Fra død til tindrende barneøyne

(Illustrasjon: iStock)

Den siste uka har debatten rast om nisser, julesanger og skoleavslutninger. Jula er i endring. Nye skikker vokser frem. Det er ikke noe nytt. Størst var kanskje overgangen fra en feiring fundert i det selvbergede jordbruket til det industrielle Norges kjøpsdrevne jul, den vi står midt oppe i nå. Endringen har gjort jula til en ensidig god, varm og barnevennlig høytid. Med det gamle forsvant ikke bare fjøsnissen, men også dødens tilstedeværelse i jula.

Av Thale Sørlie

For mange er jula både en vanskelig og en god tid. Kjære er borte, og i jula blir fraværet ekstra tydelig. Da samles slekt og venner til fest, alle er der. Og blant strålende lys, bugnende bord og berg av pakker under et pyntet tre synes rommet trangt for sorg og livets mørkere sider. Slik har det ikke alltid vært. Beskrivelser og overleveringer av norske juletradisjoner frem til midt på 1800-tallet, gir døden en, for oss, overraskende stor rolle både i forberedelser til jul, i selve julefeiringen og i varslene om fremtiden som kunne leses ut av julas mange ingredienser.

Et varsel, en gjest, en trussel

Ørnulf Hodne skriver om norske juletradisjoner i Jul i Norge

Grovt sett fremtrer døden på tre måter i norske beretninger om jul fra tida før 1850. For det første var jula en tid for å spå om liv og død. Flere viktige gjenstander i julefeiringen skulle ikke bare nytes, de hadde også en magisk rolle. Ved å lese dem rett, kunne fremtiden spås. Et eksempel er griseslakten rett før jul på Østlandet. Når dyret var drept, og arbeidet med kjøttet tok til, ble kors skåret i hjerte og lever for å sikre seg mot uår. Smultet ble brukt til å ta varsel. Var det store sprekker og søkk i det, var noen på gården døden nær, forteller kulturhistorikeren Ørnulf Hodne i Jul i Norge.

I dødens andre fremtredelsesform var det ikke fremtiden, men fortiden som sto i fokus. Jula var ikke bare en tid for å spå om de levende. Det var også en tid der alle, både folk, fe, nisser og de døde skulle nyte høytidens gode mat og drikke, ta del i julebudskapet om frelserens fødsel og feire at et år var gått og et nytt sto på trappene. Julaften ble julebordet dekket med det beste av det beste. Bordet bugnet av øl, lefser, kjøtt og fisk. Lys ble tent. Når kvelden var forbi, ble ikke bordet dekket av. Det skulle stå hele jula igjennom til glede for gjester av alle slag. Og julenatten var gjestene spesielle. Da ble det mange steder antatt at gårdens døde forfedre kom tilbake og nøt julekveldens gleder.

Ifølge tradisjonen var Årsgårdsreia, et følge av de dødes ånder, på ferde. Utsnitt av maleriet «Åsgårdsreien» av Peter Nicolai Arbo (1872). (Kilde: Wikimedia commons)

Døden var ikke bare en nattlig julegjest eller fryktet fremtid lesbar i smult og fett. For det tredje var døden nærværende i de mørke ukene før jul. Da reket skumle makter i skogene, langs veiene og de kunne avlegge tun og hus besøk. Fryktet var blant annet Åsgårdsreia, et følge av dødinger og halvdødinger av det skumle slaget som mordere, slåsskjemper og drukkenbolter. De fremkalte vold og ødela alt på sin vei. Juleølet drakk de opp, julematen spiste de og både folk og hester kunne de føre med seg.

Et demonisk arbeidstilsyn

Mot Åsgårdsreia gjaldt det å beskytte seg med tjærekors over dørene og stål i sengene. De samme botemidlene holdt også julestrias skremmende arbeidstilsyn unna. Den 13. desember kunne en fryktet kvinneskikkelse, Lussi, avlegge gården et besøk for å kontrollere om alt var i rute til jul. Så tross tjærekorsets og stålets magiske kraft var nok det mest effektive forsvarsverk å ha unnagjort de store forberedelsene.

Feiringen av Sta. Lucia er et relativt nytt fenomen i Norge. (Foto: Fredrik Magnusson/Wikimedia commons)

13. desember falt med den eldre julianske kalenderen, som var i bruk i Norge frem til 1700, på det som i dag er 21. desember, vintersolverv. Det er en dag med mystiske aspekter. En natt å akte seg for, da natta er tre ganger så lang og dyr kan snakke. I dag markerer vi gjerne dagen med hvitkledde barn og unge, lussekatter og lys i hånd til minne om den italienske helgenen Sta. Lucia. Få spor er funnet etter en slik helgenmarkering i Norge før i nyere tid. Heller var det viktig å vokte seg mot en annen kvinne denne kvelden, Lussi.

Om å gjøre var det at storarbeidet var ferdig. Tresking og spinning skulle være unnagjort. Baksten og bryggingen godt i gang. Som Hodne skriver:

I den forbindelse opptrer Lussi mange steder som et slags arbeidstilsyn som kontrollerer at julekosten lages og fristene overholdes. Hun smakte på juleølet, kom med kakespaden, bivånte lefsebakinga i eldhuset og ropte ned i skorsteinspipa på ’storjulaften’: ’Inkje bryggja, inkje baka, inkje store eldar hava!’ Alt dette måtte være ferdig da. Oppdaget hun at noe av dette ikke ble respektert, rev hun ned øverste delen av pipa og slo i stykker alt som fantes på skorsteinen.

For å sikre seg mot Lussi og andre onder som kunne ramme juleforberedelsene, var det viktig å følge fastsatte regler. Blant annet skulle ølet brygges i voksende måne under flo sjø. Da ble det bedre og drøyere. Viktig var det også at ølet var sterkt. Det ble sagt at om ølet ikke ga rus, var Vårherre sint på bryggeren. For å sikre juleølet, arbeidet derfor bryggeren i stillhet. Om nettene våket gårdens folk over ølet og beskyttet det med kniv og stål. Med gjæringen var det slutt på stillheten. Jo høyere bråk, jo sterkere øl, var mantraet. Også andre juleforberedelser som slakt, lysstøping og bakst var omgitt av ritualer og regler for arbeidsfolkets oppførsel. Slik ble de beskyttet mot onde krefter som Lussi, samtidig som et godt resultat ble sikret.

Sykliske analogier

I førmoderne tid var kunnskapen strukturert etter analogier, skriver Michel Foucault i Tingenes orden.

I Tingenes orden beskriver Michel Foucault hvordan europeisk kunnskap før 1600-tallet var strukturert av analogier. Likheten var det styrende prinsippet som ordnet folks forståelse av verden og alle dens ting. En slik tankegang kan ligge bak reglene og ritualene vi finner i de norske førjulstradisjonene. Det skulle skrikes og bråkes når ølet ble brygget, for da ville ølet bli sterkt og «bråkete». Ølet ville ligne, forbindes med bryggingen. Men også lesingen av søkk og sprekker i smultet, vekens og talgens mønstre i julelyset, var mulig gjennom en intrikat forståelse av forbindelsen mellom gjenstandene og fremtidige hendelser.

Tradisjonene var også knyttet til en syklisk tidsforståelse. De var skapt for et liv bundet til gården og dyrking av jorda. Jula markerte frelserens fødsel, men også at et år var gått og et nytt på vei. Det gjaldt å sikre livets gang. En juletradisjon som vitner sterkt om en syklisk tidsforståelse, er såkaka. Det siste kornet som ble høstet, ble brukt til å bake et spesielt brød, ofte kalt såkake. Brødet var gjerne gjæret, rundt og dekortert med fruktbarhetssymboler som egg og høner. Flere steder, som i Setesdal, sto såkaka midt på julebordet gjennom hele høytiden. Den ble ikke spist av. Når jula var over, ble kaka pakket i et klede og spart. Ble noen syke, kunne en bit av kaka brytes av, spises og lege sykdommen. Størstedelen ble spart til våren. Når det første kornet ble sådd, ble såkaka brutt i småbiter og servert. Biter ble også spredt og sådd med det nye kornet. Slik ble fjorårets korn velsignet i jula og tatt med inn i det nye årets avling. Sirkelen var sluttet.

Barnas tre

Med industrialiseringen og urbaniseringen av samfunnet midt på 1800-tallet endres skikkene. Mange av ritualene knyttet til julestria forsvinner og dødens nærvær svekkes. På mange måter kan vi si at jula går fra å være en alvorlig høytidsfest som bandt sammen fortid, nåtid og fremtid på de voksnes premisser til i økende grad å bli en feiring av barnet. Ikke bare barnet i krybben, men familiens og venners barn.

Et tre pyntet med lys og med godteri var for mange barn den største julegaven. (Foto: iStock)

Det er ikke en forandring som kommer med et av vår tids store julesymboler, juletreet, men treet kan tjene som bilde på endringene. Skikken med juletrær er gammel. På 1500- og 1600-tallet pyntet håndverkslaug i Tyskland grantrær utendørs. Når jula var over, ble pynten høstet av laugets barn eller skjenket til de fattige. Gradvis ble skikken knyttet mer og mer til protestantene, samtidig som treet flyttet innendørs. Til Norge kom juletreet tidlig på 1800-tallet. Det første sporet vi kjenner etter et juletre i Norge, stammer fra 1822. Og først rundt 1900 er juletreet blitt en del av jula i hele landet blant alle lag. Et tre pyntet med lys, epler, pepperkaker og julekurver fylt med godteri var for mange barn den største gaven fra foreldrene. Fra flere steder fortelles det at juletreet fikk sitt inntog i stua etter iherdig press fra husets yngste.

Samtidig med at treet inntok de norske stuer, forsvant dødens rolle i julefeiringen. Fra å ha vært en høytid, der frelseren ble feiret, han som skulle bryte livets harde sirkel, ble jula kanskje heller en tid for å feire barnet i krybben, han som skulle forme fremtiden ukjente liv. Der døden hadde medvirket til å knytte fortid, nåtid og fremtid sammen i jula, i sine tre roller som nattlig julegjest, et fryktet følge eller som en varslet hendelse, blir jula til en lys og optimistisk feiring av det nye som skal komme, av fremtiden, mot slutten av 1800-tallet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *