KUNSTEN VED STOISISMEN, PÅ NASJONALMUSEET
I samarbeid med Salongen arrangerte Nasjonalmuseet en samtale om stoisismen og dens stadig aktuelle ideer om mennesket og dets liv. Ledet av Ragnhild Schaiger Folkestad, fortalte Jens Oscar Jenssen og Kjetil Røed inngående om Stoikernes tanker og forsøkte å knytte det an til samtiden.
Publisert
Sist oppdatert
Som et pilotprosjekt for mediering mellom filosofien og kunsten arrangerte Nasjonalmuseet og Salongen en kveld med samtale for å vise både hvor interessant filosofi og kunst kan være sammen, og spesifikt knytte det an til den stadig aktuelle filosofiske retningen stoisisme.
Tatt i betraktning at stoikerne er en tankestrømning som først og fremst aktuell i antikkens roma, og går helt tilbake til grekerne før dem igjen, så kan man undres over hvorfor de også er aktuelle i dag. Stoisk tenkning er i dag tilgjengelig som en slags populærfilosofi og sammenliknes gjerne med moderne selvhjelpslitteratur. Den stoiske tenkningen slik den foregikk i Roma var riktignok mye bredere enn som så, med viktige bidrag blant annet til logikk og rettstenkning. Dette kom tydelig frem av Jenssens bidrag til samtalen. Han er åpenbart godt skolert og har oversikt over den historiske stoisismen. Du kan lese teksten Jenssen skrev i denne anledningen her:
Røed, som egentlig er kunstkritiker er også godt kjent med stoikerne. Særlig viste han evne til å formidle det som vi i samtiden ofte forbinder med stoisisme, den selvgranskende tenkningen der man arbeider med selvets forhold til verden.
Jenssen og Røed evnet å levere en ganske god redegjørelse av stoisk tenkning som både forsøkte å treffe den moderne mottakelsen av stoisisme, så vel som å nyansere bildet noe slik at mye av de delene av stoisk tenkning som ofte blir underkommunisert også kom frem. Det var også interessant å høre litt om livene til noen av de sentrale tenkerne innenfor tradisjonen, som Seneca og Marcus Aurelius.
Dette moment ble også brukt til å kritisere liv og lære hos disse stoiske forbilder, som ikke alltid var helt i overenstemmelse. Og Jenssen hevdet nettopp at filosofi i Romerriket var noe man måtte leve ut. Det var ikke en rent akademisk disiplin som er kanskje det vi i hovedsak tenker på som filosofi i dag. Slik sett gir det også mening at stoisisme er en filosofi som kan ha bredere appell enn mye annen tenkning, for den er i stor grad tenkt som en doktrine som skal kunne leves ut og blir dermed direkte knyttet opp til det levde liv.
Måten man gjerne forbinder med en stoisk livsførsel, sindig, avmålt og til dels distansert, kan også slå over i å bli for avskåret de delene av livet man virkelig ikke vil være distansert fra. Kjærlighets- og familieforhold, sier Folkestad som en innvendig mot dette stoiske idealet. Hun har nok rett i dette, for prisen stoikeren betaler for sin ro er kanskje nettopp å fremmedgjøre seg fra de mye av det som gjør livet verdt å leve.
En liknende kritikk av stoisismen får man både hos Hegel og Nietzsche, som i bunn og grunn mener at stoisisme til syvende og sist er uholdbart fordi den er livsfornektende. Dette er sentrale perspektiver som kanskje manglet hos Jenssen og Røed, for den filosofiske diskursen om stoisismens og dens holdbarhet forble fraværende fra samtalen.
Kunsten og ideene
Nasjonalmuseets prosjekt om å knytte kunst til formidling av ideer, er en god ide. Kunsten kan både berike formidlingen av ideene, og formidlingen av ideer kan berike forståelsen av kunst. Eksemplet som ble brukt, et kunstverk med motivene vanitas og memento mori må sies å være godt valgt for anledningen. Det omhandler et eksistensielt perspektiv som går godt overens med hvordan stoisismen ofte leses i dag. Riktignok var det litt å utsette på bruken av kunst i selve arrangementet
Selv om kunstverket var tydelig tilstede på arrangementet, så kunne deltakerne i samtalen nok arbeidet mer for å orientere seg mot kunsten. Nasjonalmuseet har nok helt rett i at dette er et godt format, men siden det er en noe uortodoks måte å drive formidling på, trengs det nok litt mer forarbeid rettet mot akkurat dette. Man kunne få følelsen av at samtalen, som forsåvidt var interessant nok i seg selv, var noe avkoblet kunsten og at det like gjerne kunne foregått uten kunst. Det er blir spennende å se om det blir mulig å få til bedre samtaler med samme pretensjon, men da skodd over en litt annen lest. Det er en sentral kobling mellom kunst og ideer som kan komme til sin rett, også i slike type arrangement.
