Hva fortjener vår oppmerksomhet?

Publisert:

18. august 2021

Kommentarer:

(Foto: Pressebilde, UiO)

Sebastian Watzl, filosof ved Universitetet i Oslo, skal lede to nye forskningsprosjekter om «god oppmerksomhet». Sosiale medier, «falske nyheter» og populister utfordrer vår evne til å vie oppmerksomhet til det vi egentlig bør prioritere, sier han i dette intervjuet.

Av Max Johannes Kippersund, stipendiat i filosofi ved UiO

Filosofer har tidligere tatt for seg hva oppmerksomhet egentlig er. Dette perspektivet kan og bør utvides, mener Sebastian Watzl. Forskning på oppmerksomhet reiser viktige normative spørsmål som er forbundet med flere av vår tids store samfunnsutfordringer. Dette er temaet for hans to nye tverrfaglige prosjekter. Det ene kalles «Salient Solutions» og er finansiert av Forskningsrådet. Dette prosjektet, som Watzl har utviklet sammen med Katharine Browne, retter særlig søkelys mot manipulering av oppmerksomhet: hvilken trussel det utgjør, hvordan det blir brukt som politisk redskap av ulike aktører og hvilke måter vi kan håndtere det på. Det andre heter «GOODATTENTION» og er finansiert gjennom en prestisjetung tildeling fra Det europeiske forskningsrådet. Dette prosjektet har som mål å utvikle et grunnleggende rammeverk for å kunne tenke systematisk om normer som gjelder for oppmerksomhet: hva de er og hvor de kommer fra. Prosjektet søker å integrere forskning på felt innenfor blant annet psykologi, nevrovitenskap, økonomi og beslutningsteori med normativ tenkning fra filosofi. I dette intervjuet forklarer Sebastian Watzl utdypende om tematikken for prosjektene og motivasjonen som ligger bak.

Oppmerksomhet som prioriteringsstruktur

Aller først: Hva er egentlig oppmerksomhet, og hvilken forståelse av oppmerksomhet ligger til grunn for de nye prosjektene? Watzl forklarer at det er to ganske ulike perspektiver vi kan anlegge når vi nærmer oss dette spørsmålet. På den ene siden har vi det perspektivet som er forankret i studier og resultater fra psykologi og nevrovitenskap. Her studeres oppmerksomhet i hovedsak som en del av hjernens funksjoner. Denne forskningen har avdekket en rekke komplekse sammenhenger mellom oppmerksomhet og hukommelse, følelser, språklæring osv. Samtidig, påpeker Watzl, har vi også en forståelse av oppmerksomhet som er forankret i det mer dagligdagse og som vi alle kjenner godt til.

– Oppmerksomhet er en del av vår bevissthet som vi alle er kjent med før vi begynner å lage teorier innenfor filosofi, psykologi og nevrovitenskap. Vi vet hvordan det er å fokusere oppmerksomheten vår på rytmen i et musikkstykke vi prøver å lære, eller på et spesielt tre med et slående utseende i skogen, eller når oppmerksomheten vår blir avledet av mobilen som piper. Og vi kan forklare og forutsi både det vi selv gjør, men også hva andre gjør, ved å vise til hvordan oppmerksomheten vår er innrettet: jeg forutsier at du med mindre sannsynlighet kommer til å oppdage at jeg dukker opp i hagen hvis oppmerksomheten din er helt oppslukt av boken du leser.

Det er kanskje naturlig å tenke at disse to forståelsen står i en slags konflikt. Men denne spenningen er bare tilsynelatende og kan i stor grad løses opp, forklarer Watzl.

– Slik jeg ser det er oppmerksomhet det filosofene kaller et fenomen på individnivå: det er hele individet som vier oppmerksomhet til noe, eller som får oppmerksomheten sin fanget av et slående visuelt inntrykk for eksempel – det er ikke hjernen hennes. Men oppmerksomhet på individnivå blir realisert eller implementert av mange forskjellige kognitive og nevrologiske mekanismer. Med andre ord, oppmerksomhet er ikke én bestemt kognitiv mekanisme, det er en aktivitet på individnivå som er forankret i mange forskjellige kognitive mekanismer.

Den teoretiske forståelse av oppmerksomhet som ligger til grunn for prosjektene finner vi i Watzl’s bok Structuring Mind: Attention and how it Shapes Consciousness Oxford University Press (2017). Teorien bygger på at oppmerksomhet er en grunnleggende del av bevissthetens organiseringsstruktur:

– Se for deg et subjekt og alle de forskjellige mentale tilstandene som kan være en del av hennes bevissthet på et gitt tidspunkt, e.g. det hun ser, hører, tenker og føler. Oppmerksomhet er det som rangordner disse tilstandene – «stabler dem oppå hverandre» – ut fra hvilken prioritet de har for subjektet. Det å aktivt være oppmerksom består i å opprettholde eller revidere denne prioriteringsstrukturen. Jeg kaller det for «the priority structure view of attention».

Watzl er imidlertid opptatt av å gjøre det klart at det ikke er absolutt nødvendig å ha en teori om hva oppmerksomhet er før man går løs på de normative spørsmålene som de nye forskningsprosjektene handler om. Man kan nærme seg disse spørsmålene og gjøre fremskritt når det kommer til å svare på dem, selv om man ikke nødvendigvis har en filosofisk eller vitenskapelig teori om hva oppmerksomhet er.

De som stjeler oppmerksomhet

Sentralt for begge prosjektene står tanken om at forskning på oppmerksomhet kan bidra til en bedre forståelse av moderne utfordringer knyttet til vår digitale hverdag. Prosjektene skal både gi en teoretisk ramme for å studere normer for oppmerksomhet, samtidig som de tar sikte på å komme med innspill til hvordan de relevante utfordringene kan håndteres, forklarer Watzl:

– Jeg mener at filosofi bør være et fag som tilbyr noen av de verktøyene vi trenger for å håndtere vår tids problemer. Vi trenger verktøy som gjør det mulig å forstå de utfordringene og det presset vår oppmerksomhet er utsatt for i dagens samfunn, og hvordan man kan legge til rette for gode oppmerksomhetsmønstre. Når jeg ser meg rundt nå, så er dette verktøy som ikke eksisterer ennå, og derfor har jeg tenkt det var på tide å utvikle dem. Det er både intellektuelt stimulerende – et nytt felt å utforske – samtidig som det føles som noe av betydning som kan utgjøre en forskjell. Dette er blant grunnene til at vi faktisk har to prosjekter som skal gå parallelt. GOODATTENTION ser mest på grunnleggende og prinsipielle normative problemstillinger, mens Salient Solutions skal forsøke å utvikle konkrete løsninger på noen av disse samfunnsproblemene.

Watzl bruker en rekke eksempler for å illustrere hvordan studiet av oppmerksomhetsnormer kan bidra til å forstå ulike samfunnsutfordringer:

– Som et første eksempel på denne typen problemstillinger, tenk på spin-doctors, «troll-fabrikker», eller en viss type politiske aktører: de villeder og kommer med distraksjoner. De leder oppmerksomhet mot ting som er irrelevant og informasjon som er usann eller veldig ufullstendig. Det å rette oppmerksomheten mot feil ting kan gjøre det vanskelig å tilegne seg og utveksle kunnskap. En av tingene som diskuteres mye i dag er falske nyheter, «fake news». Men det som ofte er det viktigste problemet med denne dimensjonen ved dagens nyhetsbilde, er ikke egentlig at det som presenteres er usant. Målrettede «nyhetskampanjer» kan være farlige, og helt klart problematiske, politiske våpen selv i de tilfellene hvor det som formidles er sant. Det har vist seg at målrettede vaksine-skepsiskampanjer, for eksempel, i første omgang tiltrekker seg oppmerksomhet ved å fremheve økningen i hvor mange vaksiner barn får nå for tiden. Slike kampanjer fanger oppmerksomheten, og når de er rettet mot de riktige menneskene, på riktig tidspunkt, kan det føre til at folk ledes ned i et «rabbit hole». Der kan det fort bli umulig å ha en saklig diskusjon om gode og negative sider ved vaksinene. Poenget er at så lenge vi bare fokuserer på viktigheten av kunnskap eller begrunnede oppfatninger, så mister vi en viktig dimensjon ved problemet: villedningen av oppmerksomhet. Faktisk er det ofte sånn at folk ikke alltid gjør seg opp en mening om det de mener på internett er sant eller galt. De blir oppmerksomme på det, finner det interessant, og deler det muligens. Vi trenger å forstå hvordan og hvorfor slike kampanjer fungerer.

En annen samfunnsutfordring som har preget det offentlige ordskiftet de seneste årene er sosiale medier og den stadig økende påvirkningen de har på livene våre. Bak Facebook, Instagram og Twitter står kompetente lag med ingeniører som effektivt jobber for å stjele så mye som mulig av vår oppmerksomhet, sånn at vi skal bruke mest mulig tid på plattformen deres. Mange mener dette er ute av kontroll, noe som danner en sentral problemstilling for Watzls prosjekter:

– Sosiale medier har på en dyp og gjennomgående måte formet våre oppmerksomhetsvaner. For mange der ute er det første de gjør om morgenen å sjekke hvor mange likes den siste Instagram- eller TikTok-posten deres har fått; man betrakter eget utseende og egen fremtoning på internett som gjenstand for andres oppmerksomhet. Andre vier en svært stor, nesten besatt, mengde oppmerksomhet til de aller siste løpende nyhetsvarslene om korona. Tenk også på dannelsen av ekkokamre, der noen mennesker ender opp med å ikke legge merke til – eller i hvert fall ikke stole på – kilder til kunnskap utenfor deres lille, intime krets. På den ene siden ønsker vi med vår forskning å forstå hvordan slike oppmerksomhetsmønstre dannes. Kanskje er noen av disse vanene eller mønstrene en rasjonell respons på det miljøet man er i, eller så har de kanskje opphav i måten oppmerksomhet responderer på sosiale belønningsmekanismer. Vi er også interessert i hvordan oppmerksomhet kan styres av implisitte sosiale normer – der mange mennesker koordinerer oppmerksomhet enten for å styrke gruppetilhørighet eller for å gjøre det mulig å samhandle på bestemte måter. Men det er også viktige normative spørsmål her. Noen mener at sosiale medier forstyrrer oppmerksomheten vår på en måte som gjør demokratisk deltagelse og et sunt offentlig ordskifte nærmest umulig. Betyr det at disse mediene burde vært mer regulert?

Historiens store menn på pidestall

Normative spørsmål knyttet til oppmerksomhet på et samfunnsnivå handler ikke bare om sosiale medier eller populister og andre aktører som aktivt forsøker å ta mer oppmerksomhet enn de kanskje fortjener. En annen viktig dimensjon handler om at vi som samfunn kollektivt gir noen personer eller grupper mer oppmerksomhet enn andre. Watzl tar også tak i denne siden av oppmerksomhetsøkonomien, og trekker linjer til dagens debatter:

– Ta den pågående debatten som dreier seg om statuer, malerier og innholdet i historiebøker: «historiens store menn» tar stor plass på disse arenaene, noe som gir dem mye av alles oppmerksomhet. Våre sosiale og fysiske omgivelser er, bokstavelig talt, utformet for visse oppmerksomhetsmønstre. Det styrer hva vi retter oppmerksomhet mot, både hva vi tenker, hvem vi har sympati med, og hvordan vi opplever ting visuelt og auditivt. Statuene som står på midten av torget er skapt for å bli sett på. I dagens debatt er det mange som mener at dette fokuset er upassende. Maleren Titus Kaphar, for eksempel, forsøker å vise at drømmene og forhåpningene til slavegutten som ofte er avbildet i bakgrunnen av maleriene, eller som ledsager for generalens hest, også fortjener vår oppmerksomhet. Kanskje er det sånn at rettferdighet krever at vi ikke bare har en rimelig fordeling av ressurser, men også at vi har en rimelig fordeling av oppmerksomhet? En annen måte å tenke på det: I et demokrati antar vi ofte at alles stemme har lik vekt. Men noen stemmer får mye mer oppmerksomhet enn andre. Ofte er dette fordi de er gode når det kommer til å uttrykke seg i pressen, de er flinke til å få alles oppmerksomhet (noe som igjen gjør at mediene kan tjene penger gjennom annonsering). Bryter dette med det demokratiske idealet om at alle teller like mye?

