RAPPORT FRA LABORATORIET

Jeg tenker på et tall: 1,75. Dette lille tallet ser kanskje ikke så farlig ut, men det er et varsel om en kommende katastrofe. Tallet viser den gjennomsnittlige, globale temperaturstigningen i januar 2025¹. Samme måned uttalte António Guterres at «vår avhengighet av fossile energikilder er et Frankenstein-monster», og at «det vi ser i dag – havstigning, hetebølger, flommer, stormer, tørke og skogbranner – bare er en forsmak på den skrekkfilmen vi har i vente.» ²

Det er neppe et godt tegn at generalsekretæren i FN alluderer til en gotisk grøsser når han skal beskrive verdens avhengighet av fossil energi. Kan Mary Shelleys debutroman fra 1818 hjelpe oss å forstå hvordan vi har endt opp som ufrivillige statister i en dystopisk skrekkfilm?

Liv og død i laboratoriet

Hovedpersonen i Frankenstein er den unge studenten Victor Frankenstein. Han vil skape liv av dødt, organisk materiale, og syr sammen en kropp av legemsdeler han finner på kirkegårder og likhus. Deretter forsøker han å gi kroppen liv ved hjelp av den elektriske energien i et lynnedslag.

Eksperimentet lykkes, men når Frankenstein får se den levende skapningen, forstår han at han har gjort noe veldig, veldig dumt. Desperat og full av anger flykter han ut av det provisoriske laboratoriet. Han forsøker å glemme hele eksperimentet, men i løpet av de neste årene skal synet av den groteske skapningen hjemsøke ham, som en vond drøm.

I et parallelt handlingsløp følger vi skapningens mislykkede forsøk på å skape seg et liv i menneskenes verden. I all hemmelighet slår den seg ned i et primitivt kott på den tyske landsbygda. Gjennom en sprekk i veggen observerer skapningen den lille familien som lever i det tilstøtende værelset. Slik lærer den seg å snakke, og den tilegner seg kunnskap om menneskenes skikker og kultur. Skapningen drømmer om å bli venn med familien. Den har et brennende ønske om å bli inkludert i det menneskelige fellesskapet. Men når den etter lang tid drister seg til å banke på døra, ender det i en katastrofe.

Familien blir vettskremt og frastøtt av skapningens uhyggelige utseende og forvokste proporsjoner, og jager den på dør. Skapningen forstår at den aldri vil bli akseptert av menneskene, og reagerer med å hevne seg på menneskeheten i alminnelighet, og familien til Frankenstein i særdeleshet.

Når lillebroren til Victor Frankenstein blir funnet kvalt i nærheten av familiens hjem i Genève, forstår han det fulle alvoret i situasjonen. Han har ikke bare mistet kontrollen over sitt eget skaperverk. Han har skapt et monster, en bitter, hevngjerrig og ustoppelig drapsmaskin som er ute etter både ham og dem han er mest glad i.

En fornuftig ung mann

Både Frankenstein og monsteret hans har for lengst tatt steget fra litterære karakterer til populærkulturelle arketyper. Siden romanen ble filmatisert første gang i 1910, har det blitt laget nesten 200 filmer som bygger på Shelleys roman. I populærkulturen blir Victor Frankenstein ofte fremstilt som en gal professor med høy panne, hvit frakk og asosiale trekk. Det stemmer imidlertid dårlig med romanfiguren. Noe av det mest fascinerende med Shelleys roman er nemlig at Frankenstein ikke er en gal vitenskapsmann. Han er en ambisiøs og halvstudert overklassegutt fra Genève – en ung mann som vil opp og frem i verden, for å parafrasere Jens Bjørneboe.

I de mange indre monologene i romanen viser Frankenstein seg som et fornuftig, empatisk og ikke minst selvkritisk menneske. Når han forstår at han har klart å gi liv til den groteske kroppen, angrer han dypt og inderlig: «Jeg tilbrakte resten av natten på verste måte. Noen ganger slo pulsen så raskt og hardt at jeg kjente bankingen i hver eneste blodåre, andre ganger falt jeg nesten til bakken på grunn av tretthet og total kraftløshet.» Frankensteins triumf som vitenskapsmann ledsages altså av umiddelbar anger og angst.

Dette er et klassisk eksempel på anagnorisis eller gjenkjennelse, et av de viktigste begrepene i Aristoteles' poetikk. Store norske leksikon definerer anagnorisis som et «omslag fra uvitenhet til viten»³. Når Frankenstein forstår at han har nådd målet sitt, innser han samtidig at alt strevet har ført ham ut i ulykken: «Iblant denne frykten kjente jeg også skuffelsens bitterhet ‒ drømmene som hadde holdt meg gående og tilfreds i så lang tid, var nå blitt et rent helvete; forandringen var skjedd så plutselig, og omslaget var fullstendig!»

Dette dramatiske skjebneomslaget er ikke bare romanens første og viktigste vendepunkt – det rommer en radikal kritikk av menneskets ustoppelige ambisjoner, og fornuften som lar oss realisere dem. Denne kritikken har aldri vært mer aktuell.

En evig aktuell allegori

Det er vanlig å lese Frankenstein som en allegori over menneskets dumdristige stormannsgalskap. Hvor mange ganger har vi ikke latt fornuften stå i ufornuftens tjeneste, og glemt å vurdere konsekvensene av handlingene våre? Det går en blodrød tråd fra skyttergravene i Verdun og Somme til atombomben som ble sluppet over Hiroshima i 1945, med et påfølgende kjernefysisk våpenkappløp som resultat, også kjent under det ufrivillig tragikomiske akronymet MAD: Mutual assured destruction⁴. Siden 1945 har vi levd med et kjernefysisk Frankenstein-monster under senga. Vi har vent oss til å leve i en verden med nok atomvåpen til å smadre kloden gjentatte ganger.

Atombomben er ikke det eneste menneskeskapte monsteret som kan frata oss nattesøvnen. Hva vil bli konsekvensene av det pågående kappløpet om å utvikle stadig mer avanserte former for kunstig intelligens? Mange har advart om at vi raskt kan miste kontrollen over denne teknologien. Noe av det første Trump gjorde som nyinnsatt president, var å fjerne Joe Bidens selvpålagte begrensninger på utviklingen av kunstig intelligens⁵. Hvis denne teknologien en dag snur seg mot menneskene, vil Frankenstein vise seg å være mer profetisk enn noen kunne ane.

KI-teknologien er ikke bare en mulig trussel mot menneskets autonomi, den fører også til enorme klimautslipp⁶. Å spørre en chatbot om hjelp har et ti ganger så høyt karbonavtrykk som et vanlig nettsøk. Når vi lar fingrene løpe over tastaturet på de syltynne laptopene våre, føles alt både rent og moderne, men i virkeligheten er vi sluttbrukere i en skitten, industriell prosess. Mange av datasentrene til KI-tjenestene drives nemlig av kullkraft⁷.

Smak på ordet: Kull. Det gir konnotasjoner til 1800-tallet, til gruvedrift, til fabrikkpiper som slipper ut sort, helseskadelig røyk. Men dette er fortsatt vår verden. Nesten alt vi gjør, er på en eller annen måte forbundet med fossil forbrenning. Den kapitalistiske økonomien er fortsatt fullstendig avhengig av fossile energikilder. Ideen om å bruke fossilt brensel til å drive alt fra vevstoler til jetfly har blitt premissleverandøren for hele den globale økonomien. Monsteret har for lengst flyttet inn sammen med oss.

Eller et det vi som er monsteret?

Det farlige fremskrittet

I boka Here be Monsters (2023) argumenterer Richard King for at Frankenstein handler om mye mer enn et eksperiment som kommer ut av kontroll. Han mener at Shelleys roman er «the dramatic encapsulation of a mindset». Ifølge King er samtidens Frankenstein-monstre dyrket frem i et bestemt ideologisk klima: «Some of the interventions entertained in Silicon Valley or the biotech sector would be dangerous if they came to fruition. But more dangerous still is the ideological climate that allows them to be entertained at all.» ⁸

I Frankenstein fremmer Shelley en radikal kritikk av det kanskje viktigste idealet i den kapitalistiske ideologien, nemlig ideen om fremskritt og vekst. I århundrene før Shelley skrev Frankenstein, skjedde det en lang rekke vitenskapelige gjennombrudd, og denne utviklingen har akselerert frem mot vår egen tid. Fremskrittet har gjort at vi lever lengre og bedre liv. Det har gitt oss vaksiner og penicillin, velferd og almen skolegang. Men fremskrittet har også muliggjort industrielle massedrap og irreversible inngrep i klodens geologi. Fremskrittet har destabilisert klimaet og rasert naturen vår.

Fremskrittet bygger på kunnskap, og det er nettopp kunnskapen om biologi og kjemi som setter den unge Frankenstein i stand til å gjennomføre det fatale eksperimentet. Det får vi et forvarsel om i romanens undertittel: Den moderne Prometeus. Prometeus er trollmannen som stjal ilden fra gudene og ga den til menneskene.

Hva gjør vi med kunnskapens ild? Har vi vett til å forvalte den? Klarer vi å ta ansvar for den enorme kunnskapen vi har akkumulert siden vi tente det første bålet?

Utilstrekkelig ydmykhet

Richard King mener at det er kombinasjonen av stor kunnskap og utilstrekkelig ydmykhet som driver Frankenstein ut i ulykken: «Like the Prometheus with whom he shares the book’s title – the Titan trickster who stole fire from the gods and gave it to humanity – he is guilty of insufficient humility in the face of our multifaceted nature.» Han har store kunnskaper, men ser ikke sine egne begrensninger.

Det får meg til å tenke på Pippi Langstrømpe, som sier at «den som er veldig sterk, må også være veldig snill.» Jeg tillater meg å bytte ut to ord i dette sitatet: Den som er veldig kunnskapsrik, må også være veldig ydmyk. Når du besitter store, intellektuelle krefter, må du vite at du er feilbarlig. Du har aldri full oversikt over konsekvensene av det du gjør. Du vil alltid være begrenset av din egen bakgrunn og kulturen du lever i. Kort sagt: Du vil alltid være et menneske. Du skal vokte deg vel for å fly for nær sola.

Dette er kanskje den viktigste lærdommen fra Frankenstein: Mennesket vil alltid ha blindsoner, og det samme gjelder systemene vi skaper. I nærmere 400 år har vi levd i en verden der den kapitalistiske økonomien har fått stadig større makt over både måten vi lever på, og måten vi tenker på. Ideen om vekst og fremskritt er vevd inn i kulturen vår. Fra vi er små knøtt blir vi oppfordret til å jobbe hardt og målrettet, til å realisere oss selv, til å strebe etter kunnskap og materiell velstand.

Når Frankenstein ser tilbake på tiden da han arbeidet på spreng med å skape monsteret, sier han at «det eneste som holdt meg oppe, var drivkraften i mitt storslagne prosjekt». Det eneste som gir livet hans mening, er altså en egoistisk ambisjon. Siden han er fullstendig oppslukt av denne ambisjonen, forstår han ikke at den ødelegger livet hans. Kanskje minner denne selvutslettende og usunne arbeidsviljen litt om menneskelivet i 2025? Er vi i ferd med å presse både oss selv og planeten for hardt? Hvilket mål er det egentlig vi strever mot?

Det bringer meg tilbake til det urovekkende tallet jeg innledet denne teksten med: 1,75. Vi jobber og sliter for å skape vekst og fremskritt, men en kjedelig bivirkning av disse anstrengelsene er at vi destabiliserer klimaet på kloden. Hvis vi ikke endrer kurs, risikerer vi en gjennomsnittlig temperaturstigning på tre grader innen utgangen av dette århundret⁹. Vi risikerer å leve på en klode med en utarmet natur og et kraftig redusert biologisk mangfold.

Naturens kraft

Da Shelley skrev Frankenstein, var den industrielle revolusjonen fortsatt i startgropa. Det fantes fortsatt rikelig med urørt natur. Men det tidlige 1800-tallet var også preget av byvekst og etableringen av forurensende fabrikker. Kanskje så de tidlige romantikerne de første tegnene på at mennesket ville bli en trussel mot økosystemene? Kanskje er dette en av grunnene til at de romantiske kunstnerne satte så stor pris på den ville, urørte naturen?

Når den unge Frankenstein er som aller mest fortvilet, er det nettopp i naturen han søker trøst. Han forteller at «naturen eide krefter som kunne overvelde meg med de mest frydefulle fornemmelser». Når han rir gjennom Alpene i et forsøk på å glemme det fatale eksperimentet, reflekterer han rundt naturens helende kraft: «Min sjels tyngsler ble merkbart lettere da jeg styrte mine skritt stadig dypere inn i Arve-juret. De veldige tindene og knausene som tårnet seg opp over meg på alle kanter (...) fortalte meg om en allmektig kraft». Han kjenner seg rett og slett ydmyk i møte med det voldsomme alpelandskapet og de overveldende naturkreftene. Hadde han bare kjent seg like ydmyk i møte med sine egne vitenskapelige ambisjoner!

Noe av det aller mest frustrerende og fascinerende ved Frankenstein, er at det må et fatalt eksperiment til før hovedpersonen forstår det han burde forstått før han inntok laboratoriet. At mennesket er feilbarlig. At kunnskapen kan misbrukes. At vi må være ydmyke. Når han innser hva han har gjort, er det for sent å snu. Frankensteins eksperiment er det ultimate point of no return.

Fra dyp fortvilelse til ny innsikt

Rett før jeg skal sende inn denne teksten, finner jeg tilfeldigvis Sigurd Hvervens bok om Hegel¹⁰ på kjøkkenbenken (sønnen min har nettopp forberedt seg til eksamen i historie og filosofi). Jeg får lyst til å kikke på den, og leser forordet. Der skriver Hverven om Hegels interesse for menneskelige erfaringer og livet «på bakken». Menneskene kan oppleve at «deres egne handlinger får uante konsekvenser. De blir overrumplet, overrasket, bragt ut av fatning og satt ut, og resultatet kan være dyp fortvilelse, tomhet og fremmedgjøring. På den andre siden: Etter å ha gjennomlevd slike rystende erfaringer kan ny filosofisk innsikt formuleres, som ettertanker til levd liv.»

Å lese dette utdraget er som å besøke Victor Frankenstein i laboratoriet. Når han innser hva slags «uante konsekvenser» eksperimentet hans har ført til, reagerer Frankenstein med «dyp fortvilelse». Han synker ned i en hengemyr av anger og tunge tanker. Derfor gjør det vondt å lese Frankenstein. Vi kan kjenne oss igjen i den selvforskyldte ulykken til hovedpersonen. Vi har alle vært der, bare i mindre målestokk. Vi har tabbet oss ut, og vi har angret. Vi har skapt våre egne, små monstre. Akkurat nå, i 2025, befinner vi oss i et kollektivt, planetært Frankenstein-øyeblikk. Vi har sluppet løs et klimamonster, og det vokser seg større og sterkere for hver dag som går.

LES OGSÅ: EN TVETYDIG UTOPI FOR KLIMAKRISENS TID

Heldigvis er det ikke for sent å stanse dette eksperimentet. Vi har ennå ikke nådd the point of no return, selv om vi nærmer oss med stormskritt.¹¹ Klimakrisa (og de andre krisene som ruller og går i 2025) kan bringe oss ut av fatning. Med Sigurd Hvervens ord kan vi føle på «dyp fortvilelse, tomhet og fremmedgjøring». Å tenke på klimakrisa er rett og slett ubehagelig. Da er det ekstra viktig at vi tør å stå i ubehaget, i stedet for å flykte fra det. Slik kan vi kanskje klare å formulere en «ny filosofisk innsikt», preget av mot, ydmykhet og en vilje til å endre måten vi lever på.

Frankenstein velger å flykte fra både monsteret og laboratoriet. Vi må tørre å bli værende. Vi må stirre monsteret i hvitøyet, og innse at vi ser på oss selv.

Fotnoter

1. https://wmo.int/media/news/january-2025-sees-record-global-temperatures-despite-la-nina
2. https://www.theguardian.com/environment/2025/jan/22/worlds-addiction-to-fossil-fuels-is-frankensteins-monster-says-un-chief (oversatt av artikkelforfatteren)
3. https://snl.no/anagnorisis
4. https://en.wikipedia.org/wiki/Mutual_assured_destruction
5. https://www.reuters.com/technology/artificial-intelligence/trump-revokes-biden-executive-order-addressing-ai-risks-2025-01-21/
6. https://theconversation.com/data-centre-emissions-are-soaring-its-ai-or-the-climate-240137
7. https://www.nrk.no/arkiv/artikkel/atomkraft-_-ki-_-sant_-1.17076855
8. https://www.theguardian.com/books/2023/may/01/frankensteins-warning-the-too-familiar-hubris-of-todays-technoscience
9. https://www.tv2.no/nyheter/verden-er-pa-vei-mot-en-temperaturstigning-pa-opp-mot-31-grader-i-lopet-av-arhundret/17113959/
10. Hverven, Sigurd (2024) Hegel – En ganske enkel bok om en vanskelig filosof. Dreyer.
11. https://www.theguardian.com/environment/2025/feb/04/climate-change-target-of-2c-is-dead-says-renowned-climate-scientist