NASJONENS OG REVOLUSJONENS ADVOKAT. EN POLITISK-FILOSOFISK TANGO MED ØYVIND ØSTERUD (1944-2025)

Til orientering for leseren. Øyvind Østeruds død traff meg mens jeg var i utlandet, noe sominnebærer at jeg har hatt svært dårlig tilgang til hans skrifter når jeg nå skriver denne tematiskeerindringen, som ikke har nekrologens form. Våre politiske og filosofiske diskusjoner går mer enn 60 år tilbake, men det jeg her serverer er en samtale der jeg alene fører ordet, om enn med det mål å fåkarakterisert ham. Det som følger har ikke som helhet vært tema i samtaler mellom oss, men jeg mener det gir en ramme som kommunikasjonen foregikk i. Som man vil se er Charles de Gaulle et bærende tema fra det øyeblikk han dukker opp; lenge er han også hovedtema og han er med nærmest til slutten. Ha en viss tålmodighet: de Gaulle er en del av en argumentasjon og tar derfor ikke saklig sett opp plass på bekostning av den jeg skriver om! Temaet Øyvind Østerud og de Gaulle er for innvidde evident, tipset fikk jeg likevel denne gang fra Bernt Hagtvets nekrolog over Østerud.

Årnesing på Landsgymnaset i Eidsvoll. Den nasjonale vinstrelina.

For å begynne litt biografisk: Øyvind Østerud var langveisfra, helt fra Årnes (jeg fra Eidsvoll, vi møttes på landsgymnaset der), han var to år eldre enn meg og hadde en slags ubestemmelig atmosfære av opphøydhet ved seg. Øyvind har fortalt venner av meg at hans innvielse i åndens verden kom allerede på realskolen på Årnes, det forklarer kanskje mitt inntrykk! Han var likevel innom mitt Unge Høyre-lag der sammen med Per Mangset, enda Øyvind energisk bestrider det, jeg mener: bestrider, også nå. De forlot oss ganske raskt ifølge Per.

I vår første ordentlige disputt proklamerte Øyvind at han var blitt tilhenger av den franske revolusjon. Jeg skjøt tilbake med Lars Roar Langslet og Edmund Burke, i den rekkefølgen. Det viste seg raskt at Langslet var et slapt svar og på lengre sikt at Burke var et noe motsigelsesfylt og dessuten følelsesradikalisert svar. Etter hvert ble også jeg konsolidert på den nasjonale vinstrelina som Øyvind vel først pekte på for meg, i en viss forstand for evigheten. Den var våre læreres og da Rune Slagstads Nasjonale strateger kom ut årtier senere, minnes jeg hvor oppglødde vi begge ble på Eidsvoll Landsgymnas’ vegne. De nynorsktalende strilene og andre vestlendinger på landsgymnaset inspirerte romerikinger! Øyvind hadde også, antakelig sterkere enn jeg, en hang til debattlektoren Otto Gjerpe som utsatte læreboka til et par-tre uker før eksamen. Gjerpe var for øvrig slett ingen stril. Men hans datter Kristin forteller meg at Øyvind gjerne kom hjem for å diskutere videre etter skoletiden. 

Øyvind sa han vaklet mellom Venstre og SF. I 1967 stemte jeg som førstegangsvelger på SF og Anti-Nato-Gustavsen! Og i 1972 mot EEC!! Skulle vinstrelina være så nasjonal? Som kjent sprakk Venstre med et smell over EEC-spørsmålet et par år før. Jeg gremmedes allerede den gang over stemmen min mot EEC, mens SV-valget nå slår meg som et muntert forræderi mot liberal-konservative år. Øyvind led vel ingen kvaler med sitt Anti-EEC-standpunkt.

Advokatorisk form (og innhold)

Øyvind Østerud var ivrig, ja intens: Dette fikk vi i Nettverksgruppa omkring ham erfare ikke minst i 1994, da det nok engang ble nei, nå til EU. Han lærte seg likevel tidlig en veloverveid form å støpe sin intensitet i. Han var ikke blant de åpenlyst besatte, slik Burke vel var i sitt personlige angstforhold til revolusjonen: jeg tenker på irens angst overfor revolusjonens tilhengere i den engelske høyadel. For Øyvind som for meg var revolusjonen i hovedsak noe i historien, som kunne forstås på en viss rasjonell distanse. En vinstreline som hadde vunnet, men som ennå forpliktet og hadde fortsatt inn i arbeiderbevegelsen. Gudskjelov er det nå blitt politisk ukorrekt å gjøre narr av dette standpunktet gjennom å kritisere dem som er mot «negerslaveriet i det nittende århundre»!

Men altså: langt fra alt ved Øyvind Østerud var rasjonelt distansert. Sønn av en advokat ble han ikke jurist selv, men hans vesen var likevel advokatorisk, han brant for sine saker. Det var ikke fritt for at det dirret litt når han satte i gang i diskusjoner, enten det nå var på eller mellom setningene. Øyvind var som man vet forsker, fremragende forsker, dette toppet seg blant annet i Makt-og Demokrati-utredningen 1998-2003, uten at hans mange forskningsbidrag her skal være tema. Forskningen skal være «dispassionate», som engelskmennene sier. Men bak dette lå det et advokatorisk intellektuelt sinnelag jeg ikke nøler med å kalle revolusjonært, også på grunn av intensiteten.

Distanse til de høyereflyvende. Fransk form.

En revolusjonsromantiker var han derimot ikke. Han satte sin forstand eller rasjonalitet temperamentsfullt, men også nøkternt inn mot idealistiske utglidninger av enhver art. Vel var han for den franske revolusjon, men han tok åpenbart ikke del i den idealistiske Tübinger-begeistringen for revolusjonen som samlet Schelling, Hölderlin og Hegel på et metafysisk fellesrom i ungdommen. Hvis Øyvind hadde metafysiske tilbøyeligheter, så antakelig heller i retning av geopolitikken og Mackinders pivot area? Også Kant var vel for den formsterke Østerud noe for opphøyd høytflyvende. All denne tyske metafysikken var jo heller ikke hans fag, men det Kant kalte «orientering i tenkningen» hadde han så absolutt.

Øyvind var en løper, han løp, løp og løp, fysisk og intellektuelt. Han sa en gang om det første: It’s what I do. Men også intellektuelt holdt han på, utrettelig. Han var en konkurransemann. Intellektuelt svarte dette til at hans sak skulle seire. Man kunne bli utålmodig på motargumentenes vegne, så utålmodig at man kastet dem inn mellom hans setninger. Men Øyvind så godt med sine orienteringskart. Fremfor alt hadde han også løperens eleganse, han var i form på mer enn en måte. Han hadde form, la oss si fransk form.

LES OGS: ALASTAIR HANNAY (1932-2024): BITER FRA 50 ÅRS SAMTALER

Charles de Gaulle som revolusjonær.

Bernt Hagtvet kaller ham gaullist og det er godt sett om enn mer med henblikk på innhold enn form, siden de Gaulles patetikk adskiller seg klart fra Øyvinds løpereleganse. La meg fritt forfølge denne tanken om Øyvinds gaullisme et stykke, med hovedvekten på de Gaulle.

Det er ingen hindring her at de Gaulle på et vis kom fra høyre, mens Østerud kom fra venstre. For dette – de Gaulles høyre – var et høyre som sterkt kunne leve med revolusjonen og republikken. Man husker de Gaulles formfullendte replikk da man ville fengsle Sartre, som på sin side hadde vært fullstendig nådeløs overfor de Gaulle: «Man arresterer ikke Voltaire.» (Det hadde Voltaires venn Fredrik den Store gjort ved en anledning.) Ved å si dette markerte de Gaulle seg som i en viss forstand revolusjonær.

For den franske revolusjon hadde opplysningsfilosofisk liberale aner og også en tilsvarende arv, som nedfelte seg både i erklæringer om menneskerettigheter og i Code Napoleon. Revolusjonen kan ikke reduseres på engstelig konservativt vis til jakobinernes forferdelige ofring av sin høytflyvende varme moralvisjon på statssikkerhetens terror-alter– et alter for «den kalde, den platteste død» under giljotinen, som Hegel skrev.

Men man må også huske på at den franske revolusjon fant sted i et mektig sentralisert samfunn med absoluttistisk statsmakt, en monarkisk suveren – ett av Østeruds favoritt-temaer. Når folket under revolusjonen oppkastet seg selv så voldsomt til suveren, kunne man lure på om monarkismen likevel faktisk ble med på det revolusjonære lasset, så å si som en tankefeil. Da hærføreren Napoleon gjorde sitt forsøk på å arve revolusjonen i navnet til et nytt keiserdømme (som på sin side gjorde det av med det tysk-romerske keiserriket) og faktisk erobret store deler av det europeiske kontinentet, var parallellen til solkonge Ludvig 14 nærliggende, for også solkongen kriget og erobret. Revolusjonært innstilte Beethoven strøk dedikasjonen av sin Eroica-symfoni til Napoleon. Napoleon måtte så sanne noe som ikke ikke gjaldt for monarkiet på samme måte: han var avhengig av kontinuerlige seire på slagmarken for å kunne bevare sin legitimitet, mens monarkiet hadde hatt en dynastisk egenlegitimitet inntil det til slutt falt. Den napoleonske epoken var en krigsepoke, ikke en fornyelse av den sagnomsuste freden i Romerriket (pax romana).

Mer enn 100 år senere og etter at også Hitler hadde forsøkt seg, denne gangen i fullstendig brudd med den franske revolusjon og vestlig sivilisasjon, var det de Gaulle som i 1963 uformelt sluttet fransk fred med Tyskland i Bonn ved å kalle det tyske folket et «stort folk». I 1940 hadde han brutt med det kollaborasjonistiske regimet som etter Tysklands seier hadde etablert seg i Vichy: de Gaulle tok sitt opprør mot nederlaget til London i Jeanne d’Arcs navn (og fikk høre av Churchill at de hadde tatt livet av den opprinnelige); fire år senere inntok han Paris med de alliertes styrker. I 1958 inntok han igjen Paris ved et ublodig statskupp som førte til dagens franske statsform, en blanding av aktivt presidentstyre og en slags parlamentarisme som skulle sikre handlekraft. De Gaulle var altså ingen konservativ-liberaler fra komfortsonen, han var noe mer og uregjerlig og uredd noe. Men det var Paris han inntok i 1958, Frankrike og ikke hele Europa, i kraft av en legitimitet han hadde skaffet seg i kampen mot Pétain og Hitler. La meg kalle den legitimiteten revolusjonær i tradisjonen fra 1789!

Få år senere gikk han også, til sterk overraskelse for dem som trodde at de Gaulle ville sikre fransk Algeries fortsatte eksistens, besluttsomt inn for å avvikle tanken om et slikt Algerie og således trekke nasjonen tilbake til Europa (tanken hadde vært at Algerie ikke var noen koloni som andre franske kolonier, men rett og slett fransk land). Ikke alt det som i disse åra fant sted under de Gaulle, tåler dagens lys – jeg tenker spesielt på den såkalte massakren på algirske demonstranter i Paris 1961, ledet av tidligere Vichy-minister og samarbeider med SS Maurice Papon, som samme år lite heldig ble opptatt i Æreslegionen av de Gaulle. Men modig var han, så vel i Algerie-spørsmålet som i 1940 som den gangen i Bonn. I 1964 sa han nei til utvidelse av EEC i vest og nord, jeg hadde nær sagt: som om han var europeisk suveren. Etter hans avgang som president, tårnet så søknadene om medlemskap i EU seg opp foran 1972, da Norge som kjent valgte å ta en de Gaulle.

Europas Forente Stater eller Fedrelandenes Europa? EU-spørsmålet og Norge.

De Gaulles overbevisning om Europa og europeisk samarbeid var som kjent ikke i tråd med visjonen om et Europas Forente Sater i USA’s sentralistisk-føderale ånd, for å nevne et ytterpunkt i synet på dette europeiske samarbeidet. De Gaulle tenkte seg i stedet et Fedrelandenes Europa som EEC’s form, med kontinentalmakten Frankrike som selvsagt ledende medlem.

Her frembyr det seg en parallell med Østerud som hevdet at et virkelig integrert EU forutsetter en slags europeisk offentlighet uten dyptgående språk- og forståelsesproblemer. Østerud var kritisk til den «funksjonalistiske», mer indirekte og økonomiske måten integrasjonen i Europa lenge tok: Hvis målet virkelig var en føderal fellesstat, ville ikke slikt samarbeid føre frem; utfordringen for EU var ikke bare å skape en forbundsstat (utover et statsforbund), men også en fungerende europeisk offentlighet i den babylonske forvirring av språk og kulturer. Øyvind hadde selvsagt forståelse for den organiserte forsoningen mellom tidligere politiske erkefiender på kontinentet som uttrykte seg i det europeiske samarbeidet. Senere utvidet han det kritiske perspektivet fra det økonomiske til det juridisk-rettslige: han var kritisk til rettsliggjøring av politikk i globaliseringens navn. Dette betyr selvsagt ikke at han sa farvel til revolusjonens vekt på menneskerettigheter. Han ønsket å styrke nasjonalstatene som historisk jo hadde vært slike rettigheters reelle basis.

Øyvind var norsk fra Norge og vinstrelina. Mens jeg angret på mitt konformistiske nei til EEC i 1972, ble han ikke mindre motstander med årene, snarere mer. Hans skeptiske blikk på Europa var til tider hard å svelge, selv om det nå er blitt vesentlig lettere å forstå hva han tenkte, for oss som valgte å stå utenfor den nasjonale EU-uvanen. Hele tiden ville han dessuten at Tyskland skulle komme seg ut av sitt selvfornektende selv og bli en riktig statsnasjon som Frankrike, han likte ikke nasjonal orientering i skalkeskjul med fredsmaling utenpå og ingen åpen oversikt over nasjonale interesser. For kort å antyde hans polemiske fortolkning av Tysklands måte å tenke seg europeisk samarbeid på.

På dette punkt er det kanskje en likhet mellom Østerud og Jürgen Habermas’ polemiske bestevenn Karl Heinz Bohrer: også nasjoner skal være i form og ikke snakke seg bort. For tiden ser vi også at de hadde en del rett, trass i det fryktelige faktum at nasjonalt orienterte igjen har begynt å flørte voldsomt med det fascistiske repertoar og kjøre det på nytt. Nasjonal stil er en verdi, noe Bohrer valgte å få frem i stadige angrep på Helmut Kohls gigantiske provinsielle sitteflesk. Habermas svelget kamelen Kohl og hadde rett, mener jeg, men Bohrer hører så absolutt med i historiebøkene. Han bringer oss også tilbake til stilfenomenet de Gaulle, som nok har vært med å prege Bohrers vekt på formens betydning i politikk. Jeg leser Øyvind litt i dette perspektivet.

Våren 2009 arrangerte jeg en konferanse ved Humboldt-universitetet i Berlin om EU og Norden. Der analyserte Østerud med nøkternhet EU’s utviklingsmuligheter, oppløsning inklusive. Jeg fikk en følelse av lydløs radikalisme, selv om den ikke gikk helt upåtalt hen. Det har jo ikke blitt til oppløsning av EU, men den franske og nederlandske folkeavstemningsoppstanden mot den europeiske forfatning og Brexit er jo fenomener som taler sitt tydelige språk, Orbán & co likeså. Om exit fører nasjonen til form med skikkelig innhold er likevel forsiktig sagt et spørsmål.

Studentopprøret, Nettverket og Østerud som Galtungs etterfølger.

Etter kontakten på Eidsvoll møttes Østerud og jeg også på Blindern ved Universitetet i Oslio, det var sekstiåtter-bevegelsen som tok oss, også på filosofistudentenes «opprørsuke» vinteren 1969, da han holdt foredrag. Senere fikk jeg ham med i et nettverk – opprinnelig dannet mot ML. Det ble en ren walk over, men Nettverket varte likevel livet ut. Den ustoppelige Østerud var selvsagt den som holdt flest foredrag i Nettverket, selv om jeg forsøkte å holde tritt så godt jeg kunne. Men Øyvind løp.

LES OGSÅ: THOMAS HYLLAND ERIKSEN (1962-2024): FORELSKEDE MINNEORD

Og det ble flere seire. Den ravende fredsfulle Galtung trakk seg fra sin stilling i fredsforskning for helt å kunne vie seg verden og det sosiale kosmos samt dets fiender. Og vips! satt Øyvind i stolen og døpte den om til konfliktforskning, som et kraftfullt uttrykk for orientering i tenkningen. Da ble jeg begeistret. Jeg erklærer meg imidlertid inkompetent og viser i stedet til en utgreiing av Nils Petter Gleditsch (på Facebook) om det opprinnelig litt vanskelige, men etter hvert svært gode samarbeidet mellom Østerud og fredsforskningsmiljøet.

Øyvinds revolusjonære sinnelag litt utover den franske revolusjon viste seg tidlig i hans interesse og engasjement for frigjøringsbevegelser i Mahgreb. Dette var et engasjement jeg og mange delte, men ikke med Øyvinds omfattende frankofone dannelse. Vi var vel ikke såkalte thirdworldister, men kanskje Øyvind litt? – dette var den formelle dekoloniseringens siste fase, og vi var unge.

^{Carl Schmitt, de Gaulle og Raoul Salan}

Da jeg ble 70 landet det plutselig en fabelaktig artikkel fra Øyvind hos meg, om Carl Schmitt og Raoul Salan, geriljakrigen og det franske forsøket på å bite seg fast i Algerie. Schmitt hadde vi opparbeidet interesse for parallellt, i parentes bemerket: jeg litt tidligere, for da han første gangen ville lese Schmitts skrift om partisanen og geriljakrigen fikk han svar fra UB om at jeg hadde mistet dette skriftet og Der Begriff des Politischen allerede for flere år siden! En løgn fra UB!! Hva gjorde denne Hitlers kronjurist så å si i Algerie? - blant generaler som var gått sammen i den hemmelige hærorganisasjon OAS og i april 1961 laget kupp i Algiers med intensjon om å ta Paris til slutt, men som så måtte gå under jorden.

Professor Schmitt var naturligvis ikke havnet i fremmedlegionen som mange tyske soldater uten fremtidsperspektiv etter krigen. Han var heller ikke ute etter omkamp med Frankrike. Han skriver at det ikke er opp til oss å ta stilling i en «så dyp indre konflikt i den franske nasjon»: et grunnleggende standpunkt hos ham. Han skriver likevel i følge Østerud en stilltiende hommage til general Raoul Salan, som lærte seg geriljataktikk i Frankrikes femtitallskriger i Indo-Kina. Salan mente at nederlaget i Indo-Kina hadde vært unødvendig og at det nå dreide seg om å unngå en ny sellout, som Østerud skriver. I sin analyse kommer han litt uforvarende til å treffe noe helt vesentlig for Schmitt, en «uneasiness» i hans hommage som har å gjøre med at generalenes forsøk på å stoppe fienden ved å bruke dens egen geriljataktikk var dømt til nederlag. Der har vi det: Både Raoul Salan og Carl Schmitt ver representanter for en cause perdue, en tapt sak. I alle fall Schmitt visste det også pået vis, etter min mening. Og nå leses denne Schmitt over hele verden, som om alt plutselig skulle være annerledes igjen, hvorfor? Ett svar er i alle fall noe som kan formuleres med Schopenhauer: Innerst inne i min forstand befinner min vilje seg, den uregjerlige, trassige viljen som aldri vil komme til fornuft.

Dette skriver ikke Østerud om, men jeg tror ikke jeg er langt unna blink når jeg formoder at en slik irrasjonell eller bedre: anti-rasjonell trassimpuls spiller en viss rolle i hans oppfatning av politikk. For å unngå misforståelse må jeg nå betone at jeg ikke mener å omtale individuell trass her, noe Schmitt utelukket fra sin konsepsjon om det politiske – og det trass i at han med Léon Bloy og Pascal mente at «le moi est haissable», dvs. jeg’et er hatverdig eller må hates. Jeg sikter til trassige kollektiver som reiser seg i eksistensiell kamp. Øyvind beskriver hvorledes dette aspektet ved Schmitts begrep om fiendskap og det politiske når en enda høyere intensitet i partisankrigen der de svake driver «den lille krigen» mot de sterke ved å svømme i folket, eller gjemme seg i folkets jord. Situasjonen var jo riktignok ikke helt slik for de fransk-algirske kontrageriljakrigerne eller kontrapartisanene, men de bedrev i alle fall krig på en mer lovløs og terroristisk måte enn i regulær krig mellom stater. Slik Schmitt ser det, dreier dette seg om en strid innen den franske nasjon, altså en borgerkrig, der de franske opprørsstyrkene også mente å ta nasjonalt ansvar for de arabiske og muslimske algirerne som hjalp dem.

Østerud peker på en feil OAS-ledelsen begikk som først ble bemerket av Raymond Aron: kuppmakerne ønsket å bevare det afrikanske L’Algérie francaise som del av Frankrike, og samtidig sette opp en barriere mot kommunismen. Men her ignorerte de at antikolonialismen nå var blitt en uimotståelig bølge, som Øyvind betoner, en bølge ikke minst med støtte fra USA. Charles de Gaulle så her politisk klarere enn opprørsgeneralene. Øyvind påstår at også Schmitt forstod dette, uten at hans grunn for å hevde det blir helt klar. Selv har jeg lyst til å betone at Aron allerede under andre verdenskrig skrev en artikkel med tittelen «Skyggene av Bonapartene». Der uttrykte han en viss uro over muligheten for at et etterkrigsstyre med de Gaulle kunne følge den franske tilbøyeligheten til caesarisme, best illustrert ved keiserne Napoleon den første og den tredje. Øyvind Østerud: en caesarist-beundrer?

Nei. Charles de Gaulle markerte handlekraft og egensinn på vegne av det han så som den franske nasjon, men hadde også evnen til fornuftig selvbegrensning på vegne av sitt folk. Han så snart klart hvor det bar hen med kolonialismen da han kom til makten i 1958. Til slutt mistet han nervene under det franske studentopprøret våren 1969 og tok helikopter til Baden-Baden, dit flyktninger fra franske revolusjoner hadde rømt før. Han ble bare et par dager, men også dette sier litt om de Gaulles respekt for revolusjonen. Jeg ønsket her å redde ham litt i Øyvind Østeruds ånd.

Et av de siste foredragene Øyvind holdt i Nettverket handlet om Russlands angrep mot Ukraina. Han var da foruroliget på en måte jeg ikke hadde hørt før, men Ukraina fikk i sannhet også kritisk behandling. Jeg satt lett rasende og hørte på hans lidenskapelige ironi og vi sloss deretter hardt, men så ble kårdene lagt til side. Advokat var han, men også litt diplomat: så vanskelig er det og den frankofone årnesingen Øyvinds bidrag til «samtalen vi er» (Gadamer) står skrevet med en viss ild i alle fall i denne eidsvollingen og halvtyskeren.

Noen henvisninger.

 Bernt Hagtvet: «Øyvind Østerud 1944-2025». Dag og Tid, 25. juni 2025

Helge Høibraaten/Jochen Hille (eds.): Northern Europe and the Future of the EU. Nordeuropa und die Zukunft der EU. Berliner Wissenschaftsverlag 2011. Med et bidrag av Østerud.

Øyvind Østerud: Geopolitikk. En nøkkel til storpolitikken. Dreyer forlag, Oslo 2017.

Øyvind Østerud: “Carl Schmitt and Raoul Salan: Transformations of the Partisan.” I: Kjartan Koch Mikalsen, Erling Skjei, Audun Øfsti (utg.): Modernity: Unity in Diversity? Essays in Honor of Helge Høibraaten. Novus Press, Oslo 2016.