Noe av det som er spennende med disse prosjektene, sier Watzl, er at det åpner opp nye felt som tidligere ikke har vært gjenstand for akademiske studier:

– Hvilken rasjonell status har den rollen oppmerksomhet spiller i tilegnelse og deling av kunnskap? Er det sånn at verdien av personlig autonomi ikke bare setter moralske grenser for hvordan man kan gripe inn i kroppen til andre, for eksempel, men også hvordan vi kan gripe inn i andres oppmerksomhetsevner? Krever rettferdighet og verdiene som ligger til grunn for et demokrati at det ikke bare er en rimelig fordeling av ressurser, men også en rimelig fordeling av oppmerksomhet? Dette er reelle og utfordrende spørsmål – både for samfunnet og for forskere. For å svare på dem trenger vi en teori om hva grunnlaget for oppmerksomhetsnormer er, hvordan vi kan tenke systematisk rundt dette, og hvordan vi eventuelt kan utfordre utberedte oppfatninger om oppmerksomhet. Det er det vi ønsker å få til med disse prosjektene.

Kan vi kontrollere oppmerksomheten vår? Og hva fortjener egentlig oppmerksomhet?

Det at sosiale medier, for eksempel, effektivt klarer å tiltrekke seg så my oppmerksomhet, kan illustrere at hva det er vi gir oppmerksomhet ikke alltid er noe som er under bevisst kontroll. Watzl forklarer at dette har to sider:

– Det er en viktig og karakteristisk egenskap ved oppmerksomhet at den både kan – i hvert fall i de fleste tilfeller – være kontrollert av oss og vår vilje, og at den kan kontrolleres eksternt gjennom omgivelsene våre og av andre. At oppmerksomhet kan kontrolleres av oss er viktig fordi det bringer aktørskap inn allerede i persepsjon: vi deltar aktivt når vi lytter og ser. Derfor er persepsjon noe vi gjør og kan kontrollere, og ikke bare noe som skjer med oss. Det er også viktig fordi evnen til fri kontroll av oppmerksomhet er en viktig del av tankefrihet: selv om du for eksempel er i fengsel, uten noen form for ekstern frihet, så kan du fremdeles ha frihet over egen oppmerksomhet. Frihet når det kommer til oppmerksomhet er derfor en viktig del av vår autonomi, og gjør oss i stand til å styre egne liv ut fra våre verdier og uten ekstern kontroll.

– Men samtidig klarer vi ikke alltid å styre vår egen oppmerksomhet. Telefoner som ringer, sterke farger, tekstmeldinger, og lyden av en ulv ute i villmarken (hvis det er der du befinner deg) tiltrekker seg oppmerksomhet enten du vil det eller ikke. Vi vet også at oppmerksomhet tiltrekkes av det som er assosiert med en form for belønning, selv om det ikke er relevant for det du gjør akkurat nå (for eksempel signaler knyttet til en narkotisk substans eller alkohol for de som er avhengige). Kontroll og automatikk interagerer på komplekse måter når det gjelder oppmerksomhet.

