Nordisk ambivalens i møte med naturen

Publisert:

28. desember 2020

Kommentarer:

Oljeplattformen Statfjord A, 1982. (Kilde: Wikimedia commons CC0.)

Oljeeventyr, fjellturer og klimastreik: Hva har disse fenomenene til felles? De er ulike uttrykk for vårt forhold til naturen, og sammen avslører de en ambivalens mange av oss føler på – vi både utnytter naturen, og verdsetter dens uberørthet. Et nytt forskningsprosjekt søker å utforske Nordens mangefasetterte forhold til naturbegrepet.

Et tverrfaglig forskningsprosjekt om den nordiske forståelsen av naturen ble i vår startet opp ved universitetet i Oslo. Marius Timmann Mjaaland, religionsfilosof og professor med Teologisk fakultet ved UiO, leder prosjektet. Med den klingende tittelen «The Ambivalence of Nordic Nature. Gift. Guilt. Grace.» tar prosjektet for seg nettopp det, hvordan det nordiske naturbegrepet er fylt med ambivalens. Et utgangspunkt for prosjektet er spørsmålet: Hvordan kan vi forstå at vårt forhold til naturen er preget av både verdsettelse og ødeleggelse, takknemlighet og skam?

Prosjektet er et samarbeid mellom Mjaaland og litteraturviter Elisabeth Oxfeldt, psykolog Ole Jacob Madsen, filosof Arne Johan Vetlesen og biolog Dag O. Hessen, og har fått midler gjennom forskningssatsingen UiO: Norden. Jeg møtte Mjaaland over Skype for å diskutere hvordan dette prosjektet ble til, hvor det er på vei, og hva en tverrfaglig forståelse av naturbegrepet kan bidra med i møte med vår tids store miljøkriser.

Faglig grunnlag og perspektiver

Mange av prosjekter innen det store feltet miljøhumaniora er gjerne tverrfaglige og trekker på både humanistiske og naturvitenskapelige fagtradisjoner. Med bred tverrfaglighet følger det både utfordringer og muligheter, for eksempel når det gjelder sjargong, bruk av teorier, analytiske innfallsvinkler og generell faglig forståelse og begrepsbruk. Siden miljøhumaniora også er et relativt nytt felt kan det presentere helt nye perspektiver og erfaringer med tverrfaglighet. Hvordan ser dette ut i praksis i deres prosjekt? Hvordan ble det til og hvordan er det å samarbeide når man har så ulike perspektiver?

Dette har vært et veldig morsomt prosjekt å planlegge. Vi er fem stykker fra ganske ulike fagfelt som har utarbeidet det i fellesskap. Vi tok først utgangspunkt i litteratur og teologi. Jeg har jo undervist i religion og økologi og er professor i religionsfilosofi. I faget mitt om økologi og religion, la jeg opp Arne Johan Vetlesens bok The Denial of Nature (2015), og hadde ham inne som foreleser. Boka til Vetlesen ga en overordnet bakgrunn for prosjektet.

Marius Timmann Mjaaland er professor i religionsfilosofi og systematisk teologi ved Teologisk fakultet, Universitetet i Oslo.

Likevel, det er jo klart, når du jobber tverrfaglig har folk nødvendigvis ganske ulik teoretisk bakgrunn. I sitt arbeid har Vetlesen vært preget av kritisk teori og fenomenologi – Habermas og Levinas – selv om han har gått mange andre veier også. Sånn sett er det et veldig tungt etisk aspekt i hans bidrag. Men i prosjektet er det også mye litteraturteori og forskning på nordisk litteratur, som er Elisabeth Oxfeldts fagfelt, og så kommer Dag O. Hessen inn med biologi og Ole Jacob Madsen med psykologi. Du kan likevel si at det er flere av oss som har et filosofisk perspektiv, noe som gjør det det så mye lettere å snakke sammen innenfor en felles ramme. Vi kan gå inn i de ulike fagdisiplinene og se på konsekvensene, og hente opp både empirisk materiale og tekstmateriale gjennom det filosofiske perspektivet.

Tverrfaglighet er definitivt spennende! Men hva er den overordnede motivasjonen for prosjektet, og har dere en felles problemstilling?

Vi jobber med natur og økologi-problemstillinger fra ulike faglige perspektiver. I prosjektutviklingen har vi forsøkt å holde en viss analytisk distanse: Prosjektet er ikke fokusert på aksjonisme eller intervensjon. Samtidig søker vi ikke å skyve vekk det normative av den grunn. Et godt eksempel er den nyeste boka til Dag O. Hessen om vippepunktet [Verden på vippepunktet (2020), red.anm.]. Hessen beskriver et kritisk punkt i klodens økologiske utvikling, der det enten kan gå veldig galt eller vi finner andre løsninger som gjør at utslippene av klimagasser reduseres og artsmangfoldet opprettholdes. Men han viser at dette siste er et politisk spørsmål, der også naturen er helt avhengig av de vedtak som treffes i nasjonal og internasjonal politikk. Det perspektivet er også en overordnet vinkling i prosjektet vårt.

Som prosjektleder har jeg forsøkt å skape en ramme – det har kanskje vært den største utfordringen her – som kan forene oss teoretisk på tross av de såpass ulike innfallsvinklene og fagreferanser som vi har. Det gjelder å få i gang en faglig interaksjon, uten at det blir et minste felles multiplum eller parallellprosjekter. Og derfor syns jeg nettopp Vetlesens The Denial of Nature er ganske konstruktiv.

Et satelittbilde av Amazonas-elven ved Fonte Boa, Brasil. (Kilde: Wikimedia commons CC BY-SA 2.0).

Det gjelder også dette med naturbegrepet mer konkret. Prosjektet er vel ikke begrepshistorisk i Reinhart Kosellecks1 forstand, men i boka jeg nevnte går Vetlesen tilbake til René Descartes for å forstå hvordan forholdet til naturen håndteres i moderne filosofi. Den instrumentaliseringen av naturen som han observerer i filosofihistorien holder han opp mot en mer opprinnelig forståelse av naturen som «wildlife», og opp mot en mer åndelig tilhørighet til naturen og ærefrykt for naturen i urfolks religioner, inkludert hans kontroversielle teori om panpsykisme.2 Dette siste er jo en teori som jeg tenker kanskje er lettere å forsvare teologisk enn filosofisk, men den er veldig interessant å diskutere filosofisk også.

Her er det altså snakk om både empiriske og normative perspektiver. Begrepet natur står selvfølgelig sentralt. Som du nettopp forklarte ser det ut til å generere en rekke interessante spørsmål, både gamle og velkjente, og også noen nye, slik som forholdet mellom natur og samfunn og mellom instrumentalisering og vill, idealisert natur.

På hvilken måte bidrar de sentrale begrepene – natur og ambivalens – til å bygge faglig bro og tenking på tvers? Og på den annen side, ulike disipliner har jo også gjerne ulike forståelser av et begrep – kan det skape problemer?

Det er en stor styrke å ha med så mange folk som er vant til å jobbe tverrfaglig på laget. De er virkelig genuint interessert i andre synspunkter enn deres eget. Prosjektet heter jo «The Ambivalence of Nordic Nature» nettopp fordi det nordiske naturbegrepet er ambivalent og tvetydig. På den ene siden har vi det romantiske bildet av naturen som et sted for fritid og fred. På den andre siden har vi ødeleggelsen av naturen som er iboende i vår moderne måte å leve på, inkludert den økonomiske tanken om «den nordiske modellen», som vi skryter så mye av.

Den ambivalensen er ikke noe nytt. Tvert imot så tenker vi i gruppa at det er noe gammelt, men den kommer mye tydeligere til uttrykk idet du får en krisesituasjon, slik som vi har nå. En krisesituasjon åpner opp noen problemstillinger som har ligget der latent lenge, og det gjelder både forståelsen av mennesket og naturen. Situasjonen vi er i nå, med global oppvarming og reduksjon i biologisk mangfold presser fram en ny forståelse av disse relasjonene mellom mennesket og natur. Samtidig er jo natur i seg selv et veldig omfattende og kanskje uklart begrep.

