Bristende logikk

Georg Wilhelm Friedrich Hegel portrettert av Jakob Schlesinger (1831). (Kilde: Wikimedia commons)

BOKOMTALE: Hegels Logikken er et essensielt verk for å forstå denne beryktede tenkerens særegne filosofiske terminologi. Boken foreligger nå på norsk, men oversettelsen er problematisk og innbyr ikke til mer inngående studier.

Av Espen D. Stabell

Logikken1 utgjør første del av G.W.F. Hegels Encyklopedi over de filosofiske vitenskapene. Verket kan trygt sies å være et av filosofihistoriens mest ambisiøse. I Logikken skal filosofiens grunnbegreper, deres indre sammenheng og dialektiske utvikling kartlegges systematisk. Resultatet skal være intet mindre enn den sanne fremstillingen av den absolutte erkjennelsens form og innhold.

Bok: Logikken – G.W.F. Hegel

Fra et moderne perspektiv kan dette virke som det rene vanvidd – som metafysikk i sin reneste og mest usjenerte form. Det er ikke så galt som det høres ut. Grunnen til at det klinger så vanvittig, er at vi møter begreper som sannhet, det absolutte, erkjennelse osv – altså grunnleggende filosofiske begreper – med en forutinntatthet som Hegel nettopp har til hensikt å utfordre.

Hegels Logikken er et essensielt verk for å forstå denne beryktede tenkerens særegne filosofiske terminologi. Like viktig er verket som en introduksjon til en måte å behandle filosofiske begreper og problemstillinger på som har hatt enorm betydning for den europeiske tenkningens historie, nemlig dialektikken. Fra Marx og Kierkegaard til Adorno (og Frankfurterskolen), Sartre og Lacan, og blant andre Slavoj Žižek og Jacques Rancière i vår tid, har dialektikken vært et vesentlig redskap for forståelsen og analysen av menneskets eksistensielle, kulturelle og sosiale vilkår.

Væren og intet – et eksempel på hegeliansk dialektikk

Første del av Logikken er en undersøkelse av begrepet væren (das Sein). Undersøkelsen tar utgangspunkt i væren helt generelt, ikke det ene eller andre (partikulære) værende, men væren i dens allmenne, rene og «umiddelbare» form. Slik betraktet er væren noe abstrakt og tomt, den inneholder ingenting. Det betyr at væren ikke kan skilles på noen meningsfull måte fra det vi tenker på som dens absolutte motsetning: intet. På denne måten – ved at vi begynner med væren og ender med intet – går væren over i intet. Intet er imidlertid også noe. Når vi forestiller oss eller uttrykker intet, gjør vi det som om intet var noe, altså noe som er. Med andre ord: Intet har «væren», eller «går over i» væren. Denne negative dialektikken frembringer en ny «negasjon», eller et mellombegrep: tilblivelse, vorden; overgang i noe annet.

Allerede her øyner vi grunnstrukturen i Hegels dialektikk. Begrepene, for eksempel væren og intet, er alltid noe annet enn seg selv; de går over i sin andre. Dette «andre» konstitueres på sin side i relasjon til det første, og inneholder derfor dette første som «moment». Bevegelsen fra det ene inn i det andre og tilbake igjen, er videre også selv «noe». Det er prosess, overgang, og dette er ifølge Hegel det virkelige eller det sanne; prosessen eller overgangen er de motsetningsfylte, «endelige» bestemmelsenes sannhet: det at de blir til og forsvinner.

Dialektikken mellom væren og intet er langt fra hele historien. I løpet av verket går den dialektiske bevegelsen fra å være rent abstrakt eller «utvendig», til å bli noe «i seg selv» og «for seg selv», det vil si reflektert. Enden på det hele er en vending tilbake til «begynnelsen», altså til væren, men denne gang som noe «i og for seg selv» (an und für sich), altså noe som er «innvendig reflektert», eller reflektert i seg selv. Dette er den spekulative eller absolutte ideen: «ideen som tenker seg selv», eller «enheten av livets idé og erkjennelsens idé» (Hegel 2011:270–1, §§ 235, 236, 236t).

Dette er vanskelig teori, og for å nærme seg en forståelse av Hegels logikk og dialektikk bør man studere Logikken inngående. Spørsmålet er da om den norske oversettelsen egner seg til et studium av dette på mange måter ugjennomtrengelige, men filosofi- og kulturhistorisk essensielle verket.

Oversettelsen:

Manglende tillegg

Encyklopedi over de filosofiske vitenskapene ble utarbeidet av Hegel som et slags «kompendium» til hans forelesninger. I den tyske Suhrkamp-utgaven, som den norske oversettelsen bygger på, er det tatt med en rekke tillegg basert på studenters notater fra Hegels forelesninger. De fleste av disse mangler i den norske oversettelsen. Hegel understreker selv viktigheten av å komplettere Encyklopedien med forelesninger og man kan derfor hevde at det er problematisk å utgi verket uten disse tilleggene.

