Arne, Hulda og Friedrich

 

Hulda Garborg og Arne Garborg (Kilde: Wikimedia commons)

STUDIO SOKRATES: Arne og Hulda Garborg besøkte Berlin i 1890 og 1891. De møtte kvinnen Friedrich Nietzsche hadde svermet for, Lou Andreas-Salomé og tente på alle pluggene! Hulda og Arne var tidlig ute med å presentere Nietzsches tenkning for norske lesere, og senere røpet Hulda at det ikke bare handlet om Nietzsche i Berlin.

Lars Nilsen er programleder i Studio Sokrates og skriver om sine kommende programmer og filosofiske undringer på Salongen.

Ibsens kvinner

Lou hadde skrevet en liten tekst om Ibsens kvinneskikkelser – «Ibsens Frauengestalten» – en beretning som skal ha inspirert Edvard Munchs bilde «Kvinnen i tre stadier». Men viktigere for Garborgene og andre nordmenn i Berlin var kanskje Andreas-Salomé sin lille bok Friedrich Nietzsche in seinen Werken som Arne Garborg omtalte i Syn og Segn i 1895.

Det mest forløsende for dem, tror jeg, må ha vært å lese Nietzsches oppgjør med kultur, religion, fordommer, syndsbevissthet og skyldfølelse. For å si det litt bråkjekt foretar Nietzsche en filosofisk-retorisk «rensing av tempelet». Han går løs på tradisjonen, kristendommen, kremmerambisjoner og romantisk livsfølelse med dødsforakt. Han feier alt ut av huset så det blir helt tomt. «Nå kan vi lide oss fram til autonomi og et nytt innhold i livet», freser han.

Det norske åndslivet

I en utdypingsartikkel om Garborg i Store norske leksikon heter det at et av hans store tema i 1880-årene var spørsmålet om kjærligheten. I et essay han kalte «Fri Skilsmisse» i 1888 skrev han:

Ved vor norske kjærlighedsdiskussion er at bemærke, at man ikke er nået så langt som til kjærlighed. Det er usædeligheden, man holder på med. Denne kjærlighedens udartning, som samfundet gjennem sin ægteskabsordning, sin økonomiske ordning og sit opdragelsessystem stadig påny fremkalder og gir næring, opfattes som et fænomen for sig, og vore doctores, barberer og signekjællinger lægger råd op om, hvordan man skal kunne fjerne denne sygdom uden først at fjerne dens årsager. (Garborg, «Fri skilsmisse», 1888.)

I samme steinbrudd

Man kan skjønne at Nietzsche kom inn som et friskt pust i Garborgs prosjekt. De to arbeidet på sett og vis i samme steinbrudd: Hvor kommer moralen fra? Hvorfor henger moralreglene sammen med penger? Hvorfor diskuterer man usedelighet når det er kjærlighet som står på menyen?

I Berlin ble Hulda kjent med Nietzsches omtale av Kvinnen i «Also sprach Zarathustra.» Dette er midt i smørøyet, tenkte Hulda og oversatte til norsk:

Slik talte Zarathustra

Alt hos kvinnen er en gåte, og alt hos kvinnen har én løsning: det er svangerskap
Mannen er for kvinnen et middel: målet er alltid barnet. Men hva er kvinnen for mannen?
To ting vil en ekte mann: Fare – og lek. Derfor står hans hu til kvinnen som det farligste leketøy.
Mannen skal oppdras til kriger og kvinnen til krigerens livs og lystkilde: alt annet er dårskap.
Alt for søte frukter – det smaker ikke krigeren. Derfor smaker kvinnen ham; bitter er selv den søteste kvinne.
Bedre enn mannen forstår kvinnen barnet, men mannen er barnsligere enn kvinnen.
I en ekte mann skjuler det seg alltid et barn: det vil leke. Så finn da frem til barnet i mannen, I kvinner!
Måtte kvinnen være et leketøy, edel og ren, lik en edelsten som gjenspeiler glansen av ufødte dyder.[…]

Mannens lykke heter: «Jeg vil!»
Kvinnens lykke heter: «Han vil!»
«Se, først nu ble verden fullkommen!» slik tenker enhver kvinne når hun kan adlyde av et elskende hjerte.

Norsk kvinnesaksforening

Hulda sendte oversettelsen til «Nylænde» Norsk kvinnesaksforenings tidsskrift, der det tok fyr i redaksjonslokalene. Kunne dette trykkes? Ville publikum tåle noe sånt? Det hører med til historien at et vanlig spørsmål man stilte seg var om kvinnefrigjøring best lot seg gjennomføre sammen med en sterk ektemann – eller om kvinner måtte stå alene for å bli fri.

Resultatet ble, forteller Arnhild Skre at et av redaksjonsmedlemmene, Ragna Nielsen føyde modifiserende bemerkninger inn mellom linjene i Nietzsches tekst før de våget å sende bladet i trykken.

Ikke bare Nietzsche

Nordmennene leste ikke bare Nietzsche i Berlin. Billig brennevin, kalde hybler, store vyer, skitne laken og knapt med penger gjorde at mange stuet seg sammen på skjenkestue og drev «aandsarbeide». Hulda Garborg må ha likt å observere ranglende norske åndsarbeidere i eksil i Berlin. Midt på 1890-tallet skrev hun énakteren Noahs Ark, som parodierer fulle nordiske kunstnerspirer med større sans for Bacchus enn for penn og papir.

Du verden!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *