MENY

Freya: Moralske refleksjoner post mortem

Publisert:

25. august 2022

Kommentarer:

Freya utenfor Seahouses Harbour i England. Freya besøkte flere land før hun møtte sin skjebne i Oslo. Bilde: James T M Towill

Sommergjesten Freya har dominert nyhetsbildet og sosiale medier i sommer. Beslutningen om å avlive henne har møtt tilsvarende engasjement – også i internasjonale medier – og ikke minst mye motstand. Vi spør: hvordan ville en etiker ha håndtert Freya?

Engasjementet over hvalrossen Freyas opphold i Oslofjorden er forståelig: Hvalrosser er ikke noe vanlig syn i Norge, og møtet med dette svære, ukjente og eksotiske var nok for mange en stor opplevelse. Men hennes tilstedeværelse skapte også noen utfordringer. Spørsmålet om hvordan den 600 kg tunge hvalrossen, oppkalt etter den norrøne kjærlighetsgudinnen, burde håndteres, polariserte både Oslo og nasjonen. Når avlivingen så var et faktum, lot ikke meningene vente på seg. Fiskeridireøktøren mottok drapstrusler1 , en Spleis har allerede samlet inn 200.000 til en statue av Freya 2 og New York Times skriver at nedslaktningen truer med å endre bildet av et land som forbindes med forkjærlighet for natur, store diplomatiske innsatser og Nobels fredspris – til et land som dreper en høyt elsket solbader.3

Hva var det med Freya som vekket så mange følelser hos folk? Var det måten hun ble beskrevet som en rik personlighet i media som vekket engasjement, eller betydde Freya noe mer for oss – et symbol på at vi bør gi større rom og toleranse til våre medskapninger? Hva skal vi tenke om hennes død og reaksjonene som har etterfulgt avlivingen? Og hvilke hensyn skal man ta i en situasjon hvor mennesker og natur, idealer og virkelighet, møtes i en hvalross kalt Freya?

Vi har spurt seks etikere om hvordan de ville ha håndtert Freya. Var det riktig å avlive henne?

Odin Lysaker

Odin Lysaker, professor i filosofi ved Universitet i Agder

Hvalrossen Freya levde langs norskekysten i sommer. Hvalrosser er på Norges rekordstore rødliste over sårbare og utrydningstruede arter, og FNs naturpanel rapporterer at naturmangfoldet – klodens livsgrunnlag – i dag er truet mer og raskere enn før. Myndighetene drepte allikevel Freya, som kan være lovstridig. Dette skapte sterke reaksjoner fra fagfolk, organisasjoner, partier og opinionen, også internasjonalt.

Freya-saken forteller noe viktig om vårt natursyn. Og hvilket natursyn vi har, får store konsekvenser for artsmangfoldet og ikke minst for dagens akutte, eskalerende, eksistensielle og planetære natur- og klimakrise. Ifølge min økosentriske naturfilosofi, har alt eksisterende – også Freya – en iboende moralsk verdi og bør beskyttes absolutt. Freya og resten av jordsystemet er uendelig mye verdt ved å eksistere og være sammenvevd på sine unike og ulike måter. Videre er alt eksisterende sårbart, og er gjensidig avhengig.

Økosentrismen kritiserer både antroposentrismen og biosentrismen. Antroposentrister ivaretar kun menneskers egoistiske og artssjåvinistiske interesser og kortsiktige overforbruk av allerede begrensede og langt på vei masseutryddede naturressurser. Eksempelvis da skuelystne ignorerte gjentatte oppfordringer om å holde avstand til Freya eller Fiskeridirektoratets kalkulering at det ble for dyrt å flytte hvalrossen.

Vedrørende biosentrister, mener økosentristene at førstnevnte standpunkt for ensidig fokuserer på organisk liv og ikke anerkjenner naturens ikke-levende deler. Havene hvor Freya svømte illustrerer dette.

Mitt faglige og offentlige engasjement for økosentrismen skyldes at dette natursynet for meg filosofisk er mest overbevisende og naturvitenskapelig mest relevant i økokrisens tid. Det økosentriske natursynet viser hvordan samfunnet kan endres – fra dagens menneske- og vekstsentrerte rovdrift på naturmangfoldet til en økologisk bærekraftig planet.

Bergljot Børresen

Bergljot Børresen, veterinær, forfatter og miljøforkjemper

Da jeg først hørte om Freya var hun i Kragerø. Jeg skjønte allerede da at den eneste måten å redde henne på var at hun selv snudde – hun hadde ingen sjanser i Oslobassenget. Myndighetene kom til å gjøre kort prosess, og det var for meg en lettelse når hun ble skutt. Lettelsen bunnet i min visshet om at hvalrosser er ekstremt sosiale dyr. Et slikt sosialt dyr, som også har en verdighet, kunne ikke forbli i denne fjorden. Freya gjorde et fatalt valg når hun slo seg ned her, og det ble da vår moralske plikt å forkorte dette livet. Alternativet ville være at Freya ble 200 kg mindre og forfalt.

Det er alltid trist når utfallet blir avliving, men det var, i mine øyne, den eneste fornuftige løsningen. Jeg håpet jo så klart at hun kunne blitt flyttet på. Dette er et dyr som tåler kulde, og mitt ønske var at man kunne ha flyttet på henne – slik man gjør med elefanter i Afrika – ved å ta henne under et helikopter og plassere henne på et mer egnet sted. Man har jo gjort lignende før, med eksempelvis en stor havskilpadde som ble fraktet lenger sør. Men hvis det ikke var mulig, så hadde ikke dette noen annen løsning. Et så sosialt dyr kan ikke leve alene, og når dette dyret selv ikke forstod at det måtte dra videre så var avliving det beste – både for oss og for henne.

Lars Ursin

Lars Ursin, førsteamanuensis i etikk ved NTNU

Hvalrossen Freyas levemåte og skjebne vekket enorm oppmerksomhet og engasjement nå i sommer. At den norske statsministeren må rykke ut og forsvare avlivningen av en hvalross, er bemerkelsesverdig. Men denne hvalrossen slappet av på fritidsbåter, fikk et navn og en personlighet, og ble et individ som mange brydde seg om.

Bambi-effekten er slående: Et følelsesdrevet engasjement for enkeltdyr, som gjør en blind for den virkelige trusselen vi mennesker utgjør for hele bestander av truede dyrearter. Et tegn på en utbredt fremmedgjøring fra dyrene og deres naturlige livsbetingelser.

Eller er Bambi-effekten tvert imot noe vi bør verdsette, siden den får oss til å se hvordan vi ofte kommer til kort i samspillet med dyrene rundt oss, og åpner øynene for vårt ansvar for våre medskapninger? Er det kanskje dessuten slik at relasjoner til enkeltdyr gir et ekstra ansvar, slik at det å ta livet av et dyr vi har begynt å bry oss om og som har blitt dus med oss, dermed bør sitte ekstra langt inne?

Freya svømte ut av sin flokk og inn i vår, og gikk fra å være et dyr i sine naturlige omgivelser til å bli et nasjonalt kjæledyr. Men Freya var intet dyr en burde kjæle med. At så mange mennesker fikk et forhold til og flokket seg rundt Freya, førte også til slutt til hvalrossens fall. Naturen er intet akvarium eller dyrehage, og det får vi håpe at den heller aldri blir.

May Thorseth

May Thorseth, professor i filosofi ved NTNU

Avlivingen av hvalrossen Freya peker på ulike begrunnelser for hvorfor det var riktig, men også hvorfor det var galt. Det var riktig fordi hun var en trussel mot mennesker og materielle omgivelser, eller fordi hun befant seg i feil habitat, altså ett antroposentrisk og ett øko-/biosentrisk argument. Et tilleggsargument var at søkelyset på Freya gikk på bekostning av allmenne dyrevernhensyn, og at avlivingen ikke var til skade for bestanden. Dessuten var flytting til bedre habitat ikke en bærekraftig løsning.

Det motsatte standpunktet, altså at det var feil å avlive Freya, hviler også på både antroposentriske og øko-/biosentriske argumenter: Hun kan ikke klandres for å ha forvillet seg inn i feil habitat, derfor burde ikke menneskelige hensyn og behov for beskyttelse veie tyngre enn hensynet til Freya. Et annet argument gjelder økonomi: Det var feil fordi man allerede hadde brukt store ressurser på å finne et bedre habitat, og derfor burde man arbeidet hardere for å fullføre prosjektet med vellykket flytting.

Basert på alle argumenter på begge sider er det flest gode argumenter for at det var riktig å avlive, men handlingen kom på et altfor sent tidspunkt. Dilemmaet var at man hadde investert mye i å finne en god løsning som tross alt viste seg å ikke være bærekraftig, verken for Freya selv eller menneskelige og materielle omgivelser.

Einar Duenger Bøhn

Einar Duenger Bøhn, professor i filosofi ved Universitetet i Agder

Vi burde foreløpig latt Freya være i fred. Hvis hun ble en reell fare for andre og seg selv, kunne vi for eksempel ha bedøvet henne og fraktet henne bort til et mindre folksomt sted. Det hadde åpenbart vært moralsk bedre, og gitt langt bedre moralske og politiske signaler.

