Harmoni

Mann med lyre avbildet på gresk oljeflaske (lekythos) fra Athen (ca. 480 f.Kr.). (Foto: The Consortium/Flickr)

Grekerne i antikken mente at musikken var den vakreste av alle kunster. Musikk var gjenstand for avansert filosofisk spekulasjon. Ikke så rart, kanskje. Når man hører om folk som er villige til å banke opp musikere som ikke vil spille schlägeren «Volare».

Lars Nilsen er programleder i Studio Sokrates og skriver om sine kommende programmer og filosofiske undringer på Salongen.

Båtbygging

En av de første forekomstene av ordet harmoni skal finnes hos Homer. Der heter det om båtbyggeren, når han setter sammen to bord i skutesiden, at han «harmoniserer». Jeg tenker at han behandler og former bordene sånn at de kan sitte sammen og holde tett. Den som harmoniserer sørger for at to forskjellige «emner» smelter sammen til en enhet.

En viss støtte for denne måten å tenke om harmonibegrepet på, finner jeg i min lille, tyske etymologiske ordbok. Her heter det at Harmoni har å gjøre med en veloverveid sammenstilling av forskjellige deler etter et bestemt mål. Som i bildekomposisjon. Eller i musikk: Å frambringe velklang (harmoni) ved å få toner til å stemme overens. Å harmonisere handler om å føye (Fuge) noe sammen.

Det er lett å forstå at grekerne gjorde musikken til gjenstand for avansert filosofisk spekulasjon – harmonibegrepet synes å gjelde for mange av livets sider.

Khitara

Gitaren kom fra Persia, men ble mer populær i musikkundervisningen i Athen enn blokkfløyta ble her i landet på sekstitallet. Unge athenske gutter, også Sokrates og Platon, hadde tre år med fløyte, sang og undervisning i lyre og kithara på skolen. Antakelig med en lignende sistebegrunnelse som for blokkfløyta i musikktimene på folkeskolen: Man forventet at en borger i Athen skulle vite hvordan man med støtte av lyren kunne framføre en poetisk tekst (ode). Det hørte med til det å være en gresk mann.

Det er nesten så man for sitt indre øye kan forestille seg Sokrates og kompisen Kriton sitte i klasserommet med lyren på fanget – og herme etter en khitaristes. Musikkundervisningen foregikk slik at elevene hermet (mimesis) etter læreren sin til de endelig var i stand til å gi til beste en ode med støtte fra egen lyre. Med eller uten plekter. (Uten plekter var vanskeligst.)

Aristoteles

Jeg kan tenke meg at de to typene må ha gledet seg til å slenge lyren i et hjørne og ta sommerferie. «Klassebilder» eller scener fra skolelivet som er funnet på keramikkgjenstander, viser alltid elever med instrumenter og en lærer. Vi finner ingen ting som kan minne om notert musikk, noter, besifring eller annet – og det stemmer med Aristoteles’ observasjoner:

Aristoteles gjør det klart at målet med musikkundervisningen ikke var å odle fram virtuoser. Undervisningen siktet mot å gjøre guttene kjent med musikk og poesi på en generell måte – og å gi dem grunnleggende musikkferdigheter (jf. korpsbevegelsen i Norge). Verken i Athen, Theben, Sparta eller andre steder lærte de å lese og skrive musikk. Kun framføring.

Opplysningene til denne teksten er hentet fra artikkelsamlingen Greek Thought kapitlet om Harmonics av Annie Bélis.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *