Tractatus Logico-Philosophicus – 100 år etter

Publisert:

2. desember 2021

Kommentarer:

Martin Sætre skriver om Wittgensteins Tractatus Logico-Philosophicus 100år etter utgivelsen [Kilde: Wikimedia Commons]

Hundre år har gått siden Ludwig Wittgenstein utga Tractatus Logico-Philosophicus. Verket har hatt store ringvirkninger, men mye tyder på at det ikke har blitt forstått slik forfatteren så for seg.

I 1921 skrev Ludwig Wittgenstein Logisch-Philosophische Abhandlung, i oversatt form kjent som Tractatus Logico-Philosophicus [heretter «TLP»]. Dette er den eneste filosofiske boken Wittgenstein selv fikk utgitt i sin livstid, med deler av den skrevet på frontlinjen under første verdenskrig. TLP regnes som hovedverket i Wittgensteins «tidlige periode». Hans andre kjente bøker, som Filosofiske undersøkelser og Om visshet, er basert på hans senere notater og ble publisert etter hans død. Boken har en stram, aforistisk stil, og er like presis og entydig som den er ugjennomtrengelig.

Verket har en kortfattethet samt en nærhet til nåtidens terminologi som kan være misvisende. I mange tilfeller bruker Wittgenstein tekniske begreper som vi kan kjenne igjen fra dagens logikk og analytisk filosofi, samtidig som han legger andre betydninger i dem enn de vi er vant med. I andre tilfeller kan vi forstå Wittgensteins ord uten helt å forstå hvorfor han skriver dem, altså hvilke spørsmål han forsøker å besvare. Sist men ikke minst er det mye som tilsier at det grunnleggende målet med TLP som et filosofisk prosjekt, det som ifølge forfatteren er verkets «etiske» poeng, ofte har blitt misforstått eller oversett. Av disse årsaker er det helt essensielt å legge til grunn en forståelse av sammenhengen Wittgenstein skrev i, både med tanke på hans spesifikke filosofiske røtter men også på et bredere, historisk plan.

Bakgrunn

Wittgenstein ble født inn i en rik, kulturelt innflytelsesrik familie, i Østerrike i 1889.1 Etter utdanning i ingeniørvitenskap dro han til Storbritannia for videre studier. Her ble han interessert i matematikk, mer spesifikt matematikkens grunnlag. På starten av 1900-tallet herjet en strid om forholdet mellom logikk, matematikk, og filosofi, med både filosofiske og matematiske kontroverser. Spørsmål på dagsorden inkluderte hvorvidt matematikk er en del av den formelle logikken, hvordan man skal løse paradokser knyttet til mengdelære og uendelighet, og i hvilken grad man kan kapre matematikken i et kunstig, formelt språk. Bakgrunnen for slike spørsmål var en århundrelang transformasjon av matematikken selv, fra det mer konkrete, fysiske perspektivet man finner i f.eks. Evklids geometri til de rene, symbolske metodene som kjennetegner moderne matematikk.

En ung Wittgenstein oppsøkte Bertrand Russell, som var professor ved Cambridge og en viktig figur i denne sammenheng på starten av 1900-tallet. Russell, som mente at matematikken er reduserbar til logikk, benyttet formelle metoder til å takle filosofiske spørsmål. Sammen med Alfred North Whitehead skrev han Principia Mathematica, som var et forsøk på å kapre alle matematiske læresetninger i en entydig logisk formalisme, uten vilkårlige stipulasjoner eller uanmeldte hopp i resonnementet. Russells søken etter klarhet og strenghet appellerte til Wittgenstein, som videreførte prinsippet og satt vel så strenge krav til logisk analyse.

Russell og den unge Wittgenstein inngikk snart et slags akademisk partnerforhold. Mellom de to ble det etter hvert Wittgenstein som jobbet med grunnleggende spørsmål om logisk analyse, mens Russell beveget seg mer i retning av epistemologi og metafysisk teori. Snart oppsto det spenning mellom dem, ettersom Wittgensteins ble mer og mer kritisk til Russells filosofiske arbeid. Ettersom også Russell begynte å tvile på sin egen filosofi ble relasjonen nærmest snudd på hodet – Wittgenstein fikk rollen som «læremester», Russell «elev».

En annen viktig figur i denne perioden var Gottlob Frege, som inspirerte Wittgenstein i vel så stor grad som Russell. I sin banebrytende Die Grundlagen der Arithmetik (1884) analyserte Frege antallstilskrivelser, f.eks. «det er syv hester i stallen», på en måte som belyste et elementært skille i språkets logikk. Ifølge Frege blir en slik setning forstått relativt til konseptet det inneholder.2 Setningen tilskriver konseptet «hest i stallen» syv objekter. Vi kunne likeledes si at «det er én flokk hester i stallen», så tallet syv beskriver ikke hestene av kjøtt og blod i seg selv.

Skillet mellom objekt og konsept er å finne i enhver påstand, ifølge Frege.3 Konsepter er «ufullstendige» uttrykk, de må «mettes» av designerte objekter for å produsere fullstendige tanker. Det er grammatisk kontekst som bestemmer hvorvidt et tegn uttrykker et konsept eller et objekt. Dette førte Frege paradoksalt nok til å hevde at «konseptet hest er IKKE et konsept».4 Her står «konseptet hest» i den grammatiske posisjonen som designerer et objekt, hva setningen omhandler, og det uttrykker dermed ikke noe konsept.

Denne logisk-lingvistiske analysen av antallstilskrivelser, og ideen om at språkets overflate kan være villedende hva gjelder dets underliggende logikk, er viktige deler av historien bak den tidlige Wittgensteins filosofi. Gjennom Frege så Wittgenstein hvordan nye logiske metoder kunne strekke seg forbi rent matematiske anliggender. Disse metodene åpnet for analyse av proposisjoner og språkets funksjonalitet mer generelt. Frege viste på sitt vis også at det er klare rammer for slik analyse, spesielt et stringent behov for en viss form for språklig refleksivitet eller sensitivitet. Det er et viktig prinsipp for grundige logiske undersøkelser, skrev Frege, ikke å vurdere begreper tatt i isolasjon, men kun å vurdere deres betydning i konteksten av gitte setninger.5

Verket

Disse lærdommene var utslagsgivende for det filosofiske prosjekt Wittgenstein ga seg ut på med å skrive Tractatus Logico-Philosophicus. I forordet erkjenner han sin gjeld til Freges «store verker» samt til sin «venn herr Bertrand Russell». Bokener delt inn i aforismer kalt «proposisjoner», gjerne kun én eller et par setninger hver. Disse er rangert med desimalnotasjon, hvor proposisjon n.1, n.2, osv., er kommentarer på proposisjon n, mens proposisjon n.m1, n.m2 osv., er kommentarer på proposisjon n.m, og så videre. Det er 7 grunnproposisjoner, alle bortsett fra den siste med utdypende kommentarer.

Det er lett å la seg forføre av verkets oppbygging. Wittgenstein begynner boken med å si at verden består av fakta, og at objekter er de elementære bestanddelene av fakta. Objekter er enkle, i den forstand at de ikke kan brytes ned videre. Av hva som kommer fram av Notes On Logic og notatbøkene Wittgenstein skrev før Tractatus, virker det som at han med «objekter» simpelthen mener hva enn elementære, primitive navn refererer til, uten å fastslå dette videre. I det hele tatt er det et gjennomgående trekk ved Wittgensteins filosofi at han tar utgangspunkt i betraktninger om språkets logikk, om hvordan begreper best lar seg analysere og hvordan representasjon i det hele tatt kan være mulig. Dermed bør man lese de tilsynelatende ontologiske bemerkningene i lys av hva Wittgenstein videre sier om språk.

Etter partiet om verdens struktur presenterer Wittgenstein sin såkalte «bildeteori». Han bemerker kontant at vi mennesker lager bilder av fakta.6 Det kommer snart fram at han mener noe ganske presist, men generelt, med dette. Med «bilder» mener han alle mulige modeller eller representasjoner. For at avbildning skal være mulig, hevder han, må et bilde ha noe til felles med hva det representerer.7 Wittgensteins poeng her er ikke bare at visse bilder ligner på hva de avbilder, slik et portrett eller en karikatur ideelt sett fanger likheten til personen som blir portrettert. Han snakker om bilders egenskap til å representere situasjoner uavhengig av om disse situasjonene faktisk er tilfelle. Hans påstand er at, dersom vi i det hele kan forstå en representasjon, forstå hva et bilde avbilder, må det være noe til felles mellom bildet og den mulige situasjonen det avbilder. Denne fellesnevneren kaller Wittgenstein bildets «avbildningsform».8

Wittgenstein hevder dermed at det som gjør representasjon mulig, avbildningsformen, er intern til bildet. Umiddelbart gjennom å observere et bilde kan vi se dets representasjonsform, og dermed hva bildet representerer. Vi har ikke behov for noen ad hoc konvensjon eller noe separat mentalt steg for å korrelere et bilde med en faktisk situasjon.9 Wittgenstein skriver videre at et bilde plasserer sine objekter i et «rom» relativt til andre mulige arrangementer i dette rommet. For eksempel, et fargebilde består av elementer arrangert i geometrisk rom og i fargerom. Selve arrangementet projiseres utover bildets rammer, for eksempel når vi ser et landskapsbilde som et mulig landskap. Tilsvarende gjelder for andre typer «rom», dette gjelder ikke bare geometri og farge, men alle mulige representasjoner; vi kan for eksempel høre et lydopptak som en mulig samtale.

Dette er nok ikke ment som løsrevet spekulasjon om kognitive prosesser, fra Wittgensteins side. I sine notater spør han seg hvordan representasjon kan være mulig, hvordan vi kan bruke «døde» tegn for å representere noe som er tilfelle eller ikke tilfelle. Hans svar, i TLP, er at vi kan forstå hva som representeres umiddelbart, uavhengig av hvorvidt det som representeres faktisk er tilfelle. Slik må avbildning fungere på generell basis, mener Wittgenstein, gitt at språklig representasjon – som er hans hovedanliggende – er mulig.

Språk og logikk

Wittgenstein forstår proposisjoner, det vil si deskriptive setninger – «det står et bord på kjøkkenet» – som spesielle tilfeller av bilder. I proposisjoner er representasjonsformen logisk, i stedet for fargemessig, romlig, lydmessig, osv. Det vil si, representasjonsformen til en setning består av formelle egenskaper av setningen som er nødvendige for representasjon, en «logisk form». For eksempel, gitt en setning med to navn – som «a» og «b», eller «Jonas Gahr Støre» og «bordet på kjøkkenet» – vet vi at setningen representerer to objekter.10 Slik «multiplisitet» er hovedegenskapen Wittgenstein belyser når det gjelder logisk form, siden andre aspekter ved setninger – for eksempel rekkefølgen av navn, eller spesifikke tegn for relasjoner og verb – er konvensjonelle effekter av språket, her norsk.

Wittgenstein skriver at det må være eksakt like mange skillbare deler i en proposisjon som det er i situasjonen den avbilder. Vi bruker den språklige setningen som en projeksjon av en mulig situasjon.11 Her vil nok mange protestere at det er stor forskjell mellom formen på en setning og formen på et bilde. En del av Wittgensteins svar på dette er at vanlige setninger i virkeligheten omhandler «komplekser».12 For eksempel, setningen «kosten står i hjørnet» omhandler et kompleks, kosteskaft-med-børste. Komplekser kan analyseres ned til bestanddeler: setningen uttrykker en konjunksjon av «børsten står i hjørnet», «kosteskaftet står i hjørnet» og «børsten er festet til kosteskaftet».13 De logiske relasjonene mellom disse proposisjonene reflekterer mulige relasjoner mellom kostens bestanddeler.

Disse tre proposisjonene vil ifølge Wittgenstein videre kunne analyseres inn i bestanddeler på samme vis. Til syvende og sist gjenstår kun elementære setninger bestående av direkte sammensatte navn. En fullstendig analysert proposisjon er helt enkelt et arrangement av navn. Proposisjonen er «sann» hvis dette arrangementet, et mulig faktum tilsvarende navnenes sammensetning, er tilfelle. Så, en ordinær norsk setning skjuler sin reelle logiske form. Under overflaten uttrykker setningen enighet og uenighet med potensielt utallige bilder. Den er å forstå som en sannhetsfunksjon av sett av elementære proposisjoner.

Vi ankommer nå det den unge Wittgenstein kalte sin «grunntanke». Grunntanken i TLP er at logiske konstanter, det vil si alle tegn som tilsier sannhetsfunksjonelle koblinger mellom proposisjoner, ikke representerer noe som helst.14 Tegn som «alle», «noen», «og», «derfor», «ikke» og «eller» – det vil si, de logiske symbolene assosiert med disse – er ikke symboler på faktiske komplekser eller konsepter, men bør i stedet forstås som «veivisere» for hvordan setninger er bygd opp, hvilke elementære proposisjoner som tilsies eller motsies.

Siden Wittgenstein kalte dette selve «grunntanken» i boken er det avgjørende å forstå den slik han intenderte, men det er kanskje først i senere tid at tolkninger av TLP virkelig har rettet fokus på dette. Det virker som at Wittgenstein mener at logikken i det hele tatt ikke er noen vitenskap med et eget, uavhengig innhold. Logikk beror fullt ut på bruken av språk; det finnes kun «anvendt» logikk. Tautologier, som «det regner eller regner ikke», er ifølge Wittgenstein tomme. De stemmer overens med enhver måte verden kan beskrives, som veivisere som fører en i alle mulige retninger. Konsekvensen av dette er at det ikke finnes «a priori sanne» bilder.15 Bilder kan ikke nødvendigvis stemme overens med virkeligheten, siden avbildning som sådan beror på en begrenset mulighet for overensstemmelse med virkeligheten.

Kritisk filosofi

Gitt at dette er grunntanken i TLP har det konsekvenser for hvordan vi bør forstå verket i sin helhet. Selv om han videreutvikler og generaliserer den rasjonalistiske, symbolske framgangsmåten som startet med figurer som Descartes, Newton og Leibniz, kommer Wittgenstein fram til at formelle språk og logikk i seg selv ikke har noen representerende kraft. Logikk er totalt avhengig av elementære proposisjoner, fritt sammensatte billedlige uttrykk som er produkter av språkbruk, og som ikke kan gis a priori.16 Matematisk fysikk, symbolsk matematikk, og logiske strukturer i seg selv er rammeverk bygget på basis av elementær avbildning. Nytten som kommer av deres symmetriske, homogeniserende karakter reflekterer samtidig – på forskjellige vis – utarming og generalisering av billedlige rom.17

Det er også andre aspekter ved TLP som indikerer at verket kan forstås å ha en såkalt «kritisk modernistisk» vinkling. Wittgenstein kritiserer «moderne epistemologi» på grunn av hva han ser som dens tendens til å tolke logiske relasjoner som kvasipsykologiske størrelser. I det hele tatt, Wittgenstein angriper hva han kaller «det moderne verdensbilde», spesielt dets forståelse av rollen til vitenskap og filosofi.18 Han argumenterer at tid og kausalitet er rent formelle konsepter, og skriver i tillegg at vitenskapelige lover ikke utgjør faktiske krefter men kun formelle karakteristikker av vitenskapelige systemer. Ideen om at naturlovene forklarer naturfenomener blir forkastet som en «illusjon».19 Tilsvarende kritiserer han mer implisitt objektiviseringen av matematikk man ofte ser i moderne vitenskap.20 Dette er viktige sider av TLP som tradisjonelt har blitt nedtonet, men som i senere tid har kommet klarere fram ettersom man i større grad har forsøkt å kontekstualisere boken som et kritisk prosjekt.

Felles for alle disse eksemplene er en påstand om at formelle konsepter blir forvekslet med reelle konsepter. Det er tydelig at Wittgenstein mente at dette er et problem som er utbredt i moderne tenkning. Han beskriver «metafysikk» som en systematisk forveksling av begrepers funksjon, noe som oppstår gjennom en løsrivelse av representasjonsformer fra deres bruksområde.21 Når vi for eksempel forsøker å stille spørsmål om hva «objekter som sådan er» gir vi vår representasjonsform et eget liv uavhengig avbildning in media res.

For å illustrere: ettersom hus og hester er eksempler på objekter, og vi kan formulere empiriske teorier om disse (et hus har vegger, en hest har fire ben, osv.), er det lett å anta at vi også behøver teorier om hva objekter i seg selv er. Dette visker ut et vesentlig skille, ifølge Wittgenstein. Siden «objekt» kun er et formelt konsept, en del av språkets logikk heller enn et element i avbildning som sådan, vil det nødvendigvis herske uklarhet om betydningen til enhver teori «om» objekter. Bakgrunnen for Wittgensteins kritikk av metafysikk er med andre ord en forkastelse av hva han tar å være abstraherende syn på mening, en avvisning av teorier som behandler språket på måter som er avskåret fra dets grunnleggende form og anvendelse.

Noen vil kanskje tenke at dette høres mer ut som senere Wittgenstein, men brodden mot formelt avskåret og teoretisk filosofi er allerede å finne i hans tidlige periode. I TLP kommer det fram at anvendelsen av logikk (i praksis, i dagligtale) bestemmer hvilke elementære proposisjoner vi kan snakke om, og at logikken selv ikke kan forutse sin anvendelse.22 Det er verdt å understreke dette, siden det berører en ganske utbredt tolkning av TLP. Argumentet i boken er ikke at språkbruk må leve opp til formell logikk, men at enhver teori om logikk, filosofi, vitenskap, matematikk, osv., må leve opp til våre grunnleggende former for forståelse, som uttrykkes gjennom ordinært språk (og kan klargjøres gjennom logikk). Den senere Wittgenstein bare videreutvikler denne ideen om hverdagsspråkets forrang når han ser på språklig mening som mangesidig og knyttet til flere egenskaper enn det rent billedlige.

Mottakelse

Det er et visst paradoks i oppbyggingen av hele Tractatus. Wittgenstein gir seg i kast med å beskrive rammene for meningsfylt språk, men hans måte å gjøre dette på går utenfor disse rammene. Han forteller oss, for eksempel, at fakta er eksistensen av saksforhold, og at saksforhold består av objekter. Både fakta, saksforhold og objekter er eksempler på hva Wittgenstein kaller «formelle konsepter», konsepter som han mener ikke lar seg kapre i notasjon med funksjoner eller klasser.23 Man kan ikke «beskrive» fakta, saksforhold, eller objekter som sådan, slik man i kontrast kan beskrive f.eks. hester eller hus. Kan man dermed si at Wittgenstein forsøker å uttrykke sannheter han selv mener det ikke skal være mulig å uttrykke?

Han ender i alle fall boken med å si at den leseren som forstår ham vil forstå at hans proposisjonene er meningsløse, etter å ha brukt dem som trinn på en stige – «man må, så å si, kaste vekk stigen etter å ha klatret opp».24 Dette har naturlig nok ført til store diskusjoner rundt verkets tolkning. Denne diskusjonen er samtidig en diskusjon om Wittgensteins karakter som tenker, om hvordan han forstod seg selv og sitt filosofiske prosjekt.

Når det gjelder kulturelle holdninger kan man kanskje beskrive Wittgenstein som noe mellom Friedrich Nietzsche og Simone Weil.25 Han satt blant annet stor pris på klassisk musikk, og kritiserte hva han så som sin tids tendens til å «tilbe» vitenskapelige idoler som Russell, Freud og Einstein i stedet for store nittenhundretalls komponister.26 Wittgensteins egne ord om TLP og dens tolkning, før og etter publikasjon, antyder også at det ligger noe mer humanistisk bak verket enn det dets form kanskje først tilsier. I et brev til en potensiell publisist, Ludwig von Ficker, skrev Wittgenstein:

Bokens poeng er etisk. […] Mitt verk består av to deler: det som er presentert her, pluss alt som jeg ikke har skrevet. Og det er nettopp denne andre delen som er den viktige. Min bok trekker grensene til sfæren av det etiske så å si fra innsiden, og jeg er overbevist om at dette er den ENESTE grundige måten å trekke disse grensene.

Hvis boken er ment å trekke etikkens grenser innenfra, som Wittgenstein sier, følger det at selve verket bør forstås etisk. Men hva vil det si?

Tradisjonelle tolkninger av Tractatus har forsøkt å lese innholdet teoretisk. Verket har blitt forstått som en bemerkelsesverdig metafysisk avhandling som til slutt, paradoksalt nok, erklærer seg selv meningsløs. Filosofen P. M. S. Hacker har faktisk argumentert at TLP er offer for sitt eget reductio ad absurdum, ettersom teksten bygger opp til at teksten i seg selv er meningsløs. For at dette skal henge på grep må det være mulig å snakke om to forskjellige former for språklig meningsløshet, Wittgensteins egne «opplysende» form og den villedende, metafysiske form han kritiserer.27 Men, som sagt er det gode grunner til å tenke at Tractatus, allerede fra de første setningene av, utgjør noe annet enn et teoretisk system.