Den nordiske ambivalensen

Dette med den nordiske ambivalensen bør vi åpenbart snakke mer om, siden den står så sentralt i prosjektet ditt. Man kan kanskje kjenne igjen en slik ambivalens i mange kulturer. Alle samfunn er jo både avhengig av naturens goder – ren luft, et forutsigbart klima og så videre – samtidig som de søker å kontrollere utfordrende sider ved naturen, som sykdom, rovdyr og ekstremvær. Kan du si noe mer om det spesielt nordiske ved den ambivalensen?

Greta Thunberg har skapt en global bevegelse med #fridaysforfuture. I kjølvannet av dette har vi fått nye begreper som flyskam og klimaskyld. I prosjektet undersøker vi skyldfølelse overfor naturen som går parallelt med en utpreget romantisk forståelse av naturen som hjem. Hvis man ser på forståelsen av naturen i Norden, i forhold til en del europeisk filosofi og litteratur, så fremstår naturen i Norden som et hjem, og det er egentlig veldig merkelig. I resten av Europa, og også andre steder i verden, ser de byen eller landsbyen som hjemstedet, og naturen som truende. Det finner man helt tilbake til gammeltestamentlige tekster. Byen er det sikre og siviliserte, naturen er ukontrollerbar og farlig. Og noe av det har vi selvfølgelig også i Norden, med for eksempel naturkreftene i nordisk litteratur. Likevel er det påfallende hvordan beskrivelsen, eller skildringer av naturen i Norden også er skildringer av noe opprinnelig, noe menneskelig, en slags naturtilstand.

Jordbruk rundt Lake Tyrrell i Australia viser hvordan menneskelig aktivitet kan endre et landskap. (Kilde: ESA-A. Gerst CC BY-SA 2.0)

Dette er interessant. Naturen har nok blitt forstått på mange måter gjennom historien. Et moteksempel til det perspektivet finner vi jo for eksempel i Rune Slagstads Da fjellet ble dannet, om norsk fjellvandring. Der skriver han om oppfatninger av fjellet som stygt versus vakkert: Den engelske naturromantikeren på 1800-tallet kommer til Norge og vil bestige disse fjellene fordi de er så vakre og monumentale og flotte, og så sier de norske bøndene noe sånt som «Hvorfor det? De er jo stygge og fæle og et tegn på guds straffedom!» Hvordan stiller slike fortellinger seg til denne ambivalensen?

Det stemmer nok at deler av den nordiske romantiske forestillingen om naturen i dag også er importert, men slik er det med det meste.

Ja, de fleste kulturelle fenomener har jo ikke et nasjonalt avgrenset opphav, kanskje denne oppfatningen av fjellet som stygt nettopp er en del av den nordiske ambivalensen. Men du er jo religionsfilosof ved Teologisk fakultet, så jeg antar kristne perspektiver er høyst relevante i prosjektet. Ligger det protestantiske verdier til grunn for denne ambivalensen – i spenningen mellom takknemlighet og skam, verdsettelse og ødeleggelse?

Det forutsetter jeg i grunnen at det er, kanskje særlig i den store vektleggingen av skyld og hvordan vi reflekterer rundt naturen. En sånn type ansvars- og skylddynamikk kommer opp ganske fort når man snakker om naturen i Norden, og det rare med det er jo at det kan hende at det er noe Norden har å lære verden. For eksempel gjennom denne overgangen til politisk aktivisme som det også har ført med seg i det siste, hvor man kanaliseres skyld som en moralsk forpliktelse til å handle. For det er jo en veldig protestantisk refleksjon omkring et problem som man kunne tilnærmet seg veldig annerledes.

Men hva med denne forestillingen om naturen som et hjem? Du nevnte over at Vetlesen trekker på religiøse perspektiver fra urfolk i sin filosofi. Kan man i norsk sammenheng si at norrøn tro og kultur har introdusert ambivalente perspektiver på naturen?

Jeg tror ofte våre konstruksjoner av historien blir romantiserende i måten vi representerer den typen fortidige, førkristne forestillinger om naturen på. Det er litt vanskelig å skille mellom disse perspektivene i den sammenheng. Man finner i hvert fall mye i kristendommen. Hvis man går til Luther sine skrifter, for eksempel, så finnes det en ekstrem fenomenologisk nærhet til naturen som Guds sted, og som skapelsens sted. Men akkurat der er Luther ikke typisk luthersk eller protestantisk…

Eller nordisk?

I hvert fall ikke nordisk. Men Luthers tekster har på et vis hatt en virkningshistorie som har hatt gjenklang innenfor det som i dag i grunnen er en ganske spesifikk nordisk skapelsesteologi. Og det handler om en forståelse av forholdet mellom natur og samfunn som tar et kosmologisk utgangspunkt, mer enn bare å begynne med det antroposentriske.

Følelser, teologi og filosofiske betraktninger

Du har nevnt at Vetlesen sitt arbeid står sentralt i prosjektet, men hva slags andre teoretiske perspektiver trekker dere på i det mer overordnede, filosofiske arbeidet? Er det noen andre gode eksempler på bruk av dette nordisk, ambivalente naturbegrepet?

De fleste henter vi fra litteraturen. I romanen Begynnelser (2017), tar forfatter Carl Frode Tiller utgangspunkt i det klassiske Kierkegaard-sitatet om at vi må leve livet forlengs, men forstå det baklengs. I Tillers bok fremtrer ambivalensen i møtet mellom en ekstrem fascinasjon for naturens vakkerhet – sommerfuglen, arter som dør ut – og denne fortvilelsen over at hovedpersonen aldri kan redde den – både hans personlige liv og naturlivet går i oppløsning.

Det er ikke tilfeldig at den motsetningen er hentet fra Søren Kierkegaards filosofi. Kierkegaard, som jeg har jobbet mye med, tilhører romantikken både litterært og filosofisk, men hos ham utfolder denne motsetningen seg i en dypt protestantisk form. Beskrivelser av angsten og fortvilelsen settes som motstykke til en slags opprinnelig enhet, umiddelbarhet og tilstedeværelse. Her bruker han ofte naturskildringer, også i motsetninger mellom fortvilelse og kjærlighet, som i Kjærlighetens gjerninger (1847) og Sygdommen til døden (1849). Et annet sted hvor Kierkegaard veldig tydelig bruker naturen som sted for en opprinnelig erfaring, er en liten tekst som også er utgitt på norsk, som heter Liljen på marken og fuglen under himmelen. Det er en veldig vakker tekst, altså. Den er utgitt omtrent samtidig som Sygdommen til døden, som kom ut i 1849, så det er blant de sene tekstene hans. Den har også relevans i nyere tid, og er for eksempel utgangspunktet for Knausgaards nest siste bok, Fuglene under himmelen og lange passasjer i Morgenstjernen. Jeg har nettopp skrevet en artikkel om Kierkegaard som økofilosof, der jeg legger vekt på hans kritikk av romantikken, og særlig den konstruktivistiske forståelsen av naturen i tysk idealisme og romantikk.

I en slik lesning av Kierkegaard kan ambivalensen kanskje fremstå litt binær, i spenningsfeltet mellom de gode og de dårlige følelsene, fortvilelsen og kjærligheten. Men ambivalens er ikke nødvendigvis det samme som at noe settes opp som en dikotomi og konflikt. Hva mener du, kan dette forholdet mellom verdsettelse og ødeleggelse, glede og skam, være en kreativ kraft eller er den mer splittende for arbeidet med miljøproblemer, miljøbevegelsen og utvikling i nordisk miljøpolitikk?

Dette må jeg nesten se litt på i løpet av prosjektet. Utgangspunktet vårt er å forsøke å forstå ambivalensen, og den preger nok både miljøbevegelsen og annen miljøpolitikk. Men det er et interessant skille mellom paradokser som kan virke handlingslammende, nærmest passiviserende, og motsigelser som kan utløse en helt nødvendig øko-kritikk. Det som blir tydelig i ønsket om forandring, som for så vidt er helt nødvendig, er at det veldig fort bikker over i moralisme, både i politisk forstand og i personlig forstand. I forskningsprosjektet forsøker vi å forstå dynamikken i vårt menneskelige forhold til naturen, så vi ønsker også å se på begrensingene i det som kan kalles et moralsk prosjekt.

Den dynamikken som for eksempel Dag O. Hessen beskriver i forholdet mellom menneske, natur og samfunn er jo av betydning også for moralske og politiske prosjekter, men mer som premisser enn som mål for slike prosjekter. Det gjelder å forstå både reaksjon, slik som radikale miljøtiltak, og motreaksjoner, som klimafornektelsen, som følger av de store endringene i verdensbildet vårt i møte med kriser. Slike kriser får nødvendigvis ganske omfattende konsekvenser for mange mennesker, noe som fører til harde politiske forhandlinger om makt og rettigheter. Det er ikke rart at det blir konflikt rundt det. Men vi forsøker å beskrive endringene, for eksempel ved å undersøke grunnene for klimafornektelsen, og ikke gjøre det til et moralsk spørsmål.

Så ambivalensen ligger, slik jeg forstår det, i en viss forstand i dynamikken mellom mennesker og natur. Men denne ambivalensen er jo på et vis i mennesket også: Hvordan kan vi forstå det kulturelle og sosiale ved mennesket, og samtidig hvordan mennesket er i og som natur? Er mennesket passivt i naturen eller det aktivt i naturen? Hvor er det naturen befinner seg i forhold til mennesket?

Ja, utgangspunktet vårt er jo at man må få en dypere erkjennelse av mennesket som natur, som en del av naturen, men samtidig aktøren som ødelegger naturen rundt oss. Mennesket er altså en naturlig aktør som ødelegger naturen rundt seg, og dermed for så vidt også ødelegger sitt eget livsgrunnlag. Men vi må gå videre og forstå hvordan ødeleggelsen av livsgrunnlaget er et problem i seg selv, ikke bare fordi den ødelegger menneskets livsgrunnlag.

Solnedgang over jorda, sett fra en satellitt. (Kilde: ESA-A Gerst CC BY-SA 2.0)

Så utgangspunktet deres er ikke helt antroposentrisk, med andre ord?

Den kan ikke være det om vi skal ha en fullverdig forståelse av naturen. Det antroposentriske perspektivet er jo en del av selve problemet, som vi gjenfinner i filosofien, men som vi også gjenfinner i en bestemt type politikk og intervensjon. Vi må rykke perspektivet ut fra dette smalt antroposentriske, uten at man derfor abdiserer som menneske og som ansvarlig handlende aktør. Dette får jo en del konsekvenser når det gjelder hva man forstår som humanisme og menneskeverd, det vil si helt grunnleggende parametere for å forstå hva mennesket er. Dette håper jeg at vi får inn i prosjektet, enten her eller i videreføringen, ettersom vi skal søke om en utvidelse av prosjektet i 2021, gjennom en større søknad til Forskningsrådets «Fellesløftet IV».

Vi må altså komme oss videre fra antroposentrisme. Samtidig står teologi sentralt i prosjektet deres. Er ikke kristendommen antroposentrisk?

Jeg tror ikke nødvendigvis at den er det. I hvert fall ikke i moderne forstand. Slik jeg jobber med den, er den helt sikkert ikke det. Det er viktig å poengtere at prosjektet ikke bare er knyttet til kristendommen, men kristendommen som kontekst er nesten uunngåelig i en nordisk forstand – og kanskje også i en global forstand – når det gjelder forståelsen av samhandlingen mellom mennesket og natur, samfunn og natur. Det er veldig mange forestillinger fra kristen kulturkrets som dominerer den globale diskusjonen om det temaet. Videre mener jeg at det faktisk fantes ikke-antroposentriske forståelser av naturen i kristendommen også før i tiden, i hvert fall hvis du går til Det gamle testamentet, og i kristen teologi og filosofi helt opp til det moderne, slik som Thomas Aquinas, som også har en holistisk forståelse av naturen.

Tid og tilstedeværelse

Det er et annet perspektiv i ambivalensen vi så vidt har berørt, da du refererte til Tillers sitat av Kierkegaard, men som jeg gjerne skulle utforsket dypere, nemlig tid. Både skam og frykt er jo veldig temporale begreper; man skammer seg for det som har vært og frykter det som kommer. Hvilken rolle spiller forestillinger om tid og historiefortelling i naturbegrepet?

Eksistensiell tidsforståelse er veldig sentralt i prosjektet. Det er gjennom angst, skyld og skam at tilværelsen temporaliseres eller tidliggjøres, i Heideggers betydning av ordet. Det plukker Heidegger opp fra Kierkegaard, en eksistensiell tilgang til tiden. Så blir spørsmålet hvordan det kobles eller brytes mot naturens tid, som – i hvert fall sånn som jeg tenker det – i større grad er en kosmisk tid. I det kosmiske finnes det ikke nødvendigvis noen umiddelbare sammenhenger med en menneskelig, eksistensiell forståelse av tiden. I den menneskelige forståelse har tiden sin kairos – tiden hvor noe spesielt hender – og sin kronos – den tidsmessige rekkefølgen, kronologien. Dette står i motsetning til hvordan tiden utspiller seg i naturen. Her er det helt andre mekanismer som spiller inn, slik som klimaendringer, naturkatastrofer, men også det finstemte samspillet i naturen som gjør at vi ofte kan oppfatte det som en helhet, altså et kosmos til tross for det kaos som hele tiden truer med å la sammenhengen kollapse. I historiefortellingen er det derimot ofte den menneskelige tiden som definerer.

Det med ulike temporale begreper er jo et spørsmål om skalaer også. For eksempel har historikeren Dipesh Chakrabarty en artikkel om antropocen3 hvor han problematiserer den menneskelige verdenshistorien opp mot den lange geologiske historien til jordkloden. Her presenterer han ambivalensen i antropocen-begrepet; disse to tidsforståelsene er vanskelige å forene, men begge deler opererer i vår forståelse av antropocen, som både handler om menneskers handlinger og jordklodens geologiske utvikling.

Akkurat den type problemstillinger driver jeg selv og forsøker å forstå i arbeid med prosjektet. Jeg synes på mange måter at det å tenke videre i forlengelsen av Heideggers teknologikritikk, som for så vidt Vetlesen gjør litt i sin bok, er et konstruktivt tilskudd til å forstå det menneskelige i sin naturlige sammenheng. I prosjektet ser vi også på forholdet mellom menneskelig tid og den geologiske tiden i lys av ulike former for naturspiritualitet, pilegrimsvandringer og jødisk og kristen tradisjon.

En annen faktor når det gjelder naturen og tidsforståelse er jo selvfølgelig forholdet mellom plutselige endringer og de som tar lang tid. Eksempelvis er ekstremvær som noe plutselig knyttet til en bestemt tidsforståelse rundt hva klima er og hvordan det oppfører seg.

Ja, det kommer litt opp i disse tingene som Dag O. Hessen driver med, med dette vippepunktet hvor ting kommer ut av balanse og får ekstreme utslag på kort tid. Også ting som egentlig har utviklet seg over veldig lang tid.

Ulykken på oljeplattformen Deepwater Horizon i 2010 førte til at oljesøl ble spredt i store deler av Mexicogulfen, og økosystemer ble permanent ødelagt. Ulykken førte til internasjonal diskusjon rundt oljeindustri og naturvern, også i Norge. (Kilde: NASA CC0.)

Ja, og så er det et spørsmål om hva kort tid er i møtet med naturen. I geologisk sammenheng kan 10 000 år, for eksempel, være kort tid, mens Greta Thunberg og alle disse unge som streiker har et helt annet tidsperspektiv. For dem haster det og vi har dårlig tid. Har ungdommens perspektiv noe med den nordiske forståelsen av naturbegrepet å gjøre?

Det er jeg sannelig ikke så sikker på. Disse demonstrasjonene er jo veldig fokusert på klima og framtidsperspektivet, og presenterer en dystopisk forventning om hva som kommer. Det produserer en sterk angst og depresjon. Psykolog Ole Jacob Madsen, som er en av prosjekts sentrale forskere, vil i sin forskning studere forholdet mellom natur og identitet blant ungdommer i Norden for å utforske og utfordre et viktig premiss for nyere økopsykologi, nemlig at målet er å lukke det emosjonelle gapet mellom mennesker og natur. Gjennom kvantitative og kvalitative undersøkelser vil Madsen fokusere på hva ungdommer faktisk tenker og hvordan de vurderer sin fremtid opp mot klodens fremtid.

Jeg tror noe av hypotesen til Ole Jacob Madsen er at det ligger en ganske sterk fremmedgjøring overfor naturen i det hele. Mange ungdommer har ikke lenger fortrolighet og nærhet til naturen som en forutsetning i hverdagen. I møte med frykten for alvorlige klimakatastrofer blir naturen og hele trusselen et monster, hele problemet kommer veldig i ubalanse. Rent psykologisk kan det være et stort og uhåndterlig problem, men det kan kanskje også være et potensial til handling, et rop om forandring. Men det er altså tidvis en stor en glipp der, mellom ungdommers erfaring og aksjon, i møte med naturen.

Ambivalensens potensial

Det høres ut som om det kan være et poeng som går igjen i prosjektet – denne avstanden mellom mennesket og naturen, og forestillingen om at en eller annen form for harmoni fortsatt kan være mulig. Vil du si noe om det, sånn, avslutningsvis?

Ungdommers skolestreik for klima ble et internasjonalt fenomen i 2019, før ansamling av store mennesker ble begrenset under Covid-19 pandemien. (Kilde: John Englart CC BY-SA 2.0)

Ja, et sentralt spørsmål er jo om en slik harmonimodell er mulig? Den gir løfter om en slags «reunion» mellom individet og naturen, og en reduksjon av typiske vestlige, senmoderne patologier som stress, angst, depresjon og ensomhet. Men er vi i stand til å finne tilbake til naturen, slik økopsykologene drømmer om? Har vi ikke allerede levd adskilt fra naturen i for mange generasjoner? Kan vi fortsatt oppfatte at naturen taler til oss eller at vi er en del av den, uten at det er uttrykk for romantiske lengsler?

Sist, men ikke minst: Det er slett ikke sikkert at ambivalensen blir mindre i årene som kommer. Men enhver krise bærer også noen muligheter i seg, som vi sannsynligvis ennå ikke har oppdaget. Kanskje er det da selve gapet mellom menneske og natur som får oss til å endre atferd og la vippepunktet bli nettopp et slikt punkt som vipper menneskeheten i en annen retning, før det er for sent.

Noter

  1. Reinhart Koselleck (1923-2006) var en tysk begrepshistoriker og kunnskapshistoriker. Hans arbeid har vært avgjørende for mye av tolkningstradisjonen i idéhistorie. Blant hans mest kjente arbeid er avhandlingen hans Kritikk und Krise (1954), boka Vergangene Zukunft. Zur Semantik geschichtlicher Zeiten (Forgangen fremtid. Om semantikken i historisk tid), utgitt på tysk i 1988 og senere oversatt til engelsk, og hans redaksjonelle arbeid med oppslagsverket Geschichtliche Grundbegriffe (Historiske grunnbegreper) som ble utgitt i perioden 1972-1997.
  2. Red. anm: Enkelt forklart er panpsykisme en filosofisk teori som sier er at bestanddelene virkeligheten består av har bevissthet, altså en subjektiv opplevelse av eksistens.
  3. Antropocen refererer til tiden vi lever i nå som en epoke hvor menneskeheten opererer som geologisk aktør, og forandrer jordkloden på en like omfattende måte som det bakterier, vulkanutbrudd, istider og kometer har gjort tidligere. Dipesh Chakrabarty, «Anthropocene time,» History and Theory 57, nr. 1 (2018):5-32.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Share on email
Share on facebook
Share on twitter

Nyeste artikler

Les også

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…