GEORGE ORWELL: PATRIOT OG REVOLUSJONÆR SOSIALIST

George Orwells berømmelse hviler på hans to siste romaner, Animal Farm (1945), allegori om den forrådte revolusjon, og Nineteen Eighty-Four (1949), skrekkvisjon om den totalitære stat. For noen år siden ble Huxleys Brave New World (1932) sett som en mer troverdig visjon om fremtiden. Der handlet det kort sagt om control by pleasure, ikke som hos Orwell om control by violence. I dag er muligheten for total overvåking og en voldelig statsmakt minst like aktuell. Orwell skrev svært mye mer, ytterligere fire romaner, reportasjer, artikler og en rekke essays. Noen av disse er stilistisk sett det beste han skrev.

Jeg skal ta opp noen sentrale aspekter ved Orwells politiske filosofi, slik den kommer til uttrykk i essayene, personlig og lite systematisk. Hans tanker om patriotisme er særlig interessante og relevante i dag De avviker sterkt fra marxistiske synspunkter og kaster lys over hans velkjente anti-fascisme, for det gjelder å frigjøre patriotismen fra alle fascistiske konnotasjoner. Orwell oppfatter kjærlighet til fedrelandet som en betingelse for det revolusjonære, sosialistiske sinnelaget som han utviklet i løpet av 30-tallet og senere. holdt fast ved.

Orwell på 30-tallet

Orwells anti-fascisme er det mest entydige ved hans politiske holdning. Den førte til deltakelse i den spanske borgerkrig, der han ble alvorlig skadet, og kritikk av den utbredte pasifismen i England på 30-tallet. Han meldte seg ut av The Independent Labour Party (til venstre for Labour) i 1939, etter bare ett års medlemskap, da partiet motsatte seg krig med Nazi-Tyskland.

Han bekjente seg til patriotisme og sosialisme med stor lidenskap. Det skarpe skillet mellom rike og fattige i England er like påfallende som uforenlig med ekte demokrati, som bare sosialisme kan bringe. Sosialismen er etter hans syn så moralsk innlysende – elementær rettferdighet, anstendig lønn for alle - at det blir gåtefullt hvorfor den ennå ikke har vunnet frem. Hvorfor har fascismen, borgerskapets mest brutale angrep på arbeiderklassen, større fremgang på 30-tallet?

I The Road to Wigan Pier (1937) går han grundig inn på saken. En grunn skal være at avskrekkende typer dominerer i sosialistiske bevegelser. Orwell uttrykker ofte intense antipatier, som når han omtaler

«the horrible – the really disquieting – prevalence of cranks wherever Socialists are gathered together. One sometimes gets the impression that the mere words 'Socialism' and 'Communism' draw towards them with magnetic force every fruit-juice drinker, nudist, sandal-wearer, sex-maniac, Quaker, 'Nature Cure' quack, pacifist, and feminist in England. (The Road, XI» 

Man må forstå at skikkelige, øldrikkende arbeidsfolk holder god avstand til slike typer. Han er opptatt av hierarkiets nyanser og plasserer seg selv i «lower upper middle class». Etter å ha vunnet et scholarship fikk han adgang til den snobbete eliteskolen Eton, noe hans foreldre ikke kunne ha finansiert.. Kanskje var det der han fikk med seg aristokratisk forakt for alternative typer i middelklassen. Arbeiderklassen vises stor respekt i Orwells tekster, men han røper større personlig nærhet til de aller fattigste, uteliggere, løsarbeidere og omstreifere. Nærheten er overbevisende dokumentert i Down and Out in Paris and London (1933). Dette kan henge sammen med hans erfaring som politimann i Burma (den gang en del av imperiet, i dag Myanmar), der han fikk å gjøre nettopp med samfunnets mest elendige. Man glemme ikke lett hans skildring av en henrettelse.. Den teksten er et godt eksempel på sterk emosjonell effekt skapt ved ren og skjær objektivitet. Tilsvarende personlige erfaringer hadde han ikke med den engelske arbeiderklassen.

Arbeiderbevegelsen blir ledet av folk som også fortjener forakt, slike som Labours parlamentsmedlemmer eller fagforeningspamper. Mens de foregir å bekjempe borgerskapet blir de selv borgerskap – en tanke som utdypes i Animal Farm. Det Orwell skriver om fascismens tiltrekningskraft, er særlig aktuelt i dag:

«In order to combat Fascism it is necessary to understand it, which involves admitting that it contains some good as well as much evil. In practice, of course, it is merely an infamous tyranny, and its methods of attaining and holding power are such that even its most ardent apologists prefer to talk about something else. But the underlying feeling of Fascism, the feeling that first draws people into the Fascist camp, may be less contemptible. (- - -) Everyone who has given the movement so much as a glance knows that the rank-and-file Fascist is often quite a well-meaning person – quite genuinely anxious, for instance, to better the lot of the unemployed. But more important than this is the fact that Fascism draws its strength from the good as well as the bad varieties of conservatism. To anyone with a feeling for tradition and for discipline it comes with its appeal ready-made. Probably it is very easy, when you have had a bellyful of the more tactless kind of Socialist propaganda, to see Fascism as the last line defence of all that is good in European civilization. Even the Fascist bully at his symbolic worst, with rubber truncheon in one hand and castor oil bottle in the other, does not necessarily feel himself a bully; more probably he feels like Roland in the pass at Roncevaux, defending Christendom against the barbarian. We have got to admit that if Fascism is everywhere advancing, this is largely the fault of Socialists themselves. (The Road, XII)» 

Radikale sosialister gjør flere grove feil. De nedvurderer det parlamentariske demokratiet, legger all vekt på materielle behov som om mennesket var et vesen uten sjel, de hyller teknologiske fremskritt tankeløst. Og ikke minst har de en «idiotisk» tro på Sovjetunionen. Orwell hadde erfaringer med stalinistene i Spania. Det er et godt og stadig relevant poeng at de som ikke vil forsvare den europeiske sivilisasjon, bidrar til vind i seilene for fascisme og andre høyreradikale bevegelser. Det følger ikke at alle som forsvarer vår sivilisasjon, er fascister eller høyreradikale. Nettopp slike bevegelser kan jo ses som de farligste trusler.

LES OGSÅ: TOTALITARISME FØR OG NÅ

Orwell henviser til slaget i 778, der den frankiske ridder Roland falt, basis for det berømte Rolandkvadet. Konteksten er kamp mot muslimske maurere i Spania. Men for 30-tallets fascister var ikke islam en prekær fare. Omfattende muslimsk innvandring til Europa tok til først etter Orwells død. Dagens symbolår er 1683, for da ble sultanens tropper stanset utenfor Wien. De som i dag ser islam som en stor trussel mot Europa, har følgelig valgt «Gates of Vienna» som motto.

Orwell i 1940

I 1937 vet Orwell at krigen vil komme. Han er overbevist om at seier over fascismen vil kreve en revolusjonær regjering i England, siden folk som Chamberlain og Churchill ikke vil makte å mobilisere folket til kamp. Høsten 1940, i landets skjebnestund, skriver han to betydningsfulle essays om patriotisme og sosialisme: «My Country Right or Left» og «The Lion and the Unicorn: Socialism and the English Genius».

Det hamres inn at kampen mot Hitler krever både patriotisme og revolusjon. Ikke bare det, i september 1940 hevder Orwell at revolusjonen allerede har begynt. Man leser med store, vantro øyne det han skriver om den saken

«Patriotism has nothing to do with conservatism. It is devotion to something that is changing but is felt to be mystically the same, like the devotion of the ex-White Bolshevik to Russia. To be loyal both to Chamberlain's England and to the England of tomorrow might seem an impossibility, if one did not know it to be an everyday phenomenon. Only revolution can save England, that has been obvious for years, but now the revolution has started, and it may proceed quite quickly if only we can keep Hitler out. Within two years, maybe a year, if only we can hang on, we shall see changes that will surprise the idiots who have no foresight. I dare say the London gutters will have to run with blood. All right, let them, if it is necessary. But when the red militias are billeted in the Ritz I shall still feel that the England I was taught to love so long ago for such different reasons is somehow persisting. (My country)» 

Det gjentas i «The Lion»: «Patriotism has nothing to do with Conservatism. It is actually the opposite of Conservatism, since it is a devotion to something that is always changing and yet is felt to be mystically the same. It is the bridge between the future and the past. No real revolutionary has ever been an internationalist«.

Siste setning gjør det klart hvorfor «a specifically English Socialist movement» og ditto revolusjon vil bli bekjempet av marxistene. Dette er en militant nasjonalisme, men for Orwell, som for mange i dag, er ordet negativt ladet. Nasjonalismen skal per definisjon være aggressiv, patriotismen derimot defensiv.

De som mangler hjertets bånd til fedrelandet, vil svikte når revolusjonen kommer. Orwell øser store doser forakt over «left-wing intellectuals», folk som er «so enlightened that they cannot understand the most ordinary emotions». Videre: «England is perhaps the only great country whose intellectuals are ashamed of their own nationality». (The Lion) På 30-tallet viste de stor forståelse for Tyskland (offer for britisk og fransk imperialisme i 1919). Det tilsvarer i dag stor forståelse for Russland, som enda en gang er truet av vestlig militarisme (Nato-utvidelsene). Verken da eller nå er dette alminnelige holdninger, men Orwell legger stor vekt på fenomenet.

Jeg tror det vesentlige ved Orwells politiske filosofi kan oppsummeres i to punkter. Det liberale demokratiet er det politisk verdifulle ved vestens sivilisasjon. Det kan forsvares og opprettholdes bare ved en sosialistisk revolusjon.

