Historien om en global matskandale

Tristram Stuarts Waste. Uncovering the Global Food Scandal (Penguin, 2009). I juni tildeles forfatteren årets Sofiepris.

BOKOMTALE: En gang jeg ba bestefar fortelle en historie fra gamledager, fortalte han om en bygdefest på nabogården i Morgedal. Da broren hans, som hadde benyttet anledningen til både å spise og drikke for mye, etter hvert kastet opp ute på tunet, lød kommentaren: «Faan at eg ikkje er heime no, så hønun mine kunne fengje det».

Av Frida Skatvik

Om min grandonkels inkluderende nyttebegrep var på grensen til hva som var sosialt akseptabelt for to generasjoner siden, er samfunnskroppen bare blitt mer kresen med årene. Grensene for hva som defineres som mat og hva som utdefineres som søppel, er altfor rigide for en bærekraftig framtid.

Søppel må redefineres

Selve begrepet om søppel trenger å bli redefinert. Dette mener journalist og historiker Tristram Stuart, som i juni skjenkes den internasjonale Sofieprisen for sitt engasjement for miljøvennlig og rettferdig fordeling av mat.

Under 2. verdenskrig ble amerikanere bedt om å slikke tallerkenen ren. (Kilde: Wikimedia commons.)

Før jeg begir meg ut i lesningen av Waste. Uncovering the Global Food Scandal, er jeg allerede klar over hovedproblematikken: Verdens matressurser fordeles asymmetrisk. Mens én milliard mennesker lider av alvorlig underernæring, kastes over en tredjedel av maten i den rike delen av verden. Også innenfor EU lever 43 millioner mennesker uten sikker tilgang til mat.

Stuart kan i tillegg opplyse meg om over 30 prosent av Europas klimagassutslipp kommer fra matvareproduksjon, og at de fleste såkalt utviklede land begraver matavfall i fyllinger hvor komposten blir til giftig avløpsvann og avgir gassen metan – en klimagass tjueen ganger mer potent enn karbondioksid.

Om vi derimot, hypotetisk sett, hadde brukt landbruksarealene som brukes til å produsere matavfall til å plante trær (som binder oksygen), ville dette ha kompensert for 50–100 prosent av verdens klimagassutslipp, ifølge Stuart. Tallene er hårreisende. I tillegg, skriver han, har det å redusere produksjon av matavfall, i motsetning til de fleste miljøutfordringer som krever omstrukturering, minimale negative konsekvenser.

Spørsmålene mine er mange. Er ikke dette problemet egentlig såre enkelt å løse? Bunner alt i en form for misforståelse? Hvorfor produseres det tonnevis av mat som uansett kastes?

Buy what you eat, eat what you buy

Stuart viser til hvordan de hellige skriftenes omtaler sløseri: «Da de var blitt mette, sa han til disiplene: ‘Samle sammen stykkene som er til overs, slik at ikke noe går til spille’», heter det i evangeliet etter Johannes. (Joh. 6:12) Og i Koranen: «Spis og drikk, men vær ikke lettsindige. Han liker ikke de lettsindige.» (7:31)

Å forsyne seg mer enn nødvendig må regnes som å rane fra andre, mente filosofen John Locke. Her portrettert av Herman Verelst (d. 1690). (Kilde: Wikimedia commons)

Lenger ut i boken skjønner jeg at løsningen ikke vil vise seg politisk – som svar på et overordnet, strukturpolitisk problem. Ikke før selve handlingen å kaste mat gjenvinner status som et individuelt og etisk problem. Bare i Storbritannia, forfatterens hjemland, kastes gjennomsnittlig 25 prosent av maten som kjøpes. En forbrytelse mot menneskehetens felles ressurser, mener Stuart, som finner støtte i John Lockes Second Treatise of Government (1689):

…if the fruits rotted, or the venison putrified, before he could spend it, he offended against the common law of nature, and was liable to be punished.

Locke setter likhetstegn mellom det å forsyne seg mer enn nødvendig og å rane fra andre. Han mener forbrytelsen er så alvorlig at det annullerer rettigheten til både å dyrke og spise mat.

Se for deg at du lever i et lukket rom med fem andre mennesker, skriver Stuart. Én av personene lever på sultegrensen, men en annen har mer penger og makt enn alle de andre. Den rike personen spiser også mer enn de andre og fôrer katten sin tykk. Noen måltider glemmer han til og med helt av, og de råtner i hjørnet. Han kaster mer mat enn den underernærte hadde trengt for å overleve.

Dette er ikke bare et tankeeksperiment, mener Stuart. Vi lever i et lukket rom med felles ressurser, der jeg og du – uavhengig av geografisk avstand og intensjon – er medskyldige i mord på medmennesker.

Friganisme som politisk imperativ

Likevel står konsumenten bare for en tredjedel av all mat som kastes i Storbritannia. Det er supermarkedene som kaster mest. Det dreier seg om enorme mengder varer, tonnevis av frukt og grønnsaker som aldri kommer til hyllene – gjerne av kosmetiske grunner.

Tristram Stuart er årets vinner av Sofieprisen. (Foto: Martin Bowman, www.feeding5k.org)

Stuart, som selv begrenser sitt matinntak til et eldorado av kasserte matvarer, skriver godt og overbevisende om hvorfor han har valgt friganisme som livsstil. (Friganistene er antikonsumerister og forsøker å begrense sin deltakelse i forbrukerøkonomien og kjøp-og-kast-samfunnet.) Friganismens logiske telos er ikke en permanent løsning på et større systemproblem, men den er en stadig påminnelse og en oppfordring til bedrifter om å endre praksis.

I en verden der globalisering av matvareproduksjon har utviklet seg raskere enn globalisering av en etisk bevissthet, er målet å utvikle en kollektiv følsomhet rundt det moralske aspektet ved å kaste brukbar mat. En ideell verden er selvfølgelig fri for unødvendig søppelproduksjon – og friganere.

I en reell verden, dersom vi fortsetter i samme spor, vil landbruksarealenes produksjonsevne synke med 25 prosent dette århundret, ifølge FN. Bland knappe ressurser med befolkningsvekst, og nye kriger vil bryte ut.

Waste er en bok alle bør lese. Særlig de som ikke interesserer seg for temaet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *