ORGASTISK POTENS, KOMMUNISME OG FRIHET

Du må ikke sove (2022) av Håvard Friis Nilsen gir et fascinerende innblikk i mellomkrigstidens kulturelle og politiske konfliktlinjer med utgangspunkt i den kontroversielle psykoanalytikeren Wilhelm Reich. Resultater er en lettlest og engasjerende bok hvor forfatteren på mønstergyldig vis kombinerer innlevelse med kritisk distanse.

Publisert Sist oppdatert

Historikeren Håvard Friis Nilsen har skrevet en spennende og forskningsbasert bok med utgangspunkt i den kontroversielle psykoanalytikeren Wilhelm Reich (1897-1957). Her bygger Nilsen på egen forskning, og gir nyskapende tolkninger på flere områder, for eksempel om forfatteren Sigurd Hoel, som i likhet med Harald Schjelderup, Arnulf Øverland og flere i Norges kulturradikale falanks, gikk i terapi hos Reich.

Reich var elev av Freud, men kom i konflikt med ham på grunn av sine kommunistiske sympatier. Hans selvstendighet og egenrådighet kom klart til uttrykk da han ble ekskludert fra det tyske kommunistpartiet fordi han var for psykoanalytisk orientert, og like etter ekskludert fra Den internasjonale psykoanalytiske forening – fordi han var kommunist. Han kom til Norge i 1934 etter invitasjon fra psykoanalytikeren Schjelderup.

Reich sto sentralt i 1930-tallets politiske og kulturelle stridigheter, og ble et hatobjekt i konservative kretser. I 1939 måtte han forlate Norge, som sin meningsfelle Trotskij tre år tidligere. Han døde i fengsel i USA i 1957.

I denne velskrevne framstillingen på over 500 sider gir Nilsen et fascinerende innblikk i mellomkrigstidens konfliktlinjer, med utsyn også til 2. verdenskrig og tiden etter. Etter lesingen faller det ikke vanskelig å være enig i at den ene hovedpersonen, Wilhelm Reich, «i sjelden grad» er «et prisme for sentrale konfliktområder i det 20. århundre».[1] Forfatteren skriver videre:

«Mot et bakteppe av Sovjetunionens fremvekst som supermakt og Hitlers Nazi-Tyskland tilhørte Reich en generasjon som drømte om fellesskap, et vitenskapelig verdenssyn, en verden fri fra overtro og med en friere seksualmoral, uten patriarkalske og økonomiske føringer. Denne generasjonen var trett av krig og full av forakt for tidligere generasjoners hykleri. Som så mange andre i sin generasjon ble Reich tiltrukket av kommunismen, for å bli grunnleggende dypt skuffet og frastøtt av den da han under Moskvaprosessene forsto hva stalinismen innebar. Han ble kastet ut i en tilværelse på flukt og vekket mistenksomhet hvor han enn kom, i en verden preget av nazisme, stalinisme og mccarthyisme.»[2]

Mens Wilhelm Reich har fått sitt navn på tittelbladet, er den andre hovedpersonen gjemt bak tittelens «psykoanalysen i Norge». Det er Harald Schjelderup (1895-1974), som i 1922 ble professor i filosofi ved Universitetet i Oslo, 26 år gammel (en rekord som fortsatt står). Som student hadde han besøkt Einstein i Berlin, og han hadde skrevet en vitenskapelig artikkel på engelsk om relativitetsteoriens betydning for filosofien. Han var, som Nilsen skriver, «selvbevisst og klar over at han var en av Norges skarpeste hjerner».[3]

Hans støttespiller, filosofiprofessor Anathon Aall (1867-1943), hadde fått opprettet et Psykologisk Institutt ved Universitetet i Kristiania i 1909. Instituttet var en del av filosofien, og drev med «eksperimentalfilosofi», uten egne stillinger. I 1928 omgjorde Schjelderup sitt professorat fra filosofi til psykologi.[4] Han ble en nær alliert av Reich i Norge på 1930-tallet, etter selv å ha gått i læreanalyse hos Freuds lojale tilhenger Eduard Hirschmann i Wien i 1925. Her møtte Schjelderup sannsynligvis også Reich for første gang.[5]

Hovedtittelen på boka – Du må ikke sove – er hentet fra Arnulf Øverlands gripende dikt. Diktet er skrevet på bakgrunn av Hitler-tidens diktatur, opprustning og imperialistiske trekk, og det avsluttes slik: «Jeg tenkte: Nu er det noe som hender. – Vår tid er forbi – Europa brenner!» Diktet har dessverre fått fornyet aktualitet i våre dager, med Putins grusomme krig mot et nabofolk. Men hva har det i denne boka å gjøre?

Det korte svaret er at det ble publisert i Reichs Zeitschrift für Politische Psychologie und Sexualökonomie i mai 1936, og det var blitt til mens Øverland gikk i analyse hos Reich, som skrev brev og takket ham: «Det er godt å vite at folk som Dem er til!!» (to utropstegn).[6] Det litt lengre svaret er at diktet er «et av de klareste uttrykk for psykoanalysens nedslag i norsk kulturhistorie»,[7] og det lange svaret foreligger i boka selv, med nyskapende analyser særlig av forfatteren Sigurd Hoel – et anslag som gjøres eksplisitt i bokas innledning (om Hoels roman Trollringen, 1958), og følges opp flere steder, ikke minst i det fine kapitlet Syndere i sommersol, hvor vennegjengen var utrustet med «munter sosialisme og freudiansk livsmot».[8] De som beskrives, var avantgarden, med Hoels kone Caroline Schweigaard Nicolaisen (Nic, den senere grunnlegger av Nic Waals Institutt), Karl Evang, Helge Krog, Trygve Braatøy, Kirsten Hansteen – for å nevne noen.

Avrundingen skjer i et kapittel med tittelen «Trollringen», der Nilsen viser at Hoels roman er bygd på livsløpet til Wilhelm Reich [9] – noe ikke en eneste litteraturviter har oppdaget.

Kildematerialet

Boka er et resultat av arbeid med stoffet i over 20 år, manifestert gjennom bokkapitler og en rekke artikler i vitenskapelige tidsskrifter, med doktoravhandlingen fra 2016 som det tyngste bidraget. Nilsen skriver selv at doktoravhandlingen er et vesentlig bakteppe for boka, iallfall delvis,[10] men er det et uttrykk for beskjedenhet når avhandlingen ikke er ført opp i litteraturlista? Først på side 562, i note 33, finner vi tittelen: Resistance in Therapy and War. Psychoanalysis 1920-1945. Den hadde jeg gleden av å lese for noen år siden, og jeg vil si at det ikke er noen som helst grunn til å holde den hemmelig.

Både lista over anvendt litteratur, oversikten over muntlige kilder og forfatterens grundige arbeid i relevante arkiver i inn- og utland gir et tillitvekkende inntrykk. Her framhever Nilsen selv Reichs privatarkiv ved Harvard-universitetet i Boston, som ble åpnet først i 2007, 50 år etter at Reich døde. Alene kildeomtalen sier noe om forfatterens arbeidsinnsats, og bekreftes i et omfattende noteapparat.[11] Her kan forfatteren for eksempel vise til en ny bok av ham selv under utgivelse på Routledge 2023, Wilhelm Reich and Psychoanalysis.[12] Nilsen har også hatt adgang til Freuds arkiver, inkludert hans personlige arkiv og bibliotek.[13]

Den kildekritiske sans merkes for eksempel når han kan korrigere en påstand som er gjengs i den omfattende litteraturen om Reich – ved å se på dateringen av et bestemt dokument.[14] Oppmerksomheten om forholdet mellom tekst og kontekst gjør at han kan gi en ny tolkning av Arthur Koestlers roman Mørke midt på dagen, der både Reich og hans daværende kone Annie er rollemodeller – noe ingen tidligere har påpekt.[15] Som et siste eksempel på kildejegeren Håvard Friis Nilsen nøyer jeg meg med å nevne påvisningen av at USAs FBI allerede i 1930 hadde lokale agenter i Norges Kommunistiske Parti.[16] Kort sagt, Nilsen bekrefter hvorfor jakten på primærkilder er et av historikerens adelsmerker, til forskjell fra mer teoretisk orienterte samfunns- og kulturfag, som gjerne kjennetegnes av at sekundærkildene opphøyes til de primære.

Intrigestruktureringen: Protagonister og antagonister

Wilhelm Reich var en østerriksk lege og psykoterapeut, opprinnelig elev av Sigmund Freud.

Det brede persongalleriet, der aktørene overgår hverandre i fargerikdom og påkaller interesse, skaper utfordringer når det gjelder å skape helhet og sammenheng i framstillingen. I doktoravhandlingen kunne Nilsen slå fast at det dreier seg om «The two protagonists Harald Schjelderup and Wilhelm Reich», han kunne presentere sine problemstillinger («Thesis and subtheses»), og han plasserte sitt arbeid i forhold til tidligere forskning («Previous studies and the context of the present work»).[17] Historieteoretisk kan avhandlingen derfor plasseres nærmere kategorien analytisk narrasjon enn boka, som på sin side tilsynelatende svinger mer mot en ren fortelling.[18] Men også her klargjør Nilsen sine problemstillinger: «Hvorfor kom Reich til Norge? Hva var hans relasjon til Sigmund Freud? Hvordan passet han inn i en gruppe av norske psykoanalytikere? Hva dreide hans forelesninger og forskning ved Universitetet i Oslo seg om? Hva var hans nettverk? Hva var hans teori om livsenergien orgon? Var det kontakt mellom ham og Lev Trotskij mens de begge var her, eller er det bare en myte?».[19] Alt dette diskuteres, de analytiske og kildekritiske problemene stikkes ikke under stol, og leseren sitter igjen med ny innsikt på felt etter felt.

Det som driver framstillingen og gir den dynamikk, er i første rekke forholdet mellom Reich og Schjelderup, men også utviklingen hos dem begge hver for seg beskrives med et suverent fortellertalent. Da Reich var 21 år og medisinstudent, møtte han Freud, 60 år, i hans hjem i Wien. Den unge studenten kunne fortelle den verdensberømte mannen at det medisinstudiet han gikk på, ikke hadde noe om seksualitet på pensum. De fant tonen umiddelbart, og møtet ble bestemmende for Reichs liv. Deretter framsto Reich som mesterens utvalgte elev, skriver Nilsen.[20] I 1926 utgir han boka Orgasmens funksjon, den første psykologiske teksten med orgasmen som tema. Her introduserer han begrepet orgastisk potens, definert som «evnen til å oppnå full forløsning av ens seksuelle behovsspenning». Denne evnen er der hos sunne individer, men mangler hos nevrotikere, mente Reich, som fulgte opp sine hypoteser med empiriske undersøkelser i form av spørreundersøkelser i en tid da empirisk samfunnsforskning knapt eksisterte.[21]

Men allerede året etter begynte det å skjære seg mellom Reich og Freud. Under de store demonstrasjonene og stormingen av Justispalasset i Wien 15. juli 1927, som Reich (og Einar Gerhardsen) hadde vært vitne til, fikk Reich sin første erfaring med massenes psykologi – en erfaring som peker framover mot boka Fascismens massepsykologi, som kom etter Hitlers maktovertakelse i 1933. Reich stilte spørsmålet om samfunnsformen og tok til orde for et nytt samfunn med rettferdig fordeling, uten klasseforskjeller og uten seksuell undertrykkelse. Han ville ha nye, frie mennesker uten nevroser. Han var inspirert av den kommunistiske revolusjonen, og meldte seg også inn i Østerrikes kommunistiske parti.

Freud var derimot helt avvisende til tanken om å bruke psykoanalysen for politiske formål. Han var (selvsagt) for seksualopplysning, men troen på et nytt, kommunistisk samfunn minnet ateisten Freud om religion, som han var helt avvisende til i alle former. Etter diskusjonene med Reich om dette, utga han boka En illusjons fremtid i slutten av 1927. Her var konklusjonen at «den som vier seg til håpet om et rettferdig kommunistisk samfunn, knytter seg til en illusjon som tilsvarer religionen, og de vil antakelig bli dypt skuffet», skriver Nilsen.[22]

Og verre skulle det bli. Etter Reichs besøk i Sovjetunionen i 1929, hvor han holdt foredrag om marxisme og psykoanalyse, kom han tilbake til Wien og fikk en iskald mottakelse av Freud. Sistnevnte arbeidet da med manuset til boka Ubehaget i kulturen, som kom på engelsk året etter, med tittelen Civilization and its Discontents. Reich forsto at den var myntet på ham, skriver Nilsen, og kan belegge følgende fra Reich: «I was the discontented one».[23]

Nå er det ganske interessant å lese at Freud, som kritiserte bolsjevismens tankeforbud og sammenliknet det med hvordan den katolske kirke i sin tid hadde straffet kjetteri,[24] selv holdt seg med et vokterråd (mitt uttrykk). Etter bruddet med Carl Gustav Jung i 1912, hadde han opprettet en hemmelig komite av betrodde kolleger med følgende oppgave: å sikre psykoanalysens overlevelse og indre enhet. I løpet av 1925 trådte hans datter, Anna Freud, inn i denne innerste krets.[25] Det skulle få konsekvenser for Reich, for Nilsen kan vise at hun konkurrerte med Reich om farens gunst. Hun var sjalu på den framstormende psykoanalytiske stjernen, og ville bli kvitt ham.[26]

Dobbelt ekskludert, der har du Wilhelm Reich. Men hva med Norge? Kunne det bli en tryggere havn, eller ville han bli ekskludert også derfra?

Sigmund Freud hadde også en sønn, Martin, som i 1933 kunne fortelle Reich at den planlagte utgivelse av boka Karakteranalyse dessverre ikke kunne realiseres. Martin Freud var forlagssjef i det psykoanalytiske forlaget. Reich ble rasende, og ga ut boka på eget forlag.[27] I september 1933 ga Reich ut sin andre bok det året, Fascismens massepsykologi, på sitt Sex-Pol Verlag. Nilsen gir en god framstilling av essensen i denne boka fra side 188, og karakteriserer den som en banebrytende analyse av hvordan nazistene brukte seksualiserte maktsymboler i sin propaganda. Hakekorset, et eldgammelt fruktbarhetssymbol, pryder forsiden av den utgaven som er gjengitt hos Nilsen,[28] og ble antatt å appellere til småborgerskapet/den lavere middelklasses undertrykte seksualitet, idet hakekorset symboliserte seksualakten, stående eller liggende alt etter hvordan flagget vaiet i vinden.[29]

Her kunne Nilsen med fordel ha diskutert noe nærmere hvordan denne analysen står seg. For det er påvist at småborgerteorien må korrigeres i lys av nyere forskning.[30] Denne boka var likevel det til da eneste bidraget til forståelse av fascismen fra psykoanalytikernes rekker, skriver Nilsen, og den første psykologiske analysen av Hitler som fører.[31] Reich sendte et eksemplar til Freud med hilsenen «Til min lærer professor Freud, i protest mot fascismens kulturbarbari», skriver Nilsen i billedteksten ved siden av boka, en appell som åpenbart falt på steingrunn. For på Den internasjonale psykoanalytiske forenings kongress i Luzern i Sveits, i august 1934, opplevde Reich å bli ekskludert, etter målbevisst arbeid av Anna Freud bak kulissene.[32]

Denne eksklusjonen reiser noen spørsmål som ikke er besvart. Det skal jeg komme tilbake til. Hovedsaken her er at nå var Reich ikke bare ekskludert fra International Psychoanalytical Association, IPA. I november året før var han også blitt ekskludert fra det tyske kommunistpartiet KPD. Toppfolk i partiet likte ikke at Reich var så produktiv og egenrådig, uten å ta hensyn til hva partiledelsen til enhver tid måtte mene. De likte selvsagt heller ikke hans kritikk av Stalin, som lignet til forveksling på den kritikken den utstøtte og forviste Trotskij sto for.[33] Nilsen kan gi et nøkkelsitat fra et brev IPAs leder Ernest Jones skrev til Anna Freud, 9.12.1933, om Reich: «Ironisk nok ble han, akkurat mens vi diskuterer om vi burde ekskludere ham fra psykoanalysen på grunn av hans tilknytning til kommunismen, ekskludert fra kommunistpartiet for ti dager siden på grunn av sin tilknytning til psykoanalysen. Det ser ikke ut til at de to bevegelsene har noen særlig sterk affinitet til hverandre».[34]

Dobbelt ekskludert, der har du Wilhelm Reich. Men hva med Norge? Kunne det bli en tryggere havn, eller ville han bli ekskludert også derfra?

Harald Schjelderup – først nær alliert, så antagonist

Etter bokbålene i de tyske universitetsbyene 10. mai 1933, der både Marx’ og Freuds bøker ble brent, og etter den økende nazistiske ensrettingen (Gleichschaltung), søkte Reich opphold i København, hvor han blant annet mottok Schjelderups kone Mildrid til analyse – hun slet med psykoser etter å ha født sønnen Vilhelm i 1932.[35] Det gjorde at hun følte seg bedre, men situasjonen slet på ekteskapet, og førte til at ektemannen selv fikk behov for terapi [36] – hos den samme Reich, som nå kalte seg «karakteranalytiker» heller enn «psykoanalytiker». Nilsen skriver at det var Reichs bok Karakteranalyse som for alvor vekket Schjelderups interesse for Reich, og som gjorde at han inviterte Reich til Norge.[37] I oktober 1934 kjørte Reich over svenskegrensen til Norge i sin røde Opel kabriolet, og dermed begynte et nytt og stormende kapittel i hans liv.

Schjelderup anså karakteranalysen som «den viktigste utvikling innen psykoterapi siden Freud»,[38] og han visste hva han snakket om. Både han og Sigurd Hoel hadde begynt i terapi hos Reich allerede i København i 1933. Nilsen kan påvise at de to anonymiserte kasusstudiene Reich publiserte etter at han kom til Norge, handlet om disse to. Dette har ingen sett tidligere, og det er lett å være enig med Nilsen i at disse kasusstudiene «åpner nye dimensjoner i vår forståelse av disse to kjente norske kulturskikkelsene».[39]

Sigmund Freud var en østerriksk nevrolog og psykolog, kjent som grunnlegger av psykoanalysen.

Analysen av Hoel er nyskapende og fascinerende.[40] Reich gjennomskuet hvordan Hoel brukte sitt intellekt for å sabotere analysen. Etter massasje av pasientens stive nakke og mer samtale, kom det et gjennombrudd: Hoels traume fra barndommen kom opp og viste sentrale trekk ved Hoels karakter, som hadde vært undertrykt, men som nå ble belyst og dermed kunne bearbeides.

Schjelderup på analysebenken

Dette kapitlet er et av de sterkeste i boka. I Reichs kasusstudie, som er anonymisert og omhandler «en 27 år gammel tekniker», leser vi:

«[…] man så med det samme at hans ekteskapelige misère var et viktig motiv for flukten inn i alkoholismen. […] Han visste at han ga uttrykk for et voldsomt raseri som han hadde holdt tilbake i årtier. Følelsesblokkeringen sank da et av anfallene reproduserte minnet om hans eldre bror, som hadde tyrannisert og mishandlet ham mye da han var barn. Han forsto nå spontant at han den gang hadde undertrykt raseriet mot broren, som moren hadde vært svært glad i. Som avverge utviklet han en pen og kjærlig holdning til broren, en holdning som sto i sterk kontrast til hans virkelige følelser. Han ville stå på god fot med moren.»[41]

Det karakterterapeuten Reich gjorde, skriver Nilsen, var å arbeide «direkte med musklene i Schjelderups ansikt», dermed «ble den nevrotiske spenningen gradvis løst, noe som fremkalte det avgjørende minnet bak det nevrotiske trekket».[42] Og hvem var denne broren? Det var hans ett år eldre bror Kristian, den senere grunnlegger av Nansenskolen på Lillehammer og deretter også biskop i Hamar bispedømme. Men Kristian Schjelderup utdannet seg også til psykoanalytiker. I 1932 var det tre nordmenn som var anerkjent som psykoanalytikere av den internasjonale foreningen IPA, det var de to Schjelderup-brødrene og Ola Raknes.[43]

Harald Schjelderup (1895-1974) var Norges første professor i psykologi.

Den som leser de tjue sidene i dette kapitlet, som jeg her bare har gitt en liten smakebit fra, vil få et bedre førstehånds inntrykk av både Reich og Harald Schjelderup enn gjennom et hvilket som helst forsøk på en syntetiserende sammenfatning. Et lesetips: begynn gjerne på side 262, fortsett til avsnittet «Orgasmerefleksen i terapirommet» på side 272, og du er fanget![44]

Schjelderup fortsatte med daglig terapi hos Reich i over et halvt år fra 1935 til 1936. Pasienten var svært fornøyd med resultatene, og ble en forkjemper for Reichs nye terapeutiske teknikk. Han beskrev den som en mulig bro mellom behaviorisme og psykoanalyse som ville være et stort skritt framover for psykologien. Og han ble – lenge - en varm forsvarer av Reich i Norge. Og var det noe Reich kunne trenge, så var det en tale- og skrivefør venn med solid akademisk prestisje.

Angrepene på Reich

I mai 1935, etter at Schjelderup hadde latt Reich holde en forelesningsrekke ved Psykologisk institutt, kom det skarpe reaksjoner fra høyrepressen. Fedrelandslagets organ ABC rettet et ondskapsfullt angrep på ham, tilfeldigvis bare to dager etter at hans bøker var blitt forbudt i Tyskland: «Eiendommelige synsmåter som doseres ved Universitetet. Av en tysk «seksualøkonom» ved navn Wilhelm Reich, som er blitt fast foreleser ved det Kgl. Fredriks», het det på første side 29.5.1935, med bilder av Schjelderup og Reich. I sitt forsvar for Reich hadde Schjelderup relativt lett spill i denne første fasen, også fordi han ble støttet av Arbeiderbladet med den mektige redaktør Martin Tranmæl. Men dette skulle endre seg i takt med Reichs undersøkelser ved «Institutt for seksualøkonomisk livsforskning» i Drammensveien, hvor han fikk etablert et laboratorium finansiert av kunstmesen og vellykket spekulant Rolf Stenersen (som også gikk i terapi hos ham).

Kritikken mot Reichs metoder fra hans tidligere medarbeider ved de elektrofysiologiske forsøkene, Wilhelm Hoffmann, ble imidlertid spikeren i kista for Reichs vitenskapelige troverdighet.

Ikke bare var Reich interessert i målinger av spenninger på hudoverflaten på erogene soner – med og uten ereksjon. Han ville også løse kreftgåten. Angrepene fra høyresiden fortsatte,[45] men det nye nå var at etablerte forskere og framtredende kulturpersonligheter karakteriserte hans virksomhet ikke bare som «pseudo-vitenskap», men som «kvakksalveri». Nilsen omtaler det som «et karakterdrap» når den kjente kulturpersonligheten og psykiateren Johan Scharffenberg gikk ut mot Reich «med en ganske særskilt intensitet», og med full støtte fra sin nære forbundsfelle, Martin Tranmæl. I Arbeiderbladet kom nå angrepene som perler på en snor, skriver Nilsen.[46] Dette førte til at Politiets fremmedkontor, som var ledet av en nazist, henvendte seg til Det medisinske fakultet med tanke på å få ham utvist.

Da Schjelderup ble kjent med hvordan politiet på denne måten ville undergrave hans akademiske autoritet, organiserte han en støttekampanje. Her fikk han med seg den verdensberømte antropologen Bronislaw Malinowski, som støttet Reichs sosiologiske arbeid «som et distinkt og verdifullt bidrag til vitenskapen», og støttet hans rett til å fortsette sin forskning fullt ut.[47] Det tjener Schjelderup og hans medunderskrivere til ære at dette initiativet overfor politiets fremmedkontor ble tatt.[48] Det samme kan sies om sentrale politikere som støttet Reichs rett til fortsatt opphold i Norge. Asylrettens prinsipper måtte ikke krenkes, mente de.[49]

Kritikken mot Reichs metoder fra hans tidligere medarbeider ved de elektrofysiologiske forsøkene, Wilhelm Hoffmann, ble imidlertid spikeren i kista for Reichs vitenskapelige troverdighet. Han kalte Reich «en biologisk tese-teolog», og skrev at Reich hadde «gjort alt en skikkelig forsker ikke skal gjøre». Som om ikke dette var nok, skrev kreftforsker Leiv Kreyberg i Dagbladet at det Reich drev med, ikke bare var bløff, men humbug, og tilføyde: «At advokater, diktere og aksjemeglere kan bli tatt ved nesen av den Reichske pseudo-vitenskapelige abra kadabra er forståelig».[50]

Selv Schjelderup måtte nå distansere seg fra Reich, ikke når det gjaldt psykoanalysen, men når det gjaldt de elektrofysiologiske eksperimentene. Han skrev et i og for seg balansert innlegg i Dagbladet 2.7.1938, men det gjorde Reich bitter. Også Rolf Stenersen kritiserte Reich, riktignok i brevs form, men med samme virkning. Schjelderup begynte høsten 1939 på en ny bok, Nevrosene og den nevrotiske karakter, hvor han tok et grundigere oppgjør med Reich.[51]

Dette var etter at Trotskij var blitt utvist fra Norge. Mens temperaturen i debatten om Reich var på sitt høyeste, sa NS-medlemmet Ragnvald Konstad, som var leder for Politiets innvandringskontor, i intervju med Dagbladet: «Vi er nødt til å holde streng kontroll, på grunn av alle småtrotskistene som fremdeles er her».[52] På dette punkt oppsto det, som vi skal se, et uventet interessefellesskap mellom nazisten og regjeringen Nygaardsvold.

Reich og Trotskij

Lev Trotskij (1879-1940)

En av Nilsens problemstillinger er om disse to møttes mens Trotskij bodde hos stortingsmann Konrad Knudsen på Hønefoss. På grunnlag av kildemateriale han har studert etter åpningen av Reichs privatarkiv i 2007, kan han fastslå at Reich besøkte ham flere ganger i mars-april 1936.[53] Dette var på et tidspunkt da Trotskij la siste hånd på sin bok Den forrådte revolusjon. I den boka finner vi nedslag av deres timelange diskusjoner, og klar inspirasjon fra Reichs pamflett Masse og stat fra 1935. Et av de sikreste tegn på et autoritært samfunn er en rigid undertrykkelse av seksualiteten, mente Reich, og i Trotskijs nye bok er det passasjer «som lyder som et ekko av møtet mellom Trotskij og Reich».[54]

Men Reich var klar over at kontakt med Trotskij kunne være livsfarlig, og holdt derfor møtene så hemmelig som mulig. Utviklingen senere, der folk i Trotskijs nettverk ble likvidert, er noe av forklaringen på Reichs frykt for «røde fascister».[55] Frykten ble ikke mindre etter at en stalinistisk agent, Ramon Mercader, lyktes i å myrde Trotskij 21. august 1940, med en ishakke i bakhodet, etter å ha innyndet seg hos Trotskijs vertskap i Mexico.[56] Trotskij var havnet i Mexico etter å ha blitt utvist fra Norge. Regjeringen Nygaardsvold deporterte ham i desember 1936, etter forslag fra justisminister Trygve Lie. Asylretten måtte vike for andre hensyn, etter press fra Stalin.[57]

Etter utvisningen av Trotskij, var turen kommet til «småtrotskisten» Reich. Den massive offentlige kritikken han hadde fått for sine eksperimenter med måling av elektriske spenninger, ble nå generalisert til et angrep på alt han sto for, inklusive psykoanalysen, av ingen ringere enn Arbeiderbladets redaktør Martin Tranmæl. På lederplass 26.8.1938 avviste han hele psykoanalysen prinsipielt, som en moteretning for «spekulanter og kvaksalvere». Med dette angrepet fra regjeringsorganet var det over. Som Nilsen kommenterer: «Reich forsto at hans dager i Norge nå var talte».[58]

Kommunist i USA

Invitasjonen fra en amerikansk psykiater (Theodore Wolfe) om å komme til USA ble redningen. Trygve Lie sørget for å gi Reich et fremmedpass (Nansenpass), og i august 1939 kunne Reich gå ombord i D/S Stavangerfjord, med kurs for New York.

Men allerede ved ankomsten begynte FBI å interessere seg for ham. I desember 1941 ble han arrestert, og satt tre uker i fengsel. Igjen fikk han støtte fra Malinowski, antakelig avgjørende, siden han understreket Reichs motstand ikke bare mot alle former for fascisme, men også mot det stalinistiske diktatur. Hans situasjon da han ble løslatt, beskrives slik: «Realiteten var at han var 44 år gammel, hadde brutt opp fra sitt levested for femte gang i sitt liv, hadde forlatt sin andre kone, hadde liten kontakt med sine barn, var i en yrkesmessig krise, og forsøkte å finne fotfeste i et nytt land med en midlertidig kontrakt ved en institusjon der hans fremtid var usikker».[59]

Takket være en styrtrik sponsor kunne han likevel kjøpe seg en stor eiendom på 600 mål i Maine, som ble base for hans videre arbeid under navnet Orgonon.[60] Han satte spor etter seg i amerikansk litteratur (bl.a. Jack Kerouac og Allan Ginsberg) og i jazzen (Gil Evans: Orgone, innspilt sammen med Miles Davis). Men Food and Drug Administration (FDA) ble nysgjerrige, laget en grundig rapport og konkluderte med at orgonenergien ikke fantes, at orgonskapene var uten virkning, og at alle hans bøker der orgonenergien var nevnt, var svindel. I 1954 ble han dømt til en saftig bot og to års ubetinget fengsel. Han opplevde også å bli vitne til at hans bøker ble brent i USA, som de hadde blitt i Tyskland. Den 3. november 1957 ble han funnet død i cella. Hjertesvikt.

Hjemme i Norge hadde hans tidligere nære allierte Harald Schjelderup, da dommen mot Reich ble kjent i 1956, sagt at ingen seriøse vitenskapsmenn trodde på orgonlæren, og at Reichs triste utvikling til å bli «en fullstendig ukritisk fantast» bare kunne forklares ved at Reich var blitt syk.[61]

Harald Schjelderups egen prestisje var det ikke noe å si på, hverken akademisk eller som motstandsmann under krigen. Etter 9. april ble han en sentral person i kampen mot nazifiseringen av Universitetet i Oslo, han ble arrestert og var døden nær på Grini. Nic Waal, Hoels tidligere kone (og Schjelderups tidligere elskerinne) organiserte fluktruter til Sverige og sørget (sammen med Nina Hasvoll, også hun fra kretsen rundt Reich) for å få reddet fjorten barn fra Det jødiske barnehjemmet i Oslo over til Sverige høsten 1942 – i perioden da over sju hundre jøder ble deportert.[62] Nilsen har en treffende kommentar: «Analytikerne visste noe om motstand. Der motstanden i terapien måtte overvinnes, måtte motstanden i krig være fast».[63]

Håvard Friis Nilsens blikk for kontekst

Man kan mene mye om orgonskapet, også kalt Faraday-buret, eller som Reich selv kalte det i USA: Orgone Energy Accumulator. Men hvor skadelig var det å sitte en halvtime i et slikt skap, spør Nilsen, hvis du sammenlikner det med en praksis som var atskillig mer utbredt på samme tid, nemlig lobotomi?

Saken er at mens en mann som Reich ble forfulgt og satt i fengsel, fikk en psykiater ved navn Antonio Egas Moniz, Nobelprisen i medisin i 1949 for sin forskning: han hadde funnet opp en metode for frontal lobotomi – det vil si en metode «der forbindelsen mellom de fremre hjernelappene ble kuttet med en pigg som ble ført inn gjennom øyegangen».[64] Bare i Norge ble det i tidsrommet 1947-1957 utført 2500 lobotomier. Nilsen peker også på bruk av elektrosjokk og sterke bedøvelsesmidler på deprimerte pasienter - uten samtykke fra pasientene, og konkluderer slik: «Disse eksemplene viser at det fantes psykiatriske praksiser på Reichs tid som i dag må anses som alvorlige forbrytelser, mens utøverne mottok priser, ære og berømmelse».[65]

Håvard Friis Nilsen er en norsk historiker, samfunnsviter og forfatter, han er professor i samfunnsfag ved Høgskolen i Østfold

Som vi har sett, var den massive kritikk mot Reichs forsøk på å måle elektriske spenninger ved erogene soner utslagsgivende for at han måtte forlate Norge. Men Nilsen framhever dels at Reichs ideer om bioenergi har paralleller til senere forskning om immunforsvaret, som man på den tiden ikke hadde noe begrep om. Han var opptatt av forholdet mellom psykisk stress og mangel på vitalitet, av pustemønster, kaldsvette og blekhet som han kunne registrere i sin terapeutiske praksis.[66] Dels viser han også hvordan forskningsfronten på 1930-tallet var representert av en kritiker som Wilhelm Hoffmann, men trekker inn hva man i dag vet om elektrodermatologiske funn: «Senere forskning har vist at Reich hadde rett i sin originale forskningshypotese – at schizofrene hadde lavere hudpotensialer enn normale forsøkspersoner – og forskningsprosjektet kunne dermed ha ledet til en vitenskapelig oppdagelse».[67]

Her har vi to varianter av kontekstualisering. Den første henter sin begrunnelse i samtidens etablerte standard for forskning, den andre retter oppmerksomheten mot hvordan forskningsfronten har utviklet seg i ettertid. Men siden Nilsen anvender også denne i et i og for seg legitimt forsvar for Reich, hvorfor bruker han ikke samme standard i omtalen av Reichs kjente bok Fascismens massepsykologi? Det foreligger jo, forsiktig uttrykt, en omfattende forskningslitteratur om nazismens sosiale basis, og småborgerteorien er per i dag stort sett bare av historiografisk interesse, både i Lipsets og Reichs i og for seg fascinerende variant. Til dette kan naturligvis Nilsen si at han, som historiker, har vært interessert i akkurat den siden ved Reichs bok.

Når det så gjelder eksklusjonen av Reich fra den internasjonale foreningen på kongressen i Luzern i 1934, sitter iallfall jeg igjen med ubesvarte spørsmål. Det var her Reich første gang presenterte sin kasusrapport om en person som Nilsen har vist var Sigurd Hoel. Foredraget hans vakte, rimelig nok, stor interesse i forsamlingen. Nilsen skriver: «Reich gikk over tiden i sitt foredrag, og spurte forsamlingen om han kunne fortsette litt til. Salen brøt ut i spontan applaus, og Reich fortsatte. Ved slutten av foredraget fikk han et stormende bifall».[68] Så står det i neste setning: «Og dermed var Reichs karriere som en av de mest berømte og lovende av Freuds elever over.»

Dette «og dermed» virker noe underlig. Men hele kongressen etterlater et underlig inntrykk. Riktignok var Reichs eksklusjon fra den tyske foreningen kjent for ham på forhånd, men da var hans medlemskap i den kommende norske foreningen underforstått.[69] Hvorfor sto ikke noen i den entusiastiske forsamlingen fram til støtte for Reichs fortsatte medlemskap i IPA? Hvorfor hersket det også forvirring om hva kongressen egentlig hadde vedtatt? Er forklaringen på eksklusjonen ganske enkelt den som Nilsen antyder, men ikke belegger, nemlig at autoriteten selv, Sigmund Freud, sto bak, og at dette var noe alle visste? Til slutt: foreligger det ikke noen kongressprotokoll – i så fall, hvorfor ikke?

En grensesprengende framstilling

Forfatteren beveger seg med tillitvekkende kompetanse i et skjæringspunkt mellom psykoanalysens utviklingshistorie, generell vitenskapshistorie, filosofi og idéhistorie, kulturhistorie og politisk historie, med basis i livsløpet til to protagonister – Wilhelm Reich og Harald Schjelderup. Nilsen viser i sin bok at de to hovedpersonene og de fargerike, spennende menneskene som befant seg innenfor deres krets, alle hadde som prosjekt å gjøre verden til et bedre sted. Analytikernes og dikternes motstandskamp mot nazifisering under krigen er ett eksempel. Et annet er opplysningen om at Harald Schjelderups litt eldre bror, Kristian, var en av tre anerkjente psykoanalytikere i Norge tidlig på 1930-tallet, noe som gir en bedre forståelse av hans rolle i helvetesdebatten på 1950-tallet. Han framhevet kristendommen som «kjærlighetens religion», og stilte seg i klar opposisjon til Ole Hallesby og hans fundamentalistiske framstilling av helvete – en forestilling som fortsatt plager mange mennesker.[70]

Reichs sterke innflytelse både på psykoanalysens plass i Norge, og på ledende norske diktere i mellomkrigstiden, er etter denne boka ikke lenger noe diskusjonstema.

Det er likevel påfallende hvordan den personlige frigjøringen i mange tilfeller gikk hånd i hånd med et høyt forbruk av medmennesker. Nic (Hoel) hadde tre ekteskap bak seg før hun endte opp som Nic Waal. Reich hadde - som Øverland, hvis jeg har telt riktig - tre ekteskap bak seg da enda en ny dame flyttet inn hos ham, etter at han hadde vist henne hvordan han kunne lage regn i et ørkenlandskap.[71]

På et mer overordnet plan var særlig Reich, men ikke bare han, i en periode opptatt av forholdet mellom samfunn og frihet: han ble inspirert av bolsjevikrevolusjonens løfter om å plassere det gamle samfunns undertrykkende strukturer på historiens skraphaug. Hans opprinnelige mentor, Sigmund Freud, mente at slik å bruke psykoanalysen for politiske formål var uttrykk for at Reich lå under for illusjoner av utopisk karakter. Når Freud flere ganger diskuterte dette med Reich, og skrev ikke bare en, men to bøker der han argumenterte mot Reichs synspunkter på dette området, er det et klart uttrykk for den betydning psykoanalysens stormester tilla sin opposisjonelle elev. Og Reichs sterke innflytelse både på psykoanalysens plass i Norge, og på ledende norske diktere i mellomkrigstiden, er etter denne boka ikke lenger noe diskusjonstema.

Internasjonalt har hans arbeider også gitt nedslag i kanskje litt smale felter av amerikansk litteratur, men også i musikkens verden. I Frankrike har både Michel Foucault og et par andre postmodernister som Nilsen nevner innledningsvis, gjort Reich til gjenstand for hyllest. Jeg tror at Reich, dersom han hadde fått leve til ut på 1970-tallet, ville betakket seg for denne anerkjennelsen. Bare et perifert kjennskap til Freuds, Reichs og psykoanalytikernes syn på betydningen av traumer påført i barndommen, vil få enhver oppegående person til å innse at pedofili er en dårlig ide. Men Foucault var en av de sentrale franske forkjemperne ikke bare for å senke den seksuelle lavalderen, men for å oppheve den fullstendig og gjøre pedofili stuerent.[72]

Konklusjon

Innledningsvis stilte forfatteren seg en todelt oppgave: «[...] å fortelle en helhetlig historie om Wilhelm Reich som psykoanalytiker og elev av Freud, og om hans bånd til de første norske psykologene i en tid med politiske konflikter».[73] Jeg tror de aller fleste leserne vil mene at oppgaven er løst på en overbevisende måte.

Noter

  1. Friis Nilsen, Du må ikke sove, 492.
  2. Ibid.
  3. Ibid., 49. Den prestisjen han tidlig hadde etablert, kom til uttrykk i at celebriteter som Einstein og Georg Brandes takket ja når han inviterte dem til Oslo. Sistnevnte, som i 1922 var 80 år, kommenterte: «Nåh, så de udnevner skoledrenge som professorer i Norge nuomstunder – ovenikøbet i filosofi!». Den berømte akademiker Brandes hadde selv vært tiltenkt et professorat som ung, men ble ansett som for radikal og var aldri blitt professor (Se s. 43).
  4. Ibid., 164.
  5. Ibid., 61.
  6. Ibid., 296.
  7. Ibid., 293.
  8. Ibid., 76.
  9. Ibid. (se særlig s. 480f, og tilhørende note 22, s. 561)
  10. Ibid., 512.
  11. Ibid., 528-564.
  12. Ibid., 528 (se note 1).
  13. Ibid., 535 (se note 37).
  14. Ibid, 540 (se note 20).
  15. Ibid., 541 (se tekst på s. 195, med tilhørende note 43).
  16. Ibid., 549 (se tekst på s. 286, med tilhørende note 19, der han kan takke FBI for velvillig hjelp med filer fra deres arkiv).
  17. Håvard Friis Nilsen: Resistance in Therapy and War. Psychoanalysis in Norway 1920-1945, Faculty of Humanities, University of Oslo, 2016, Introduction.
  18. Jf. min bok Analytisk narrasjon. En innføring i historiefagets vitenskapsteori, Bergen 2002: Fagbokforlaget.
  19. Friis Nilsen, Du må ikke sove, 13-14.
  20. Ibid., 36.
  21. Ibid., 79-80.
  22. Ibid., 107. Nilsens sans for kontekst viser seg også her: «Selv om ingen tidligere har vektlagt Reichs mulige rolle i tilblivelsen av denne boken, er det lett å se at det ikke er tilfeldig at ...», s. 105.
  23. Ibid., 132.
  24. Ibid., 161.
  25. Ibid., 87.
  26. Ibid., 207.
  27. Ibid., 172.
  28. Ibid., 189.
  29. Fascismens massepsykologi er oversatt til mange språk, og leses fortsatt. I en dansk utgave fra 1974 kommenterer Reich to bilder av hakekorset som «en kønsakt i liggende stilling, det andet i stående». Han antar at dette «udøver en stærkt tillokkende virkning på dybe lag i organismen, en pirring der må virke desto kraftigere, jo mere utilfredsstillet og sexuelt længselsfuld den pågældende er.» Reich, Fascismens massepsykologi, København 1974: Rhodos, s. 135-136.
  30. Her må særlig Richard F. Hamiltons studie framheves: Who Voted for Hitler?, Princeton 1984: Princeton University Press. Han nevner ikke Reich, men kommenterer en annen variant av småborgerteorien som var lansert av S.M. Lipset, og finner at den har store svakheter. I 11 av de 14 byene han har undersøkt fikk NSDAP størst tilslutning fra høyere middelklasse og overklassen. Den avgjørende faktor var ikke seksualangst/tiltrekning, men revolusjonsfrykten, «den røde fare».
  31. Friis Nilsen, Du må ikke sove, 194.
  32. Ibid., 227.
  33. Ibid., 195.
  34. Ibid., 203.
  35. Ibid., 200.
  36. Ibid., 262.
  37. Ibid., 176.
  38. Ibid., 276.
  39. Ibid., 263.
  40. Ibid., 229-234.
  41. Ibid., 262-281.
  42. Ibid., 268.
  43. Ibid., 168. (Nilsen skriver også svært interessant om Kristian, se særlig s. 113-116, avsnittet «Selvavstraffelse og askese»).
  44. Tittelen på Reichs kasusstudie av Schjelderup er: Orgasmusreflex. Muskelhaltung und Körperausdruck. Zur Technik der characteranalytischen Vegetotherapie. Der dialektische Materialismus in der Lebensforschung. Bericht über die Bion-Versuche, Oslo-Kopenhagen 1937: Sexpol Verlag. Reich ville signalisere ganske mye på tittelbladet, gjengitt hos Nilsen, s. 274.
  45. For eksempel i Nasjonal Samlings hovedorgan Fritt Folk, 23.4.1938, som kalte Reich «en jødisk pornograf av slibrigste sort,...en skam for norsk vitenskap.(...) Blant kulturbolsjeviker og snobber i Oslo har han hatt en høy stjerne.» Nilsen, s. 360.
  46. Friis Nilsen, Du må ikke sove, 352.
  47. Malinowski avsluttet sin støtteerklæring slik: «Jeg vil gjerne tilføye at mitt vitnesbyrd kanskje ytterligere styrkes ved at det kommer fra en mann som ikke deler dr. Reichs radikale meninger og heller ikke hans sympati med den marxistiske filosofi – jeg pleier å regne meg som en gammeldags, nesten konservativ liberaler.» Nilsen, s. 355.
  48. De som undertegnet bør nevnes. De var, foruten Schjelderup, Ola Raknes, Trygve Braatøy, Odd Havrevold, Nic og Sigurd Hoel, Karl Evang, Arnulf Øverland, Chr. Lange-Nilsen, Åse Gruda Skard, August Lange og Olav Storstein. Nilsen, s. 355.
  49. Innlegg i Dagbladet, 27.4.1938, undertegnet av Haakon Lie, Einar Gerhardsen, Wilhelm Keilhau, Wilhelm Thagaard og Halvard M. Lange. Nilsen s. 356.
  50. Friis Nilsen, Du må ikke sove, s. 375. Som leserne lett ville forstå: dette var myntet på Reichs advokat Annæus Schjødt, Sigurd Hoel og Rolf Stenersen.
  51. Ibid., 391.
  52. Ibid., 356.
  53. Den sentrale kilden her er brev fra Trotskijs assistent Heinz Epe (dekknavn for Walter Held). Hans skjebne er illustrerende for Stalins jakt på alle som hadde hatt noe med Trotskij å gjøre. Han giftet seg med Synnøve Knudsen, datter av Konrad Knudsen, de fikk en sønn, og skulle i 1942 reise til USA, men via Sovjetunionen. Han ble arrestert, forhørt av Berija, og dømt til døden. Synnøve og barnet døde i fengsel. De hadde ikke vært klar over stalinismens natur.
  54. Friis Nilsen, Du må ikke sove, 291.
  55. Noen eksempler: Erwin Wolf, en annen av Trotskijs sekretærer på Hønefoss, ble likvidert i Barcelona i september 1937. Andre tilsvarende var Ignace Reiss, Walter Krivitsky.Trotskijs sønn Lev Sedov ble drept på et sykehus i Frankrike (februar 1938). Nilsen, s. 315.
  56. «Mercader ble arrestert, men ble etter en tid i fengsel utlevert til Sovjetunionen, hvor han fikk medalje», skriver Nilsen lakonisk (s. 405).
  57. Dette er behandlet både av Oddvar Høidal: Trotskij i Norge. Et sår som aldri gror, Oslo 2009: Spartacus, og av Hallvard Tjelmeland i artikkelen Arbeidarpartiet, bolsjevikpartiet og Sovjetstaten 1917-1991, Arbeiderhistorie nr. 1/2017.
  58. Friis Nilsen, Du må ikke sove, 383.
  59. Ibid., 410.
  60. Nilsen skriver (s. 436) at når han kalte eiendommen Orgonon, var det inspirert av Aristoteles og Francis Bacon (Organon/Nye Organon – Den nye metoden). Kanskje var det mer et ordspill på orgonenergien, som han mente å ha oppdaget i Oslo, og orgonskapet, som han prøvde å videreutvikle i USA.
  61. Ibid., 465.
  62. Ibid., 416.
  63. Ibid., 427.
  64. Ibid., 504.
  65. Ibid., 505.
  66. Ibid., 255.
  67. Ibid., 373.
  68. Ibid., 234.
  69. Ibid., 222.
  70. Se avsnittet «Et sant helvete», s. 72-77 i min bok Livet før døden. Human-Etisk Forbund 1956-2006, Oslo 2006: Humanist forlag.
  71. Han hadde laget en innretning, en «cloudbuster», med ti lange rørpiper koblet til vannslanger med rennende vann som han mente tiltrakk seg negativ orgonenergi. Nilsen, s. 459. Se også avsnittet «Regnmaker i Arizona», s. 460f.
  72. Se Martin Wåhlberg: Urett. Et essay om overgrep, en opera og teoriene fra Paris, Oslo 2022: Humanist forlag.
  73. Friis Nilsen, Du må ikke sove, 12.
Powered by Labrador CMS