HVA ER «TEKNOLOGISK MEDIERING»?

LES DEL 1: HVA ER «TEKNOLOGISK MEDIERING»?

DEL 2: TEKNOLOGIRELASJONER

I del 1 av føljetongen om teknologisk mediering slik det forstås innen den teknologifilosofiske retningen Postfenomenologi, så vi at ved å spørre om hva teknologi gjør heller enn hva teknologi er, så åpnes det opp for å undersøke generelle trekk ved teknologi uten å forutsette at det finnes et allment vesen eller essens som kjennetegner alle teknologier. Vi så også at dette ledet oss mot teknologiens tosidighet, som innebærer at når teknologi muliggjør visse handlinger, legger den samtidig føringer og begrensninger på hvordan mulighetene kan følges opp. Denne ikke-nøytrale medieringen får innvirkning på en rekke områder ved det å være menneske, ikke minst for det som begrepet om teknologisk mediering primært handler om: hvordan menneske–verden-relasjonen konstitueres.

Konstitusjon forstås innen klassisk fenomenologi som «en proces der tillader manifestation og mening, dvs. den må forstås som den proces der tillader det som konstitueres at fremtræde, utfolde, artikulere og vise seg som det der er».¹ Konstitusjon må ikke forstås som en subjektiv tolkning av verden, men et meningsforhold som etableres i møtet mellom subjekt og verden (og intersubjektivitet), der konstituentene gjensidig påvirker hverandre.²

Postfenomenologiens forståelse av teknologisk mediering kan betraktes som en spesifisering av dette. Den teknologiske medieringens bevegelse mellom muliggjøring og begrensning strukturerer forholdet mellom oss og verden på en måte som påvirker konstitusjonsprosessen.

Slik sett er teknologisk mediering i særskilt grad inspirert av Heideggers berømte analyse av bruksting – redskap (Zeug) – fra Væren og tid:

«Brukstingen er i sitt vesen «noe til å…» Brukstinghelheten konstitueres av de ulike formene for «til å», slik som å tjene til, bidra til, være anvendelig til, være hendig. I strukturen «til å» ligger at noe henviser til noe […] I tråd med sin brukstingaktighet er brukstingen alltid ut fra tilhørigheten til andre bruksting, eksempelvis, skrivesaker, penn, blekk, papir, underlag, bord, lampe, møbel, vindu, dører, værelse.³»

For Heidegger konstitueres bruksting gjennom å henvise til (og bli henvist til av) andre bruksting (i en gitt kontekst). En penn er ikke en penn per se, men er en penn fordi den henviser til (og blir henvist til av) papiret, bordet, rommet etc. Vår intensjonale rettethet styres av hvordan brukstingene henviser til hverandre.⁴ Pennen fremtrer som skriveredskap på grunn av de andre tingene, men kunne i en helt annen (og noe mer dramatisk) kontekst, ha fremtrådt som et våpen. Eller som noe som holder en liten bunke papir på plass, osv.

Sagt annerledes, en skrivepult, et papir og en konvolutt fremhever pennens mulighet som skriveredskap. Pennens «fulle potensial» begrenses da av de andre brukstingene (og generell kontekst) ved at andre mulige bruksmåter (som våpen, papirlodd, etc.) trer i bakgrunnen.⁵

I Heideggers analyse bidrar brukstingenes gjensidige henvisning til å konstituere menneske-verden relasjonen, og i postfenomenologien tillegges teknologi denne rollen. Dette kommer frem i Don Ihdes fire grunntyper av teknologirelasjoner: kroppsliggjort (embodied), hermeneutisk (hermeneutic), annenhet (alterity) og bakgrunn (background).⁶ Relasjonene uttrykker de ulike måtene teknologiene plasserer seg mellom oss og verden og hvordan deres tosidighet påvirker denne relasjonen.

«Mellom» må her primært forstås i en intensjonell betydning, og ikke i en spatio-temporal en (selv om det ofte også vil være tilfellet, som når vi graver i jorden med en spade, ringer noen, eller trykker på noen knapper på et tastatur og leser det som en tekst på PC-skjermen).

Ihde setter opp denne grunnfiguren for å uttrykke dette «mellom» i den medierte menneske-verden relasjonen:

menneske – teknologi – verden

Som vi skal se i neste seksjon, blir grunnfiguren endret ut fra hvordan teknologienes ulike materielle og strukturelle egenskaper påvirker vår intensjonale rettethet.

Ihdes teknologirelasjoner: kroppsliggjort, hermeneutisk, annenhet og bakgrunn

Den mest intime teknologi-relasjonen vi kan ha, ifølge Ihde, er den kroppsliggjorte.⁷ Dette er når teknologiene ligger så tett på våre kroppslige egenskaper at de blir bortimot transparente i bruk – vi persiperer og opererer i verden gjennom dem. Briller er kanskje det mest typiske eksemplet: dersom glassene er av riktig styrke, er rene og uskadde, så vil vi normalt ikke reflektere over at vi ser med brillene: vi vil ha fokus på det vi ser på – vår intensjonale rettethet er forbi brillene.

Briller og annen «embodied» teknologi, som for eksempel blyanter, høreapparater og redskaper som gafler og linjaler (og en bil, når vi manøvrerer den på veien) danner en enhet med kroppen vår, og det er denne enheten som handler og persiperer i omverden.⁸ Grensene for vår kropp utvides, og går ved grensen av teknologien.

Vi kan moderere grunnfiguren for å fremheve denne forbindelsen (pilen indikerer den intensjonale rettetheten⁹):

[menneske – teknologi] → verden

Mens pilen illustrerer rettetheten, demonstrerer klammeparentesen at det er en enhet av menneske og teknologi som «utfører» rettetheten.

Om Ihdes teknologirelasjoner generelt er inspirert av Heideggers Zeug-analyse, er det liten tvil om at den kroppsliggjorte relasjonen også har en annen inspirasjonskilde fra klassisk fenomenologi, nemlig Maurice Merleau-Pontys analyse av hvordan en blind person persiperer gjennom stokken:

The blind man’s stick has ceased to be an object for him, and is no longer perceived for itself; its point has become an area of sensitivity, extending the scope and active radius of touch, and providing a parallel to sight. In the exploration of things, the length of the stick does not enter expressly as a middle term: the blind man is rather aware of it through the position of objects than of the position of objects through it. The position of things is immediately given through the extent of the reach which carries him to it, which comprises besides the arm’s own reach the stick’s range of action.¹⁰

I en kroppsliggjort relasjon er det ikke snakk om menneske + teknologi. Det er ikke et samarbeid eller en interaksjon mellom to uavhengig definerte størrelser, det er en konstituert enhet, som fremhever og reduserer aspekter ved den andre.¹¹ Dersom jeg sykler, fremheves de egenskapene hos meg som jeg trenger for å sykle: balanse, overblikk, lårmuskler osv. At jeg også er i stand til å pusse tennene mine er ikke relevant for syklingen, og er en egenskap ved meg som trer i bakgrunnen. I denne situasjonen konstitueres jeg som syklist.¹²

På den andre siden, verden er heller ikke verden per se. Som syklist blir den sykkelbare delen av veien, eller hindringer for å sykle, aksentuert av teknologien. For å unngå punkteringssituasjoner, forsøker jeg etter beste «syklist-evne» å unngå steiner og andre mulige hindringer i veien. «Verden» er her konstituert som den sykkelvennlige veien.

Merk at det vil være misvisende å snakke om full transparens i den kroppsliggjorte relasjonen, selv om vi i normal bruk ikke tenker over hvordan teknologien brukes. Medieringseffekten (for eksempel skarpere syn gjennom briller) endrer menneske-verden relasjonen. Medieringseffekten oppdager vi bare dersom glasset knuses, stengene kommer utav stiling, eller hvis vi tar på oss et par briller som er likedanne som våre, men har glass med annen styrke. Da blir vi oppmerksom på at også en så nær-transparent relasjon også er mediert.¹³

I den hermeneutiske relasjonen trer ikke teknologien tilbake fra vår intensjonelle rettethet. Tvert imot, vi er rettet mot den.¹⁴ Motivet med rettetheten er allikevel noe i verden, bortenfor teknologien. Et eksempel som Ihde bruker er et termometer som viser utendørstemperaturen.¹⁵ Vi oppnår «kontakt» med temperaturen utendørs (og kan ta på et skjerf dersom det er kaldt) gjennom å samhandle, så å si, med teknologien (har du ikke tilgang på et termometer, så kan du jo slå opp på yr.no – også det vil være en hermeneutisk teknologirelasjon, om enn ad en noe mer indirekte rute).

I hermeneutiske relasjoner er det teknologien og verden som utgjør den konstituerte enheten vi samhandler med.

menneske → [teknologi - verden]

Vi må fortolke og forstå hvordan teknologien er koblet opp mot verden dersom vi skal kunne handle vellykket i verden, derav betegnelsen på denne typen relasjon. Som teknologibrukere, trenger vi ikke forstå fysikken i hvordan termometeret kvantifiserer utendørstemperaturen eller det datatekniske bak yr.no. Det vi trenger å forstå er hvordan teknologien fremstiller verden i akkurat denne medieringen.

Den hermeneutiske relasjonen er også virksom når vi bruker teknologi til å manipulere aspekter i verden. En termostat («teknologi») er for eksempel linket til temperaturen i et rom («verden»). Igjen trenger vi ikke å forstå den tekniske sammenhengen mellom enheten på veggen og temperaturen i rommet, men vi må forstå at og hvordan vi kan manipulere «verden» gjennom å samhandle med termostaten.

Også i denne teknologirelasjonen er det en bevegelse mellom fremheving og begrensning. Når vi retter oppmerksomheten mot termostaten, så fremheves temperaturen i rommet. Samtidig reduseres verden til å være det som i denne konteksten er relevant, nemlig «verden-som-temperatur». Tosidigheten i fremheving/reduksjon, i likhet med den beslektede tosidigheten i muliggjøring/begrensning, er ikke noe som må forstås som en positiv/negativ relasjon. Tvert imot, reduksjonen av verden til temperatur er hele grunnlaget for at vi kan lese av temperaturen i rommet (og endre den, om vi skulle ønske det).

Trolig er dette den typen teknologirelasjon som er mest utbredt. Vi kjenner den for eksempel igjen fra både hverdagslig og vitenskapelig kunnskapsproduksjon: Mikroskoper og partikkelakseleratorer, ja også spørreskjema og intervjuguider, handler alle om å bruke en teknologi/teknologisk system for å få kunnskap om aspekter av verden som vi ikke så lett kan komme i kontakt med ellers (om i det hele tatt).

I både den kroppsliggjorte og den hermeneutiske relasjonen ligner medieringen på pre- eller ikke-teknologisk atferd. Kroppsliggjorte relasjoner ligner på måten vi kan utnytte naturlige redskaper, for eksempel å bruke en stein som en primitiv hammer. Hermeneutiske relasjoner kan på sin side minne om hvordan vi tolker og bruker kausale relasjoner i naturen, for eksempel at stadig flere skyer betyr øket risiko for regn.

I neste teknologirelasjon, annenhetsrelasjonen, så er det vanskeligere å peke på en slik forbindelse til før- og ikke-teknologisk atferd. Eller kanskje relasjonen har en forbindelse til tanken om at naturen er besjelet, eller at det er finnes gud som vi kan henvende oss til? Annenhetsrelasjonen kjennetegnes nemlig av at vi behandler teknologien som en annen person, eller iallfall som en kvasi-annen.¹⁶

I denne relasjonen er også teknologien i fokus for vår intensjonelle rettethet, men til forskjell fra den hermeneutiske relasjonen er teknologien her endepunktet for rettetheten. Teknologien har ingen videre forbindelse som den representerer eller refererer til, og formålet med den teknologiske medieringen ligger i teknologien selv. Det innebærer at hensikten med medieringen ikke er å forstå, kommunisere, handle i, eller manipulere aspekter bortenfor teknologien, som når vi bruker en brødkniv til å skjære i et brød eller skaffer oss oversikt over et beinbrudd ved hjelp av en røntgenmaskin, men å forstå, kommunisere, handle med eller manipulere teknologien.

Ihde illustrerer annenhetsrelasjonen slik:

menneske → teknologi – (-verden)

Den siste parentesen indikerer at i slike teknologirelasjoner spiller det ingen rolle om det er en «verden» bortenfor teknologien eller ikke. I annenhetsrelasjonen er vi intensjonalt rettet kun mot teknologien. Hvorvidt det finnes en verden bortenfor denne, er ikke relevant for den (umiddelbare) teknologiske medieringen.

LES OGSÅ: KI OG INTELLEKTUELL LATSKAP

Det sagt, så betyr det ikke at annenhetsrelasjoner ikke har konsekvenser i verden. Å få en kopp kaffe fra en kaffeautomat innebærer en typisk annenhetsrelasjon. Dersom maskinen har tilstrekkelig med vann og kaffebønner, og er tilkoblet strøm, så vil vi kort tid etter å ha trykket på riktig knapp stå med en varm kopp kaffe i hånden. Det er for mange en veldig viktig «real-world» konsekvens!

Automatiserings- og andre teknologier som har erstattet menneskelige oppgaver vil falle inn under denne typen: vi erstatter en annen person med en kvasi-annen. Også spill, enten de utføres av enkeltindivider (Rubiks kube) eller av grupper (Dungeons & Dragons), eller om de er fysiske eller online/virtuelle, er teknologiske medieringer der hensikten ligger i teknologien selv (men heller ikke der uten real-world konsekvenser: avlasting, læring, sosialt fellesskap osv). Flerspillerspill er interessant også fordi det viser hvordan teknologi samler mennesker i felles oppgaver, noe som er interessant i forhold til utviklingen av «selfhood» og kollektiv intensjonalitet (som jeg skal komme tilbake til i føljetongens del 3).

Smarttelefoner og kunstig intelligente personlige assistenter er noen aktuelle eksempler på annenhetsrelasjoner, selv om bruken av dem også vil ha i seg elementer av både kroppsliggjorte og hermeneutiske relasjoner.¹⁷ Fordi, selv om Ihde analyserer vår omgang med teknologi inn i ulike typer, så vil de aller fleste (trolig alle) teknologiske handlinger involvere flere samtidige relasjoner. Når jeg nå skriver på denne teksten, så er mitt fokus rettet mot ordene og setningene – en annenhetsrelasjon. Skjermens bevegelser, der bokstaver kommer og går, står jeg i en hermeneutisk relasjon til, mens musen og tastaturet er kroppsliggjorte, og jeg merker dem kun når jeg trykker feil bokstav (dessverre litt for ofte). Grunnen til at jeg ser at jeg trykker feil, er at jeg har på meg et par briller – det mest typiske eksemplet på en kroppsliggjort relasjon.

Dette er de tre relasjonene som er aktive mens jeg skriver. Men det er en type relasjon vi har til ulike teknologier som ikke er aktive på den måten. Når jeg skriver teksten, sitter jeg f.eks. på en stol; jeg har på meg skjorte og bukser. PCen lager en suselyd, lysrørene i taket og ventilasjonen likeså. Slike teknologier påvirker – medierer – vår opplevelse av å være et sted, men de trer såpass mye tilbake fra vår oppmerksomhet (vi merker ofte ikke ventilasjonsanlegget før det stopper), at Ihde sier at vi kun har en bakgrunnsrelasjon til slike tilstedeværende, men inaktive teknologier.¹⁸

Utover å farge tilstedeværelsen er ikke bakgrunnsteknologiene viktige for våre aktiviteter, og Ihde bruker lite plass på denne relasjonen. Tilsynelatende mener han at den ikke er så viktig, og han har da heller ingen figur for å indikere relasjonen. Personlig mener jeg at han undervurderer den medierende effekten av inaktive teknologier, noe jeg kommer tilbake til lenger ned.

Verbeeks teknologirelasjoner: sammensmelting og nedsenking og forsterkning

Ihdes typologi ble utviklet på 70- og 80-tallet, og reflekterer i liten grad den digitale virkeligheten vi i dag befinner oss i. Mye bruk av digital teknologi kan riktignok innpasses i Ihdes tre hovedtyper. Allikevel har den nederlandske postfenomenologen Peter-Paul Verbeek supplert disse med tre nye teknologirelasjoner: sammensmelting (fusion), nedsenking (immersion) og forsterkning (augmentation).¹⁹

Sammensmelting er en enda mer intim relasjon til teknologi enn den kroppsliggjorte, eksemplifisert gjennom pacemakere, cochleaimplantat (en mottaker operert inn i tinningbeinet som oversetter lyd til elektriske impulser) og dyp hjernestimulering (elektroder implantert i hjernen, som påvirker adferdsmessige, og muligens psykologiske, egenskaper).²⁰ Slike teknologier er i bruk, men brukes ikke av oss.

Grensen mellom oss og teknologiene vil i denne relasjonen være utvisket på en måte kroneksempelet på en kroppsliggjort teknologi – briller – ikke er. Verbeek snakker derfor om at vi her har en hybrid intensjonalitet: Vi kan ikke sies å være intensjonalt rettet verken mot eller gjennom teknologien; det er sammensmeltingen av oss og teknologien som er intensjonalt rettet.

LES OGSÅ: KUNSTIG INTELLIGENS OG ETIKK

Nedsenking er på sin side en utvidelse av bakgrunnsrelasjonen, men teknologiene er mer aktive enn i Ihdes relasjon. Nedsenking oppstår når vi lever i et teknologisk milieu, dvs. når teknologiene sammenføyes med våre omgivelser slik at de tilrettelegger for en mer eller mindre sømløs og teknologi-rik tilværelse. Det fremste eksemplet her er såkalt «smarte» omgivelser (smarthus, smarttoalett, tingenes internett mm.), der teknologiene har i oppgave å lese/analysere hva vi gjør, og så respondere på dette.²¹ Et smart kjøleskap sier fra når du er i ferd med å gå tom for melk; et smart toalett analyserer urin og avføring og kan sende resultatet til legen din.

En annen mulig ingrediens i smarte omgivelser er digitale personlige assistenter som Alexa og Siri. Nyeste generasjon assistenter, som for eksempel selskapet personal.ai sin «Personal AI, MODEL-1»,²² kommer ikke med en pre-programmert personlighet og definert oppgaveområde slik de eldre assistentene gjør. I stedet bruker de kunstig intelligens til å lære om brukeren sin, inkludert hens emosjonelle register. Slik vil assistenten kunne gjenspeile brukerens personlighetstrekk, noe som skal skape en intimitetsrelasjon som gjør den til mer venn enn assistent.²³

I nedsenkingsrelasjonen er det ikke vi som er sammensmeltet med teknologien, men våre omgivelser. Fordi disse hybride omgivelsene avleser og analyserer oss, og fôrer oss med utvidet informasjon om oss selv, snakker Verbeek om at det er snakk om en refleksiv intensjonalitet.²⁴ Gitt fenomenologiens oppfatning om intensjonalitet som «ren» rettethet, er jeg ikke sikker på om dette er et godt begrep. Verbeeks tanke er nok allikevel ikke at vi skal forstå vår rettethet som indirekte – som noe som oppstår etter en refleksiv prosess, men at vi også her har å gjøre med en mediering som endrer betingelsene for vår intensjonale rettethet.

Verbeeks tredje relasjon, forsterkning, innebærer også en sammensmeltning av omgivelser og teknologi, men ikke på en like sømløs måte som i den forrige relasjonen. I denne relasjonen får vi nemlig gjenintrodusert elementet av bruk, som vi så kjennetegner Ihdes relasjoner (bortsett fra bakgrunnsrelasjonen). Teknologiene Verbeek primært tenker på i denne relasjonen er knyttet til ulike former for utvidet eller blandet virkelighet (augmented reality), som for eksempel Googles mislykkede brille-konsept²⁵ og andre teknologier som tilfører et digitalt informasjonsnivå til vår opplevelse av verden. Slike teknologier vil typisk være koblet til internett og «avlese» hva vi persiperer av bygninger, personer eller andre fenomener, og i sann tid hente informasjon om dem.

Verbeek beskriver denne relasjonen, iallfall slik den fremsto gjennom Google-brillene, som en blanding av den kroppsliggjorte og den hermeneutiske relasjonen, og at den intensjonale rettetheten dermed blir splittet i tråd med de to typene.²⁶ Ihde tenker som nevnt at de fleste teknologiske medieringer vil involvere flere av sine typer, og ville nok dermed ikke sett behovet en egen relasjon for å beskrive medieringen som her skjer i Verbeeks forsterkningsrelasjon.

Spesielt sammensmelting og nedsenkningsrelasjonen tydeliggjør at grensene mellom menneske og teknologi er flytende, og får oss til å tenke nytt om forholdet vårt til teknologien, til omverden, og til hva det vil si å være et menneske. Men dette må ikke forstås som å være nytt i og med digital teknologi. Også eldre og «analoge» typer teknologi bryter opp forståelser om mennesket (subjektet) som en autonom og avgrenset enhet, noe Donna Haraway (en tenker som har inspirert den relasjonelle ontologien som gjennomsyrer Ihde og Verbeeks tenkning) argumenterer for gjennom begrepet om kyborgen, der grenselinjene mellom det gitte og det konstruerte utfordres og utviskes.²⁷

Selv om bruks-elementet (delvis) forsvinner hos Verbeek er han, i likhet med Ihde, primært opptatt av det som skjer i aktive medieringer. Jeg mener at dette er et noe for trangt fokus, og at viktige aspekter ved menneske–verden-relasjonen også berøres selv om teknologien er passiv og til og med fysisk sett er fraværende. Jeg skal gå nærmere inn på dette i tredje del av denne føljetongen, men tanken er at teknologier som ikke er aktive, men har en potensiell bruk, har et intensjonelt nærvær. Dette former våre fremtidige handlinger: mulige teknologiske medieringer strukturerer (fremhever/reduserer) verden og legger slik sett føringer for (muliggjør og begrenser) hvordan vi planlegger på kort og lengre sikt. Men enda mer interessant blir teknologienes potensielle mediering med tanke på vår selv-forståelse: hva vi er, er i sterk grad knyttet til hva vi forstår oss selv som å kunne gjøre, praktisk, empirisk, sosialt og intersubjektivt.²⁸

En begrensning ved postfenomenologiens analyser av teknologisk mediering er at de primært fokuserer på teknologier som har brukere, enten teknologiene brukes direkte eller ikke. Ihde har for eksempel ikke i noen særlig grad diskutert større teknologiske systemer som bioteknologi og nanoteknologi. Hvilken relasjon har vi så til slike teknologier? Nå er ikke «bioteknologi» og «nanoteknologi» betegnelser på enkeltteknologier, men samlebetegnelser som hver for seg omfatter en rekke ulike teknologier. Slik sett kan vi ut fra et postfenomenologisk perspektiv undersøke medieringseffektene av konkrete bioteknologier osv., for eksempel CRISPR-cas9 som verktøy for genredigering eller hvordan vi forstår, bekjemper og definerer sykdomsforløpet hos en Covid-19-smittet person ut fra tilgangen på vaksiner.

Teknologi som sorterer under kategoriene bioteknologi og nanoteknologi medierer menneske-verden relasjonen på en lignende måte som annen teknologi: de utvider og endrer våre handlings- og kunnskapsgrenser, og hvordan vi forholder oss til hverandre (og oss selv). Bioteknologier og nanoteknologier (og maskinlæring og algoritmer) har den samme tosidighet: de muliggjør spesifikke menneske–verden-relasjoner, men de begrenser også slike, og de fremhever og reduserer aspekter ved verden og ved oss – som enkeltindivider, grupper og samfunn.

I del 3 skal jeg dykke videre inn i begrepet om teknologisk mediering ved å ta utgangspunkt i bevegelsen mellom fremheving og redusering (som jeg, for å unngå assosiasjoner til en negativ/positiv-akse eller til en realisme/relativisme-dualitet, skal omtale som «forgrunning» og «bakgrunning»), og se hvordan den gir utslag på ulike aspekter, eller dimensjoner av vår tilværelse, med ekstra vekt på den antropo-eksistensielle dimensjonen, eller hvordan teknologi bidrar i konstitusjonen av «selfhood».

Noter

1. Dan Zahavi, Husserls fænomenologi (København: Gyldendal, 2001), 110.
2. Zahavi, Husserls fænomenologi, 109-117.
3. Martin Heidegger, Væren og tid, overs. Lars Holm-Hansen (Oslo: Pax 2007), 93.
4. Intensjonalitet betegner at det å være bevisst alltid er å være bevisst om noe, altså at vi er rettet mot noe utenfor selve bevissthetsakten (enten det vi er rettet mot er noe i verden eller noe fiktivt). Begrepet brukes i ulike sammenhenger og teoriretninger. For Ihde, er bruken innen fenomenologi mest sentral, og for en innføring i denne, se for eksempel John J. Drummond, «Intentionality without Representationalism,» i The Oxford Handbook of Contemporary Phenomenology, redigert av Dan Zahavi, 115-133 (Oxford: Oxford University Press, 2012).
5. En penn fremtrer ikke som en penn, ei heller som en ting, men som noe som har «noe-å-skrive-med»-het. Vi kaller det en penn fordi gjenstanden oppfyller noen nødvendige og tilstrekkelige karakteristikker for å være det, men dette en sekundær og teoretisk innstilling der gjenstanden fremstår i det som Heidegger kaller sin tilhåndenhet (Vorhandenheit). Gjenstandens opprinnelige værensform er i sin forhåndenhet (Zuhandenheit), som er hvordan en gjenstand kan brukes. Å lære seg å bruke en gjenstand vil for oss være en bevegelse mellom gjenstandens to værensformer, men tingen forstått som ting, eller som penn, vil alltid være ontologisk sekundær i forhold til gjenstandens bruksting-het.
6. Don Ihde, Technology and the Lifeworld. From Garden to Earth (Bloomington: Indiana University Press, 1990).
7. Ihde, Technology and the Lifeworld, 72.
8. Ihde, Technology and the Lifeworld, 73.
9. Av grunner som ble nevnt over, ifm. konstitusjon, så hadde en figur der pilene pekte begge veier vært en bedre fremstilling av den teknologiske medieringen. Men for enkelhetens skyld skal jeg bruke enveis piler.
10. Maurice Merleau-Ponty, Phenomenology of Perception, overs. Colin Smith (London: Routledge & Kegan Paul Ltd), 143.
11. Ihde, Technology and the Lifeworld, 75. Se også Bruno Latour, «On Technical Mediation,» Common Knowledge 3, nr. 2 (1994): 29-64.
12. I Bruno Latours essay om teknologisk mediering fra 1994, som inneholder trekk fra både Ihde og Heidegger (Latour selv ville nok benektet påvirkning fra begge disse), brukes det mye plass på nettopp slike konstituerte enheter. Se Latour, «On Technical Mediation».
13. Ihde, Technology and the Lifeworld, 94. Hos Heidegger fremtrer brukstingen i sin forhåndenhet når den i sin tilhåndenhet bryter sammen, for eksempel når håndtaket på en hammer knekker.
14. Ihde, Technology and the Lifeworld, 80
15. Ihde, Technology and the Lifeworld, 85
16. Ihde, Technology and the Lifeworld, 98
17. Men kanskje er de av en helt annen type teknologirelasjon? Se neste seksjon, om Verbeeks relasjoner.
18. Ihde, Technology and the Lifeworld, 108-113
19. Robert Rosenberger og Peter-Paul Verbeek, «A Field Guide to Postphenomenology,» i Postphenomenological Investigations. Essays on Human-Technology Relations, redigert av Rosenberger og Verbeek: 9-41 (Lanham: Lexington Books, 2015), 21. Verbeek bruker betegnelsen kyborgrelasjoner som en samlebetegnelse på disse tre.
20. Rosenberger og Verbeek, «A Field Guide to Postphenomenology», 21.
21. Rosenberger og Verbeek, «A Field Guide to Postphenomenology», 21-22.
22. Suman Kanuganti. 2023. «Model 1.» Oppdatert 22.04.2024. https://www.personal.ai/model1
23. Det er (selvsagt) en rekke etiske utfordringer knyttet til slike teknologier, fra vern av persondata til om dette utgjør et «ekte» vennskap til hva en slik emosjonell gjenspeiling egentlig gjør med brukerens forståelse og opplevelse av eget følelsesliv. For mer om problemet med «emosjonelle bobler», se Philip Thingbø Mlonyeni, «Venn med en snakkerobot? Advarer mot emosjonelle bobler,» Morgenbladet, 10.01.2024. https://www.morgenbladet.no/ideer/kronikk/2024/01/10/venn-med-en-snakkerobot-advarer-mot-emosjonelle-bobler/
24. Rosenberger og Verbeek, «A Field Guide to Postphenomenology», 22.
25. Ikke mislykket i den forstand at brillene ikke virket etter hensikten, men fordi markedet falt bort da det var for mange etiske utfordringer knyttet til bruken av dem. Bjørn Hofmann, Dušan Haustein og Laurens Landeweerd, «Smart-Glasses: Exposing and Elucidating the Ethical Issues,» Science and Engineering Ethics 23 (2017): 701-721.
26. Rosenberger og Verbeek, «A Field Guide to Postphenomenology», 22.
27. Donna Haraway, «Manifesto for Cyborgs: Science, Technology, and Socialist Feminism in the 1980s,» i Socialist Review nr. 80: 65-108.
28. Asle H. Kiran, «Technological Presence,» Human Studies 35, nr. 1 (2012): 77-93.