HVA ER «TEKNOLOGISK MEDIERING»?

DEL 1: Teknologiens tosidighet

Den amerikanske teknologifilosofen Don Ihde døde onsdag 17. januar, kun tre dager etter at han fylte 90 år. Det følgende stykket, som er første del i en føljetong på tre, tar på mange vis utgangspunkt i Ihdes tenkning omkring teknologiens påvirkning på individ, kultur og samfunn, og på vitenskap og kunnskap. Ihde vil bli stående igjen som grunnleggeren av den teknologifilosofiske retningen Postfenomenologi, en betegnelse han angret på nesten umiddelbart etter at han hadde lansert den. Fordi, selv om Ihde hadde jobbet mye med Husserl, Heidegger og Ricoeur, så fremhevet han senere at klassisk pragmatisme, og da spesielt Dewey, hadde vært vel så viktig som fenomenologi for hvordan han tenkte omkring teknologi og teknologisk mediering.

Undesøkelsen av den teknologiske medieringen av menneske-verden relasjonen og effekten dette har på det å være en teknologibruker var tema (om enn i en noe uutviklet form) allerede i Ihdes første gjennomført teknologifilosofiske bok, Technics and Praxis fra 1979. Hans viktigste bok på dette temaet er Technology and the Lifeworld fra 1990. Etter dette dreide hans interesse seg mer mot det han kalte «material hermeneutics», hvor teknologiens sentrale rolle i vitenskapelig aktivitet og kunnskap er i fokus. Expanding Hermeneutics fra 1998 og Bodies in Technology fra 2002 er viktige bøker fra denne perioden.

Ihde publiserte mer enn 20 bøker og en lang rekke artikler. Han var også, inntil de siste årene, en svært aktiv deltager på seminarer, workshops og konferanser rundt omkring i verden.

Hvordan undersøke teknologi?

Noen ganger kan det være interessant å undersøke teknologi som et fenomen i seg selv, dvs. som et spesifikt, avgrenset fenomen i verden. Motivet bak en slik undersøkelse kan for eksempel være «å reflektere omkring noen grunnleggende metafysiske problemer i forhold til teknologi og teknologisk utvikling».¹ Forutsetningen for en slik undersøkelse er at det er noe (metafysisk) som forbinder alle typer teknologi, enten det er klær, skriveredskap, musikkinstrumenter, vaksiner, smarttelefoner, autonome våpen eller maskinlæring. Men finnes det en måte å beskrive hva teknologi fundamentalt er for noe, som er meningsfullt om alle typer teknologi?

Historisk sett, har ikke forsøk på å si noe generelt om hva teknologi er vært uvanlige innen teknologifilosofien. Ernst Kapp (som med Grundlinien einer Philosophie der Technik fra 1877 ga navn til denne filosofiske retningen på en tid hvor mange mente at teknologi kun var «anvendt vitenskap» og ikke verdt et eget filosofiske blikk) mente for eksempel at teknologi er projeksjoner av kroppslige organer. Mens vår knyttede hånd er et naturlig redskap (for å slå) er hammeren et kunstig ett, og en logisk (og isomorf) forlengelse av den knyttede hånden.² Datidens høyteknologiske system, telegrafen, kunne – selvinnlysende, ifølge Kapp – forstås som en projeksjon av vårt nervesystem.³ Å definere teknologi ut fra menneskets kroppslige egenskaper har senere blitt tatt opp av for eksempel Arnold Gehlen og James Feibleman.⁴

Martin Heidegger sto for en av de mest kjente – og beryktede – metafysiske analysene av teknologi. I essayet Die frage nach der Technik fra 1954 definerte han teknologiens vesen som Gestell, en form for ensrettende og kalkulerende nyttetenkning. Gjennom vår beroenhet på moderne teknologi absorberer vi denne innstillingen, med det resultatet at for oss mister omgivelsene sin egenverdi og fremstår kun gjennom sin nytteverdi. Vi vil etter hvert tenke på naturen, andre mennesker, og til syvende og sist, også oss selv, som å eksistere kun for å være mulige ressurser for verdiskaping i en eller annen (effektiv) form.⁵ Den største faren med dette, sier Heidegger, er at denne tenke- og værensformen vil overskygge andre måter å forholde seg til verden på. Gestell innebærer at vi glemmer at det er andre måter å være i verden på enn den kalkulerende.

På midten av det forrige århundret, var ikke Heidegger alene om en slik generaliserende og dystopisk analyse av teknologi. Jacques Ellul, Herbert Marcuse og Lewis Mumford er andre innflytelsesrike tenkere som også betraktet (moderne) teknologi som å utfordre «essensielt menneskelige» væremåter.⁶ Ekko av slike analyser finnes fortsatt i mange analyser av den moderne tilværelsen, for eksempel i Hans Jonas’ ansvarlighetsetikk og Arne Johan Vetlesens økofilosofi.⁷

Et problem med analyser av teknologiens vesen er at de ofte ligger på et abstraksjonsnivå som utvisker signifikante og opplysende forskjeller mellom enkeltteknologier.⁸ Slike analyser er lite informative hvis vi ønsker kunnskap om hvordan konkrete teknologier påvirker enkeltindivider, sosiale grupper og samfunn. Mikrobølgeovnen, for eksempel, gikk fra å være et komplisert betjent apparat designet for menn (en «gadget») til å bli forenklet og så markedsført for kvinner («for matlaging» (sic)).⁹ Å kun analysere mikrobølgeovnen som en materialisering av Gestell vil ikke si oss veldig mye om hvordan teknologi noen ganger gjenspeiler og forsterker kjønnsroller og -stereotypier. Skal vi forstå teknologienes sentrale rolle i våre liv, trengs andre typer analyse.

Et annet problem er at så generaliserende analyser ikke gir oss noen konkrete grep når vi skal løse nåtidens teknologiske utfordringer,¹⁰ slikt som klimakrise, datasikkerhet, usunne kroppsidealer og cybermobbing i sosiale medier, digitalt utenforskap og samfunnsmessige konsekvenser av generativ kunstig intelligens. Så kan man jo hevde at metafysiske analyser uansett aldri er ment å gi svar på så konkrete, empiriske problemstillinger.

LES OGSÅ: KI OG INTELLEKTUELL LATSKAP

Grandiost anlagte analyser av teknologi har uansett mer eller mindre forsvunnet i teknologifilosofien, som fra slutten av 1970-tallet, påvirket av utviklingen i STS («Science and Technology Studies»), har vært preget av mer empirisk forankrede analyser av hvordan konkrete teknologier påvirker konkrete praksiser, samfunn og normer. En grunntanke i nyere teknologifilosofi er at teknologi er et sosialt fenomen som påvirker, og kan påvirkes, på linje med andre sosiale fenomener. Ulike teknologier påvirker samfunnsutviklingen på ulike måter og i ulike grader.

Men nyere teknologifilosofi kan på sin side bli for nærsynt. En kritikk som har blitt fremsatt er at vi da mister av syne hvordan teknologi som et samlet (men ikke enhetlig) fenomen påvirker hele vår tilværelse, og dermed har en ontologisk dimensjon som faller utenfor mer konkrete og mikro-rettede analyser.¹¹ At benker enkelte steder utformes med armstøtter og setedelere for at hjemløse ikke skal kunne bruke dem som sovested¹² og at sosiale media endrer hvordan vi forstår og utøver vennskap¹³ sier oss mye om de politiske, sosiale og etiske dimensjonene ved teknologi, men det er også mulig å gjøre mer filosofiske analyser av teknologiens nærvær, uten at det trenger å ende opp i en generaliserende forflatning av hvordan teknologi faktisk påvirker oss.

Fra «hva er» til «hva gjør»

Men hvordan skal vi kunne bringe inn mer overordnede perspektiver på teknologi og samtidig beholde erkjennelsen av at det er lite eller ingenting felles som kan sies om konkrete teknologier? Skal vi lykkes med det, så må vi dreie fokuset fra hva teknologi er til hva teknologi gjør.

Men da kan man jo innvende at teknologier ikke gjør noen ting. Teknologi er i første rekke hjelpemidler, noe vi benytter oss av når vi gjør noe: fremstiller kulturelle uttrykk; endrer på naturen; kommuniserer og samhandler med andre mennesker; stabiliserer, sikrer og forbedrer samfunnsmessige institusjoner og funksjoner, og mye annet. Gjør vi noe som helst i verden, så er det som oftest gjennom en form for teknologi. Menneske-verden relasjonen er slik sett ofte – kanskje til og med alltid – mediert av en eller annen teknologi. Men innebærer denne medieringen at teknologien er et rent hjelpemiddel, som ikke gjør noe som helst?

Uttrykket «mediering» skriver seg fra det latinske mediare, som ganske enkelt betyr «å være i midten». Men det latinske ordet er også knyttet opp til «mekling»,¹⁴ og det er et sentralt skille mellom disse to betydningene. Det å være i midten indikerer en nøytral mellomposisjon, der det sentrale er å formidle noe fra den ene parten til den andre så korrekt og uforandret som mulig, slik vi kjenner det fra idealbildet av aviser og andre media (iallfall før sosiale media) og kommunikasjonsteori. Å mekle, derimot, er en langt mer aktiv mellomposisjon, der man «legger til rette for dialog og forhandling mellom partene».¹⁵ Det innebærer å påvirke begge parter til å endre sitt utgangspunkt og fremstå på en slik måte at dialog er mulig. Selv om den som mekler skal være uhildet, så er det allikevel ikke en nøytral og passiv posisjon, men derimot en aktiv en som derfor kan være svært avgjørende for at overenskomst kan oppnås.

Av disse to betydningene, ligner teknologisk mediering mest på mekling, fordi den er alt annet enn nøytral. En undersøkelse av menneske-verden relasjonen som kun betrakter teknologi som en (nøytral) formidler mellom menneske og verden vil anse teknologi som et hjelpemiddel som ikke har noen filosofisk interessant rolle i relasjonen. Dette synet, som Heidegger kaller det instrumentale synet på teknologi,¹⁶ vil ikke kunne omfatte (eller akseptere) at teknologi kan ha en konstituerende rolle i relasjonen, og med det også en konstituerende rolle i forhold til begge relata.

LES OGSÅ: AGENDA I AULAEN: WILLIAM MACASKILL

Som denne føljetongen skal etablere, i begrepet om teknologiske mediering ligger det imidlertid en teknologiforståelse hvor teknologi, gjennom sine materielle og strukturelle egenskaper, får ikke-trivielle implikasjoner på hvordan vi opptrer og handler i verden; hvordan vi forstår, har kunnskap om og tenker normativt om omgivelsene våre; og – ikke minst – hvordan vi forstår oss selv, som samfunn og som enkeltindivider.

Gjennom et fokus på teknologisk mediering kan vi altså undersøke teknologi på en grunnleggende og samlet måte, uten å måtte postulere et vesen eller en essens som alle teknologier deler. Det er også en måte å forene den nyere teknologifilosofiens fokus på teknologiers påvirkning på konkrete praksiser med det mer abstrakte blikket for teknologienes metafysiske kraft. Det abstrakte nivået blir imidlertid et resultat av det «empiriske nivået», heller enn en forutsetning for det.

Den aktive og produktive, men ikke dominante rollen teknologi gis gjennom begrepet om teknologisk mediering kan slik sett ha en metodologisk rolle i ulike sammenhenger. For eksempel i undersøkelser som: hva som kjennetegner samfunnsmessige strukturer og endringer i slike, og hva vi har kunnskap om og hvordan kunnskap om verden formes. Videre, når vi utforsker innhold og grenser for intersubjektive relasjoner; i forståelse og behandlingen av etiske spørsmål og dilemmaer (spesielt, men ikke bare, i forhold til nye teknologier); og omkring ontologiske og eksistensielle spørsmål som gjelder fenomenologien i det å være en teknologibruker.

Teknologiens tosidighet: å muliggjøre er å begrense

Men et fokus på hva teknologi gjør fremfor er, fordrer selvsagt spørsmålet: hva gjør teknologi? Som antydet over, er det en utbredt tanke at teknologier ikke gjør noen ting – ikke på egenhånd iallfall, men at det er vi som gjør ting ved hjelp av teknologi.¹⁷ En slik holdning forutsetter at teknologi og menneske tenkes som to uavhengige størrelser. En undersøkelse av teknologi vil da kunne være rettet mot teknologien i-seg-selv, og hva den er (for eksempel, et rent hjelpemiddel). Og i forlengelsen, at hva vi selv er, er noe som kan (eller iallfall bør) bestemmes uavhengig av teknologi og hva vi kan gjøre og oppnå som et resultat av teknologi.

Begrepet om teknologisk mediering er utviklet nettopp for å avvise antagelsen om at menneske og teknologi kan tenkes hver for seg. I stedet tas det utgangspunkt i at det er en gjensidighet som nødvendiggjør en mer relasjonell tilnærming. Implikasjonen av dette er at vår identitet og selfhood knyttes sterkt til vårt teknologiske mulighetsrom (dette vil bli nærmere analysert i del 3).

LES OGSÅ: HVEM HAR GLEMT Å TA HENSYN TIL TINGENE?

Det korte svaret på hva teknologi gjør, er at teknologiene gjør noe med de meningssammenhengene vi beveger oss i. Dette «noe» vil variere mellom teknologier og sammenhenger.

La oss ta utgangspunkt i et (anekdotisk) eksempel. I 1995 sendte jeg min første epost. Først foretrakk jeg eposten fordi den nådde mottakeren langt raskere enn papirbrev gjorde. Men ikke så mange år senere, så var imidlertid forskjellen på papirbrev og epost noe mer: å sende et papirbrev ble en erklæring, noe som uttrykker mer enn det som er skrevet i brevet. For eksempel at innholdet er av en mer formell eller høytidelig karakter, og at å sende det som epost vil forringe budskapet. Eller, at man ønsker å uttrykke noe mer personlig enn hva epost-formatet legger opp til.

Som (systemer av) teknologi, er epost og papirbrev forskjellige, men de har til felles at de medierer et budskap mellom sender og mottaker. Men teknologiene medierer mer enn det som er skrevet, de medierer også ulike sett med pragmatisk mening og implisitte sosiale og moralske normer (formell/uformell, etc.). Og det er jo også grunnen til at vi velger den ene fremfor den andre. Hvilken teknologi vi benytter er åpenbart et valg vi gjør. Men betyr det at teknologiene kun er hjelpemidler i realiseringen av allerede formede intensjoner?

Hadde det vært tilfellet, så ville ikke teknologisk mediering innbefattet noe annet enn å presentere oss for ulike sett av normativt og pragmatisk innhold. Skal begrepet om teknologisk mediering ha noen filosofisk interesse, så må dens betydning være mer gjennomgripende.

En annen måte å uttrykke forskjellen på brev og epost vil være å si at de muliggjør hver sin kommunikasjonsform, med hver sine normer og med ulike sosiale og mellommenneskelige implikasjoner. Gjennom å muliggjøre ulike former for kommunikasjon, kan vi forstå den teknologiske medieringen som å ta en mer dyptgripende rolle: den konstituerer en spesifikk relasjon mellom avsender og mottager.

De mulighetene vi har gjennom henholdsvis epost og brevpost spiller inn på hvordan vi forstår, planlegger og utfører kommunikasjonshandlingen. Men viktigere er det at den også spiller inn på hvorfor vi velger en spesifikk kommunikasjonsform. Gjennom å velge brevpost fremfor epost, bestemmer vi mottageren som en person av en bestemt type. Og vice versa, mottageren forstår avsenderen som en bestemt person ut fra den kommunikasjonsformen som ble valgt. Kommunikasjonen skaper en relasjon mellom personene som på en ikke-triviell måte er forbundet med den medierende teknologiens egenskaper.

LES OGSÅ: GENTEKNOLOGI OG ETIKK

Vårt valg av brevet som kommunikasjonsform må derfor sies å være muliggjort av de normative og meningsbærende egenskapene ved papirbrevet. Sagt mer generelt: Vi har ikke først et mål vi ønsker å oppnå og dernest velger en egnet en teknologisk mediering: vi gjør valget fordi den mulige teknologiske medieringen eksisterer. Middelet kommer forut for, og skaper målet.

Den teknologiske medieringens muliggjøring påvirker med andre ord både hvilke handlinger vi foretar oss og aktørene som involveres i handlingene. Men det er fortsatt ikke klart hvorfor muliggjøringen er konstitutiv, og ikke bare instrumentell. Et tydelig svar på dette er imidlertid ikke gitt i en håndvending, og et fullgodt svar vil jeg først komme til i del 3. Foreløpig skal vi bare se hvordan muliggjøringen ikke bare innebærer en åpning mot noe (en mulighet), men at det samtidig er en lukning mot noe annet. Denne tosidigheten er viktig for å forstå teknologisk mediering som konstitutiv, men den forklarer det ikke.

Tosidigheten ved teknologisk mediering innebærer at teknologi ikke bare utvider vårt praktiske handlingsrom, teknologiene setter også «krav» til hvordan teknologisk støttede handlinger skal gjennomføres. Skal vi oppnå det vi ønsker ved hjelp av en teknologi, så må vi akseptere de begrensningene den medfører. Skal vi formidle det formelle som papirbrev impliserer, så må vi akseptere at det vil ta lang tid før brevet når mottageren. Et par støydempende hodetelefoner er glimrende til å holde uvedkommende støy ute når vi hører musikk, men de demper også andre, potensielt viktige lyder.

For å kunne adaptere de mulighetene teknologi åpner opp for til våre behov, så må vi adoptere deres materielle (støydemping) og strukturelle begrensninger (epostens mangel på formalitet). Teknologi innskrenker slik sett vår autonomi (mer om det i del 3), men tosidigheten må ikke av den grunn forstås som en positiv/negativ-struktur. Tvert imot, det er hele grunnlaget for at vi kan nyttiggjøre oss teknologi, og i en viss forstand, også det som muliggjør autonomi.¹⁸

Merk også at teknologienes tosidighet er et annet poeng enn at det ofte (alltid?) er både gode og dårlige bruksmåter og konsekvenser av teknologi, slik for eksempel ansiktsgjenkjenningsteknologi både kan sikre mobiltelefonen din, men også gjør det lettere for kinesiske styresmakter å overvåke og kontrollere uigurene, den muslimske befolkningsgruppen i provinsen Xinjiang.¹⁹ Denne andre formen for tosidighet er viktig når vi skal kartlegge og behandle teknologiers etiske implikasjoner. Tosidigheten adaptasjon/adopsjon omhandler imidlertid hvordan teknologi påvirker vår intensjonale rettethet.

I andre del av føljetongen skal vi se mer konkret på hva akkurat dette innebærer. Hovedtyngden vil ligge på å presentere typologien over teknologirelasjoner som er utviklet av Don Ihde.²⁰ Siste del av føljetongen skal så utdype hvordan teknologisk mediering gjør seg gjeldende i ulike aspekter av, eller dimensjoner ved vår tilværelse: den ontologiske, den epistemologiske, den etiske og – i en noe lengre undersøkelse – det vi kan kalle den antropo-eksistensielle dimensjonen, som omhandler utvikling og konstitusjon av vår selv-forståelse («Selfhood»).

Noter

1. Einar Duenger Bøhn, Teknologiens filosofi. Metafysiske problemstillinger (Oslo: Cappelen Damm AS, 2022), 11
2. Ernst Kapp, Elements of a Philosophy of Technology, overs. Lauren K Wolfe (Minneapolis: University of Minnesota Press, 2018), 35.
3. Kapp, Elements of a Philosophy of Technology, 103.
4. Arnold Gehlen, Die Seele im technischen Zeitalter (Hamburg: Rowohlt Verlag, 1957); James K. Feibleman, «Technology and Human Nature,» Southwestern Journal of Philosophy 10, nr. 1 (1979): 35-41.
5. Martin Heidegger, «Spørsmålet om teknikken,» i Oikos og techne. Spørsmålet om teknikken og andre essays, overs. (Oslo: Aschehoug & co, 1996), 65-94.
6. Jacques Ellul, La Technique ou l'Enjeu du siècle (Paris: Armand Colin, 1954); Herbert Marcuse, Herbert, One Dimensional Man: Studies in the Ideology of Advanced Industrial Society (London: Routledge & Kegan Paul, 1964); Lewis Mumford, The Myth of the Machine vol.1: Technics and Human Development (New York: Harcourt Brace Jovanovich, 1967).
7. Hans Jonas, The Imperative of Responsibility. In Search of an Ethics for the Technological Age, overs. Hans Jonas og David Herr (Chicago: University of Chicago Press, 1984); Arne Johan Vetlesen, The Denial of Nature: Environmental Philosophy in the Era of Global Capitalism (London: Routledge, 2015).
8. Hans Achterhuis, «Introduction: American Philosophers of Technology,» i American Philosophy of Technology. The Empirical Turn, redigert av Hans Achterhuis, 1-10 (Bloomington: Indiana University Press, 2001); Andrew Feenberg, Questioning Technology (London: Routledge, 1999), 15-16.
9. Cynthia Cockburn og Susan Ormrod, Gender and Technology in the Making (London: Sage, 1993).
10. Feenberg, Questioning Technology, xiv.
11. Jochem Zwier, Vincent Blok og Pieter Lemmens, «Phenomenology and the Empirical Turn: a Phenomenological Analysis of Postphenomenology,» Philosophy and Technology 29, nr. 4 (2016): 313-333, https://link.springer.com/article/10.1007/s13347-016-0221-7.
12. Robert Rosenberger, Callous Objects: Designs Against the Homeless (Minneapolis: University of Minnesota Press, 2018).
13. Sherry Turkle Alone Together. Why We Expect More from Technology and Less from Each Other, 3rd edition. (New York: Basic Books, 2017).
14. Knut Lundby «Mediering,» Store Norske Leksikon, sist redigert 09.03.2022, https://snl.no/mediering.
15. Camilla Bernt, «Mekling,» Store Norske Leksikon, sist redigert 17.11.2023, https://snl.no/mekling.
16. Heidegger, «Spørsmålet om teknikken», 66.
17. Joseph C. Pitt, «’Guns Don’t Kill, People Kill’; Values in and/or Around Technologies,» i The Moral Status of Technical Artefacts, redigert av Peter Kroes og Peter-Paul Verbeek, 89-101 (Dordrecht: Springer, 2014).
18. Peter-Paul Verbeek, What Things Do. Philosophical Reflections on Technology, Agency, and Design, overs. Robert P. Crease (Pennsylvania State University Press, 2005), 33.
19. Richard van Noorden, «The Ethical Questions that Haunt Facial-Recognition Research,» Nature, 18.11.2020, https://www.nature.com/articles/d41586-020-03187-3.
20. Don Ihde, Technics and Praxis. A Philosophy of Technology (Boston: D. Reidel Publishing Company, 1979); Don Ihde, Technology and the Lifeworld. From Garden to Earth (Bloomington: Indiana University Press, 1990).