsatt informasjonen i verden, primært ved å være sæte for verdens største IT-selskaper. Hvorfor ønsker USA å beholde sitt hegemoni? Prashad refererer til offisielle dokumenter som skulle si at USA søker preponderant power. Preponderant blir her forstått av Prashad som gudlignende, altså at USA ønsker å styre verden uinnskrenket. Kina og Russland ser på USAs hyperimperialisme som en måte til underkuelse, og derfor stritter de imot. I dette ligger en kime til de militære og økonomiske konflikter vi ser i dag.

Mot slutten av arrangementet bes Prashad om sin mening til hvorfor Russland invaderte Ukraina. Her blir forklaringene tynne etter mitt syn. NATOs ekspansjon mot øst er den ene, den andre skulle være at imperier alltid imploderer med ledsagende vold. Dette skjedde ikke med Sovjetunionen i 1991 og det er denne latente volden som utspiller seg i dag. Ikke noen kraftig argumentasjon, Prashad har til tider et syn på autoritære stater som Russland, Kina og India hvor det er lite forbehold. Positive sider løftes frem, noe som unektelig eksisterer i disse enorme landene, mens de negative sidene oftest ikke mer enn anerkjennes før det vises til tilsvarende, ofte historiske, tilfeller i vesten.

Tross de tynnere argumentene til sist, i noen nokså sentrale spørsmål, var det en interessant opplevelse og høre om hvordan noen i det globale sør ser verden. Det var også en fornøyelse å høre Prashad som undertegnet tidligere kun kjent igjennom bøker og artikler. Kvelden sto til forventingene. En takk skal rettes til Melahuset for et flott initiativ og en hyggelig kveld.

Fotnoter

1. https://thetricontinental.org/studies-on-contemporary-dilemmas-4-hyper-imperialism/#toc-section-1
2. https://www.theguardian.com/news/ng-interactive/2025/may/10/are-we-heading-for-another-world-war-or-has-it-already-started
3. https://www.svenskafreds.se/vapenkartan/
4. https://www.ssb.no/utenriksokonomi/utenrikshandel/statistikk/utenrikshandel-med-varer/artikler/rekordhoy-vapeneksport-i-2023
5. https://www.hrw.org/news/2024/09/10/questions-and-answers-israeli-militarys-use-digital-tools-gaza#_What_is_%22Where%E2%80%99s