Karin Johannisson om melankoli

Vår tids melankoli domineres av tomhets- og tretthetsfølelser og kan kalles hvit eller stemningsblå, mener Karin Johannisson (Illustrasjon: iStock)

BOKOMTALE: Hvilken sammenheng er det mellom følelser og den tiden de utfoldes i? Skaper enhver samtid et eget følelsesreportoar? Hvor går grensen mellom frisk og sykt, normalitet og patologi? Hvor befinner melankolien seg i dette spennet? Og finnes melankoli i dag? Dette er sentrale omdreiningspunkter i Karin Johannisons siste bok Melankolske rom: Om angst, lede og sårbarhet gjennom tidene.

Av Hilde Bondevik

Karin Johannisson, professor i idéhistorie ved Uppsala universitetet, har nok en gang skrevet en interessant og kunnskapsrik bok, og ikke minst en imponerende bok om melankoliens historie, på grensen til det poetiske. Nå er den oversatt til norsk.

Mye har vært skrevet om melankoli gjennom tidene – fra antikken og fram til i dag. Dette henger blant annet sammen med at melankoli har vært betraktet som den psykiske lidelsens urform og kan forstås som en følelse, som gjennom historien har dukket opp i en rekke ulike sammenhenger, og som fremdeles utfolder seg på forskjellige måter – som lidelse og som følelse, og som grensefenomen som de fleste av oss har vært i berøring med. Melankoli kan sies å være dypt forankret i den vestlige bevissthet og har vært belyst i mange kulturelle felt: filosofi, litteratur, musikk og kunst, men også i felter som psykologi og medisin. I dag har nok som oftest depresjon overtatt i diagnostisk sammenheng.

Hvem er uten melankoli?

I The Anatomy of Melancholy fra 1621 stiller Robert Burton følgende spørsmål: Hvem er ikke gal? Hvem er uten melankoli? Disse sitatene danner opptakten til Johannissons bok om melankoli. Og det er først og fremst historien om en følelse og en sinnstilstand, ikke en sykdom hun har skrevet, en følelse og sinnstilstand som er preget av stor kulturell ambivalens og som viser store variasjoner i følelsesregistertet. Johannisson betrakter melankoli som en grensesone, og utforsker den gjennom ulike tilnærminger. Det empiriske tilfanget er stort og mangfoldig: sykejournaler, fagmedisinske bøker, skjønnlitteratur, brevkorrespondanse, maleri, film. Hun viser til en omfattende kommentar- og sekundærlitteratur, og posisjonerer seg ved å være gjennomgående historisk spesifikk.

Som Johannisson tematiserer har melankoli historisk sett blitt omtalt som en opphøyd lidelse og vært assosiert som en mannlig. Her er det imidlertid, som det også belyses i boken, rom for nyanser og mange tvetydigheter – både når det gjelder grad av lidelse og invaliditet så vel som koblingen til klasse og kjønn. Forflytter vi oss til en norsk kontekst var for eksempel Melancholia i perioden 1856 til 1895 den diagnostiske kategorien som favnet flest pasienter på Gaustad asyl – det vil si hele 40.6 prosent det første tiåret av statsasylets historie. Både menn og kvinner inngår i disse statistikkene og alle klasser er representert. Parallelt med innføringen av Emil Kraepelins diagnostiske skjema og mer finmaskede system forsvinner imidlertid melankolia etter hvert fra norsk sinnssykestatistikk.

Fortidens følelser

Et viktig utgangspunkt i Melankolske rom er at følelser – både på et individuelt nivå og på et sosialt, kollektivt nivå – inngår i kulturelle sammenhenger. I forlengelsen av dette belyser Johannisson hvordan følelser former seg og utfolder seg etter mønstre og normer samtiden bekrefter. Hun søker kort sagt å utforske hvordan melankoli er blitt følt og utrykt – i historien og i vår samtid. I ulike perioder aksepteres noen følelser, mens andre støtes bort. I en tid viser hun for eksempel at melankoli uttrykkes som vill fortvilelse, i en annen som lede og i en tredje som tretthet eller depresjon. Det er med andre ord ikke så mye mytene og de mytologiske lagene som løftes fram og avsløres, snarere er det melankoli som den levde erfaringen.

Bok: Melankolske rom – Karin Johannisson

Dette kan synes som et umulig prosjekt. For hvordan få tak på følelser i fortiden? Hvordan kan man vite hva noen har følt? Men hun lykkes i å sette leseren i berøring med disse følelsene og tydeliggjør variasjoner, og hun belegger sine funn, sine påstander og generaliseringer nøye og samvittighetsfullt.

Melankolifølelsen lar seg ifølge Johannisson imidlertid ikke entydig definere, snarer må man se på et nettverk av tilstander og stemninger, som går ut og inn av ulike kontekster, former, figurasjoner og identiteter. «Den har ikke noe fiksert navn, ikke noe eksklusivt uttrykk, bare kjennetegn», skriver hun. Samtidig følger forfatteren i stor grad Freud definisjonsmessig: Melankoli forstås som tap av noe man ikke vet hva er. En sorg hvor både grenser, språk og objekt er flytende. Som en slags fremmedgjøring, men også opprør mot det bestående.

I boken nærmere Johannisson seg melankolifølelsen gjennom tre historiske former, som også representerer tre ulike følelsestrukturer: den førmoderne typen (1600- og 1700-tallet); den moderne (1700- og 1900-tallet); den senmoderne (nåtiden). Den første kjennetegnes av et fysisk utlevende språk og sterke innslag av mani. Den tilskrives fargen svart. Den andre er definert ved et stadig mer innadvendt og depressivt språk – den kaller hun grå. Og den tredje formen – nåtidens melankoli – domineres av tomhets- og tretthetsfølelser og kalles hvit eller også stemningsblå.

Melankoliens farger

Som et analytiske grep skisserer hun en typologi – en melankolitypologi – hvor ni variasjoner over ulike melankolske tilstander følges: acedia (likegyldigheten), sensibiliteten (sårbarheten), ennui (leden), insomnia (skrekken), fuge (flukten), nervøsitet (angsten), fatigue (trettheten) og til sist anomi (bortkommenheten). Til sammen utgjør disse ulike melankolske tegn, som forbindes, skilles og gjenforenes på en stadig nye måter gjennom historien. Og de utgjør også bokens struktur. Som antydet tematiseres også kategorier som kjønn og klasse, som gjennom melankoliens historie ofte har fungert som sentrale markører, og som her glir inn som interessante perspektiver i helheten.

Som eksistensielt tema vil Johannisson blant annet vise at melankoli bare delvis skjærer inn i depresjonsdiagnosen. Hun betrakter melankoli som en kulturell kategori, depresjon som en sykdom definert på den moderne medisinens vilkår. Og hun advarer mot at depresjonsbegrepet i dag på mange måter overtar ethvert mørke, og minner innledningsvis om at historisk har melankolske følelser også kunne holdes innenfor det normale.

Følelsens historie er ikke et nytt forskningsfelt, ei heller melankoliens historie. Men tidsspennent, omfanget, rammen, perspektivet, mye av empirien og ikke minst alle de små historiene om kjente og mindre kjente personer, forfattere, filosofer, bidrar til å gjøre boken til sjelden god sakprosa.

Karin Johannisson skriver godt, og hun skriver etter mitt skjønn kanskje enda bedre her enn før. I Melankolske rom er hun også i enda tydeligere dialog med vår egen samtid enn hun har vært i mange av sine andre bøker. I tillegg til å være en kultur- og idéhistorisk tekst er boken også en samtidskommentar! Ikke å undre seg over at hun har fått en masse positive omtaler og var nominert til Augustprisen for sakprosa i 2009.

Karin Johannisson
Melankolske rom: Om angst, lede og sårbarhet gjennom tidene

Cappelen Damm

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *