ANMELDELSE: PRATIQUES D'EXPÉRIMENTATIONS

Den franske filosofen Jacques Rancières har skrevet mange bøker gjennom årene som dekker en bredde av temaer – fra et dypdykk i proletariske arkiver til refleksjoner om film, teater, landskap, estetikk og politiske intervensjoner. En rød tråd gjennom forfatterskapet er tanken om radikal likhet. Dette kommer til syne ved at Rancière nekter å skille mellom tekstsjangre og akademiske disipliner. Rancière er verken filosof, historikker eller kunstkritiker, men befinner seg imellom og utforsker muligheter som åpnes når man erfarer tenkning der det ikke skulle ha vært.

Radikal likhet og eksperimentering er noe den norske politiske filosofen Anders Fjeld forsøker å kartlegge i Pratiques d'expérimentation – Cartographier les possibles avec Jacques Rancière [Eksperimentelle praksiser – Kartlegging av det mulige med Jacques Rancière]. Boken er langt fra å være Fjeld første utforskning av Rancière sine tanker og tekster, da han allerede i 2016 forsvarte avhandlingen om «L’expérimentation de n’importe qui: Du défi de Marx à la cartographie ranciérienne des formations sociales» [Enhvers eksperiment: Fra Marx' utfordring til Rancières kartlegging av sosiale formasjoner] ved Paris Diderot Universitet. Fjeld har siden det publisert flere artikler om Rancière, og denne boken speiler Fjelds dype og reflekterte lesning Det finnes selvsagt mye sekundærlitteratur om Rancière i Frankrike og internasjonalt. Bokens verdifulle bidrag er imidlertid at den ikke kun utforsker Rancières komplekse tanker men forlenger dem og forankrer dem i konkrete eksempler.

«hvordan kan vi finne frem ved å bruke et slikt tentativt kart, et kart som sporer et sosialt felt som består av verdener som utforskes, oversådd med hull og inkommensurabiliteter, overlappinger og uenigheter?» (Fjeld, 2025, s. 9)

Dette er spørsmålet som Anders Fjeld stiller i sitt essay om Jacques Rancière. Det denne boken viser er nettopp et kart som tar oss til de forskjellige stedene som Rancières forfatterskap lar oss utforske. Uten å vise en ensidig vei eller foreslå en lineær progresjon tar denne boken oss gjennom en utforskning av muligheter gjennom konkrete og talende eksempler, analysert og beskrevet med strenghet og presisjon. Eksempler som viser kompleksiteten til scenene som utforskes, og retter dermed opp den reduktive mottakelsen som ha blitt gjort av Rancière.

Boken starter med en kort introduksjon til Rancières tenkning om frigjøring, antakelsen om likhet og dens konsekvenser. Fjeld begynner med å brette ut kartet han lager over Rancières arbeid, med fokus på nøkkelideene hans. Forfatteren fokuserer dermed på aporier, motsetninger og paradokser. Og i stedet for å prøve å løse dem, viser Fjeld oss hvordan disse aporiene florerer, og gir oss mat til ettertanke ved å frigjøre oss fra altfor strenge kategorier, fra denne binariteten som Rancières arbeid ofte har blitt lest gjennom: ved å lage strenge motsetninger - likhet mot ulikhet, frigjøring mot dominans, police mot politikk.

Omvendt fra den tradisjonelle lesningen, det som gjør lesingen Pratiques d’expériences så rik, er at boken fokuserer på scener, øyeblikk der det som virker selvinnlysende blir rystet, hvor eksperimentering lar oss åpne nye muligheter. I stedet for å prøve å forklare verden gjennom Rancières tanke, utforsker Fjeld det vi ikke hadde sett, det vi trodde vi allerede visste. Som en fantastisk reise der virkelighet og fiksjon blander seg, gir denne boken referansepunkter uten noen gang å bane vei for deg å følge. Dette er etter min mening den vanskelige oppgaven Rancières lesere foretar seg: kartlegge uten å begrense mulighetene, la veien være åpen for en mengde stier uten noen gang å miste seg selv fullstendig i utforskningens uendelighet. Etter min mening er dette området der denne boken utmerker seg og utfyller Rancières tenkning uten å forråde den. Fjeld gir leseren referansepunkter, omrisset av et kart som hjelper oss å orientere oss i de uendelige mulighetene Rancière har åpnet, uten noen gang å tvinge oss til å velge en bestemte vei.

Boken starter derfor med å male bakteppet som denne nye lesningen av Rancière settes mot. Fjeld presenterer dermed den vanlige mottakelsen av Rancière som begrenser hans arbeid til et binært tankemønster. Denne mottakelsen, forteller Fjeld, trekker klare linjer i den rancièreske tanken, fra Le Maître Ingrorant (1987) til La Mésentente (1995). En vei strødd med reduktive motsetninger mellom likhet/ulikhet, horisontalitet/hierarki, frigjøring/herredømme, politikk/police (s. 12).

Ifølge denne lesningen er politikken i Rancière redusert til sporadiske og sjeldne hendelser, i utkanten av verdens normale gang. Alle de midlertidig åpnede bruddene lukkes raskt, politisk handling oppfattes som et mål i seg selv som derfor ikke medfører noen varig transformasjon (s. 20). Fjeld søker tvert imot å opprettholde hullene og de gapende gapene, og inviterer oss til å stupe ned i dem i løpet av en bok rundt nye konseptualiseringer «strukturert rundt to terreng: en kartografi av det mulige (1. kapittel) [og] fire registre over eksperimentering (2. kapittel)» (s. 13).

For å begynne denne kartleggingen fokuserer Fjeld på tre punkter av interesse for å snakke med Rancière om motsetningene og aporiene i hans tanke, for å gå utover denne binære lesningen: Det første punktet er inkommensurabilitet, det andre likheten og det tredje kartografens konseptuelle figur.

Først og fremst inkommensurabilitet, som Fjeld leser i Rancières bok La Mésentente. I stedet for en binær lesning som ville sette som motsetning police (ulikhetens rom–tid hvor hver kropp er tildelt en plass og en funksjon) og politikk (likhetens rom–tid der kropper opererer en vridning i forhold til sine tildelte steder), foreslår Fjeld å beholde ideen om inkommensurabilitet, der motstridende logikker likevel måles mot hverandre. Fjeld skriver at Rancière «tegner det alminnelige som et paradoksalt rom mellom, et sted hvor de inkommensurable, som per definisjon ikke kan måles mot hverandre, likevel måler seg mot hverandre» (s. 26). Fjeld har derfor til hensikt å svare på kritikken av Rancières arbeids manglende evne til transformasjon ved å vise at denne inkommensurabiliteten faktisk åpner opp rom som kan modifisere terrenget det utspiller seg uenighet om. Som Fjeld skriver: «Snarere enn å avgrense grenser som gjør det felles umulig, åpner inkommensurabilitet for en forvirret og utforskende allmenning» (s. 32). Her fokuserer forfatteren også på Rancières tanke- og skrivemåte (som han selv har kommentert inngående), Fjeld trekker frem «konstitutiv impotens» som et begrep som beskriver måten Rancière finner tankestoff på i det som ikke fungerer, det som sitter fast, i sandkornet som er fanget i tannhjulene på maskinen (s. 35). Det er nettopp fra denne impotensen at tanken og handlingen konstitueres: i fragmenter, hull, eksperimentering.

Likhet er det andre utforskningsfeltet som Fjeld gir oss å tenke på gjennom sin lesning av Rancières Le Maître Ingrorant. Antakelsen om likhet (ideen om å ta utgangspunkt i likhet i stedet for å ha det som et mål å oppnå) skal nok en gang ikke konseptualiseres innenfor et binært skjema hvor den ulik orden settes som ren motsetning til likhet. I Le Maître Ingrorant forteller Rancière historien om Jacotot som i Louvain i 1815 ved et uhell oppdaget at elevene hans ikke trengte hans forklaringer for å lære seg fransk. Faktisk, uten å kunne nederlandsk selv, ga han elevene sine en tospråklig utgave av Télémaque og ba dem snakke om den på fransk, noe de gjorde utmerket. Fra dette intellektuelle eventyret konkluderte Jacotot med at forklaringer ikke var nødvendige for å lære, men at de tvert imot tjente den pedagogiske myten som delte verden i to: mellom de som vet og de som ikke vet. Ved tvert imot å erklære intelligensens likhet, universaliserer den uvitende mester likheten, slik at «likhet omfatter sin egen horisont til det punktet at det utelukker enhver mulighet for opposisjon til den lærde mesteren og hans bedøvende ulikhet» (s. 47). Det Fjeld peker på her er frakoblingen mellom mester og elever i overføring, den «radikale likegyldigheten» (forstått som udifferensiering) (s. 51) som innebærer at eleven kan følge hvilken som helst vei: «Den uvitende læreren frigjør det mulige fra ethvert grep; eleven investerer det. Den uvitende mester utjevner alle intelligenser; eleven utforsker hva som kan gjøres» (p. 53).

Det tredje utforskningsfeltet foreslått av Fjeld, er den konseptuelle karakteren til kartografen, som kommer for å supplere og fortrenge rollen som den uvitende læreren. Kartografen, akkurat som den uvitende læreren, forteller oss ikke hva vi skal gjøre med beskrivelsene av verden som vi får se, «han er interessert i praksis, analyserer delingen av det sanselige, tegner en 'kartografi av den felles verden'» (s. 61). Ved siden av den uvitende læreren som åpner for muligheter ved å erklære intelligensens likhet, og kartografen som sporer problemenes betingelser i samsvar med prinsippet om intelligensens likhet, er det studenten: denne konseptuelle karakteren som eksperimenterer innenfor muligheter.

Det er gjennom denne tredje posisjonen at Fjeld presenterer ulike eksperimentelle praksiser i bokens andre kapittel. Rikdommen i dette kapittelet ligger spesielt i det faktum at forfatteren lar oss oppfatte, gjennom spesifikke eksempler, scener av eksperimentering som lar oss skimte uendeligheten av muligheter tenkt i termer gjennom og utover Rancières vokabular. Kapittelets interesse, ifølge min lesning av det, er at det finner opp en ny måte å organisere Rancières arbeid på og at det lar oss følge et eksperiment som fungerer og åpner opp konsepter samtidig som det gjør dem håndgripelige, tenkelige. Dette, insisterer jeg på, er hele vanskeligheten med en utforskning av Rancières arbeid: å forbli med det som ikke fungerer, det ikke å lede leseren mot løsninger som tømmer de eksperimentelle scenene for deres kompleksitet.

Politiidentifikasjon, som sjelden eksemplifiseres i Rancières arbeid, utforskes her i all sin paradoksale natur gjennom det antropometriske fotografiet til Alphonse Bertillon og immigrasjonsforskriftene fra 1972. Gjennom disse eksemplene viser Fjeld hvordan eksperimentering også foregår innenfor politilogikken, og dermed motsier lesningene som gjør at politiet har denne normale verdensordenen de vil bevege seg fra, og hvor de ikke vil bevege seg. Motsatt gir Fjeld oss et glimt av hvordan politilogikk også fungerer på en tentativ måte, eksperimentere med det som ikke fungerer, forfølge dette endeløse prosjektet med å bygge bro over gapene i en fragmentert verden, med å telle det utellelige.

Utopisk overidentifikasjon er det andre eksperimenteringsregimet fremsatt av Fjeld. Han skriver at «Utopisk eksperimentering starter derfor fra 'vanlige' identiteter som den rekodifiserer som ufullkomne ved å utsette dem for en utopisk superidentitet som skal fremstilles» (s. 133). Den utopiske logikken er «den om den historiske skapelsen av et sant fellesskap» (s. 135). Her beskriver Fjeld den utopiske eksperimentelle scenen fra 1883 fra Godins Familistère.

Politisk disidentifikasjon på sin side er tenkt på ved eksemplet med den unge Claudette Colvin som i 1955 nektet å reise seg for å gi fra seg setet sitt til en hvit kvinne på en buss i Montgomery. Politisk disidentifikasjon avbryter politiets orden på tre forskjellige måter: ved å investere i ubestemte soner, ved å gripe motsetningene som ligger i denne ordenen, og ved å skape valgbetingelser (s. 207–208).

Til slutt handler det fjerde registeret, demokratisk a-identifisering, om ideen om intervall som «åpner mot et eksperiment som verken søker å tildele steder, eller å håndtere feil, eller å skape et utopisk sosialt stoff, men å frigjøre uforsiktige doser av det mulige – gleden ved å eksperimentere med hva det mulige er i stand til» (s. 213). Det handler om å begi seg ut med nysgjerrighet og eksperimentere med hva som er mulig å gjøre og tenke. Skjønnlitteratur er veldig viktig her. Fjeld utforsker deretter dette eksperimenteringsregisteret gjennom tetid-scenen i Alice in Wonderland, og deretter gjennom forholdet til litteraturen med James Agee.

Til slutt vil jeg unngå å konkludere og heller anbefale denne boken til alle de som ønsker å utforske veiene til likestilling sammen, til de som vil oppdage Rancière gjennom denne lesningen, så vel som til de ivrige leserne.