Når jeg står ovenfor et valg omkring hva jeg burde gjøre, stiller jeg meg alltid spørsmålet: Hva slags person ønsker jeg å være, innerst inne? Hva er idealet? I dette tilfellet: Ønsker jeg å være den som relativt kjapt skyter Freya om natten for så å frakte henne bort i all stillhet før noen rekker å protestere, eller ønsker jeg å være den personen som eventuelt senere bedøver henne og frakter henne bort i sikkerhet før hun blir en reell fare for andre og seg selv? Hvilken person er den beste personen av disse to?

Det samme spørsmålet gjelder politisk ansvarlige, og samfunnet. Vi bør alltid stille oss kontrollspørsmålet: Hva slags politisk ansvarlig person ønsker jeg å være innerst inne? Hvilket samfunn ønsker vi å være innerst inne? Måten vi faktisk håndterte Freya på er åpenbart ikke svaret på disse spørsmålene.

Sophia Efstathiou

Sophia Efstathiou, forsker i etikk ved NTNU

Jeg ville ha invitert til en politisk diskusjon om det å dele naturområdene i Oslofjorden. Freya kan ha vært en av våre første klimamigranter på leting etter et nytt hjem.

Hvalrosser kan hvile på både is og land. De foretrekker isflak i grunt farvann i Arktis, hvor de lever av havbunnens organismer. Ettersom isen smelter i disse områdene, kan det være at hvalrosser tilpasser seg ved å leve og formere seg på land4 – eller på en flott yacht i Oslofjorden. Menneskelig aktivitet har redusert og ødelagt deres hjem, og vi bør derfor i større grad tolerere at dyr trenger seg på våre badeplasser.

Tenk på hvordan beboere i California håndterte en koloni med steinkobber og sjøløver som begynte å okkupere et spesial-designet «barnebasseng» på kysten av La Jolla. Det endte med en «delt bruk»-policy hvor både folk, steinkobber og sjøløver ble gitt fritt leide langs kysten – samtidig som folk ble frarådet å nærme seg dem. Etter hvert som det lokale miljøet ble utrygt for folk å svømme i – på grunn av økt bakterievekst – ble bassenget et ypperlig sted for å beskue steinkobber i California.5

Folk i Oslo ville imidlertid ikke ha måttet gi slipp på de eneste svømmeplassene i Oslofjorden, og de ville derfor ha oppofret langt mindre enn befolkningen i La Jolla. De ville også ha fått en ny byoriginal – en som allerede begeistret folkemengden.

Espen Gamlund

Espen Gamlund, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen

I utgangspunktet trenger vi en god grunn for å ta livet av et dyr. At kjøttet til dyret smaker godt, er eksempel på en dårlig grunn. Det samme gjelder at vi ønsker å ikle oss dyrets pels. Freya ble ikke tatt av dage for å bli til mat eller klær, men fordi hun var til bry for mennesker som oppholdt seg i nærheten av henne. Er det at dyr er plagsomme en god grunn til at de må bøte med livet? Det er mange dyr som er til bry for oss mennesker, noen utgjør til og med en ikke ubetydelig risiko for skade, men uten at de blir avlivet av den grunn. Det er også begrenset hvor stor skade én hvalross kan gjøre i Oslofjorden, som ellers er kraftig dominert av mennesker.

Det er også problematisk at Freya ble avlivet uten at alternative løsninger var utprøvd. Hva med bøtelegging av de som plaget henne, eller som i strid med anbefalinger kom for nær henne? Hva med å flytte henne til et sted hvor hun kunne leve i fred? Avgjørelsen om å ta livet av Freya bør ikke komme overraskende på de med kjennskap til Norges historie med å håndtere ville dyr. Ikke desto mindre var det en etisk uforsvarlig avgjørelse, til syvende og sist begrunnet med bekvemmelighet. Men det er neppe en god grunn til å ta livet av et dyr.

Noter

  1. https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/frank-bakke-jensen-far-drapstrusler-fra-hele-verden-etter-at-hvalrossen-freya-ble-avlivet-1.16068564
  2. https://www.nrk.no/osloogviken/har-samlet-inn-over-200.000-til-freya-statue-1.16070513
  3. https://www.nytimes.com/2022/08/19/world/europe/norway-walrus-freya-killed.html
  4. (https://www.hi.no/resources/Marine-mammals-.pdf, p 65)
  5. https://sandiegohistory.org/journal/v51-3/pdf/v51-3_pool.pdf
, , ,

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Nyeste artikler

Les også

Salongens nyhetsbrev

Meld deg på Salongens månedlige nyhetsbrev for å få de siste tekstene våre direkte inn i innboksen.

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…