Høsten 1940 kommer i tillegg at «The war and the revolution are inseperable» Den nye engelske revolusjon vil avskaffe overhus og aristokrati, men (antakelig) beholde monarkiet. Han skriver mye om det fine og særegne ved engelsk kultur. De eksentriske, kulturradikale typene får i hvert fall indirekte en viss oppreisning. Ingen militarisme i England – umulig å forestille seg engelske soldater i hanemarsj. De ville blitt ledd ut. Det sentrale i sosialismen er selvsagt omfattende nasjonalisering av privateide foretak, rettferdig fordeling av rikdom, et klasseløst utdanningssystem. Hvor mye privateiendom kan aksepteres? Hva med arverett? Ingen fare knyttet til statens makt? Slike spørsmål blir ikke avklart, men i Orwells sosialisme vil ulike politiske partier finnes, antakelig med ulike syn på sakene.

Orwell etter krigen

Da Labour vant valget i 1945, ble Orwells krav til sosialisme langt fra innfridd. Velferdspolitikk innebærer ikke at kapitalismen avskaffes, men i lys av den prekære økonomiske situasjon støttet han likevel Attlees regjering. Frykt for sovjet-kommunismen spilte inn.

Han arbeider med Nineteen Eighty-Four. Essayene mister noe av sin politiske tyngde, men Orwell fortsetter å overraske. Av en så patriotisk engelskmann kunne man f eks forvente stor sans for sportens finesser, ikke minst fotballens. Langt derifra. Essayet «The Sporting Spirit» (1945) er en makeløs fordømmelse av all konkurranseidrett. Man forstår det bedre hvis man ihukommer hvordan sportsjournalister gjerne omtaler tapere – de er knust, laget er gruset. Orwell: «Serious sport has nothing to do with fair play. It is bound up with hatred, jealousy, boastfulness, disregard of all rules and sadistic pleasure in witnessing violence: in other words it is war minus the shooting.» Bakgrunnen er at det russiske fotballaget Dynamo turnerte i England sommeren 1945. To av krigens seierherrer skulle møtes i edel strid. Ifølge Orwell skapte det mye ondt blod.

Den sikre kilde til ro og glede er naturligvis naturen. Romanen Coming up for Air (1939) handler om håpløs nostalgi, men et lykkelig, for ikke å se mystisk øyeblikk inntreffer i naturens stillhet. På denne tiden kommer også underfunding betraktninger om dyr. Ifølge Some thoughts of the Common Toad (1946) har padden «about the most beautiful eye of any living creature. It is like gold, or more exactly it is like the golden-coloured semi-precious stone which one sometimes sees in signet rings, and which I think is called a chrysoberyl.»

Hans mest personlige essays er  «Why I write». Det sier mye om Orwell at han for all del vil unngå hyklersk idealisme om personlige motiver. Det politiske nevnes til slutt, som et punkt 4. Punkt 1 er «Shere egoism», dvs «desire to seem clever, to be talked about, to be remembered after death». Det oppnådde han. Ambisjonen preger kunstnere, vitenskapsfolk, politikere og andre i eliten. Der hersker individualisme, mens folk flest lever for andre. Annerledes med «the minority of gifted, wilful people who are determined to live their own lives to the end, and writers belong in this class». Er slik elitisme forenlig med sosialismen? Hvis ikke, må da eliten omskoleres til å «tjene folket»?

Punkt 2 er glede over skjønnhet, for en forfatter særlig gleden ved «the firmness of good prose or the rhytm of a good story». Han regnet romanen A Clergyman’ Daughter (1935) som mislykket, men der briljerte han med cockney-sosiolekten. Man forstår at han beundret James Joyce. Når det ikke handler om fattige løsarbeidere med et usvikelig godt hjerte, presenteres skikkelser så ufyselige at de virker som Dickens-parodier.

Tredje punkt er sansen for objektiv sannhet, «desire to see things as they are». Dette er det politisk mest potente i denne listen, for her kastes lys over det totalitære regimet. Der finnes ingen annen sannhet enn den Big Brother til enhver tid knesetter. Tanken at objektivitet er en illusjon, at det alltid handler om interessebestemte perspektiver, tolkninger og narrativer, er velkjent lenge før postmodernismen. Noe kan i så fall være «sant for deg», men ikke «sant for meg». Det virker vel liberalt og tolerant, men hvis saken er livsviktig for oss begge, blir det et spørsmål om hvem av oss som har mest makt.

Orwell var underlig skråsikker i sine objektivt feilslåtte prognoser, men innså og innrømmet etter noen år at engelsk revolusjon i 1940 hadde vært ønsketenkning. Big Brother derimot kunne knesette at revolusjonen fant sted, en forbrytelse mot staten å mene noe annet. Sannheter som ikke samsvarer med politikken som til enhver tid føres, er utålelige. Å benekte eller mistro ideen og idealet om objektiv sannhet er å ta et langt skritt i retning Nineteen Eighty-Four.