Selv synes jeg enkelte av tilleggene som er utelatt godt kunne kommet med. Blant annet savner jeg tilleggene til §§ 24, 80, 82 og 83. De tre tilleggene til § 24 inneholder interessante opplysninger om forholdet mellom tanke (tankebestemmelser) og ytre ting (natur), om jegets dannelse, frihet, sannhet, det Absolutte med mer. I tilleggene til § 80 ser Hegel på dialektikken og dens opprinnelse i den antikke filosofien. Tilleggene til §§ 82 og 83 kaster lys over det vanskelige og viktige spekulasjonsbegrepet, og over Logikkens oppbygning og inndeling.

Selv om tilleggene ofte bidrar til å belyse vanskelige passasjer og til å gjøre fremstillingen mer livlig, anser jeg dem ikke som avgjørende for forståelsen av verket. Det viktigste blir sagt i hovedparagrafene og Hegels anmerkninger til disse. I motsetning til tilleggene, har de også den fordelen at de stammer direkte fra Hegels hånd.

LES OGSÅ: Teknologi – nytt Filosofisk supplement

Problematisk oversettelse av viktige begreper

Et videre spørsmål er om oversetteren har valgt de riktige eller mest hensiktsmessige oversettelsene av viktige ord i det hegelske vokabularet. For eksempel er oversettelsene av Erscheinung (og erscheinen) og setzen ikke helt uproblematiske. I stedet for standardoversettelsen av Erscheinung som «fremtredelse» eller «fenomen», har oversetteren her valgt «foreteelse». Dette klinger en smule fremmed i mine ører; under lesningen måtte jeg stadig vekk stoppe opp og komme på hva ordet var på tysk for å skjønne hva det skulle bety. Det kan være at «foreteelse» er valgt nettopp fordi det er mer fremmed. Gjennom denne oversettelsen unngår man uheldige assosiasjoner til nyere teoretiske retninger (jf. fenomenologien) som hos mange har lagt beslag på fenomen-begrepet. På den annen side kan oversettelsen virke for fremmed og drastisk. Hegel er jo nettopp kjent for Åndens fenomenologi.2

Oversetteren begrunner sitt valg med at både Erscheinung og «fenomen» har samme etymologi som det norske «å te seg». Begrunnelsen er etter min mening lite overbevisende. Det viktigste trekket ved Erscheinung er ikke at det er noe som «ter seg». Hos Hegel er Erscheinung noe som kommer til syne for en betrakter på en bestemt måte, og ikke noe som ter seg på den ene eller den andre måten uavhengig av betrakteren. Hvis man først skal gå bort fra standardoversettelsene, kan «tilsynekomst» være et bedre alternativ. Erscheinung er imidlertid ikke bare ting man kan se, altså som kommer til syne bokstavelig talt; også abstrakte ting, som en matematisk likning, har en form for Erscheinung (for bevisstheten).

Selv ville jeg nok valgt «fremtredelse». For det første er ordet kjent for mange som en vanlig oversettelse av Erscheinung. For det andre har det fordelen at det impliserer en betrakter (eller et subjekt) som noe trer frem for. Dermed unngår man den uheldige assosiasjonen «foreteelse» gir til en handling eller noe aktivt handlende.

Ordet setzen (verb), som direkte oversatt betyr «å sette (noe)», og Setzen (substantiveringen av setzen) som betyr en «setten (av noe)», blir i den norske utgaven oversatt med «foreligge». Noe går tapt i denne oversettelsen. Setzen konnoterer aktivitet, mens «foreligge» konnoterer passivitet. Skillet mellom aktiv og passiv er viktig hos Hegel (jf. tillegget til § 238), og det er uheldig at de riktige konnotasjoner ikke frembringes i oversettelsen. Etter min mening ville det vært bedre å oversette setzen med «å sette». Vanskeligere blir det med substantiveringen av verbet, ein/das Setzen. «En setten (av noe)» klinger ikke bra i norske ører. Det er likevel et bedre og mer presist alternativ enn «foreligge». Selv om «en setten» klinger fremmed, er det ikke så vanskelig å forstå hva som menes med det (men det er mulig at min språkforståelse er noe fordreid av overdreven beskjeftigelse med den tyske idealismens idiomer).

Oversetter Dag Johnsen er selv klar over at oversettelsen av disse begrepene er problematiske, og oppfordrer i sin innledning leseren til å forsøke med ulike oversettelser «og på den måten finne det ordet som en syns gir best mening» (Johnsen 2011:5). Intensjonen her er sikkert god, men for de fleste lesere vil det være vanskelig og tungvint å praktisere dette under lesningen av det krevende stoffet.

Pussige oversettervalg

Det finnes en del kuriøse oversettelser i teksten. Ta for eksempel denne: «Det som blir bestemt som noe som er, de er bare sånne som er… » (Hegel 2011:147, § 84).3 Jeg har forståelse for at den tyske originalsetningen er vanskelig å oversette her, men dette høres jo ikke bra ut. Det høres mer ut som om en fjortenåring med dårlig språkutvikling uttaler seg her, enn en språkmektig filosof av klassisk format. (Dessuten er det grammatisk feil å bruke «de» som en henvisning til «det», slik det gjøres her.)

Videre er ordet «sies», som i «det sies at… », konsekvent skrevet som «sis» (og «motsis» osv), noe i hvert fall jeg stusser over. For å være ærlig var jeg ikke engang klar over at det gikk an å skrive det slik, men jeg velger å tro at bokmålsentusiasten Johnsen har sitt på det rene her.

Feil i oversettelsen

Mer alvorlig er det at det finnes direkte feil i oversettelsen. På side 69 står det: «Dessuten, at slik filosofering i det hele tatt skulle kunne uttrykke mer enn rent subjektive oppfatninger, er i tilfelle helt tilfeldig hva innholdet angår» (Hegel 2011:69, § 14A, min kursivering). Den tyske setningen har imidlertid følgende betydning: «… at slik filosofering mer uttrykker en subjektiv oppfatning… »4. Det er forskjell på at en form for filosofering uttrykker en subjektiv oppfatning, og at den skulle kunne uttrykke mer enn en subjektiv oppfatning. Feilen i oversettelsen gjør det vanskelig å forstå hva Hegel mener med setningen.

På side 78 er følgende setning feil oversatt: «Her samsvarer forestillingene med forstanden, som bare skiller seg fra forestillingene ved at de forutsetter et forhold mellom det allmenne og det særegne… »(Hegel 2011:78, § 20A, siste kursivering er min).5 Der det her står «de» (kursivert), skal det stå «den». Det er forstanden, ikke forestillingene, som forutsetter et forhold mellom det allmenne og særegne i denne setningen.

I tillegg til oversetterfeilene inneholder teksten mange trykkfeil. Det virker kanskje pedantisk å kritisere trykkfeil i en bokanmeldelse. Grunnen til at jeg nevner det, er at det flere steder gjør teksten vanskelig å forstå, og det er en uvanlig stor mengde av dem. På side 178 er det to trykkefeil på samme side, og de dukker jevnlig opp gjennom teksten. Dette er uheldig, og kanskje særlig i et verk som dette. Logikkens knappe og konsentrerte paragrafer krever stor anstrengelse fra leserens side, og det er da forstyrrende og irriterende å måtte forholde seg til en så stor mengde trykkfeil.

Konklusjon

Som den tredje i rekken av Hegel-oversettelser fra Dag Johnsen og Vidarforlaget, er utgivelsen av Logikken en del av et viktig og betimelig oversettelsesprosjekt. Anmelderen har lest begge de to forutgående oversettelsene, og har vært rimelig fornøyd med disse.

Teknologi_forside_enkel-2 (2) (138x170)

Denne bokomtalen ble først publisert i Filosofisk supplement – 1/2012.

Oversettelsen av Logikken er derimot skuffende. Den er upresis, og inneholder alvorlige oversetterfeil. I tillegg mangler den autoritet. Dette er den første fullstendige oversettelsen av Logikken til norsk. Når man først utgir hele verket i oversettelse, burde man tillate seg målsetningen om å lage en autoritativ oversettelse. Det oppnås ikke gjennom å overlate til (den som regel langt mindre kyndige) leseren å skulle avgjøre hvilke oversettelser som «gir best mening».

Jeg må derfor, om enn motvillig, konkludere med at denne oversettelsen egner seg dårlig til tyngre studier av Hegels logikk. Likevel kan oversettelsen tjene som en inngang til den hegelianske logikkens univers. Så får man heller vende seg til originalteksten eller oversettelser til andre språk dersom det frister med et mer inngående studium.

Noter

1 På tysk Die Wissenschaft der Logik. Ikke å forveksle med den såkalte «større logikken», som er et selvstendig verk ved navn Wissenschaft der Logik. Det finnes to «logikker» i Hegels œuvre. Den som nå foreligger i norsk oversettelse, er den såkalte «lille logikken». Den første har aldri vært oversatt til norsk i sin helhet.

2 Takk til Hilde Vinje for innspill her.

3 Sammen med den forutgående leddsetningen lyder den tyske setningen slik: «Das Sein ist der Begriff nur an sich; die Bestimmungen desselben sind seiende …» (Hegel 1970:181, § 84). En alternativ oversettelse kunne vært: «Væren er begrepet kun i seg selv; begrepets bestemmelser er her noe værende ».

4 «… daß solches Philosophieren für sich mehr eine subjektive Sinnesart ausdrückt, ist es seinem Inhalte nach zufällig» (Hegel 1970:60, § 14).

5 «Die Vorstellung trifft hier mit dem Verstande zusammen, der sich von jener nur dadurch unterscheidet, daß er Verhältnisse von Allgemeinem und Besonderem … » (Hegel 1970:73, § 20).

Litteratur

  • Hegel, G.W.F. 1970, Werke in zwanzig Bänden: Theorie Werkausgabe, Band 8, «Encyklopädie der philosophischen Wissenschaften I», redigert av E. Moldenhauer og K.-M. Michel, Suhrkamp Verlag, Frankfurt a/M.
  • —-. Logikken, 2011, oversatt av D. Johnsen, Vidarforlaget, Oslo.
  • Johnsen, D. 2011, «Oversetterens innledning», i Hegel, G.W.F. Logikken, Vidarforlaget, Oslo.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *