Anmeldelse

Hedda Susanne Molland omtaler The Power of the Periphery av Peder Anker. («Fra Dalheim» av J.C. Dahl, Kilde: Wikimedia Commons.)

Å kle seg i miljønasjonens drakt: Norsk selvforståelse i det 20. århundret

Er det typisk norsk å være miljøbevisst? Eller er det egentlig bare en forestilling vi gradvis har tilegnet oss, en slags nasjonal selvforståelse, bygget på et sammensurium av forskning, aktivisme og politikk? En ny bok avdekker historien bak ideen om Norge som miljønasjon, fortalt med fokus på norske forskere som eventyrere, aktivister og politiske eksperter.

Publisert
Av Hedda Susanne Molland, Doktorgradsstipendiat ved Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap, Universitetet i Bergen.

Med boka The Power of the Periphery. How Norway Became an Environmental Pioneer for the World har historiker Peder Anker skrevet en detaljert historie om norske forskeraktivister – forskere som gikk inn i miljø- og klimasaken med både faglig tyngde og moralsk overbevisning. Mest kjent blant dem er Arne Næss, men selv om Anker vier en god del av boka til det norske miljøfilosofi-ikonet gir han også behørig plass til andre, som arkeolog Helge Ingstads, jordsystemteoretiker Jørgen Randers og politiker Gro Harlem Brundtland.

The power of the periphery: How Norway became an environmental pioneer for the world (Cambridge University Press, 2020)

Selv om man kan la seg lure av tittelen forteller boka dog ikke en historie om hvordan norske forskeraktivister gjorde Norge til en miljønasjon, så mye som den forteller en historie om hvordan en forestilling om Norge som miljønasjon vokste frem. Denne forestillingen har manifestert seg både som nasjonal selvforståelse og som et omdømmepolitisk sjakktrekk for diplomater og toppolitikere: Norge er en miljønasjon, som gjennom sin posisjon i utkanten av Europa har kommet lenger i utvikling av miljøpolitikk enn andre industrialiserte land, og derfor kan vi lede an internasjonalt.

Gjennom en diskusjon av norsk miljøhistorie på 1900-tallet, fra forskeraktivister til klimatoppmøter, begrunner Anker godt hvordan dette miljøbevisste selvbildet har vokst frem. Avslutningsvis stiller han også noen behørige kritiske spørsmål til nettopp denne forestillingen. Kan ideen om Norge som miljønasjon ha tjent til å legitimere en utviklingspolitikk som sprenger jordas tålegrenser? Eller for å si det enkelt: Handler bærekraftig utvikling mest om bærekraft, eller om utvikling?

En fortelling om forskeraktivister

Boka er inndelt i ulike tematiske kapitler, noe som bare delvis bryter opp kronologien. De tar opp økologi, filosofi, jordsystemteori, teologi, geologi og politikk. Ifølge Ankers egen innledning tar boka for seg perioden fra 1960-tallet, da økologifaget vokste frem i Norge, frem til verdenskonferansen for utvikling og miljø i Rio de Janeiro i 1992, hvor klimakonvensjonen, som er grunnlaget for de internasjonale klimaforhandlingene, ble vedtatt.

Likevel starter Ankers fortelling mye tidligere, på 1930-tallet. Han gjør rede for periferi-forestillingens spede begynnelse i Norge, med arkeolog Helge Ingstads reise til nordlige Canada for å bo sammen med Athabasca Chipewyan-folket og eventyrer Thor Heyerdahl som bosatte seg på stillehavsøya Fatu-Hiva sammen med sin kone. Begge menn hadde en forventning om å finne et bedre – og mer opphavelig – liv blant urbefolkning, noe som også ble artikulert som ønsker om å komme nærmere naturen. Det ble siden tankegods de videreformidlet som idealer til det norske folk.

Ifølge Anker ble likevel spørsmål om økologiske utfordringer og ansvar først en del av norske akademia etter at Rachel Carsons kanoniske verk Silent Spring (1962) ble utgitt på norsk i 1963. Først var det naturviterne som ble engasjert og økologi ble et eget forskningsfelt ved Universitetet i Oslo. Feltet fikk utfolde seg noen år innen naturvitenskap på UiO og det var først på 1970-tallet at klatrefilosofen Arne Næss ble til miljøfilosofen Arne Næss, med drahjelp fra mer aktivistisk anlagte filosofer som Sigmund Kvaløy Setreng og en gryende studentbevegelse.

Det var  på 1970-tallet at dypøkologien ble artikulert som en egen filosofisk retning. Anker beskriver hvordan den kalde krigen skapte et politisk skisma i akademia, slik Berlin-muren delte Europa på tvers. Her kunne økologisk-filosofisk tenkning holde en slags tredje posisjon, som ble forstått som mer nøytral enn de polariserte høyre- og venstrefrontene. Gjennom Arne Næss fikk denne typen filosofi i en lengre periode stor innflytelse på faget vi i dag kjenner som Exphil, ettersom Universitetet i Oslo, i et forsøk på å innta en nøytral posisjon, ga ansvar for faget til nettopp Næss. Den antatte politiske nøytraliteten til den økologiske filosofien ble dog satt på prøve da Kvaløy Setreng, Næss og flere andre ansatt ved universitetet deltok i aksjoner ved utbyggingen av Mardøla-vassdraget og senere i Alta.

Anker vier  mye plass til å diskutere mottagelse av rapporten Limits to Growth (1972) i Norge. Denne rapporten er verdenskjent fordi den satte jordas tålegrenser som grunnleggende premiss for miljø- og utviklingspolitikk. Den norske medforfatteren Jørgen Randers fikk likevel en kald skulder av dypøkologi-miljøet, som anså slik systemteoretisk forskning som «grunn økologi». Resultatet ble at Randers søkte seg til andre faglige miljøer for å utvikle sine teorier om naturens begrensninger, blant annet innen teologi og religiøs forskning. Ifølge Anker var det i dette forskningsfellesskapet forestillingen om bærekraftsamfunnet ble fremdyrket. Men, for denne leseren er det litt uklart hvilken rolle teologi hadde i fremveksten en ny forståelse av bærekraft, ut over finansiell støtte og en overbevisning om at kristentro kunne bringe håp og motivasjon for miljøaksjonistene.1

Boka viser dog sin styrke i at den klarer å spenne over flere fagfelt. I en gjennomgang av debatten rundt sur nedbør som begynte på 1960-tallet får Anker frem kraftsosialismens rolle i norsk politisk offentlighet i etterkrigstiden og frem til 1980-tallet. Han avdekker også Arbeiderpartiets dominans i norske spørsmål om miljø og ressurser i siste halvdel av det 20. århundret. Når det gjelder spørsmål om ressursbruk fremhever Anker geologenes rolle som eksperter og autoriteter. Her viser han hvordan politiske prinsipper om sosialdemokratiets betydning for utvikling og velstand formet vitenskapelig argumentasjon til fordel for gruvedrift og annen utnyttelse av naturen. Han er blant annet ikke nådig med den norske geologen og kraftsosialisten Ivan Rosenqvist, som siden ble klimaskeptiker.2

Siste del av boka er viet fremveksten av begrepet «bærekraftig utvikling» som ble lansert med rapporten Vår felles framtid, skrevet av en FN-kommisjon ledet av Gro Harlem Brundtland. Det kommer tydelig frem gjennom Ankers utlegning at Brundtland og co. ønsket å omfortolke og innramme norsk miljø- og klimasak i tråd med Arbeiderpartiets egen politikk, etter de turbulente årene med Alta-aksjonen. På slutten av 1980-tallet ble  også to forskningssentre opprettet av Brundtland-regjeringen: det uavhengige CICERO Senter for klimaforskning og Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo. Det har blitt godt dokumentert gjennom tidligere arbeid, blant annet i historiker Yngve Nilsen sin avhandling «En felles plattform?» (2001), at disse to sentrene ble opprettet for å avgrense og regulere tilløpet til forskning og politisk idéutvikling som stred med Arbeiderpartiets politiske linje på ressursbruk, klima og miljø. Likevel er det interessant å lese om en del av detaljene i etableringsfasen, spesielt angående Senter for utvikling og miljø, som ble brukt for å gi miljøfilosofene en lekegrind. Med tiden ble Arne Næss en slags antikvert maskot for dette senteret, som med stort hell har fokusert på utviklingsfeltet, mens humanistiske miljøspørsmål i større grad har blitt et underordnet tema.3

Denne manøveren fra Arbeiderpartiet kan kanskje si oss noe om hvorfor framveksten av et klimapolitisk felt i Norge fra 1990-tallet og fremover i stor grad ble formet av samfunnsøkonomer – både i offentlighet og på departementenes kontorer – med mindre grad av organisert og finansiert forskning på dette feltet fra humanistisk hold. Det er for eksempel relativt nylig at miljø igjen har fått en sentral og formalisert plass ved det humanistiske fakultet i Oslo, i form av the Oslo School of Environmental Humanities, som ble opprettet i 2019.

Fra «steady state» til «carrying capacity» til «sustainable development»

Denne leseren går fort lei den noe oppramsende fortelling om hovedsakelig mannlige forskere som gjorde, sa og tenkte ting for og mot miljøsaken. Tonen kan framstå noe perspektivløs, som om det er selvsagt at dette er den beste måten å fortelle denne historien på. Jeg bemerker meg også at mange av de samme navnene også står oppført på venne-, bekjente- og takkelisten til forfatteren i bokas introduksjon. At det er en overlapp mellom forskerne som figurerer i boka til Anker og hans mer eller mindre nære faglige omgangskrets er dog ikke så merkelig all den tid forskningsmiljøet rundt disse spørsmålene ikke er veldig stort, og forfatteren til en viss grad har sett seg nødt til å basere seg på muntlige kilder.

 Selv om historiefortellingen om de norske aktivistforskerne fremstår relativt lineær, er ikke den bakenforliggende historien om norsk selvforståelse som miljønasjon preget av historisk determinisme eller en spesifikk opphavsfortelling. Selv om dette ikke er eksplisitt, fremstår Ankers arbeid til dels som en foucauldiansk genealogi: Han identifiserer ikke en spesifikk hendelse eller et opprinnelsesøyeblikk for Norge som selverklært miljønasjon. Analysen dreier seg i større grad om nøsting i analytiske tradisjoner og ulike måter å fortolke menneskers forhold til naturen på, noe som til slutt presenterer et helhetlig bilde av den norske selvforståelsen som en miljønasjon.

Noen ganger kan analysen av denne selvforståelse bli noe trivialiserende, som når Anker innledningsvis insisterer på  at de aller fleste nordmenn elsker å dra på hytta og gå på ski. Denne delen leser mer som en tradisjonell kulturguide til Norge og en bekreftelse av stereotypier overfor et engelskspråklig publikum. Det stemmer nok at både hytteliv og skigåing tilhører norsk kulturell identitet, men det å gå ut fra at det er en selvfølgelig praksis for nordmenn etterlater et snev av blindhet overfor både klasseforskjeller og kulturmangfold. Det er heller ikke helt tydelig hvordan hytteperspektivet bidrar til analysen.4

Det som derimot er interessant lesning, er hvordan Anker sporer fremveksten av begreper som bærekraft og bærekraftig utvikling i Norge. Slik kan man lese i historiene om Arne Næss og co. sine teorier om et stabilt liv i takt med naturen, Randers bruk av det mer matematiske uttrykket «carrying capacity», kristne filosofers tanker om bærekraftig ekvilibrium, og Brundtlands Vår felles framtid inn i et større kritisk perspektiv. Disse historiene viser hvordan det har vært en slags forskyvning i forståelsen av norsk miljøpolitisk diskurs, fra et fokus på stillstand, stabilitet og begrensninger, til utvikling, velstand og økonomisk vekst – i takt med at Norge ble et mer velstående land. Med andre ord, forestillingen om Norge som en bærekraftig miljønasjon har til slutt endt opp som en ferniss som dekker over landets stadig økende forbruk, omfattende oljeproduksjon, gruvedrift, utryddende rovdyrpolitikk og investeringer i forurensende industri i andre land.

Mot slutten savner jeg likevel en diskusjon av ulike forståelser av energipolitikk. Begrepene ’energirelativisme’ og ’energifundamentalisme’ er tidligere brukt med hell på norsk, blant annet av Yngve Nilsen, som Anker refererer til for å forklare norske styresmakters forhold til energibruk i et bærekraftperspektiv. Der energirelativisme benevner en forestilling om at man kan frikoble økonomisk vekst fra energibruk, er energifundamentalisme forestillingen om at dette nettopp er en umulighet; at man ikke kan ha økonomisk vekst uten økt energiforbruk. Disse to perspektivene er grunnleggende for miljø-, ressurs- og petroleumsdebatten på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet. Forestillingen om energirelativisme er også underliggende og avgjørende for tankegangen om at man kan ha bærekraftig utvikling på en planet med begrensede ressurser. Det at Anker ikke går inn i den energipolitiske diskusjonen for å belyse fremveksten av «bærekraftig utvikling» som et realistisk miljøpolitisk mål, fremstår dermed som en sentral mangel.5

Noe perifer periferi

Det er dårlig anmelderskikk å kritisere en bok for ikke å være noe forfatteren ikke har ment at den skal være. Som Anker selv har presisert er boka et forsøk på å presentere et stykke norsk historie, og ikke å gi en teoretisk utlegning. Dette kan kanskje forklare fraværet av diskusjon om energirelativisme og energifundamentalisme, og kan også være en forklaring på at Anker ikke diskuterer periferi-begrepet, forskyvningen i forståelsen av bærekraft og de analytiske premissene som ligger til grunn for boka på en mer dyptgående og teoretisk måte. Selv om en diskusjon av slike begreper fort kan bli i overkant abstrakte for en bok som søker å fortelle et stykke historie, savner denne leseren likevel noen mer empiriske detaljer i den historiske utlegningen om periferibegrepet, som kunne bidratt med mer dybde til Ankers diskusjon av norsk selvforståelse.

Ankers argument er at den norske selvforståelsen som miljønasjon er formet av en idé om at vi befinner oss i periferien av den moderniserte og industrialiserte verden. Tanken er at vi på sett og vis både lever nærmere (og mer i pakt med) naturen, samtidig som vi har kommet lengre i utviklingsfasen enn andre industrialiserte land – altså at Norge er en pioner i miljøpolitikk. Denne forestillingen nøster han spor av helt tilbake til Heyerdahl og Ingstads turer til stillehavsøyer og det nordvestlige Canada. Det Anker derimot i mindre grad går inn på, på tross av at periferibegrepet er fremhevet i bokas tittel, er det mer problematiske opphavet til slike forestillinger om periferi og miljøbevissthet.

Forestillingen om periferien og et liv nærmere knyttet til naturen er historisk sett ufravikelig knyttet til kolonialisme. Først og fremst finner vi en slik forestilling i tankegangen om «den edle ville», fra opplysningstiden og fremover. Enkelt forklart er denne stereotypien en slags romantisk primitivisme-tankegang, hvor man ser for seg at urfolk er uberørt av moderniteten og industrialisert utvikling og dermed bærer i seg en pre-moderne og primitivt «bærekraftessens». Dette tydeliggjør hvordan periferibegrepet innebærer ikke bare et stedlig, men også et temporalt, hierarkisk perspektiv. Blant annet har John Ødemark dokumentert hvordan bærekraftbegrepet i Vår felles framtid ble forstått med referanse til urfolk i Amazonas. Påstanden i rapporten var at samtidens urfolk bar i seg en slags essensiell og opphavelig bærekraftkultur, at de på et vis levde i en mer miljøvennlig fortid, som resten av verden kunne trekke inspirasjon fra.6

Det høres kanskje vel og bra ut, men det historiske utgangspunktet for et slikt argument er at urfolk er bærekraftige fordi de er mindre utviklet enn folk i industrialiserte land. Med andre ord, fremstillingen av urfolk som nødvendigvis mer «naturlige» fordi de er primitive og mindre utviklet enn andre folkegrupper baserer seg på en lineær forståelse av samfunnsutvikling . Et slikt perspektiv plasserer ulike folkegrupper i et temporalt hierarki, og har tette bånd til mang en utlegning om den «hvite rase» sin overlegenhet og dertilhørende legitimering av imperialistisk overherredømme. Ikke minst mangler et slikt perspektiv en forståelse av at vi alle lever i den samme samtiden.7 Hyllesten av «perifere» urfolk som medfødt miljøbevisste har altså, når alt kommer til alt, opphav i kolonialistisk, om ikke rasistisk, tankegods.

Forestillingen om «den edle ville» og at urfolk befant seg i periferien av verden, og dermed bar på en opphavelig bærekraftkultur, er som nevnt høyst relevant både for Ankers første protagonister, Heyerdahl og Ingstad, og siden for gjennomgangen av Arne Næss og co.s møte med tibetanske bønder. Det er derfor noe uforklarlig at Anker ikke diskuterer denne forestillingens tvilsomme implikasjoner, samt mer lysskye historie, ikke minst ettersom den til slutt også har en avgjørende rolle for forestillingen om bærekraft i Vår felles framtid. En slik gjennomgang hadde vært spesielt interessant å lese sett opp mot forestillingen om at Norge på et eller annet vis befinner seg i den andre enden av den periferien, i en ny og mer bærekraftig framtid, altså øverst i det temporale hierarkiet.

På tide med en bittersøt nasjonal selvgranskning

For de som er interessert i norsk miljøhistorie er dette en bok vel verdt å lese. Forskningsarbeidet fremstår som grundig og pålitelig, samtidig som det legges frem som en god historie, som er lettlest og lettfattelig. Tross den noe lineære og oppramsende tilnærmingen, og visse empiriske hull, klarer Anker å presentere et dypere perspektiv på norsk selvforståelse som miljønasjon. Denne forestillingen trer gradvis fram gjennom en studie av filosofering over norske fjell og bønder, matematiske modeller over ressursbruk og omdømmepolitikk i internasjonale forhandlinger.

Kapitlene kan i stor grad leses uavhengig av hverandre, ettersom noen momenter gjentas og skrivestilen ikke forutsetter dypere kjennskap fra del til del. Jeg vil likevel anbefale en lesning av boka fra perm til perm, ettersom sluttargumentet står seg best sett i lys av de ulike momentene kapitlene diskuterer. Sluttkapittelet presenterer også en tydelig kritikk av den norske selvforherligelsen som miljøpioner i periferien, og avslører forestillingens indre hykleri, noe som gir en bittersøt avslutning på en lærerik studie i norsk miljøhistorie.

Boka ligger ute på nett som Open Access PDF, blant annet tilgjengelig for nedlastning på Peder Anker sin egen nettside. Man kan også kjøpe den i papirformat.

Noter

  1. Dette fremstår spesielt slående ettersom historiker Paul Warde tidligere har argumentert for at den moderne forståelsen av bærekraft allerede vokser frem på midten av 1800-tallet. (Paul Warde, The Invention of Sustainability – Nature and Destiny, c. 1500-1870 (Cambridge: Cambridge University Press, 2018).
  2. Dette har han for øvrig også skrevet om tidligere, i samleverket om Universitetet i Oslos historie, og fått dertil kritikk av geologiprofessor Knut Bjørlykke for å ha et for snevert perspektiv: https://www.geoforskning.no/blogg/item/bor-vi-geologer-skrive-var-egen-historie.
  3. Det finnes dog noen prisverdige unntak. For eksempel har kulturhistoriker og litteraturviter Nina Witoszek holdt miljøspørsmål ved hevd siden Arne Næss sin tid ved Senter for utvikling og miljø. For de som ikke har tid til å lese Ankers bok så har han også skrevet en artikkel hvor han går litt mer i detalj på akkurat denne delen av historien. (Peder Anker, «A pioneer country? A history of Norwegian climate politics», Climatic Change 151 (2018), https://doi.org/10.1007/s10584-016-1653-x.
  4. Det finnes dog andre gode eksempler på at norske forestillinger om hytta er koblet opp til bestemte ideer om naturen, for eksempel følgende masteroppgave: Sigrid Narvestad Hungnes, «Cabin Fever. A Historical Study of Nature Perceptions in Media Representations of Norwegian Cabin Tradition». Masteroppgave (Universitetet i Oslo, 2015)
  5. For de som er interessert i å bøte på denne mangelen anbefaler jeg Yngve Nilsen sin avhandling fra 2001. Yngve Nilsen tar ikke spesifikt for seg «bærekraftig utvikling»-begrepet, men ser i større grad på begrepets rolle i den energipolitiske historien. Nilsen, Yngve. 2001. «En felles plattform? Norsk oljeindustri og klimadebatten i Norge fram til 1998». Ph.D., Senter for teknologi, innovasjon og kultur, Universitetet i Oslo.
  6. John Ødemark, «Touchstones for Sustainable Development: Indigenous Peoples and the Anthropology of Sustainability in Our Common Future», Culture Unbound. Journal of Current Cultural Research (2019).
  7. Se Johannes Fabian sin diskusjon av såkalt «denial of coevalness» i Time and the Other: How Anthropology Makes its Object (1983).
Powered by Labrador CMS