Lyset fra PH (4): Kritikk som kanon

Publisert:

20. desember 2021

Kommentarer:

PH med «Tivolilampen», produsert av Louis Poulsen for Københavns Tivoli 1949. Fra utstillingen «PH-lampan. Poul Henningsens ljusdesign 1924–2013», Falkenbergs museum 2013. (Foto: Per Anders Aas)

Gjennom tre essayer i Salongen i 2014 og 2016 utforsket Per Anders Aas den ultimate kulturradikaler, arkitekten og skribenten Poul Henningsen – mannen bak PH-lampen. Nå har han skrevet en fjerde artikkel, som sammenfatter de tre første og trekker tråden til den norske debatten om kulturradikalisme.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Norsk Sosiologisk Tidsskrift. Les også Lyset fra PH (1), Lyset fra PH (2) og Lyset fra PH (3).

Ordet Aufhebung betyr både opphøyelse og opphevelse – noe som både etymologisk og hegelsk er samme sak, men som på gateplan framstår som selvmotsigende. Det er de døde som havner på sokkel. Det kan også skje med et samfunns verdier. Når en verditradisjon er blitt ureflektert felleseie, rutiniseres den, som påpekt av sosiologen Ole Riis:

Rutiniseringen indebærer, at værditraditionen kan få karakter af retorisk ornamentik. Som eksempel kan man tænke på idealerne om demokrati og lighed. Kræves de traditionelle kærneværdier realiseret i deres radikale konsekvenser, rummer dette en udfordring til hele værditraditionens grundlag. Gennem sådanne udfordringer tvinges det moderne samfund til at reflektere over sine værditraditioner.1

En moderne kjerneverdi er kritisk tenkning. Men hva om kritikk blir konvensjon? Får vi Aufhebung i dynamisk forstand, eller opphevelse bare i betydningen opphør?

Jeg vil reise spørsmålet i forhold til en verditradisjon som har vært flaggskip for kritisk tenkning i skandinavisk offentlighet, nemlig kulturradikalismen. Og utfordreren jeg vil hevde tvinger til refleksjon, er dansk kulturradikalismes frontfigur på 1900-tallet: arkitekten og samfunnsdebattanten Poul Henningsen (1894–1967).

Mission accomplished?

Kulturradikalismen sprang ut av 1800-tallets moderne gjennombrudd, konsoliderte seg i mellomkrigstida og har siden vært et velbrukt referansepunkt i samfunnsdebatten. Sosiologisk kan den karakteriseres som en livsstilsradikalisme med utspring i privilegerte miljøer, motsatt en utjamningsradikalisme med røtter i arbeiderklassen.2 Kulturradikalismen er kritisk både i betydningen analytisk avslørende og polemisk, i kamp for det frie individ mot politisk og religiøs undertrykkelse. Den har også styrket en kritisk kanon i skolen, innledet av Ibsens samtidsdramaer med doktor Stockmann i En folkefiende som den urtypiske intellektuelle rabulist.

Men kulturradikalismen har selv vært utsatt for kritikk. I Norge begynte det som avsløring av tvilsomme aner: Filosofen Gunnar Skirbekk kalte den kapitalismens lausunge3 og kritiserte en psykologiserende diskurs som unnvek normative grunnspørsmål.4 Sosiologen Sigurd Skirbekk argumenterte funksjonalistisk og angrep den som hedonistisk, dysfunksjonell for sosial integrasjon.5 Idéhistorikeren Eivind Tjønneland ville revitalisere den som kritisk kraft,6 mens forfatteren Torunn Borge hevdet kulturradikalismen med sin tradisjonelle selvutfoldelses- og seksualfiksering var blind for den mer aktuelle trusselen fra markedsideologien.7 Siden er fruktbarheten av selve begrepet trukket i tvil.8

«Kulturradikalismen – kapitalismens lausunge», Gunnar Skirbekks artikkel fra Kontrast 19, nr. 2 1970. (Foto: Per Anders Aas).

Også i Danmark har kulturradikalismen tapt status, mindre som følge av motstand enn likegyldighet. Fortellingen er mission accomplished: Gjennom sekularisering, sosial og seksuell frigjøring har bevegelsen seiret seg i hjel og blitt velferdsstatens doxa. Alle er blitt kulturradikale: «Ikke som kritisk position, men som udgangspunkt».9

Bourdieus doxa er det som tas for gitt, opinion det man kan strides om. Kulturradikalismen har skiftet fra figur til grunn. Den er verdigrunnlag, men verdiene er ikke lenger våpen. Dermed er de også truet – hvis ingen krever dem «realiseret i deres radikale konsekvenser».

Det er her Poul Henningsen kommer inn. I dag mest kjent som designer av PH-lampen, men utvilsomt den som har gitt synligst ansikt til dansk kulturradikalisme etter Georg Brandes. PH opplevde frigjøringen i sin levetid. Men det som gjør ham interessant som kritiker, er at han fortsatte kampen etter at den tilsynelatende var vunnet. Ikke mot underkuende politiske og religiøse regimer, men mot et umyndiggjørende markedshegemoni. Slik viderefører PH det kulturradikale frigjøringsprosjektet. Ikke motivert i hedonisme, men i en kantiansk inspirert, sosialt bevisst humanisme, en forankring han delte med andre danske mellomkrigsradikale.

Nyere forskning har gitt økt innsikt i disse sidene ved PH og dermed hans kritiske potensial. Poenget jeg vil fremme her, er at PH ikke uten videre rammes av anklagene som har vært rettet mot kulturradikalismen for manglende filosofisk substans og politisk potens. Ut fra kjerneverdier som går dypere enn den individualistiske lykkeutfoldelsen bevegelsen lett forbindes med, kan PH utfordre en rutinisert kulturradikalisme til å reaktivere sitt kritiske etos mot mer aktuelle trusler enn de som først motiverte den.

Det originale treskjermsystemet fra 1920-tallet – av PH omtalt som tallerken, skål og kopp – inngår i Danmarks offisielle kulturkanon. Her en glassversjon, gulvlampen 3½-2½. (Foto: Per Anders Aas

Kulturradikalismens arkitekt

Poul Henningsen har vært hyllet og hatet som hovedarkitekten bak en moderne dansk livsform. «[I] langt højere grad end nogen anden enkeltperson har han præget nutidens mentalitet og forestillingsverden», skrev erkemotstanderen Søren Krarup i 1968.10 «[E]n af de største danske ånder i det tyvende århundrede», hevdet Århus-biskop Kjeld Holm.11 Men ved femtiårsminnet for PHs død i 2017 var det heller stille. Det var ikke PHs tanker, men hans lamper som ble feiret. Og det var ikke primært PHs radikale organer Politiken og Information som mintes rebellen, men Kristeligt Dagblad, der idéhistorikeren Niels Peter Skou fastslo at PHs kulturradikale ideer nå var normalisert og kanonisert.12

Men akademia blir ikke ferdig med ham. På 2000-tallet har PH vært tema for to tverrfaglige prosjekter: Litteraturviteren Hans Hertel ved Københavns Universitet arrangerte i 2006 en seminarrekke som bl.a. resulterte i PH – en biografi, debattantologien Poul Henningsen dengang og nu og en samling av PHs essays.13 Her bidro også forskere fra et prosjekt ved Syddansk Universitet, «Poul Henningsen og den danske kulturarv» (2006–09), ledet av designhistorikeren Jørn Guldberg.14

Prosjektene viser at PH stadig er «et ærkedansk kardinalpunkt i søgen efter svar på mange af nutidens problemstillinger».15 Lyset fra PH er en arv man samles om – og slåss om. Og jeg vil hevde: De viser at PHs kritikk også kan utfordre en kulturradikalisme som har seiret seg til selvfølgelighet.

Hva er så PHs bidrag til kritisk tenkning? Kulturradikalismen forbindes ofte alene med en kritisk posisjon, og det er kritikeren PH som huskes, sier Skou.16 Kulturkritik er tittelen på firebindsutgaven av PHs tekster.17

Her vil jeg rekapitulere noen poenger fra forskningen, framfor alt koplingen av det kritiske til karakteristikken av PH som humanist. PHs humanisme har røtter i nykantianismen, som ga dansk kulturradikalisme et filosofisk grunnlag.18 Og en kantiansk konstituert humanisme kan gi tolkningshorisont for hvorfor PH fastholdt sin uavhengige kritikk, også mot nye fiender. Men først til begrepet: Hva er kulturradikalisme?

Begrepet

«Begrebet er tilsyneladende på en gang allestedsnærværende og et historisk overstået kapitel», konstaterer Skou. Det betegner både en bevegelse og et etisk ideal: «partiløshed, selvstændighed, fordomsfrihed, tolerance osv.». Historiografisk knytter begrepet seg til mellomkrigstidas kulturkamp, men som debattposisjon er det et etterkrigsfenomen.19 I Danmark ble det løftet fram i 1955, da Sigurd Hoels artikkel «Motstand mot …» innledet en vedvarende debatt om kulturradikalismens raison dʼêtre.20

Om kulturradikalismen manglet et klart innhold, fikk den med PH et klart ansikt. Han ble Lysmageren21 som personifiserte det kritiske opplysningsprosjektet. Hertel mener kulturradikalismen som reformbevegelse døde med PH, men overlevde hos enkeltpersoner og som inspirasjon. Idégrunnlaget er sammensatt: «en partiuafhængig tilknytning til et antivictoriansk og rationalistisk frisind vendt mod autoriteter og vanetænkning», med bakgrunn i borgerlige revolusjoner, Brandesʼ kritiske vitenskapelighet, sosialisme og nykantianisme, Freud, Marx og en humanistisk-rasjonell etikk.22

Kulturradikalismens kamporgan Kritisk Revy hadde også reklame – ikke minst for PH-lampen, som på baksiden av nr 2 1927. (Foto: Per Anders Aas)
 

Her ligger en spenning: et romantisk krav om individuell utfoldelse, men også en sosial ideologi næret av samfunnsvitenskapene.23 Hertel finner dobbeltheten hos PH alt på tjuetallet: «Der er en rationel kollektivist og en anarkistisk individualist i samme hjerneskal, og det er varianter af den gamle konflikt mellem lighed og frihed».24

Dette er kulturradikalismens klassiske konflikt. Men skal vi identifisere PH som kritisk tenker, må vi forstå på hvilket grunnlag han kan manøvrere i dette ideologiske spenningsfeltet. Hva er kritikk for PH, og hvor er den forankret?

Kritikk og konsekvens

PHs agenda utvikler seg fra kunst- og arkitekturkritikk til en bredere kulturkritikk.25 Politisk framtrer den i kamp for demokratiet: fra en sosialistisk utopi om et klasseløst samfunn til en bredere humanistisk tro på toleranse og frihetsrettigheter. I sin kritikk av rettsoppgjøret satte PH humanistiske og demokratiske prinsipper over nasjonale og ble upopulær på det – men falt også ut med internasjonalistene til venstre, med sin kritikk av manglende ytringsfrihet i Sovjet. Hertel ser her en reetablering av den kulturradikale linjen fra Brandes: en partiuavhengig kritikk av alle totalitære fristelser. Selv forstår PH seg som en doktor Stockmann mot den kompakte majoritet.26

På sekstitallet er PH etablert som modernitetsikon og medieyndling, beundret av de radikale og bekjempet av det politiske og religiøse høyre. Flere ser ham imidlertid som passé, hans frigjøringsprogram er realisert. Men nå får han et nytt angrepsmål: En ny totalitarisme, markedets, betyr «frihedens undergang i forbrugerslaveri».27 I forbrukermagasinet Tænk fronter PH sin sak: at folk passiviseres og standardiseres av reklame og medier. Individet er fratatt retten til å velge. PH ser saken i forlengelsen av tjuetallets tidsskrift Kritisk Revy: Selvstendiggjøringen av forbrukeren er like epokegjørende som framveksten av kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen.28

Kritikken – som likner angrepet på kulturindustrien i kritisk teori (Adorno m.fl.) – synes imidlertid ikke å styrke PH som kulturradikal koryfé. De frisinnete dyrker heller friheten qua nytelse og fritt konsum enn qua fri kritikk (jf. Gunnar Skirbekk om kulturradikalismen i seinkapitalismen, nedenfor). De følger PH lite i kritikken av det totalitære markedet, like lite som kommunistene fulgte ham i kritikken av den totalitære staten.

Poul Henningsen på 1950-tallet. (Foto: A. E. Andersen, Wikimedia Commons)

Kritikk som kanon

«Af og til kan man få det indtryk, at nutiden er lutter PH», skriver Jørn Guldberg.29 De som dekket design i Kulturministeriets Kulturkanon, visste at PHs skjermsystem måtte med. Men det gikk på mer enn lamper: «Det er pudsigt, at den ‘kanonʼ eller ‘gode smagʼ, der idag findes i Danmark, er skabt af Poul Henningsen og hans kulturradikale kammerater i opgøret med en samtid, der klyngede sig til billedet af en for længst forsvunden feudal stormagt.»30

Guldberg skisserer PH-lampens funksjon i fire utviklingstrinn: For det første PH-lampen som historie. Lampesystemet, utviklet på 1920-tallet, kan beskrives som kunstgjenstand ut fra historiske kilder. For det andre PH-lampen som kulturarv. Lampen kan knyttes til PH som politisk radikal debattant, noe som har resultert i en massiv betydningstilskrivning. Den er mer enn bare lampe, den er «kommunistlampe». For det tredje PH-lampen som levende tradisjon: dansk design, god smak og kulturell kapital. Og for det fjerde PH-lampen som skikk og bruk, en bruksgjenstand som fins overalt «fordi den ret og slet er lampen».31

Guldbergs analyse trigger et annet spørsmål: Kan resepsjonen av PHs verdier gli samme vei som lampen: fra opinion til doxa, fra historiske levninger og politiske posisjonsmarkeringer til verdibevisst, ubevisst eller bevisstløs konsens?

Den klassiske pendellampen PH 5 fra 1958 opplyser (i den grad den lyser) utallige danske hjem og offentlige rom. Den produseres stadig i nye varianter. (Foto: Per Anders Aas)

Det danske doxa

«Kulturradikalismen er blevet til tradition», skrev Rune Lykkeberg i 2013. Da Fogh Rasmussen kom til makten i 2001, var kulturradikalismen forlatt av de fleste som progressiv posisjon, men institusjonalisert i velferdsstaten:

Skolernes pædagogik var præget af det antiautoritære opgør, pensum i uddannelsessystemet var præget af kulturradikale tanker, og PH-lamperne var ikke noget, man var ideologisk for eller imod. De hænger stadig mange steder. Det sjove er, at kulturradikalismen, som var kendetegnet ved kritik af tradition og autoritet, selv er blevet tradition og autoritet. Man kan således sige, at vi alle er blevet kulturradikale. Ikke som kritisk position, men som udgangspunkt.32

Også kulturradikalismens kritikere hevder frihet og likestilling, som Dansk Folkeparti konfrontert med islam. Og Flemming Rose i Jyllands-Posten, avisen med Muhammed-karikaturene, viser til PH som inspirasjon. «Det er siden blevet til en komisk diskussion om, hvem der har retten til at påkalde sig Poul Henningsen i dag, og hvem der skal holde sig væk», konstaterer Lykkeberg. «Som kritisk position forekommer kulturradikalismen ligegyldig, fordi de toneangivende klasser bekender sig til dens idealer. Og fordi kulturradikalismen ikke har noget analytisk forhold til aktuelle udfordringer som metafysik, historie, religion, faglighed og autoritet.33

Strategisk body-snatching

Den kritiske PH annekteres altså ukritisk og uhistorisk, man vil «stjæle hans lys».34 Det var dette Sigurd Hoel kalte å bli omfavnet av konservative lommetyver.

Hertel går skarpt ut mot å forvrenge PH til projeksjonsfigur. Med adresse til Lykkebergs Kampen om sandhederne beskriver han «Myten om den store fusion», idéen om at kulturradikalismen ble den sosialdemokratiske velferdsstatens doxa, og at en kulturell overklasse, «en art fusion mellem PH, kulturradikalisme, velfærdsstat og socialdemokrati», har smaksundertrykket folket til den ble stemt ut i 2001 (2012a, s. 451). DFs Søren Krarup og Jesper Langballe tolket regimeskiftet som folkets opprør mot «den herskende klasse, som går tilbage til Brandes og Poul Henningsen».35

Verre enn lommetyveri er likrøveri. PH var først symbol for alt avskyelig radikalt. Men så snudde strategien: I 2008 ble den liberale PH – med Hertels bilde – body-snatchet av Pia Kjærsgaard til DFs kampanje mot innvandrere og islam, da hun hevdet at «det er Dansk Folkeparti, der agerer som vor tids Poul Henningsen». Hertel kaller dette strategisk gravrøveri.36

Body-snatchers stjal lik for å tjene på dem. Her forstyrres tyven av en vakt mens oppdragsgiveren, anatomen William Hunter, stikker unna. Gravering av W. Austin, 1773. (Wikimedia Commons)

Så er spørsmålet hva DF røver fra kulturradikalismens krypt: friheten, fordomsfriheten, toleransen – eller kritikk som ornamentikk (Riis)?

Hva skjer når opplysningsprosjektets progressive ideer annekteres som nasjonal kulturarv og kulturradikalismen kanoniseres? spør Skou. «På denne måde sker der på samme tid et angreb på kulturradikalismen og en nationalisering af den, og man vil i debatten om forholdet mellem dansk kultur og islam både kunne se islamkritik opfattet som udtryk for en kritik af kulturradikalismen og som en fortsættelse af den».37 Kulturradikalismen annekteres altså både for kulturmangfoldet (liberalitet vs. fremmedhatets intoleranse) og mot det (liberalitet vs. det fremmedes intoleranse).

Den norske debatten

Kulturradikalismen fikk dels en annen profil i Danmark enn i Norge, med en mer eksplisitt filosofisk forankring og et videre kulturelt nedslagsfelt: arkitektur og design, revy og jazz. Det skyldtes ikke minst PH og hans kampfeller. Men i begge land møtte kulturradikalismen kritikk: fordi den provoserte – og fordi den ikke gjorde det.

I 1955 identifiserte Sigurd Hoel drømmen om det frie menneske som kulturradikalismens dypeste motiv.38 Det ble også tittelen på litteraturviteren Leif Longums standardverk om norsk kulturradikalisme.39 Konflikten mellom likhet og frihet går igjen i den norske debatten. Longum bestemmer kulturradikalismen som «anti-autoritær individualisme med front mot alle undertrykkende konvensjoner» og «en utopisk visjon av det frie menneske i det frie samfunn». Det radikale trekløver – Sigurd Hoel, Helge Krog og Arnulf Øverland – regnet seg som sosialister, men Longum ser heller Hoels og Krogs radikalisme som fortsettelse av det borgerlige opprør fra det moderne gjennombrudd, med individets frihet som verdi og samfunnet som trussel.40

Et dysfunksjonelt samfunn?

Kultursosiologen Sigurd Skirbekk har framsatt en tese om kulturradikalt hegemoni i norsk moraldebatt. Han finner et hedonistisk kulturmønster, et dysfunksjonelt samfunn «preget av produksjon og konsumpsjon heller enn produksjon og reproduksjon», som han kopler til kulturradikal tenkning.41 Dag Østerberg sammenfatter Skirbekks poeng: «Den enkeltes lykke og nytelse må ikke være moralsk målestokk eller siktepunkt, men først og fremst hensynet til samfunnet som helhet.» Østerberg samstemmer i at en integrasjonssosiologisk oppfatning er radikalismen overlegen. «Men dette utelukker ikke at en overindividuell moral kan undertrykke eller skade individet», noe Durkheim var opptatt av, men tilsynelatende ikke Skirbekk.42

To avhandlinger om kulturradikalismen utkom på Universitetsforlaget 1986: Leif Longums standardverk Drømmen om det frie menneske og Sigurd Skirbekks doktoravhandling Ideologiavsløring som ideologi. (Foto: Per Anders Aas)

Berømt er en artikkel av filosofen Gunnar Skirbekk, «Kulturradikalismen – kapitalismens lausunge», som tolker kulturradikalismen som speiling av kapitalismens utvikling. Den tidlige kapitalismens arbeids- og sparemoral forutsetter et fritt, rasjonelt viljesindivid, mens seinkapitalismen slår ut i en forbruks- og nytelsesorientert kultur der individet blir forstått estetisk eller biologisk som nytende subjekt. Lausunge-metaforen indikerer at verken opphav eller avkom vil vedstå seg slektskapet.

Når Gunnar Skirbekk hevder at psykologiske forståelsesformer erstatter filosofiske i norsk mellomkrigsdebatt, impliserer det også kritikk av kulturradikalismen. Skirbekk etterlyser tradisjoner for normativ refleksjon, da kontakten med kontinental idealistisk filosofi ble svekket med det moderne gjennombrudd.43

Et uegnet redskap?

Det er dels denne kritikken forfatteren Torunn Borge viderefører i boka Gudsskrekk (2000). Bakgrunnen er Eivind Tjønnelands ønske om å revitalisere den kulturradikale tradisjon, skremt av samtidsforfatternes «lemenmarsj mot Gud». Tjønneland ser kulturradikalismens oppgave som «ideologianalyse og religionskritikk av klassisk kaliber» (1999), nødvendig for å reinstituere intellektuelle som radikal opposisjon. Men Borge hevder at nettopp kulturradikalismen har hindret en udogmatisk kritikk: «Kulturradikalismen utviklet seg fra å være et radikalt korrektiv i det norske samfunnet til å bli en formkonservativ og antimetafysisk opposisjon …»

Når det gjelder forholdet individ/samfunn, er det ikke lett å se at dette frigjøringsprosjektet kan ha fortsatt relevans, mener hun: Kulturradikalismen fikk preg av å bryte ut av lumre bedehus, men er det stadig grunn til å kjempe mot religionen og for seksualiteten? Hvor kommer dagens trusler fra? «Kulturradikalismens tradisjonelle insistering på individets lykkelige utfoldelse er ikke et egnet redskap for å analysere og aksjonere overfor de utfordringene det norske samfunnet og den norske intelligentsiaen møter nå.» Som PH ser Borge et nytt doxa: «Nå er vi i en situasjon der en ny form for konsensussamfunn råder grunnen, og der enigheten er bedøvende og klaustrofobisk: Det gjelder enigheten om å la økonomien, dvs. markedet, bestemme (…)».44

Et irrelevant begrep?

Flere kritikere kunne nevnes, bl.a. forfatteren Kaj Skagen, men jeg stanser ved den siste omdreiningen i debatten, som gjaldt fruktbarheten av begrepet. «Vi har aldri vært kulturradikale», hevdet idéhistoriker og samfunnsviter Håvard Friis Nilsen: Kulturradikalisme var blitt en sekkebetegnelse, «overfylt med assosiasjoner og tomt for innhold».45 Deretter fulgte en debatt med idéhistorikeren Haakon Flemmen om begrepets – og i sin tur begrepshistoriens – relevans.46

Også Tjønneland imøtegikk Nilsen og har seinere aktivert kulturradikalismen mot en postmoderne utradering av subjektet: ikke som egoistisk individualisme, men en individualisering som styrker det sosiale. Dermed knytter han an til den gamle frihet/likhet-tematikken, og subjektforståelsen leder tanken til PH.

PH som kritisk korrektiv

Idéhistorikeren Frederik Stjernfelt plasserer PH som «hovedskikkelsen i formuleringen af den tradition for kulturkritik, der i Danmark kendes som ‘kulturradikalismeʼ», og kaller ham paradoksal og mangesidig.47 PH lot seg ikke tilordne en etablert posisjon. I mellomkrigstidas kunstdebatt inntok han en tverrstilling mellom modernister og tradisjonalister.48 Han gikk også på tvers i politikken: angrep først nazismen, dernest antinazistisk hevnrus i rettsoppgjøret. Han flagget rødt, men mistet kamerater da han angrep sovjetisk totalitarisme. «Jeg er hverken kommunist eller antikommunist men kritisk indstillet», sier han i 1948.49 PH skiftet ikke stilling, bare snudde skytset. Slik fikk han fiender på alle hold.

Tverrstillingen uttrykker en kritisk uavhengighet: kamp mot det totalitære i brun, rød – og blå utgave. Og PHs kritikk kan forstås ikke bare som utslag av en Rasmus Modsat-karakter, men av en filosofisk forankring – som humanist, og mer spesifikt: som kantianer.

Lysreklame for PH-lampen. (Det Kgl. Biblioteks billedsamling. Foto: Holger Damgaard, Wikimedia Commons)

Humanismen som kritisk motfortelling

«Bogen bliver et indlæg i debatten om, hvad humanisme er overhovedet. Og jeg har svært ved at få øje på et væsentligere indlæg», skrev idéhistoriker – og biskop – Kjeld Holm om Hertels PH-biografi.50 PH så kulturradikalismen som et livssyn, men foretrakk ord som «frisind», «progressiv holdning» og særlig «humanisme». «Jeg vedkender mig i taknemmelighed linjen tilbage til Georg Brandesʼ kritiske humanisme», skriver han og slutter seg også til H. C. Branners definisjon av humanisme som «menneskets ansvar for mennesket» og respekt for individet.51

Litteraturviteren Marianne Stidsen mener PH er den danske intellektuelle som har bidratt mest til å nytenke humanismen i seinmoderniteten, der en dobbel umyndiggjøring truer: på den ene side forbrukerisme og globalisering på markedets premisser, på den annen side fundamentalisme og identitetspolitikk. «Når PHʼs humanisme i dag kan danne afsæt for en kritisk modfortælling, er det, fordi den kiler sig ind mellem neoliberalismen og fundamentalismen, der begge – på hver sin måde – sætter noget andet end mennesket i centrum.»52

PHs frihet er ikke frihet til å forbruke, men til å velge uten diktat utenfra. En av de største trusler mot demokratiet ser han i «den ensretning og uniformering, ja umyndiggørelse, som udspringer af markedets invasion af samtlige livsområder»53 Dermed synes Stidsen å gå under Lykkebergs radar. Blant de «aktuelle udfordringer» han anklaget kulturradikalismen for ikke å møte, manglet markedshegemoniet. Man kan spørre om dette – mer enn kulturradikalismen – er dagens doxa.

«Kriticisme» heller enn kulturradikalisme

PH trekker Kant ned på jorda når han forstår humanisme som noe opprinnelig og allment, «manden der rækker sin kone kartoflerne», siterer Stidsen. En moderne, sosial humanisme, motsatt liberalistisk eller konservativ-elitær individualitetsdyrking.54

Dansk kulturradikalisme har mer enn den norske vært koplet til en filosofisk retning: den tyske nykantianismen, dvs. den sosialt orienterte Marburgerskolen med Hermann Cohen, Paul Natorp og Ernst Cassirer.55 På tjuetallet søkte litteraten Otto Gelsted og PH forankring i denne idealistiske filosofien. De kalte ikke sin virksomhet kulturradikalisme, men kriticisme, ut fra Kant.56 Hertel vil ikke overdrive nykantianismens betydning for PH57, men den vektlegges ofte i forskningen.

Immanuel Kant, malt av Gottlieb Doebler 1791. Ostpreußisches Landesmuseum mit Deutschbaltischer Abteilung, Lüneburg. (Wikimedia Commons)

Nykantianismen ga sosialismen et idealistisk fundament som supplerte marxismens materialisme.58 Litteraturviteren Carl Erik Bay har vist hvordan dette motiverer Gelsteds og PHs sosialt orienterte kunst- og arkitekturkritikk. PHs agenda er humanistisk: å bygge et samfunn, bedre menneskets levevilkår.59

«Betoningen af personligheden som det uforanderlige punkt, hvorfra verden anskues, er et centralt element i den filosofiske ny-kantianisme, der var en del af kulturradikalismens ideologiske grundlag», skriver Skou og trekker linjen til PHs kamp for demokrati og mot markedsmakt.60 Demokratiet forutsetter at individet kan tenke kritisk og velge fritt ut fra indre overbevisning. Slik blir kulturradikalismen et autentisitetsprosjekt: «en kamp mod de instanser både af kommerciel og ideologisk karakter, der prøver at manipulere individets valg eller forme det efter en skabelon».61

Skou ser kulturradikalismen som et samfunnsmessig integrasjonsprosjekt og mener «PHʼs principper om social inklusjon, offentlig debat og almen fornuft som demokratisk kulturel ramme og sammenhængskraft kan godt være værd at genopfriske i dag».62

Så kan man spørre om PH står for en sosial integrasjon Sigurd Skirbekk anklaget kulturradikalismen for å motvirke, med en filosofisk forankring Gunnar Skirbekk anklaget den norske diskursen for å mangle.

Kantianisme som tverrposisjon

Flere viser til Kant når de aktualiserer PH. «PH er moderne, dvs. instinktiv eller Gelsted-oplært kantianer med ‘mennesket i centrumʼ – det almene menneske, ikke det individuelle, egoistiske og griske menneske», skriver litteraturviteren Peter Michael Lauritzen.63 Historikeren Claus Bryld kaller PH en kritisk sosialdemokrat. Mot konformisme og forbrukerisme ble sosialdemokratiet for veikt. «For ham udgik den totalitære fare altså ikke blot fra et autoritært politisk system, men også – og for os mere relevant – fra det økonomiske system, fra kapitalmagten.» PHs demokratiske sosialisme tok utgangspunkt i det autonome individ, inspirert av Kant og nykantianismen, med front mot ethvert autoritært og totalitært styre, «men uden den populisme og konformisme, som ofte har karakteriseret det danske Socialdemokrati – og desværre også gør det i dag», hevder Bryld. «Derfor er PH mere aktuel end nogensinde, også politisk.»64

Hva er altså PHs bidrag til kritisk tenkning? I arven fra Kant ligger en tillit til den uavhengige vurdering. Igjen lysmaker-metaforen: Kant definerer opplysning som å tre ut av sin selvforskyldte umyndighet, våge å bruke sin fornuft uten andres ledelse. Autonomi innebærer ikke at individet forstås som egoistisk og hedonistisk, men kritisk og myndig i kamp mot overstyring fra overindividuelle systemer, politiske og religiøse trosdogmer eller markedet.

PH søkte en tredje vei mellom kommunistisk og borgerlig selvrettferdighet, men det ble kastet stein fra begge kanter, konstaterer Lauritzen.65 PH ble annektert, men også avvist i alle leirer. Å utfordre etablerte dikotomier er et typisk (ny)kantiansk prosjekt, men lite publikumsvennlig. En tverrposisjon har ingen et eierforhold til; den mobiliserer ikke massene.

Å pusse arvesølvet

Poul Henningsen er død, men ikke begravet. Han donerte sin kropp til vitenskapen, og studenter kan stadig se PHs preparerte torso ved Panum Instituttet, Københavns universitet. Har PHs kulturradikalisme havnet like livløs på sokkel? Aufhebung i betydningen opphør?

En måte å lese PH på er at han med kritisk konsekvens viderefører det kulturradikale prosjektet. Da frigjøringsprogrammet hadde seiret, fortsatte han å slåss. Himmelen var nådd, men himmelen er for de døde, og PH var ikke der. Kritikken av markedets umyndiggjøring kompletterte kritikken av tradisjonens umyndiggjøring og ble kulturradikalisme i konsekvens.

Vi kunne bruke Freud, for å snakke kulturradikalt: PH forstås først som id, den farlige og forlokkende driften, men ender som nasjonalt superego, samfunnets verdibærer. I konservative kritikeres øyne ble id det nye superego, men PHs Kant-forankring gjør at dette blir feil. PH ville valgt den tredje Freud-instansen, egoet, som vokser til et selvstendig subjekt, frigjort fra styring nedenfra eller ovenfra.

Kulturadikalerne representerer «en betydelig del af den åndelige Danmarkshistorie», skriver tidligere Politiken-redaktør Tøger Seidenfaden. Da han ble redaktør i 1993, var det ingen debatt om kulturradikalismen, den hadde seiret. Og den står stadig på pallen: «Vi er alle på godt og ondt kulturradikale i det danske samfund, (…) fra vores seksualmoral og vores glæde ved PH-lamper til vores måde at diskutere uddannelsepolitiske spørgsmål på.» Men på grunn av DF i innvandringsdebatten må det kulturradikale arvesølvet fram. «Jeg må indrømme, at den gang i 1993 betragtede jeg det som relativt støvet arvesølv, men nu er det pludselig blevet relevant igen.» Det gjelder elementære verdier: «En ydmyg tak til Krarup & Langballe for, at man igen kan få ret bare ved at gå ind for menneskerettighederne.»66

PHs kantianske humanisme, hans idéer om menneskeverd og markedsmakt, er ikke filosofiske eller sosiologiske nyvinninger; de er klassiske topoi i 1900-tallets kulturkritikk. Mitt poeng er at PH aktiverer kritisk tenkning mot rutinisering av – nettopp de kritiske – kjerneverdiene og dermed utfordrer til refleksjon.

Det moderne Danmarks idéhistorie kan sies å kretse om en verditradisjon. Man kan se den som kulturradikalisme rutinisert til kanon (friheten selvfølgeliggjort, evt. forvrengt til konsumerisme og sjåvinisme) – eller pusse arvesølvet og reaktivere den som en motstrøms humanisme. Da representerer den ikke konsensen, men et korrektiv til konsensen.

Stidsens karakteristikk av humanismen som kritisk motfortelling matcher Hoels karakteristikk av kulturradikalismen som «Motstand mot…». PH viser selv til denne arven: «en humanitet som ikke er 30, men 3000 år gammel», Sokrates, Platon, Jesus, Kant. Kjernen er autonomi: «… de sidste stumper af mit liv vil jeg bruge i kampen mod skæbnen og for mennesket».67

Noter

  1. O. Riis, «Værditraditioners sociale kontekst,» i G. Bexell & H. Stenius (red.). Värdetratditioner i nordiskt perspektiv (Lund UP, 1997), s. 31.
  2. U. Torgersen, «Høyre og venstre – ett skille eller flere?» Samtiden 1, nr. 1 (1966).
  3. Gunnar Skirbekk, «Kulturradikalismen – kapitalismens lausunge,» i Kontrast, 19 nr. 2 (1970), 34–38. [Opptrykt i Skirbekk: Ord, 1984].
  4. Gunnar Skirbekk, «Schweigaard og den norske tankeløysa. Kriminalhistoria om filosofiens påståtte død i Norge i 1830-åra,» Samtiden 4 (1983), 23–31 og Gunnar Skirbekk, «I refleksjonens mangel…» Om vekslande intellektuelle elitar i norsk etterkrigstid,» i Nytt Norsk Tidsskrift 1 (1984), 21–37.
  5. Sigurd Skirbekk, Ideologiavsløring som ideologi. En argumentasjonsanalyse av norsk moraldebatt (Universitetsforlaget, 1986).
  6. Eivind Tjønneland, «Kulturradikalismens fjerde fase. Vagant 4 (1999), 22–27.
  7. Torunn Borge, Gudsskrekk. En kritisk pamflett (Forlaget Oktober, 2000).
  8. H. F. Nilsen, «Vi har aldri vært kulturradikale. Georg Brandes og kulturradikalismen,» i Nytt Norsk Tidsskrift 21 (2004) og H. F. Nilsen, «Myten om kulturradikalismen,» i Prosa 6 (2011), http://prosa.no/essay/myten-om-kulturradikalismen/.
  9. R. Lykkeberg, Kampen om sandhederne: Om det kulturelle borgerskabs storhed og fald (Gyldendal, 2008).
  10. H. Hertel, PH – en biografi (Gyldendal, 2012, rev. utg. 2017), 478.
  11. K. Holm, «Mesterlige kæmpeværker skildrer også bagsiden af PH,» Politiken 18. oktober 2012.
  12. T. A. Holm og M. Mikkelsen, «50 år efter PH er kulturradikal blevet et skældsord. Har de kulturradikale ideer vundet eller tabt?» Kristeligt Dagblad 28. januar 2017.
  13. P. Henningsen, Gennem gyngende landskaber. Rejser, kunst og mennesker – personlige essays 1925–1967. Udgivet af Hans Hertel (Gyldendal, 2015).
  14. Prosjektet resulterte i flere bøker, bl.a. Bay og Jensen, Tradition og modernisme. Indfaldsvinkler til PH (Syddansk Universitetsforlag, 2008); Borup og Guldberg, Kulturmoderniseringens paradokser. Studier i PHʼs kulturbegreber, kritik og praksis (Syddansk Universitetsforlag, 2009); N. P. Skou, Fra samfundsbygning til personlighedsdannelse. Demokratiske kulturbilleder hos Poul Henningsen 1921–1955 (Syddansk Universitetsforlag, 2010); C. E. Bay, På sporet af PH – arkitekturteori fra Klingen til Kritisk Revy (Arkitektskolens Forlag, 2012). Jf. Syddansk Universitetsforlags hjemmeside: Poul Henningsen og den danske kulturarv (universitypress.dk).
  15. N. P. Skou, «PH slår stadig gnister,» Videnskab.dk, http://videnskab.dk/kultur-samfund/ph-slar-stadig-gnister.
  16. Skou, Fra samfundsbygning til personlighedsdannelse. Demokratiske kulturbilleder hos Poul Henningsen 1921–1955 (Syddansk Universitetsforlag), s. 14.
  17. P. Henningsen, Kulturkritik 1–4 (1973).
  18. C.E. Bay, «Kulturradikalismens filosofi. – En introduktion til nykantianismen,» i C. E. Bay & J. C. Jørgensen (Red.), Litteratur og samfund i mellemkrigstiden (Oslo, Gyldendal, 1979); C. E. Bay, «Tilbage til Kant! Den danske kulturradikalismes filosofi,» i B. Nolin (red.), Kulturradikalismen: Det moderna genombrottets andra fas (Symposion, 1993); C. E. Bay, På sporet af PH – arkitekturteori fra Klingen til Kritisk Revy (Arkitektskolens Forlag, 2012).
  19. Skou, Fra samfundsbygning til personlighedsdannelse. Demokratiske kulturbilleder hos Poul Henningsen 1921–1955, s. 45f., 70; jf. Haakon Flemmen, «Drømmen om verdiene – brytningene i den nykantianske Skillelinjen-kretsen,» Norsk filosofisk tidsskrift 47 nr.1 (2012).
  20. Sigurd Hoel, «Motstand mot… Kulturradikalismens fremtidsproblemer – i revisjonens tegn,» Arr 3–4 (2012), 61–71. [Politiken, 15.05.55, også opptrykt i Hoel: Ettertanker, 1980].
  21. Tittelen på Paul Hammerichs biografi fra 1986, som Hertel finner ukritisk heroiserende.
  22. Hertel, PH – en biografi, s. 31f.
  23. J. F. Jensen, «Kultur-radikalismen,» i J. F. Jensen Homo manipulatis. Essays omkring Radikalismen (Gyldendal: 1966), s. 10; Skou, Fra samfundsbygning til personlighedsdannelse. Demokratiske kulturbilleder hos Poul Henningsen 1921–1955, s. 52.
  24. Hertel, PH – en biografi, s. 42.
  25. A. Borup, «Tænk. Forbrugeroplysning og reklamekritik,» i H. Hertel (Red.), Poul Henningsen dengang og nu (Gyldendal.
    orup, 2012), s. 308f.
  26. Hertel, PH – en biografi, s. 259ff., 283ff., 295, 320ff.
  27. Hertel, PH – en biografi, s. 353.
  28. Hertel, PH – en biografi, s. 389.
  29. J. Guldberg, «Poul Henningsen mellem fortid og nutid,» i H. Hertel (red.), Poul Henningsen dengang og nu (Oslo: Gyldendal, 2012), s. 19.
  30. Kulturkanon, 2006, sitert i Guldberg, «Poul Henningsen mellem fortid og nutid,» s. 19. Lykkeberg framhever også den danske kanon som radikal, modernitetens Danmark: «Det er Poul Henningsen, det er Klaus Rifbjerg, alle de kulturradikales viser, sanger, og filmer.»(L. Midttun, Kampen om sannhetene [Intervju med Rune Lykkeberg], Morgenbladet. 10. juli 2009).
  31. Guldberg, «Poul Henningsen mellem fortid og nutid,» s. 31ff.
  32. R. Lykkeberg, Kampen om sandhederne: Om det kulturelle borgerskabs storhed og fald (Oslo: Gyldendal, 2008).
  33. Lykkeberg, Kampen om sandhederne: Om det kulturelle borgerskabs storhed og fald.
  34. Hertel, PH – en biografi, s. 473.
  35. Hertel, PH – en biografi, s. 481.
  36. Hertel, PH – en biografi, s. 484f.
  37. N. P. Skou, «Kulturradikalismen og dens kritikere,» i A. Borup & J. Guldberg, Kulturmoderniseringens paradokser. Studier i PHʼs kulturbegreber, kritik og praksis (Syddansk Universitetsforlag, 2009), s. 341.
  38. Hoel, «Motstand mot… Kulturradikalismens fremtidsproblemer – i revisjonens tegn».
  39. L. Longum, Drømmen om det frie menneske. Norsk kulturradikalisme og mellomkrigstidens radikale trekløver: Hoel – Krog – Øverland (Universitetsforlaget, 1986).
  40. L. Longum, «Kritisk søkelys på kulturradikalismen fra mellomkrigstiden,» i Norsk Litterær Årbok (Samlaget, 1979): s. 38–55.
  41. Skirbekk, Ideologiavsløring som ideologi. En argumentasjonsanalyse av norsk moraldebatt, s. 344.
  42. Dag Østerberg, «En sosiologs avsky for kulturradikalismen,» Nytt Norsk Tidsskrift 1 (1987), s 116.
  43. Skirbekk, «Schweigaard og den norske tankeløysa. Kriminalhistoria om filosofiens påståtte død i Norge i 1830-åra»; Skirbekk, «I refleksjonens mangel…» Om vekslande intellektuelle elitar i norsk etterkrigstid».
  44. Borge, Gudsskrekk. En kritisk pamflett, s. 49.
  45. Nilsen, «Vi har aldri vært kulturradikale. Georg Brandes og kulturradikalismen»; Nilsen, «Myten om kulturradikalismen»
  46. H. F. Nilsen, «Kulturradikalismen – et svar til Haakon Flemmen,» Arr 1–2 (2012): 139–141; Haakon Flemmen, «Kulturradikalismens oppstandelse. Et svar til Håvard Nilsen,» Arr 3 (2013): 84–87.
  47. Frederik Stjernfelt, «Paradokset Poul Henningsen. Oplysende storværk om den mangesidige PH,» Nordisk Tidskrift 1 (2015): s. 85.
  48. C. E. Bay, Bay, På sporet af PH – arkitekturteori fra Klingen til Kritisk Revy (Arkitektskolens Forlag, 2012).
  49. Hertel, PH – en biografi, s. 306.
  50. Holm, «Mesterlige kæmpeværker skildrer også bagsiden af PH»
  51. Hertel, PH – en biografi, s. 32f., 502f.
  52. Marianne Stidsen, «Uenighedens vitamin. En aktualiserende citatmosaik om PHʼs humanisme,» i H. Hertel (Red.), Poul Henningsen dengang og nu (Gyldendal, 2012), s. 45f.
  53. Stidsen, «Uenighedens vitamin. En aktualiserende citatmosaik om PHʼs humanisme,» 53.
  54. Stindsen, «Uenighedens vitamin. En aktualiserende citatmosaik om PHʼs humanisme,» s. 57f.
  55. Nykantiansk kulturkritikk kunne imidlertid finnes på flere fløyer. Mens PHs venstreradikale kampfelle Gelsted søker en tredje vei mellom biologisme og religion, framtrer i Norge en gruppe verdikonservative skribenter – inspirert av den nykantianske Baden-skolen heller enn marburgerne – med en liknende dobbeltavvisning. (Særlig eksplisitt hos forfatteren Charles Kent; P. A. Aas, Dannelse i krise. Klassisk humanisme i møte med det moderne: Harry Fett, Charles Kent og A. H. Winsnes 1918–33 (Unipub, 2003): s. 319–327‚ jf. Haakon Flemmen, «Drømmen om verdiene – brytningene i den nykantianske Skillelinjen-kretsen».)
  56. M. Thing, «PH, kommunismen og demokratiet,» i H. Hertel (red.), Poul Henningsen dengang og nu (Gyldendal, 2012), s. 245.
  57. Hertel, PH – en biografi, s. 35.
  58. Bay, «Kulturradikalismens filosofi. – En introduktion til nykantianismen,» s. 53; Bay, «Tilbage til Kant! Den danske kulturradikalismes filosofi,» s. 262f.
  59. Bay, På sporet af PH – arkitekturteori fra Klingen til Kritisk Revy, s. 65ff., 153.
  60. Ingmar Meland har gjort meg oppmerksom på en nyansering her: Om marburgerne er det riktigere å si at de ser personligheten som resultat av en forming av seg selv i frihet, enn som et uforanderlig punkt. Cassirers «freie Persönlichkeit» gir seg sin egen form – en idé med bakgrunn i Kants moralfilosofi, der begrepet homo noumenon ligger nær begreper som «personlighet», «moralsk personlighet» og «menneskelighet». Dette synes også å være i tråd med PHs og Skous videre resonnement. Om Cassirers frie personlighet, se Meland, 2013.
  61. Skou, Fra samfundsbygning til personlighedsdannelse. Demokratiske kulturbilleder hos Poul Henningsen 1921–1955, 221.
  62. Skou, Fra samfundsbygning til personlighedsdannelse. Demokratiske kulturbilleder hos Poul Henningsen 1921–1955, s. 233.
  63. Peter Michael Lauritzen, «PH, konservatismen og velfærdsstaten,» i H. H. Hertel (red.), Poul Henningsen dengang og nu (Oslo: Gyldendal, 2012), s. 275.
  64. Skou, Fra samfundsbygning til personlighedsdannelse. Demokratiske kulturbilleder hos Poul Henningsen 1921–1955 , s. 267f.
  65. Lauritzen, «PH, konservatismen og velfærdsstaten,» s. 270f.
  66. Tøger Seidenfaden, «Kulturradikalismen og den falske folkelighed,» i H. Hertel (Red.), Poul Henningsen dengang og nu (Oslo: Gyldendal, 2012), s. 363f.
  67. Hertel, PH – eb biografti, s. 506, 513.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Share on email
Share on facebook
Share on twitter

Nyeste artikler

Les også

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…