Siden årtusenskiftet har den såkalte «nye» Wittgensteinlesningen, som kommer med en «resolutt» utfordring mot tradisjonelle lesninger, vært mer utbredt. Ifølge denne vendingen skal mange av de tilsynelatende teoretiske utsagnene i Tractatus leses på en ikke-bokstavelig måte. På sitt mest radikale har det blitt hevdet at teksten hovedsakelig bør forstås ironisk, slik at oppfordringen om å «kaste vekk stigen» blir selve hovedpoenget med hele verket.28Uansett har nyere tolkninger ofte fokusert på Wittgensteins kritikk av metafysikk, hans syn når det gjelder logikkens filosofi og hans behandling av Russells og Freges notasjoner. Noen av disse lesningene har også framhevet kommentarene om viljen og etikk i verket, samt det faktum at Wittgenstein hevdet at verket har et etisk poeng.29

Etter mitt syn bør disse to generelle observasjonene – at TLP omhandler logikkens filosofi og at det har et etisk poeng – ses i sammenheng med hverandre. Koblingen mellom logikk og etikk i Tractatus er kanskje best forstått som en kontrast mellom to motpoler. Logikk har det til felles med etikk at de begge er«transcendentale», skriver Wittgenstein.30 Samtidig setter han disse to opp mot hverandre, siden logikkens anvendelse blir forstått som avgrensende for frihet. Viljens frihet, hevder Wittgenstein, består av det faktum at vi er uvitende om framtidige handlinger.31 Innen kunnskapens sfære, som blir avgrenset av logikk, finnes ingen verdi overhode. Dermed har Wittgensteins kritikk av kausal determinisme, og av troen på naturlover som fullstendige forklaringer, også en etisk side ved seg.

Dette betyr nok ikke at Wittgenstein er interessert i å formidle noen etisk teori, ei heller at han tror noe slikt er mulig. Poenget er i stedet at han forsøker, gjennom å framheve logikkens iboende grenser, å stimulere til en begrensning av vår streben etter generell systematisk kunnskap. Dette er etter hans syn en forutsetning for den frie utøvelse av viljen, som igjen er en forutsetning for muligheten av verdi overhode. Sfæren av etikk avgrenses dermed innenfra, gjennom å trekke grensene for ren logikk. Fra dette perspektivet kan man argumentere at verket bare har blitt mer og mer relevant etter dets utgivelse.32

Tolkningen av Tractatus er vesentlig for forståelsen av tidlig analytisk filosofi, som også spiller inn på skille mellom kontinental og analytisk filosofi. Slik jeg leser Wittgenstein passer han ikke spesielt godt i hverken den ene eller andre av disse kategoriene slik de anvendes i dag. Dersom man vektlegger hans råd om at verkets poeng er etisk – som ikke vil si at det inneholder noen normativ posisjon, men heller uttrykker et håp om at det kan utøve en viss innflytelse på sine lesere – blir kategoriseringen enda vanskeligere.

Siden Tractatus gjerne blir ansett som – om ikke en hjørnestein av – hvert fall en viktig inspirasjonskilde til analytisk filosofi, vitner dette om at skille mellom de to filosofiske tradisjonene kanskje på noen områder er grunnere enn det ofte blir framstilt. Uansett viser Wittgenstein viktigheten av å filosofere dypt og kritisk om logikk. Filosofens oppgave er ikke å utvikle logiske systemer for sin egen del, men å forstå logikken med det formål om å kunne avgrense den.

Noter

close

Salongens nyhetsbrev

Meld deg på Salongens månedlige nyhetsbrev for å få de siste tekstene våre direkte inn i innboksen.

  1. Se Raymond Monks Wittgenstein: Duty of Genius for en filosofisk informativ og velskrevet biografi.
  2. Frege, G., 1884, The Foundations of Arithmetic, 2. utgave, 1960, New York: Harper Torchbooks, s. 59.
  3. Frege, 1884, s. 58-65.
  4. Frege, G., 1892, «On Concept and Object», Mind, New Series, 1951, 60, 238, s. 168-180.
  5. Frege, 1884, Intro xxii.
  6. TLP 2.1.
  7. TLP 2.161.
  8. TLP 2.15, 2.17.
  9. I abstrakte, symbolske, og andre typer bilder er det ofte noe konvensjonelt korrelert med bildet, men dette er her et sekundært fenomen. I kontrast til avbildning i Wittgensteins forstand beror slik korrelasjon på noe utenfor bildet. For eksempel, et bilde av Napoleon er strengt talt bare en sammensetning av farger som tilsier figuren av en mann i visse klær, osv. Det at noen ser slik ut er en mulig situasjon. Hvorvidt Napoleon faktisk eksisterte er et empirisk spørsmål, så det at bildet avbilder spesifikt Napoleon er kun en konvensjonell korrelasjon. Poenget er ikke at Wittgenstein var en formalist i kunstteoretisk forstand, men at med «bilde» så mente han kun de interne, formelle aspektene av et arrangement. Han snakket like gjerne om «modeller» (se TLP 2.12).
  10. I uanalyserte setninger vil det være snakk om komplekser heller enn objekter, men samme poeng gjelder.
  11. TLP 4.04 og TLP 3.11.
  12. TLP 2.0201.
  13. Eksempelet er fra Potter, M., 2008, Wittgenstein’s Notes on Logic, Oxford: Oxford University Press, s. 44.
  14. TLP 4.0312
  15. Se TLP 2.225, 3.04.
  16. TLP 5.55-5.556.
  17. Dette er en påstand som hadde hatt godt av videre utdypning, men se TLP 6.32-6.36, 6.341-6.3432, 6.4-6.43.
  18. Se TLP 5.541 om moderne epistemologi; TLP 6.371-6.372 om det moderne verdensbilde generelt
  19. TLP 6.371
  20. Wittgenstein gir en rent operasjonell analyse av aritmetikk og hevder matematikk normalt fungerer som et verktøy for å trekke slutninger mellom ikke-matematiske proposisjoner; se TLP 6.211.
  21. Se spesielt TLP 4.1272 i tillegg til TLP 6.53.
  22. Se TLP 5.557. Et annet sentralt element her er at Wittgensteins «Begriffsschrift» kan oppsummeres med en variabel operasjon (TLP 6-6.01). Wittgenstein viser at, gitt en mengde elementære proposisjoner, lar alle mulige proposisjoner seg konstruere gjennom felles negasjon av delmengder av disse og resulterende proposisjoner. På sitt beste bidrar logikk til klarhet om sannhetsfunksjonelle forhold mellom proposisjoner, men det kan ikke belyse eller forklare forhold mellom objekter i seg selv.
  23. TLP 4.1272
  24. TLP 6.54.
  25. Wittgenstein kan her ses i sammenheng med andre kritisk modernistiske figurer som var kulturelt viktige i Habsburgrikets siste fase, som Karl Kraus, Otto Weininger og Adolf Loos. Angående dette, se: Janik, A., Toulmin, S., 1973, Wittgenstein’s Vienna, New York, NY: Touchstone.
  26. Drury M. O’C., 1984, “Conversations with Wittgenstein”, i R. Rhees red., Recollections of Wittgenstein, Oxford: Oxford University Press, s. 112.
  27. Hacker, P. M. S., 1986, Insight and Illusion, Oxford: Clarendon Press, s. 18.
  28. To sentrale bøker her er Crary, A., Read, R., 2000, The New Wittgenstein, London: Routledge samt Diamond, C., 1995, The Realistic Spirit: Wittgenstein, Philosophy, and the Mind, Cambridge, MA: The MIT Press.
  29. Se, for eksempel, Stokhof, M., 2002, World and Life as One: Ethics and Ontology in Wittgenstein’s Early Thought, Stanford, CA: Stanford University Press i tillegg til Cahill, K., 2011, The Fate of Wonder: Wittgenstein’s Critique of Metaphysics and Modernity, New York, NY: Columbia University Press.
  30. TLP 6.13 og 6.421.
  31. TLP 5.1362.
  32. Halvveis selvkritisk omtalte Wittgenstein Tractatus som «en maskin for å bli et greit menneske». Se Evans, K., 2008, «A Machine for Becoming Decent», i Denver Quarterly, 42, 4, s. 25-33.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Nyeste artikler

Les også

Salongens nyhetsbrev

Meld deg på Salongens månedlige nyhetsbrev for å få de siste tekstene våre direkte inn i innboksen.

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…