På spørsmål om hvilken betydning dette komplekse samspillet har for de normative vurderingene, svarer Watzl at dette er noe som ikke er helt klart ennå. Men det vil være en feilslutning, ifølge ham, å tenke at det er et ideal at vi alltid skal kontrollere egen oppmerksomhet så mye som mulig, og styre kun etter det vi tenker er viktig og riktig her og nå:

– Det vil gjøre at man blir ensporet, og vi ville for eksempel heller ikke oppdaget den ulven i skogen. På den andre siden, det ville ganske klart også vært normativt problematisk hvis oppmerksomheten vår alltid var eksternt kontrollert: hvis man for eksempel var fanget, ikke bak fysiske murer, men bak en konstant strøm av blinkende lys og lyder som gjorde det umulig å være fokusert, så ville det vært en trussel mot vår autonomi. Det vi trenger, mener jeg, er en normativ vurdering også av de delene av oppmerksomheten som faller utenfor vår kontroll: det er klart at det er rasjonelt å vie oppmerksomhet til ulven i skogen, men ikke til en aller annen meningsløs lyd.

Disse vurderingene, forklarer Watzl, vil henge sammen med det grunnleggende spørsmålet som går på hva det egentlig er som fortjener vår oppmerksomhet:

– Spørsmålet «hva fortjener oppmerksomhet?» virker på noen måter helt umulig å svare på. Og det er klart at svaret ikke kan være det samme for alle. Men dette gjelder jo også på andre områder. Hva bør jeg gjøre, hvilke handlinger skal jeg velge? Hva skal jeg tro, hvilke oppfatninger bør jeg danne meg? Åpenbart kan vi ikke svare på disse spørsmålene ved å gi en liste med riktige handlinger eller korrekte oppfatninger som gjelder for alle uavhengig av kontekst. Det vi kan, derimot, er å gi noen generelle retningslinjer og tilnærminger. Man kan for eksempel si at man bare burde tro det som er sant. Eller at det bare er akseptabelt å gjøre noe dersom det ikke skader andre. Finnes det tilsvarende generelle og abstrakte retningslinjer for oppmerksomhet? Hypotesen min akkurat nå er: ja. Jeg har sans for det synet at oppmerksomhetssystemet vårt er normativt veltilpasset når vår prioriteringsrangering (hvilken grad noe gis oppmerksomhet) samsvarer med den faktiske rangeringen av tingenes relevans eller viktighet. Dette reiser selvfølgelig nye spørsmål: hva er relevant og viktig? Hvordan finner vi ut av det? Forhåpentligvis har vi et bedre svar på dette om noen år. Om dette utgangspunktet faktisk holder, og hvordan man i så fall skal artikulere den ideen videre er en stor del av prosjektet.

Et bredt lag av støttespillere fra ulike fag

Begge prosjektene er tverrfaglige, og Watzl har en rekke fagfolk fra ulike disipliner med på laget. Det er likevel filosofi som vil være den styrende disiplinen. Dette er også naturlig for prosjektet, sier han, da normative spørsmål om rasjonelle beslutninger, epistemisk ansvarlig kunnskapsdeling, moralitet og autonomi, og spørsmål knyttet til rettferdighet er helt sentrale temaer i store deler av filosofien. Samtidig spiller de andre fagene viktige roller i mange ulike deler av prosjektet. Dette gjelder for eksempel spørsmål som handler om hvilke former for statlig kontroll av oppmerksomhet som er legitime og i tråd med demokratiske idealer.

– Vi trenger å vite hva stater faktisk gjør på dette området. Derfor jobber vi blant annet med statsvitere fra PRIO som ser på hvilken «oppmerksomhetspolitikk» som er gjeldende i demokratiske stater som Norge og i mer autoritære stater som Kina.1 Eller ta spørsmålet som går på hvilke oppmerksomhetsmønstre som er rasjonelle: Beslutningsteori og økonomi har utviklet interessante formaliserte modeller av rasjonelle beslutninger. Vi kan lære av disse modellene og se hvordan oppmerksomhet passer inn. Spillteori inneholder viktige matematiske verktøy som tar for seg strategisk interaksjon. En del av dette arbeidet har for eksempel belyst de betingelsene som gjør det enklere og vanskeligere å løse kollektive handlingsproblemer (dette spenner fra problemer som gjelder vaksiner til klimaforandringer). Hvordan skal vi tenke om kollektive handlingsproblemer som gjelder oppmerksomhet, hvor for eksempel noe krever kollektiv oppmerksomhet, mens det for hvert enkelt individ er noe annet som gjør enda større krav på oppmerksomhet?

Blant prosjektets samarbeidspartnere finner vi også professor i psykologi Ole Jacob Madsen. Det er masse å hente fra de store områdene som tar for seg oppmerksomhet innenfor psykologi og nevrovitenskap som er relevant for vårt prosjekt, sier Watzl:

– Tenk for eksempel på hvordan sosiale normer for oppmerksomhet oppstår gjennom sosiale belønninger, der noen sosiale goder, som en «like» på Instagram, Facebook, eller TikTok, belønner visse oppmerksomhetsmønstre. Vi trenger en blanding av sosialpsykologi, kognitiv psykologi, nevrovitenskap og filosofi for å forstå hvordan slike normer oppstår på en bedre måte. Andre fagfelt inneholder allerede viktige innsikter på feltet. Mitt prosjekt handler om å koble disse sammen med filosofiske problemstillinger og verktøy – på den måten kan vi forhåpentligvis samtidig bidra til å utvikle studier av oppmerksomhet i de andre fagene, òg den normative diskusjonen i filosofi samtidig.

Konklusjoner og praktiske konsekvenser

På spørsmål om hvilke praktiske implikasjoner prosjektet kan tenkes å ha svarer Watzl at dette på nåværende tidspunkt er noe spekulativt. Men han gir oss to eksempler som illustrerer hvordan denne forskningen kan få anvendelse:

– Mange tenker at respekt for andres autonomi gjør det utillatelig å vaksinere noen mot deres egen vilje (selv om det er til fellesskapets beste). Dette etiske prinsippet er kodifisert i lovbestemmelser. Kanskje er det også slik at respekt for individets autonomi også gjør det utillatelig å gripe inn i andres oppmerksomhet på forskjellige måter. I så fall burde det kanskje også være lovbestemmelser som forbyr den type inngripener? Eller som et annet eksempel, det finnes lovbestemmelser som skal hindre at økonomiske ulikheter underminerer frihets og likhetsidealene i et demokrati (for eksempel gjennom forbud mot korrupsjon, mot kjøp av politiske posisjoner og stillinger, og regulering av valgkampfinansiering). Sosiale medier og visse former for nyhetsjournalistikk har ledet til en ny form for ulikhet som for eksempel blir utnyttet av de som tiltrekker seg masse oppmerksomhet gjennom å komme med svært kontroversielle standpunkter. Burde det være lovreguleringer på dette området også? Hvis det er tilfelle, hvordan kan det i så fall implementeres – gjennom private selskaper eller offentlige institusjoner? 2 Og hvordan – hvis det er mulig – kan reguleringer forenes med respekt for individets frihet?

Max Johannes Kippersund har Sebastian Watzl som veileder for sitt doktorgradsarbeid.

Noter

  1. Ilaria Carozza og Gregory Reichberg fra PRIO er blant samarbeidspartnerne tilknyttet Salient Solutions.
  2. I tilknytning til disse spørsmålene jobber prosjektet med støtte fra Forbrukerrådet. For mer informasjon se https://www.forbrukerradet.no/out-of-control/

2 Kommentarer Hva fortjener vår oppmerksomhet?

  1. Henrik Rode

    Veldig interessant. Men hvorfor er det ikke jurister tilknyttet forskningsprosjektet? Dette særlig tilknyttet siste avsnitt om en faktisk lovregulering/gjeldende regulering av oppmerksomhet og SoMe. Den moralfilosofiske normeringen vil jo gjennom en juridisk dimensjon ha større praktisk aktualitet, og ses ut i fra en allerede gjeldende regulering og kontekst.

    Svar
    1. Sebastian Watzl

      Hei Henrik!

      takk for din tilbakemelding. Tenker meg at det vil bli spennende å ta kontakt også med jurister, og kanskje skaffe også en nærmere tilknytting i framtiden!

      Takk for din innspill

      Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Share on email
Share on facebook
Share on twitter

Nyeste artikler

Les også

Vi bruker cookies for å kunne tilby deg en best mulig opplevelse. Les mer…